Rullestoltilgjengelighet

Oppskrift på Jobetrotters italienske 50-årsfeiring

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 4 i føljetongen Europaturne 2022

Creazzo utenfor Vicenza, Italia 19.-22. august 2022 og 15.-22. juli 2024 –

og litt Tyskland og Østerrike 13.-15 og 22.-24. juli

19. juli 2024 fylte Jobetrotter 50 år. Selv har han null lyst til å markere bursdager eller høytidsdager på noen måte, men så har han også en kone som er desto mer opptatt av det. Særlig når det er jubileum. 

I anledning 40-årsdagen sin for ti år siden ble Jobertrotter «kidnappet» til en tur til Island. På årets jubileum var han selv informert om planleggingen. Jobetrotter fikk nemlig valget mellom en stor fest i Norge, eller en mindre markering på utenlandsferie. Han valgte det siste. For når to hobbyer kan kombineres, det vil si reising og feiring, var det et opplagt valg å invitere en variert gruppe av familie og familievenner til feiring i Nord-Italia  denne sommeren. 

Her er en slags oppskrift på hvordan det hele ble gjennomført. Resultatet kan selvfølgelig ikke bli helt identisk igjen selv om oppskriften kopieres, og oppskriften må derfor leses med en klype salt…. 

Jubilanten Jobetrotter var her klar for å feires fredag 19. juli 2024

Ingredienser

  1. Ett golfhotell i Nord-Italia med god standard, rimelige priser og restaurant.
  2. 1 stk jubilant som fylte 50 år 19. juli 2024
  3. 18 familie- og utvidet familiemedlemmer  og familievenner i alderen 8 til 76 år
  4. 1 bil
  5. 1 Kielferge
  6. Ett Tyskland og noe Østerrike å kjøre gjennom
  7. 32-36 grader og strålende vær i en uke
  8. Ett stort bassengområde med tilhørende behagelige solstoler i skyggen
  9. Italienske restauranter i gangavstand fra hotellet
  10. Jubileumsmiddag ved bassengkanten

Valgfritt, for ekstra krydder: 

* Ta turen innom proseccosmaking på Dovitia winery i Creazzo

Slik gjør du:

Punkt 1 og 2: Bestill hotell, festmåltid og ferie for jubilanten ett år i forveien.  

Hotellet slik det så ut 19. august 2022. Det så fortsatt sånn ut i juli 2024.

Feiringen valgte vi å holde på Golf Hotel Vicenza. For å finne årsaken til det valget, må vi tilbake til Europaturneen vår for to år siden.

Creazzo utenfor Vicenza, 19-22. august 2022

18. august 2022 reiste vi fra Split i Kroatia, og skulle oppover mot Sveits. På veien skulle vi bare finne et billig hotell for å overnatte, og så kjøre raskt videre dagen etter.

Golf hotel Vicenza var det billigste vi fant den gangen, med sine 750 kroner pr. dobbeltrom pr. natt. Forventningene våre var deretter, altså lave. Så feil kan man ta. Hotellet viste seg å være en fantastisk rullestolvennlig oase , med ramper og tilgjengelige innganger over alt. Du kan lese en nærmere og mer moderert forklaring om handicaptilgjengeligheten i *-avsnittene nederst i innlegget.

På hotellet hadde vi tilgang til en kjempekoselig hage, med himmelske solstoler med tak over, digert basseng og flere nydelige restauranter og iskafeer i gåavstand rundt hotellet. Så bra syntes vi det var at vi ikke reiste videre som planlagt neste dag…

– Her burde vi jo ha en familiesamling en gang, erklærte Grybetrotter. – Ja, istemte Jobetrotter. Og slik ble det til at vi slo til på første mulighet, som altså var Jobetrotters 50-årsfeiring.

19. juli 2024: Jobetrotter fikk bursdagskrone på hodet på alle bilder som ble lagt ut av han på snapchat denne dagen.

  • Med vårt gode inntrykk av hotellet friskt i minnet tok det bare Grybetrotter ett år før hun sommeren 2023 var i gang med å maile dem for å spørre om muligheter for festmiddag og ulike typer rom sommeren 2024.

