Island, søndag 20. juli 2014

Etter Jobetrotters heidundranes 40-årsfeiring kvelden før, tenkte Grybetrotter at det var greit å roe ned litt i Reykjavik denne dagen. Selv om vi bodde midt i byen hadde vi jo ikke sett så mye av den de første dagene på Island. Det hadde sluttet å regne, og var dermed levelig ute. Her er smakebiter fra dagens begivenheter:

Utsikt til konserthuset i Reykjavik. Det fancy konserthuset med navnet Harpa sto ferdig i 2011.

Grybetrotter på vei til frokost.

Tottistrotterne (Jobetrotters familie) hadde reist tidlig avgårde for å kjøre rundt Den Gyldne Sirkel, så det ble ingen fellesfrokost i leiligheten denne morgenen. Og etter som Jobetrotters svigertrottere skulle reise hjem, startet Jobetrotter og Grybetrotter dagen med en liten frokost sammen med dem på Cafe Paris.

Steinartrotter og Grybetrotter koser seg med en god frokost på Cafè Paris. Jobetrotter spiste ingenting. Han hadde forspist seg dagen før…

Gatelangs Reykjavik

Etter frokosten tok vi farvel, og mens Steinartrotter skulle kjøre foreldretrotterne til flyplassen, vandret Grybetrotter og Jobetrotter videre.

Grybetrotter ble veldig fascinert over alle husene som var laget i blikk. Dvs bølgeblikk malt i forskjellige farger. Noe vi ikke er like vant til i Norge, men som egentlig ble til ganske koselige hus likevel.

Flere kule hus i Reykjavik

Gåturen tok oss til havna, der vi sjekket ut muligheter for hvalsafari. Mulighetene var der, og etter å ha konferert med resten av reisefølget bestilte vi billetter til dagen etter.

Lokomotivet Minør var et av Islands første lokomotiv, og står utsilt på havna i Reykjavik.

Fra havna kunne vi også se den største privateide luksusyachten vi noen gang hadde sett…..

Senere på dagen tok vi yachten nærmere i øyesyn. Inni skimtet vi eierne – en familie på hele tre personer, mens tjenerne flakset rundt dem, disket opp til middag i det som så ut som en fem-stjerners restaurant og tok seg av barnet deres så mor fikk litt tid for seg selv mens hun slappet av i den digre skinnsofaen i en av de fem stuene (jepp, det var nemlig mulig å se alt dette gjennom de digre vinduene inn i båten).

Mannskapet gjorde klar til utfart, og selvfølgelig måtte motorsykkelen med. Det er godt de hadde tre personer og en egen heis til å frakte sykkelen ombord.. Det hele var i hvert fall en interessant observasjon av hvor mye penger noen faktisk er i stand til å ha.. Mens Grybetrotter lekte med tanken på om hun ville klare å venne seg til å leve et sånt liv, fortalte Jobetrotter, at selv om han normalt ikke så på ekstrom rikdom som noe problem, måtte han medgi at han følte et visst anslag kvalme og ubehag ved å se på så mye rikdom brukt utelukkende til sløsing.

Hallgrìmskirken

Den enorme Hallgrìmskirken (Hallgrìmskirkja på islandsk) er et kjent landemerke i Reykjavik. Selv Grybetrotter klarte med sin dårlige stedsans å orientere seg etter kirka. I følge Guideboka «Turen går til Island» ble kirka innviet i 1986, etter en byggeperiode på 40 år. Som på de fleste andre kjente moderne bygg, ser det ut til at estetikken se ut til å ha stått litt i bakgrunnen, mens mulighetene gitt av betong til å skape nye former, har stått i forgrunnen.

Grybetrotter foran Hallgrìmskirken

Kirka hadde et utsiktstårn med heis opp. Og utsiktstårnet innbød blant annet til denne utsikten. Her ser vi både over til den kjente glasskuppelen ved navnet Perlan og Reykjavik flyplass – flyplassen som brukes til innenriksflyvninger. Grybetrotter måtte imidlertid løftes opp for å ha sjans til å se noe av utsikten.

Perlan

Etter å ha sett på Reykjavik fra toppen av kirka, beveget vi oss oppover mot Reykjaviks andre landemerke, nemlig Perlan. Her er Jobetrotter på tur med Reykjavik i bakgrunnen.

Jobetrotter på Perlan.

Perlan ble bygget i 1991. Den bestod av en diger glasskuppel som står oppå 6 enorme sylindre (eller «tønner», om du vil). Inni glasskuppelen fantes det en roterende restaurant som visstnok skal være veldig bra. Vi prøvde den ikke, mest fordi den kun er åpen på kveldstid og vi var der på dagen. I tillegg er restauranten best for de som er vant til norske priser (det vil si dyrt). I etasjen under fantes det en kafeteria med en noe treg service. Ellers var det ikke mye å se inne. Det vil si det var et slags kunstgalleri der, og i underetasjen hadde de bygget noe som skulle være en kopi av geysir. Uten at det imponerte oss nevneverdig.

Vi sto lenge og funderte på hvorfor islendingene hadde valgt å bygge en diger glasskuppel på et relativt øde sted litt utenfor byen (det tok ca 30 minutter å gå dit, og veien gjennom skogen var noe humpete). Enda mer uforståelig ble det når vi så det kjempestore bygget de hadde laget, som nesten ikke var fylt med noen ting. Vi kikket til og med på branntegningen, og fant at store deler av bygget, bl.a de 6 store tønnene sto helt uutnyttet. Svaret fikk vi etter å ha lest litt i ettertid. De 6 «tønnene» er vanntårn for resten av byen, og mye av den øvrige plassen som «manglet» på branntegningene har nok sammenheng med annen infrastruktur rundt dette.

Rundt hele Perlan gikk det en stor veranda med behagelig kjøreunderlag og utsikt over hele byen. Steinartrotter har møtt oss igjen etter at han hadde kjørt foreldretrotterne til flyplassen.

Fantastisk utsikt fra Perlan.

Jobetrotter møtte på disse merkelige figurene utenfor Perlan.

På vei tilbake til sentrum, gikk vi gjennom denne trivelige parken.

Middag med gjengen på kvelden

Dagen ble avsluttet med en veldig hyggelig middag på en fransk restaurant rett ved leiligheten vår (der navnet er uteglemt nå).

Småbarnsforeldrene hadde fått barnevakt av sine egne foreldre, og ble med de barnløse ut.

Einartrotter er ikke så ofte ute og spiser, og bestemte seg like godt for å bestille «alt» på menyen. Noe som viste seg å ikke være så enkelt egentlig. Kelneren kom med jevne mellomrom tilbake og beklaget at de dessverre ikke hadde mer igjen av akkurat den retten. Mer og mer flau hver gang selvfølgelig.

Men forretten med smakebiter fra Island fikk vi i hvert fall. Smakebitene inneholdt blant annet råtten hai og røkt hval. Og selvfølgelig en aldri så liten svartedød (islandsk brennevin) som forfriskning. Både den røkte hvalen og svartedauden kan anbefales, men råtten hai smakte like råttent som navnet tilsa – syntes jentene og Steinartrotter. De tre fettertrotterne var skjønt enige om at her var det snakk om en mer raffinert smak, som de selv selvsagt innehadde, og de andre ikke. Ellers kan vi som alle andre steder på Island fint anbefale også denne restauranten. Både hovedretten og desserten smakte over all forventning.

Smakebiter fra Island….