Våre tre siste dager i São Paulo (10-12. januar) kan værmessig oppsummeres med tre ord: Dårlig norsk sommer.Det vil si grått, trist, regn og med temperaturer på bare 19 grader.

Det ødela også Grybetrotters opprinnelige planer om å fylle opp d-vitaminkvoten ved hotellbassenget litt ekstra og gå flere turer i parkene. Men vi fikk til tross for det dårlige været, gjort litt likevel.

Torsdag 10. januar hadde vi det kjipeste været. Da regnet og blåste det på sitt gråeste, og var kort sagt ufyselig. Det var på tide for Grybetrotter å kle på seg igjen.

– Jaja, sikkert en fin dag å gå inne på marked på, tenkte Grybetrotter og Jobetrotter, og tok som vanlig bussen ned til byen. Fra vårt vanlige stoppested Praça da Sé tok vi deretter t-banen til São Bento, der Mercado Municipal holder til. Det var imidlertid et stykke å gå fra t-banestasjonen til markedet, og  Grybetrotter holdt et godt tak i paraplyen som til stadighet vrengte seg i vinden mens vi trasket avgårde. Regnet blåste inn fra alle kanter og vi var gjennomvåte etter kort tid, selv med paraply. Etter hvert oppdaget vi at vi var tilbake til Praça da Sé, etter å ha gått i stikk motsatt retning av det vi skulle.

Men vi er ikke de som gir opp så lett, så vi snudde rullestolen igjen, og gikk i riktig retning. Etter det som føltes som en evighet (men sikkert ikke var mer enn maks en halvtime) så vi endelig skilt til Mercado Municipal. Ved første øyekast så det selvfølgelig stengt ut, men heldigvis var ikke det tilfellet.

Markedet i São Paulo har vært der siden 1933. I følge guideboka vår synes paulistene at markedet er blitt kjipere etter at det ble pusset opp for noen år siden, og mange mener at turistene har overtatt for lokale kjøpere. Markedet var ikke blant de største og mest spektakulære vi har vært på, men det var ikke noe som tydet på at det var overfylt av turister. Tvert i mot så det helt ok ut, og solgte lokale varer til lokale kjøpere.

I løpet av tiden vi har vært i Brasil har vi innimellom fått spørsmål om hvor vi er fra. Hver gang vi har svart «Noruega», har det umiddelbart kommet henrykt tilbake «ah – Bacalao!». Vi har sett ut som noen spørsmålstegn hver gang, for selv ser vi ikke helt det spesielle med tørrfisk fra iskalde Norge. Etter som de solgte baccalao i omtrent hver bod i markedet tenkte vi likevel at det nå var på tide å prøve ut herligheten, og vi bestilte en posjon. Bacalaoen ble servert med løk og oliven, og var slett ikke verst.

Vi spiser baccalao på Mercado Municipal

Etter at besøket i Mercado Municipal var over, tok vi turen ned til Rua 25 de Marco rett ved Praça da Sé. Rua 25 de Marco er en gate som er kjent for rabatterte priser og billige kopier av varer. Varene selges både i butikkene og fra salgsboder utenfor. Dessverre hadde regnet fått selgerne i bodene til å gi opp, og i det vi kom dit pakket de siste sammen sakene sine og trasket avgårde med bodene. Det hele var i det hele tatt ganske så dødt.

Imidlertid gikk vi tilbake dit igjen dagen etter, og fikk se livet i salgsbodene da.

Torsdagen ble avsluttet på jakt etter vin i vinbutikken rett ved hotellet vårt. Ca ti minutters gange fra hotellet lå det et ganske fancy kjøpesenter vi hadde hastet gjennom et par ganger. Etter som verken Grybetrotter eller Jobetrotter er de helt store shoppingfantastene, går det ofte fort når vi skal inn i en butikk eller et shoppingsenter. Ved siden av shoppingsenteret lå det en enda bedre vinbutikk vi hadde kjøpt likør og sprudlevin i noen dager før. Vi var nå tomme for vin og trengte mer. Dessverre var vi litt for seint ute, og butikken var stengt. Derimot fikk Grybetrotter øye på en restaurant som het «Outback Steakhouse». Med lengsel etter Australias tropevarme i blikket, stilte vi oss derfor i kø sammen med en haug med andre turister der, og ventet en times tid på å få servert en saftig biff «på australsk vis». I mellomtiden fikk vi servert drinker i baren, noe som heller ikke var så aller verst.