Hotellet var veldig behjelpelige, og selv om prisene dessverre var doblet fra 750 kroner til 1500 kroner pr. natt pr. dobbeltrom på to år, er det likevel fortsatt et relativt rimelig hotell, sammenliknet med andre hotell med tilsvarende standard i Europa.

Punkt 3: Send ut invitasjoner til utvalgte familie og familievenner ett år i forveien

  • Med totalt 18 personer i alle aldre mellom 8 og 76 år,  var antallet deltakere perfekt nok til å få til en stor, og akkurat passe personlig feiring.

19. juli 2024: Noen av gjestene i finstasen og med velkomstdrink foran bassenget før jubileumsmiddagen. Med jubilanten selv, godt avkledd og klar for fest i 35 grader.

Punkt 4, 5 og 6: La Kielferga ta deg og bilen din halvveis ned til Vicenza, så ordner tyske og østerrikske motorveier resten av ferden

Grybetrotter og Thrommistrotter, som vi sist gang reiste med til Istanbul i 2019, ville kjøre til Vicenza. Dermed tok vi naturlig nok også Kielferga ned sammen lørdag 13. juli.

Creazzo er en liten landsby som ligger utenfor den litt større byen Vicenza. Som igjen ligger cirka 50 minutters kjøretur vest for Venezia og 2 timer øst for Milano. Mellom Milano og Vicenza, ligger Verona. Alle disse byene var det mulig å fly direkte til fra Oslo i sommer, og alle stedene ble brukt av de av gjestene våre som fløy. De kom seg på ulike måter til hotellet. Noen leide bil, mens andre tok seg frem i heten med både buss, tog og drosje.

Kielferga i nærheten av Hurum lørdag 13. juli 2024

Et annet alternativ er å kjøre. Fra Kiel til Creazzo er det i følge google maps 13 timers kjøretur. Legger du til to timer i kø (noe du må), så blir total reisetid 15 timer.  Grybetrotter ville ha med seg Permobilen, og da var kjøredistansen helt innafor. Familievennene våre Thrommistrotterne ønsket også å kjøre, og vår ferie begynte dermed på Kielferga lørdag 13. august.

Etter hvert trakk vi inn i både baren og Kielfergas restaurant for en tre-retters middag.

Jobetrotter og Grybetrotter hadde en overnatting på vei til Italia og to på vei tilbake til Kielferga.

Overnatting i Memmingen 14. til 15. juli:

Etter cirka 8 og en halv timers kjøring, litt over halvveis mellom Kiel og Creazzo, hadde Grybetrotter booket Drexel’s Parkhotel for overnatting. Bare ved å se på kartet og føle på sånn cirka hvor vi var i verden. Det var ikke feil. Memmingen var en veldig trivelig og historisk by i den sørlige delen av Tyskland. Her fikk vi noen timer på kvelden til å se oss rundt.

Vi så mye spektakulær natur på bilturen vår ned til Italia – her fra alpene i Østerrike 15. juli 2024. Men vi stoppet ikke. Denne gangen hadde vi et klart mål og ikke all verdens tid, så dessverre har vi bare notert oss at det er fint, og vurderer en ny egen tur dit om noen år.

Overnatting i Bayreuth 22.-23. juli

På vei fra Italia og tilbake til Kiel, slumpet vi innom byen Bayreuth, som altså ikke må forveksles med Beirut. Bayreuth ligger nord for Nürnberg, og er mest kjent for at Richard Wagner bodde der fra 1872 til 1883. Her booket vi oss også inn på et koselig hotell, og tilbrakte en helaften i byen.

 

 

 Overnatting i Kiel fra 23.-24. juli:

Natta før vi skulle ta Kielferga hjem, syntes vi det var tryggest å bare overnatte i nærheten av båten. Bare sånn for å være sikker på å rekke den liksom. Noe vi gjorde på hotellet med det enkle navnet Premiere Classe hotel am Kieler Schloss Kiel.

Punkt 7 og 8: 32-36 grader det meste av døgnet, bassengliv og solstoler i skyggen

Vi husket Vicenza som varmt da vi var der i 2022. I midten av august 2022 lå gradestokken på midten av 20-tallet hele dagen. I juli 2024 var det enda varmere, selv om vi med god margin slapp unna den verste hetebølgen. Med tropehete på mellom 32 og 36 grader, kunne ikke Grybetrotter vært mer fornøyd. Dette passet dessuten ekstra godt etter som vi kom rett fra en uke med kaldt regnvær på Norsjø. 

