Havana, 2. februar 2013
Klokka var 5.15 på lørdag morgen, og jetlagen hadde meldt sin ankomst. Vi var begge lys våkne. Ute var det bekmørkt, og byen hadde naturlig nok enda ikke våknet. Vi klarte å slå ihjel i et par timer, men kl 7.30 var vi klare for å utforske Havana.
Utsikt fra rommet vårt en grytidlig morgen i Havana
Vår Casa Particular ligger i en fin gammel bygning i ytterkanten av gamlebyen Vieja. Blokka har havutsikt. Over døra er navnet og nummeret på gata (PRADO 20) satt opp med store gullbokstaver, og det er gullbelegg rundt dørkarmen. I tillegg satt det en dørmann- eller kvinne klar døgnet rundt. Det var ikke ofte vi så de åpne døra (den sto ofte åpen fra før) eller spurte hvem som skulle hvor (de slapp inn alle), men de var nå tydeligvis sysselsatt. To etasjer under oss holder det danske konsulatet til.
Prado 20, der vår Casa Particular holder til
Rett utenfor finnes statuer og gamle bygninger i fleng, men kontrastene er mange. Enkelte av bygningene er nyoppusset, mens andre holder på å rase sammen. Det ser ut som om det er bygningene som brukes til turistformål som er pusset opp, for eksempel restauranter, hotell, casa particulares, museer og liknende, mens det meste andre forfaller.
Kontraster
Det første Grybetrotter la merke til, var imidlertid alle de kule bilene som suste forbi. Her var det cadillacer og ladaer i mengder, noen mer velholdte enn andre. Skolebussene er kjøpt inn fra Canada. Men alle bilene fungerte tydeligvis. Vi ble derfor stående og se på bilene som suste forbi en god stund, og følte virkelig at vi var tilbake på 50-tallet.
Gamle Cadillacer fra 50-tallet
Etter en stund gikk vi mot moloen som hotellet vårt ligger ved, og bortover langs vannet. Meget idylllisk. Grybetrotter var dessuten overbegeistret fordi fortauene var uten brostein og faktisk ikke så verst å trille på. Det skulle imidlertid vise seg at det dessverre er mye brostein i Havana også, men akkurat den dagen unngikk vi dette. Enn så lenge levde Grybetrotter i lykkelig uvitenhet mens vi trillet avgårde på både marmor og asfalt.
En fin dag på moloen med Morro Cabaña i bakgrunnen
På moloen med sentrum i bakgrunnen
Moloen går helt til bydelen Vedado, som ligger i andre enden av Havana. Så langt gikk vi imidletid ikke – vi ville utforske gamlebyen og tok en sving inn en sidegate etter en stund.
Byen hadde enda ikke våknet helt til liv, men etter en stund kom vi til en kiosk der de solgte nybakte boller og brød. Jobetrotter betalte 1 CUC (5 NOK). Tydeligvis var dette et sted de lokale innbyggerne og ikke turistene handlet på, for her fikk han igjen i Pesos (den lokale valutaen). For 1 CUC fikk han fire forskjellige kaker og 18 pesos – noe som betyr at særlig mye kan det jo ikke ha kostet.
Jobetrotter har kjøpt frokost
Vi gikk og vi gikk, mens folk rundt oss gjerne ville at vi skulle stoppe opp og prate. Selv om vi egentlig liker å prate med lokalbefolkningen, var vi dessverre litt skeptiske til å prate med for mange for lenge. De fleste som tok kontakt med oss, ønsket å oppnå noe. Noen var tiggere, andre ville anbefale en restaurant, taxi, etc… Altså en mer avansert form for tigging. Man kan risikere å få i overkant mange «tilbud» i Cuba, men til tross for dette går det for å være et ekstremt trygt land uten form for kriminalitet. Selv om folk har lite og prøver å få mer av turistene, forsøker de å få det til på ærlig vis.
