Maskingevær, tunneler, vietnamesiske pannekaker og geocache

Cù Chi og Ho Chi Minh City, 28. november 2014

På reisebyrået i Ho Chi Minh som verten vår Bash anbefalte, hadde vi blitt fortalt at turen i Củ Chi ikke var spesielt egnet for rullestolbrukere. Jobetrotter og Astridtrotter reiste derfor på dagstur til Củ Chi alene.

Cù Chi

Bussen til Cù Chi gikk fra reisebyrået i backpackerdistriktet av HCMC. Astridtrotter og Jobetrotter ble nesten 20 min forsinket inn til byen på grunn av rushtrafikk, men rakk heldigvis likevel å komme med bussen. Guiden i bussen kalte seg «John Wayne», da han mente vi uansett ikke ville klare å huske navnet hans. Han hadde ganske gode engelskkunnskaper, og spøkte og slo vitser, skjønt uttalen var såpass dårlig at det likevel var vanskelig å forstå hva vitsene dreide seg om.

Første stopp var et produksjonslokale for kunsthåndverk, der arbeiderne var ofre for Agent Orange. Mange vietnamesiske barn ble født med alvorlige misdannelser etter amerikanernes sprøyting av jungelen for å fjerne løvverket som hindret sikten fra luften. Siden de ikke kunne få annen jobb hadde myndighetene opprettet dette stedet. «John Wayne» forklarte at turistbussene stanset der på eget initiativ og tok ikke provisjon. De ønsket også å hjelpe ofrene. Tingene de laget og solgte var veldig fine, det var alt fra spisepinner til større møbler.

Deretter kom vi til reisens egentlige mål: Củ Chi: Før vi fikk krype i tunnelene fikk vi en liten omvisning over bakken. Vi fikk se diverse improviserte feller vietnameserne brukte. Det ble selvsagt også brukt mer regulære miner.

Deretter var det tid for skyting på skytebanen. Her kunne vi velge blant flere våpen, enkle håndvåpen og pistoler, til maskinpistoler og maskingevær. Jobetrotter valgte å skyte med M30 maskingevær, etter anbefaling fra John Wayne. Det var kraftige greier, og påminte oss på nytt om at krig er lite hyggelige greier. Jobetrotter klarte ikke helt å se på dette som lek og moro, skjønt mange av de andre gutta så ut til å gjøre nettopp det. Astridtrotter lot være.

 

Så var det klart for tunnelkravling. De fleste som har sett en eller annen vietnamfilm er kjent med Củ Chi-området. Her er det gravd ut et imponerende tunnelnettverk for hånd under bakken. Tunnellene fungerte som hovedkvarter for den sørvietnamske motstandsbevegelsen Viet Cong. Tunnellene er så små at det bare går an å krype i dem Ca hver 10 meter er det en skjult åpning, og nettverket spres i flere høyder, ca 3, 6 og 9 meter under bakken. Noen steder er tunnelene utvidet så man får seg en liten pustepause i all kravlingen. Nær bakkenivå finnes også enkelte større rom som bl.a ble benyttet til våpenproduksjon og lignende.

Under vietnamkrigen ble tunnelene hold skjult og var ikke synlig fra overflaten. Der vi gikk var tunnellene utvidet litt slik at de passet bedre for vestlige turister. I tillegg var det satt opp tak over alle åpningene, så vi hadde det tørrere og romsligere enn de som en gang kjempet her. Likevel valgte vi å gå ut etter bare 40 meters kravling. Det var slitsomt å krype.

 

 

Etter endt tunnelkravling fikk vi en kort kinovisning før turen gikk hjemover, med bussing på smale veier.

Tilbake i Ho Chi Minh City

Mens Jobetrotter og Astridtrotter krabbet rundt i tunneler, var Grybetrotter alene hjemme. Det passet henne egentlig ganske bra. Hun hadde planer om å gjøre nyttige ting som å skrive blogg, bestille julegaver på nettet og skrive postkort til de stakkarene som ikke er på internett. Hun brukte tiden fantastisk effektivt ved å sove helt til kl 12 den dagen. Etter det så hun litt på Netflix, og la ut følgende selfie på facebook:

Dette mens hun hørte på skvulpingen fra fontenen til akvariet idyllisk i bakgrunnen. Grybetrotter hadde nemlig kommandert Jobetrotter til å la verandadøren stå på vidt gap med på fontenen påskrudd mens de andre var borte. Fontenen er vanligvis bare på i korte perioder, i følge Bash. Da Jobetrotter og Astridtrotter kom tilbake fra turen skjønte vi hvorfor. På de ni timene fontenen hadde vært skrudd på, hadde vannet nemlig fordampet ganske så kraftig mens det fosset gjennom fontenen, noe som nesten ble fatalt for Bash sine gullfisker. Vi fikk straks krisefylt akvariet med nytt vann igjen, og alle fiskene overlevde heldigvis.

Da krisen var avverget dro vi avgårde til sentrum igjen. Jobetrotter og Astridtrotter var nemlig på turen blitt fortalt at vietnameserne spiser ute på hverdager, men i helgene spiser de pannekaker hjemme. Pannekakene fyller de med alt mulig godt, og slik har de nesten sin egen «fredagstaco» (våre ord – og dessuten er dette på lørdager og søndager og ikke fredager da). Etter som det var fredag, følte vi for vietnamesisk «fredagstaco» og satte kursen mot en tradisjonell pannekakerestaurant, tidligere anbefalt av Bash. Også denne anbefalingen viste seg å være vellykket.

Etter måltidet ville Astridtrotter introdusere oss for sin hobby, nemlig geocaching. Geocaching går ut på å finne små skjulte «skatter» som kan være gjemt på forskjellige steder. Når skatten, eller cachen er funnet registrerer man seg. Skattene er plassert der av andre geocachere, og det hele organiseres selvsagt over Internet. Ivrige geocachere bruker selvsagt all sin tid til dette. Astridtrotter gjør det mye på ferie, da cachene ofte ligger ved de største attraksjonene, og sightseeing med ett blir mer morsomt.

I følge nettet var den nærmeste cachen på krigsmuseet, så vi gikk dit (denne gangen kom vi til riktig museum). Porten inn til museet var imidlertid stengt, og cachen skulle ligge innenfor porten.

 

Da var det bare å gå videre til den neste cachen, som skulle befinne seg bak Notre Dame.

 

Series Navigation

<< Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 5Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 7 >>