Det ble mange rolige både morgener og dager i skyggen på solsenga på Golf Hotel Vicenza denne uka. Verken Grybetrotter eller Jobetrotter hadde noe behov for å bevege seg noen andre steder enn fra solsenga og ut i bassenget.

 

Gjestene våre visste hvor de kunne finne oss hvis de ville være sosiale, og vi lagde oss etter hvert et lite «tempel» i skyggen. Der kunne folk komme å prate med oss hvis de ønsket det, innimellom sine egne aktiviteter. En god ordning syns vi. Her har Stophertrotter og Maikentrotter tatt seg en liten hvil i skyggen torsdag 18. juli. – Her var det jammen god stemning og mye å drikke på, gliste bartenderen mens han serverte oss drink etter drink denne ettermiddagen.

– Synes dere ikke det er varmt å jobbe i de klærne nå om dagen? Jobetrotter spurte en av kelnerne som var godt påkledd i langermet skjorte og langbukser. Jobetrotter selv svettet i vei der han sto i badebuksa si.

– Neida, egentlig ikke, svarte kelneren blidt.

– Vi har bare hatt regn og kaldt frem til nå, så det er godt at det kommer noen uker med varme. Grybetrotter kunne fortsatt ikke vært mer fornøyd i det hun konstaterte at «varmen kom rett før oss ja».

Punkt 9: Restaurantene i nærområdet

Jobetrotter og Grybetrotter koser seg med familiemiddag for 12 personer på Pizzeria da Mario tirsdag 16. juli 2024. Som den italienske familierestauranten de var, fant de bord til oss på strak arm selv om vi ikke hadde forhåndsbestilt.

– Vi går fra resepsjonen kl 19.30. De som vil være med ut å spise kan møte opp der da.

Denne meldingen sendte Grybetrotter i vår felles messengergruppe i seks av de syv kveldene vi var i Italia. Gjestene våre kom og gikk til ulike tider, det vil si noen var med oss hele uka, mens andre kom litt inn i ferien og reiste et par dager før oss. Med unntak av 19. og 20. juli var vi alltid litt varierende antall som oppholdt oss sammen på hotellet. Det var likevel hyggelig å gå ut å spise sammen med de som var der de dagene vi ikke hadde noe planlagt felles opplegg også, og det manglet heldigvis ikke på gode spisesteder i gåavstand i nærheten.

Trattoria Tre Scalini

Trattoria Tre Scalini med sin koselige bakhage og spesialiserte pasta- og pizzaretter er en famliedrevet restaurant. Det var favorittrestauranten vår i 2022. Vi besøkte restauranten igjen to ganger i 2024 også, men dessverre har vi ikke noen bra bilder av det. Derfor disse fra 21. august 2022.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Pizzarestauranten La Cascina

– Altså, istedenfor at norske medier skriver opp og ned om at det er så mye billigere å feriere i Norge enn i utlandet nå, så burde de heller skrive hvor billig det er å feriere på landsbygda i Italia, gliste Steinartrotter på pizzarestauranten La Cascina torsdag 18. juli.

Sånn så pizzarestauranten La Cascina ut i mørket utenfra. Bildet er fra da vi var der på europaturneen vår fra 20. august 2022.

For det er ikke bare hotellene på landsbygda som er billigere enn andre steder i utlandet nå. Prisnivået på de fantastiske pizza- og pastarettene og ikke minst den italienske gelatoen var også på et mye lavere nivå enn i resten av Europa. Og La Cascina var en av restaurantene flere av oss spiste middag på flere ganger i løpet av uka.

Torsdag 18. juli 2024: Flere medlemmer i den utvidede familien var samlet til middag på La Cascina Pizzeria dagen før den store Jobetrotter-dagen.

Pizza Cavallina med hestekjøtt i tynne strimler var blant de utallige smakfulle pizzaene du kunne kjøpe billig på La Cascina. De fleste pizzaene kostet rundt 7,99 euro. Hestepizzaen var blant de «dyrere» med sine 9 euro. Pizzaene var digre, og kunne fint vært delt av to-tre personer. Med billige priser delte ingen. Og alle var stappmette det meste av uka.