Vi drinker i kø på Outback Steakhouse…

Interiør i Outback Steakhouse

Dagen etter – fredag 11. januar, hadde det heldigvis sluttet å regne. Dagen ble brukt til «oppsamlingsheat», det vil si til å se igjen det vi følte vi ikke hadde fått sett nok av de andre dagene. Først og fremst gjaldt det Rua 25 de Marco og Liberdade (Japantown).

I Liberdade gikk vi rundt i de japanske butikkene og siklet på japanske sushisett. Grybetrotter er jo som kjent en ihugga sushi-fantast, og sushi-sett er noe som faktisk ville bli brukt hos oss. Grunnet plassmangel i bagasjen kjøpte vi kun noen skåler til soyasaus, og ikke hele sushisettet med tallerkner og sake-kopper til.

Tilbake i Liberdade og Rua Galvão Bueno

Da det var tid for mat, kikket vi ned i guideboka for å se om vi kunne finne noen flere anbefalte restauranter. Vi var som vi pleide å være utenfor tiden da folk flest spiser lunsj (det vil si mellom kl 11 og 14), og Aska, som vi hadde vært på et par dager tidligere var derfor stengt. Isteden falt valget vårt på en restaurant som het Taizan, og som skulle servere kinesiske klassiske retter.

Interiøret på Restaurant Taizan var kult det, men både stilen og prisen var noe stivere enn på Aska. Gjestene var mildt sagt også færre. Det satt kun ett annet par der da vi kom inn, men vi tenkte at det nok hadde sammenheng med at vi var utenfor de normale spisetidene. Menyen var som vanlig kun på portugisisk, og etter å ha utvekslet noen uforståelige fraser med kelneren, fikk vi anbefalt noe vi ikke skjønte hva var. Det viste seg å være frityrstekt kylling i soyasaus. Heldigvis hadde vi tenkt å dele en rett. Den ene retten hadde nok mat til ca 10 personer. Helt grei smak, men ikke helt det vi vil kalle «klassiske kinesiske retter», og i høyste grad overpriset i forhold til andre steder vi hadde spist i løpet av oppholdet. Vi så heller ikke nødvendigheten av få servert mat til hele slekta når vi bare var to personer. Så vi var begge uforstående til hvorfor den restauranten sto anbefalt i guideboka.

Interiør på Taizan

Lunsj på Taizan – Grybetrotter har blitt en racer på å spise med pinner

Vi hadde planer om å avslutte São Paulo-oppholdet som vi begynte det – med en musikkaften på Borboun Street Music Club. Men heller ikke der hadde vi hellet med oss. Klubben var av uforståelige grunner stengt (på en fredag kveld?), og vi innså til slutt at ferien snart var på hell….

Utenfor Bourbon Street Music Club

Flyet fra São Paulo til Amsterdam gikk ikke før kl 21 på lørdag kveld. Altså hadde vi hele dagen i São Paulo før vi skulle reise hjem. Hotellet tilbød å få beholde rommet til kl 17 mot et gebyr på 135 NOK. Det tilbudet tok vi. Det regna nemlig hunder og katter på lørdag også, og vi trengte bare å stikke nesa ut av døra for å skjønne at norsk sommer fikk vi nok av i juli i fjor.

Men til tross for litt sutring over været – São Paulo bar absolutt en interessant by som i høyeste grad er verdt å få med seg. Byen har en blanding av ny og gammel arkitektur, høye og lave bygninger og masse kule skyskrapere i ulike former. Vi følte oss dessuten veldig trygge som turister der og til tross for at guideboka advarte mot lommetyver flere steder, kom vi hjem med alt innholdet i lommene våre i god behold hver dag. For folk som opplever normalt vær på feriene (og ikke Jobetrotter og Grybetrotters evinnelige regn), byr byen på uendelige muligheter og masse kule steder å utforske.