Plutselig oppdaget vi at vi var ute av gamlebyen og inne i sentrum. Klokka var to minutter på halv ti, og en kjempestor folkemengde sto klar til å forsere kjøpesenteret vi hadde kommet til. Og i det dørene åpnet, nærmest løp alle sammen inn. Det var et festlig syn, der gata på en-to-tre ble tømt for folk, samtidig som kjøpesenteret fyltes opp. Vi måtte selvfølgelig følge etter og se hva som var så spesielt. Uten at vi helt fant ut det. Det så mer ut som et norsk kjøpesenter enn hva vi fant ellers i Havana, men lå ikke nær noen store hoteller eller andre opplagte turistfeller. Vi fant aldri ut om det var tiltenkt cubanere som var likere enn andre, eller turister. Nesten alle butikkene hadde like skilt som meddelte at de var «for den cubanske familie» under logoen (som var lik). Innholdet i butikkene så helt kurant ut, selv etter norsk standard.
Dette var i sterk kontrast til supermarkedet rett ved, som vi kikket innom noen minutter tidligere. Der var det ekstremt spartansk med varer i hyllene, og vi følte at dersom vi hadde kjøpt noe der, ville vi fratatt cubanerne varer de trengte mer enn oss. Mulig at hovedforskjellen var CUC vs pesos.
Det lokale supermarkedet var stort, men så rimelig tomt ut…
Vi vandret etter hvert videre, og kom til det vi trodde var en park. Som de parkelskerne vi er, ville vi selvfølgelig forsøke å finne en inngang til parken, og den fant vi. Inngangen besto imidlertid av en åpen dør i en port, som da også hadde verdens mest unødvendig trinn man måtte forsere med rullestolen. Dette gadd ikke Jobetrotter, og bestemte seg for å åpne hele porten. Fornøyd med vår innsats, og vel inne, kom det en vakt gående. Han fortalte rolig at dette ikke var en park, men en del av universitetsområdet og at vi ikke kunne gå der. Vel, vel, dermed fikk Jobetrotter åpnet hele porten på nytt, og slukøret trillet vi ut igjen.
Jobetrotter har åpnet porten…
Vi gikk videre gjennom universitetsområdet, og så at vi ikke var langt unna Plaza de la Revolución. Å komme dit var også en stor opplevelse – på en stor plass. Verdens største asfalterte plass uten noen ting, men omkranset av bygninger med bildet av både Fidel Castro og Che Guevara på. I tillegg så vi José Marti-monumentet. Vi gikk inn i Marti-museet og lærte om denne martyren som var med på frigjøringen av Cuba fra Spania på slutten av 1800-tallet.
Utsikt til Plaza de la Revolución med Che Guevara og Castro-husene
Plaza de la Revolución med Marti-monumentet i forgrunnen
Etter at dette var unnagjort var det på tide å få seg litt lunsj. Vi bestemte oss for å gå tilbake opp mot universitetsområdet, for så å gå ut mot havet igjen. I en sidegate rundt universitetsområdet fant vi en koselig liten restaurant, og der fikk vi for første gang og til vår store overraskelse god mat. Jobetrotter spiste den lokale retten Ropa Vieja, mens Grybetrotter spiste kjøtt stekt på Havana-vis. Begge deler perfekt krydra, noe som ofte mangler i maten på Cuba.
Jobetrotter og Grybetrotter spiser god mat
Interessant interiør på lunsjrestauranten
Den lokale colaen TuKola
Etter lunsj følte vi begge at vi hadde vært ute en hel arbeidsdag og bestemte oss for å traske tilbake til hotellet og slappe av litt. Og slappet av gjorde vi – først kl 21.30 våknet vi igjen, lettere sjokkert og desperat etter noe å finne på. Men guideboka vår ga svar, og fortalte oss at nummer 6 på topp 10-lista over nattklubber var en jazzklubb som hadde åpent fra kl 22-02. Perfekt timing tenkte vi, og satte oss i en drosje med kurs mot La Zorro y El Cuervo. Nattklubben hadde selvfølgelig verdens lengste trapper ned, men dørvakta hjalp velvillig Jobetrotter å bære rullestolen, og vi betalte våre 10 CUC per person for å komme inn. Inngangsbilletten inkluderte for øvrig to drinker.
Grybetrotter og Jobetrotter koser seg på jazzklubb
Kveldens band
Klubben hadde ulike jazzband hver kveld, og kveldens band skuffet ikke. De kom på scenen kl 23, og lagde et forrykende show. Så vi var meget fornøyd til tross for å ha sovet bort halve kvelden, der vi slurpet i oss Mojito og Cuba Libre mens vi spiste mindre god fingermat, til jazzens kraftige toner.
Det lokale ølet Cristal ble en god venn av Jobetrotter i løpet av Cuba-ferien.