Etter middag ble desserten ofte inntatt på en italiensk gelateria. Her spiser noen av oss vanvittig god italiensk gelato sammen 18. juli 2024.

Punkt 10: Jubileumsmiddag ved bassengkanten fredag 19. juli 2024

Bordet klargjøres for festmiddag for 18 personer. Servicen til hotellet denne dagen var upåklagelig. De ordnet med alt, både meny og bordkort til bordplasseringen.

 

  • Kl 18: «Den offisielle feiringen» starter, med fri flyt av prosecco til de over 18 og brus til de under 18. Sammen med drikkene kom det selvfølgelig litt italiensk snacks.

  • Proseccoen sto klar til servering, og i motsetning til i Norge er det ikke alkohol som koster penger i Italia. Så her var de ikke gjerrige på serveringen av verken velkomstdrink, brus eller vin underveis i middagen. Derimot måtte man betale ekstra hvis man ville ha øl da. Det var ikke inkludert i festpakka.

  • Gjestene ble deretter delt inn i grupper og servert quizen «50 spørsmål om 50-åringen – og omgivelsene hans». Etter som de fleste likte seg best inni aircondition mens de quizza, ble kelnerne gående forfjamset rundt og lure på hvor folk ble av og hvorfor ingen tok mer av proseccoen. Det hele løste seg ved at Jobetrotter spratt frem og tilbake og hentet mer til folk etter hvert som glassene ble tomme.

  • En av gruppene jobber iherdig med quizzen – og arbeidet lønte seg. Dette var nemlig vinnerne av Jobetrotter-quizzen.

  • Til middag var det tre retter, med følgende meny (se bildet under):

All maten var god, men ekstra god var desserten. Millifoglie kake med bær, som smakte helt himmelsk. Etter litt googling på forhånd forsto vi at Millifoglie-kake er en slags napoelonskake, men denne var enda bedre. Og vi valgte den fordi vi ikke egentlig ante hva det var. Selvfølgelig med teksten «gratulerer med dagen» på italiensk.

  • Når det er 35 grader ute kan det bli varmt selv i skyggen. Jobetrotter forlangte derfor et bad mellom forretten og hovedretten, og han fikk kravet oppfylt.

Jobetrotter vaker fornøyd i vannkanten mellom forresten og hovedretten på bursdagen sin.

  • Deretter var det bare å spise og drikke til mørket falt på og restauranten stengte. Det ble rett og slett en trivelig kveld, med god mat og fantastisk service fra kelnerne i restauranten. Først da ukas eneste regndråper begynte å dryppe kl 00.05, etterfulgt av dunder og brak fra tilhørende tordenvær, skjønte vi at feiringen var over for denne kvelden.

Vi hadde for øvrig flere hyggelige kvelder ved hotellets bassengbar. Her er Jobetrotters fetterbror Einartrotter og Grybetrotter rundt midnatt 20. juli.

Ekstra krydder hvis du ønsker mer: Vinsmaking på Dovitia Winery

Etter som alle skulle være samlet også lørdag 20. juli, tenkte Grybetrotter at det kunne være hyggelig med en felles aktivitet.

Vi var midt i Prosecco-land, og da var det jo naturlig med Prosecco-smaking.

Fem minutters biltur og 30 minutters gåtur unna hotellet vårt ligger Dovita Winery. Den syntes Grybetrotter så spennende ut, og etter å først ha maila med eierne og så fått kontakt med dem på WhatsApp (yes, vi har Whatsapp, for det er det de bruker i utlandet), fikk vi avtalt proseccosmaking lørdag 20. juli kl 10.30. Som var noe tidlig på en lørdag, men dessverre det eneste tilgjengelige tidspunktet de hadde til rådighet.

– Jobetrotter, det er ikke lov å leke med den der, formante Maikentrotter da Jobetrotter selvfølgelig ikke kunne motstå fristelsen til å gjøre nettopp det. Dovita Winery hadde nemlig egne «vintanker» hvor folk kom inn og fylte på digre kanner med vin.

– Vi kommer til å gå bort fra hotellet, erklærte Grybetrotter freidig til de andre i reisefølget da hun booka vinsmakingen på vei nedover de tyske motorveiene. Det var før vi hadde kommet frem til Italia og kjente på den virkelige temperaturen.

