Utsikt over Ipanema Beach

Fredag 28. desember var vår første ordentlige feriedag i Rio. Den begynte som feriedager bør – med et bad i hotellbassenget på takterassen. Det var stekende hett allerede kl 8.30, og vannet hadde vel omtrent samme temperatur som lufta, så det blir feil å si at det var veldig avkjølende. Men digg var det absolutt. 🙂

Planene for dagen var å gå langs strandpromenaden fra Copacabana til Leblon, en strekning på ca 7 km. Men først måtte vi finne en minibank. Vi trengte kontanter.

Det kryr ikke akkurat av minibanker på hvert gatehjørne i Rio, og ikke alle minibankene godtar alle typer kort. Etter å ha spurt oss frem fant vi til slutt en bank med syv minibanker, der vaktene sto klare med pistoler i beltet. Vi stilte oss i kø sammen med en haug med andre turister på jakt etter penger, samt omtrent halvparten av Rios pensjonister. Fredag 28. desember var siste dag pensjonistene kunne betale regningene sine før nyttår, noe de også kunne gjøre i minibanken. Det hadde vi ikke tenkt på før vi kom inn i banken. I tillegg var det bare tre av de syv minibankene som virket. Så køen var lang. Mens vi sto og stampa i køen ble vi fascinerte vitner til cariocaene kjefte og kakle på hverandre for å få de gamle bestemødrene foran seg til å betale e-fakturaen sin litt kjappere. Det funket antakeligvis ikke i det hele tatt, men til slutt kom vi da fram, og Jobetrotter fikk fornøyd tatt ut kontanter. Ingunn derimot, måtte slukøret innse at minibanken ikke likte kortet hennes, og forlot kaklinga med uforettet sak.

Endelig kunne vi ta fatt på Copacabana. Det første som møtte oss var det ærverdige Copacabana Palace hotel, som er det mest kjente hotellet på Copacabana.

Utenfor Copacabana Palace hotel

Det tok ikke lang tid før vi følte oss klare for en beach bar, og ca 100 meter fra Copacabana Palace fant vi en veldig trivelig en, omgitt av pamler med utsikt til stranda. Der stiftet vi også vårt første bekjentskap med de innpåslitne selgerne som har sitt virke på Copacabana. De trykker seg oppi bordene som små klegg, og tilbyr alt fra klokker, håndklær og ulike lekeinstrumenter. Det mest fascinerende var de som kom og helte på en liten haug med peanøtter på en bitteliten papirlapp på bordet. Før du fikk sukk for deg var de borte, men fem minutter etterpå kom de sannelig tilbake for å tilby deg å kjøpe en hel pose med de samme peanøttene. Når de fikk nei på det, helte de prøveeksemplarene av peanøttene de hadde lagt på bordet tilbake i posen igjen. Veldig hygienisk for de som måtte være så uheldig/korttenkte/dumme/naive (stryk det som ikke passer) at de faktisk smakte på dem.

Etter en stund vandret vi videre, og gikk forbi scenen som rigges opp til nyttårsfeiring for 2 millioner mennesker på nyttårsaften.

Etter ca en halvtime fikk Grybetrotter øye på en strandkafe som solgte den berømte kokosnøttjuicen jeg hadde lest om i guideboka jeg kjøpte på Gardermoen. Da måtte vi selvfølgelig sette oss ned på den også. Juicen begynte bra, og ble enda bedre for hver slurk. Det var ikke lenge før vi var hekta.

Så fortsatte ferden videre. Men da vi for tredje gang ville sette oss ned på en strandkafe, hadde Jobetrotter fått nok av å sitte stille i varmen. Han hoppa bokstavelig talt i havet isteden. Så mens vi andre slurpa i oss nok en leskedrink ved stranda, svømte Jobetrotter rundt som fisken i vannet, og alle var fornøyd. Også Grybetrotter kjente på vannet, og i motsetning til i bassenget var temperaturen i sjøen litt kaldere  enn på land, og veldig avkjølende.

Et av de mange sandslottene på Copacabana

Da vi hadde gått til enden av Copacabana, takket våre reisevenner for seg, og snudde for å dra tilbake til hotellet. Jobetrotter, Grybetrotter og Steinar fortsatte imidlertid videre til Ipanema og Leblon. På forhånd hadde vi hørt at det var Ipanema som var the place to be, mens Copacabana var litt kjipere. Vårt inntrykk var helt motsatt.  På Copacabana er brosteinen mindre humpete, fortauskantene lavere og både folk, strandkafeene og atmosfæren generelt hakket festligere enn på Ipanema. Så vi konkluderte fornøyd med at vi hadde valgt riktig sted å bo.

Strandfotvolleyball var en populær aktivitet på beachen

Jo har funnet klatrestativ på stranda

Til slutt var det på tide å returnere til hotellet, og vi satte kursen mot en drosjeholdeplass. Da fikk vi bekreftet vår bekymring for at drosjene hadde for lite bagasjerom til å kunne ta med en liten manuell rullestol. Bilene i Brasil kjøres nemlig på gass, og dermed er bagasjerommet på drosjene fylt opp med en diger gasstank. Derfor gjelder det å finne en drosje med et så stort bagasjerom at det i tillegg er plass til bagasje. Noe det ikke er en selvfølge at man får tak i umiddelbart. Denne gangen fikk vi ikke det. Men drosjesjåførene vi henvendte oss til var til gjengjeld ekstremt hjelpsomme med å praie drosjer for oss inntil vi fant en som var ledig og stor nok. Så hjem kom vi til slutt – og alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂

Solnedgang fra hotellterassen

Utsikt til Copacabana fra hotellterassen