- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 2
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 3
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 4
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 5
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 6
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 7
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 8 og 9
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 10
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 11 og 12
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 13
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 14 og 15
Mũi Né – et lite stykke Russland i et lite stykke syden i Vietnam
Mũi Né, 3. og 4. desember 2014
– Skal vi gå av her? Astridtrotter spurte bussjåføren i det vi stoppet foran en bambusbygning som kunne likne på hotellet vi hadde bestilt. Riktignok med et annet navn. – Ja, svarte bussjåføren da han fikk høre hva hotellet vårt het, og pekte mot retningen vi kom fra. Hotellet vårt lå en kilometer i den retningen. Etter som vi hadde kjørt forbi måtte vi gå av her og gå tilbake. En kilometer var jo ikke langt tenkte vi, og begynte å gå. Hotellet vårt lå imidlertid en kilometer i motsatt retning….
Vi ble raskt kjent med den ene gata Mũi Né hadde å by på, etter som vi trasket flere kilometer frem og tilbake på jakt etter hotellet vårt. Her var trafikken mindre og fortauene bedre enn i Ho Chi Minh City. Det var likevel langt igjen før fortauene var så gode at det gikk an å benytte dem hele veien.
Jobetrotter og Astridtrotter unner seg en vandreøl på jakt etter hotellet.
228 kilometer fra Ho Chi Minh City ligger strandbyen Mũi Né. I følge google map tar det 4 timer å kjøre dit. I følge reisebyrået vi kjøpte bussbillletter av tar det 4 timer og 20 minutter. Først to timer etter at det var gått 4 timer og 20 minutter, ble vi bedt om å gå feil vei til hotellet vårt. Faktisk reisetid var med andre ord 6 timer og 20 minutter. Vi fikk igjen bekreftet at det ikke er så lett å beregne reisetider i Vietnam, og klødde oss samtidig i hodet over hvordan det gikk an å bruke så mye lenger tid enn først antatt. Det hadde ikke vært veldig mye trafikk på veien heller. Svaret får vi nok aldri.
Hus langs veien mellom Ho Chi Minh City og Mũi Né.
Mũi Né ligger 20 kilomter fra den litt større fiskerlandsbyen Phan Thiêt. Her fra vår gjennomfart i Phan Thiêt.
Bussen gikk kl 8 om morgenen. Vi hadde kjøpt billetter på vårt velkjente reisebyrå i backpacker-distriktet i HCMC noen dager tidligere. Billettene ble kjøpt etter at Grybetrotter hadde forsikret seg om at dette var luksusbuss og ikke noe ubekvemmelige greier hvor man var heldig hvis man fikk sitte sammen med reisefølget sitt. Hun hadde nemlig lest på nettet at turistbussene i Vietnam kan være veldig så kaotiske. Bussen var en såkalt «sleeper bus», det vil si at den hadde liggeseter. Vi fikk også løfter om at vi ville bli satt av og hentet på hotellet vi hadde bestilt på forhånd.
Grybetrotter var fornøyd da hun hadde rigget seg til i «sovesetet» sitt (der hun for øvrig benyttet mye av reisetiden til å gjøre nettopp det). Det var til og med lagt på tepper på hvert sete, så man ikke behøvde å fryse av aircondition. Det eneste som manglet var vann. Da vi gikk av bussen oppdaget vi imidlertid at det tydeligvis var selvbetjening på vannet, som lå iskaldt i en diger boks foran i bussen (på bussturen tilbake var teppene byttet ut med varme vannflasker som vi fikk utdelt før bussturen).
Til Mũi Né reiser man hovedsakelig for å kite eller ligge på stranda eller begge deler. Grybetrotter og Jobetrotter var der for å se stranda etter 10 dager i storbyen. Astridtrotter var der for både kiting og strandliv. Byen er delt inn i ulike deler, og vi havnet tilfeldigvis i den russiske delen av byen. Alle skilt var på russisk i tillegg til vietnamesisk og engelsk, og det var også de fleste av turistene der.
Vi var ikke i tvil om at vi var kommet til syden da vi så at det ble solgt boblejakker i butikkene med russiske skilter (ikke akkurat noe de lokale kan ha stort behov for i varmen). «Sydenspråket» her gikk imidlertid fortrinnsvis på russisk (og litt tysk) fremfor norsk, svensk og dansk.
Men selvfølgelig – i syden finnes det selvsagt egne restauranter og turer også for skandinaviere……. Denne ble for vår del forbigått.
Andre høydepunkter fra Mũi Né
Ananda Resort
Hotellet vårt, Ananda Resort besto av 29 bungalower, hvor av vi hadde valgt en av de største. Vår bungalow hadde plass til 3 personer. Dette var vårt hjem i to netter, fra 3 til 5. desember.
Vi fant til slutt fram. Astridtrotter og Jobetrotter ser seg om, og inn i badet.
Alle bungalowene hadde to eller tre trinn inn, så det kan vel ikke sies å være helt rullestolvennlig. Imidlertid var det ingen trinn ut til badet….