Så ingen av oss 13 som ble med på vinsmakingen gikk fra hotellet. Vi ble hentet i flere biler og i flere omganger av den superhyggelige eieren Daniel og kollegaene hans. For transporten frem og tilbake kostet det oss i underkant av 4 euro pr. person.

Lokalene der vinsmakingen foregikk var for øvrig helt tilgjengelig for rullestoler. Det var dessverre ikke de små italienske bilene vi ble hentet med, men det var vi forberedt på, så Grybetrotter satte seg over i den lille manuelle rullestolen sin for akkurat den seansen. Den får plass i de fleste biler.

For 25 euro pr. pers fikk vi oppleve følgende:

  • Eksklusiv vinsmaking i eget rom. Det vil si, det var ikke bare smaking men påfyll av så mange glass vi bare orket fra fem ulike vintyper, hvor av tre typer prosecco, en hvitvin og en rødvin. Dessverre for Grybetrotter orket hun ikke så mye vin akkurat denne morgenen etter gårsdagens store middagsfeiring.
  • Små italienske snacksretter ved siden av.
  • Vi fikk grundige foredrag om historien til hver av vinene, hvordan de blir fremstilt og hvilken klassifisering proseccoen hadde ut fra italiensk standard.
  • De hadde også alkoholfritt alternativ til ungdommene under 18 år.

Katitrotter fikk tatt bilde av alle (andre enn seg selv) i rommet der vinsmakingen foregikk. Til høyre i bildet forteller eier Danielvert  entusiastisk om de ulike vinene, mens han ivrig skjenker i glassene våre. Vi brukte samme glass på flere av vinene og her var metoden å skylle glassene med vin. Noe som nesten ga deler av reisefølget slag. Vi er da nordmenn, og ikke vant til at man kaster bort dyrebare vindråper på å skylle glassene.  

Thrommistrotter og Danieleier i ivrig samtale – antakeligvis om Prosecco og vin.

Danielvert gjorde lurt i å ta seg god tid og skjenke på, for happy som vi var kjøpte vi rikelig av den ene proseccoen og rødvinen etterpå. Vi som hadde bil hadde plass, og fortollet alle varene både for oss selv og andre før vi kom tilbake til Norge. Dette var vin som ikke selges i Norge, og som rett og slett var så billig at selv med tollavgift kostet en flaske rundt 120 kroner.

Og ved disse enkle grep kunne vi konstatere at oppskriften funket som et skudd, og selv jubilanten var meget fornøyd med 50-årsfeiringen sin.

*Fotnote 1 til handicaptigjengelighet på hotellet: Hotellet var godt tilgjengelig for rullestolbrukere, med bra størrelse på handicapbadene og enkel betjening av dusjen. Riktignok var handicaprommene en størrelse for små, slik at Grybetrotter måtte rygge inn med Permobilen sin. Det var plent umulig å snu inne på rommet (men man kunne evt. rygge inn på badet og snu). Dersom man kan bruke vanlig bad, men ønsker større rom, var familierommene og juniorsuitene behagelige store. 

** Fotnote 2 til handicaptilgjengelighet: For å komme trinnfritt inn i bassengoasen, må du gå bakveien forbi søplekassene. Det gikk helt fint, og var alltid åpent, men det er nok ikke alle som er like happy med å se søpla hver gang de skal til bassenget.

Vi håper på enda flere turer til Golf Hotel Vicenza. Og lurer på om vi da faktisk får reist inn og sett på byen Vicenza, som vi fikk rapporter om var veldig fin. Vi ar nemlig bare ligget med nesa i været ved det behagelige bassengområdet når vi har vært der….PS! Denne artikkelen er IKKE sponsa av GHV – selv om den burde vært det, hehe.

Ljubljana – Europas mest undervurderte turistdestinasjon

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 4 i føljetongen Europaturne 2022

Ljubljana, Slovenia, tirsdag 9. til lørdag 13. august 2022

Tredje etappe av Europaturneen 2022

Hvorfor går det ingen direktefly fra Oslo til Ljubljana? Grybetrotter undret seg over dette flere ganger i løpet av de fire dagene vi tilbrakte i en av Europas vakreste hovedsteder. Byen overrasket oss stort i positiv forstand. Antakeligvis fordi vi ikke visste noe om den. Det er rett og slett veldig få folk vi kjenner eller har hørt om, som reiser dit.

Det var Jobetrotter som opprinnelig ville dit da vi planla Europaturneen vår Vi hadde booket hotell på forhånd. Han hadde sett på bilder at det var fint. Bildene løy ikke. Det var heller ingen ulempe at været var strålende og temperaturen vaket mellom 26 og 30 grader døgnet rundt. Akkurat innenfor Grybetrotters favorittemperaturer med andre ord.  

Vi kom kjørende med den gamle bilen vår direkte fra Nürnberg på denne ferien. Etter to dager i den sørtyske byen, entret vi et nytt land tirsdag 9. august. Fra Nürnberg til Ljbuljana tar det rundt 7 timer å kjøre.

Det er snart to år siden nå, og dermed på høy tid å ta opp igjen tråden fra Europaturneen vår i 2022. Den vi liksom aldri egentlig kom ordentlig i gang med å blogge fra. Etter som det har gått så lang tid, er det dessverre mange detaljer og anektoder som har gått i glemmeboka. Heldigvis har vi fortsatt bildene, og kan vise noen av grunnene til at Ljubljana absolutt er verdt et besøk:

De idylliske restaurantene langs kanalen

Det var mer liv på restaurantene enn det så ut som her, men her har Grybetrotter klart å knipse et bilde før rushet satte inn 11. august 2022.

Vi hadde som vanlig plassert oss på et hotell sentralt i byen. Det var i underkant av fem minutter å gå til Prešernov trg, der alle herlighetene begynte.

Jobetrotter har ankommet Ljubljana 9. august 2022

Prešernov trg på kvelden 10. august 2022

Jobetrotter begynte dagen med en is på det nevnte torget onsdag 10. august 2022

Det var fantastiske omgivelser å gå rundt i langs elvebredden i Ljbuljana på jakt etter restaurant 9. august 2022

Av ukjente årsaker for oss har ikke Restaurant Romeo Plus fått allverdens av gode anmeldelser på Trip Advisor, men for to år siden var det i hvert fall bra der. Og veldig populært. Etter som vi var der flere ganger, lærte vi oss fort når vi måtte komme oss dit før favorittplassen vår med utsikt over elva ble tatt.

Selv om det var brostein også i Ljubljana, var det likevel ikke den verste brosteinen å kjøre på. I hvert fall ikke med Permobil (elektrisk rullestol). Og langs elva med alle restaurantene var det også tilrettelagt fint med ramper og utsiktspunkt så vi i rullestol også kunne ta elva i nærmere ettersyn.

Jobetrotter på spasertur langs elva på kvelden 9. august 2022.

Grybetrotter var med noen unntak ganske så godt fornøyd med tilgjengeligheten i Ljubljana generelt. Som her, hvor det tilsynelatende er trapper, var det også innfelt ramper i trappene så man kunne komme opp med rullestol. Man burde riktignok ikke være svaksynt samtidig da, for i likhet med på Operaen i Oslo, så var det vanskelig å se hvor kantene sluttet. Men likevel – vi kom opp uten å måtte gå runder rundt.

I Ljubljana er det meste sentrert rundt elva Ljubljanica. Den 41 km lange elva ga i tillegg til idylliske omgivelser for alle restaurantene, også muligheter for både elvecruise og spaserturer. Vi gjorde selvfølgelig begge deler.

Elvecruise på Ljubljanica

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Med tropetemperaturer og strålende vær var det selvsagt at vi skulle ta et elvecruise på den kjente kanalen torsdag 11. august 2022. Dette til tross for at nedgangen til selve båten mildt sagt ikke var veldig rullestolvennlig.

Men vi koste oss likevel den ene timen cruiset varte. Grybetrotter fikk heldigvis sett en del fra siden.

Gåtur langs Ljubljanica

Jobetrotter hadde ikke fått nok av Ljubljanica etter båtturen, og nå skulle vi like gjerne gå langs elva syntes han. Det gikk også finfint for Permobilen.