…..som for øvrig lå delvis under åpen himmel..
Bungalowen hadde også egen balkong, som vi benyttet til å knerte to flasker vin på den første kvelden.
Basseng- og strandliv
Mũi Né innehar i følge guideboka «Turen går til Vietnam» ikke de fineste strendene i Vietnam. Vi var likevel godt fornøyd:
Jobetrotter plasserte seg umiddelbart i en sakkosekk på stranda da vi tok den i besiktigelse første dagen.
Selv om det dessverre ikke var flere bungalower for tre personer med havutsikt igjen, var det kort vei ned brosteinen og bort til bassengområdet og stranda.
Bassenget lå rett på stranda… og også ved siden av den veldig idylliske hotellrestauranten. På restauranten ble det begge dager servert god frokost, der vi kunne velge mellom flere ulike vietnameiske retter.
Jobetrotter og Grybetrotter benyttet selvfølgelig det meste av 4. desember enten i bassenget, på stranda eller i sjøen.
Jobetrotter er på vei opp av sjøen. For Grybetrotters del ble det imidlertid mye hyl og skrik da hun prøvde å bade i havet. Det var nemlig litt for høye bølger til at det kunne sies å være veldig digg.
Kiting
Foruten strendene er det kiting som gjelder i Mũi Né.
Astridtrotter behøvde ikke å gå langt for å finne kitemuligheter. Mũi Né har flere ulike kitesenter, og dette lå i tilknytning til Ananda Resort. Så nært samarbeid hadde de at det bare var å sette regningen på rommet til og med.
Du kan velge om du vil kite på egenhånd eller med instruktør på kitesenteret. Kitingen starter i det vinden blåser opp på dagen. Det gjør den visst utpå formiddagen hver dag. Denne dagen startet kitingen for fullt i 13-tida.
Anandacabana
Anandacabana var navnet på den digre drinken Grybetrotter fikk servert på stranda.
Drinken ble selvfølgelig servert i en passende stor kokosnøtt. Og Grybetrotter var fornøyd med å ha funnet en drink som var større en magen hennes…
Restaurantlivet
Da vi skulle ut og spise første dagen, fikk Astridtrotter anbefalt to restauranter av hotellet. Nå ville tilfeldighetene ha det slik at vi valgte den første og beste restauranten vi så, den som lå tvers over veien. Det skulle vise seg å være et godt valg. Her var maten kjempegod, og lampedekorasjonene inspirerende:
Man tar det man har, når man setter opp lamper på restauranter i Vietnam. Grybetrotter falt for disse lyspærene som var plassert i brukte plastflasker..
Kvelden etter valgte vi å følge hotellets råd, og trasket en kilometer avgårde for å finne den anbefalte restauranten Lâm Tòng
Vi er optimistiske i det vi entrer restaurant Làm Tòng i Mûi Nè.
Det var ikke lurt. Restauranten lå riktignok idyllisk plassert rett ved havet, med bord og stoler plassert i sanda. Bak oss kunne vi høre bølgene skylle mot land. Restauranten hadde også de lave plastikkstolene som tydet på at dette var et lokalt sted med god mat. Prisene var i det nederste sjiktet. Det var dessverre også maten. Maten smakte ikke like lovende som den så ut som, tatt i betraktning at de bokstavelig talt serverte fersk sjømat:
I disse boksene utenfor restauranten svømte det levende sjømat rundt. Løftene om fersk og god sjømat ble imidlertid ikke innfridd.
Grybetrotter syntes dette var det dårligste måltidet vi hadde smakt på hele turen. Servicen også for så vidt. Da kelneren glemte å servere oss en av de tre rettene vi bestilte, var vi ikke veldig lei oss, og gadd ikke å etterpørre den.
Selv om restaurant Lâm Tòng skrøt av å være populær, var det ikke et populært valg hos oss.
Vi betalte heller regningen (selvfølgelig etter å ha sjekket at den glemte retten ikke var blitt fakturert) og gikk og satte oss på en annen restaurant. En med takterrasse tvers over veien.
Uten at det hjalp. Også her smakte maten heller kjedelig, mens en hyperaktiv versjon av Wham gjentok hvor kjipt han hadde hatt det «Last Christmas», på full guffe i bakgrunnen igjen og igjen og igjen…. Til slutt kom heldigvis et glupt hode på at det gikk an å spille andre sanger også. Vi var tydeligvis kommet til «turistfellestrøket».
Kanskje var vi nå blitt så bortskjemte med god mat at vi satte standarden litt høyere hver gang. Uansett, til tross for to kjipe middager den andre kvelden, var oppholdet i seg selv veldig bra, og vi var totalt sett veldig fornøyd med et par dagers strandferie fra storbyferien vår.
Jobetrotter og Grybetrotter koste seg i idylliske omgivelser – men for at det ikke skal bli for sukkersøtt, var det godt å få med en fremmed rumpe på siden av bildet.