Også sett på gåtur i Ljubljana:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Taubanen opp til Ljubljana Castle (borgen)

Et absolutt høydepunkt som du bare må få med deg når du er i Ljubljana er den topp moderne taubanen opp til den storslåtte borgen. Derfra er det spektakulær utsikt over byen. Og få gjerne med deg en utendørskonsert med en lokal veldig kjent artist i sola når du likevel er der….

10 .august 2022: Vi går over Cobbler’s bridge på vei til taubanen og borgen der oppe i det fjerne..

Ljubljana er en liten by med små avstander, og det var verken langt å gå eller vanskelig å finne taubanen opp til borgen. På veien var heller ikke omgivelsene noe å klage over:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi var tidlig ute for å unngå kø, og selv om vi måtte vente i noen få minutter, var det adskillig kortere enn om vi hadde kommet senere på dagen.

Taubanen var topp moderne, og hadde ingen trinn inn.

Gryberotter og Jobetrotter er plassert inni taubanen klar for å heises opp. Folk var hensynsfulle og lot være å tryne over Grybetrotter.

Vel oppe på borgen var det bare å kjøre videre. Ut av heisen som skimtes i bildet her.

Utsikt fra borgen fra Grybetrotter-perspektiv

Utsikt fra borgen fra Jobetrotter-perspektiv

Visst var det fin utsikt fra borgen på de stedene Grybetrotter kunne rulle rundt. Men dersom du kunne gå i de ekstremt utilgjengelige virveltrappene opp til tårnet i borgen, fikk du enda bedre utsikt:

Wine and dine with a view på borgen i Ljubljana

Men man lot da ikke dagen ødelegges av det. I hvert fall ikke når vi fant en superkoselig restaurant, også med utsikt, i tillegg til både slovenske pølser og lokal vin.

Og som om ikke det skulle være nok. Da Grybetrotter begynte å bli fornøyd med turen, dumpet vi over en utendørskonsert. Med noen vi aldri hadde hørt om før.  Folk klappet  og jublet likevel entusiastisk, og det var ingen tvil om at dette var kjent i Slovenia. Musikken var bra den, så vi satte oss ned bak det vi antok var studenter og nøt konserten og ettermiddagen i et par timer ekstra.

Bakhodet til Jobetrotter nyter den utendørs konserten på Ljubljana castle en helt vanlig onsdag i august 2022.

Vi mener å huske at det er mulig å gå gjennom en park og ned igjen til sentrum fra borgen. Men Grybetrotter syntes den hypermoderne taubanen var så festlig, at vi selv valgte å ta den ned igjen også.

Tivoli-parken

Tivoliparken i Ljubljana er også noe som står oppført i turistguiden hvis man søker etter steder å se, og vi oppsøkte parken en kort liten tur på på vei på torsdag 11. august. Det var på langt nær et tivoli, men en koselig park med noen kafeer som ikke så så veldig åpne ut. Vi la oss selvfølgelig ned på gresset og hvilte i noen minutter før vi fartet videre.

Hvor bør du bo?

Akkurat det skal ikke vi legge oss bort i, og de fleste hotell er antakelig sentrale nok i den bittelille hovedstaden med bare 280 000 innbyggere. Vi var uansett superfornøyde med det sentrale Eurostars Uhotel som vi valgte. Der fikk vi et gigastort rom, med en tilhørende diger terrasse og formidabel utsikt.

Rommene var store og rene og ga masse plass for rullestol. Men brekker du deg av ikke hypermoderne interiør i 70-tallsstil, så bør du kanskje booke et mer fancy hotell.

Og skulle noen være i tvil: Det var selvfølgelig et fantastisk spa der også, som var mer moderne innredet enn hotellrommene. Grybetrotter fikk sin daglige treningsøkt i bassenget.

Hotellet hadde også verdens trangeste garasje. Som Grybetrotter IKKE likte. Jobetrotter derimot, koste seg med å lirke seg inn og ut derfra. Og det gikk helt ripefritt det, da vi lørdag 13. august satte kursen videre mot neste mål for ferien. Og nok et nytt land vi ikke hadde vært i før. Nemlig Split i Kroatia.

Sett på dass i Tyskland på vei til Ljubljana 9. august 2022

Veikroene langs autobahn i Tyskland ser ganske mye trafikk av biler, og dermed også folk som må gjøre et viktig ærend. Dette krever hyppig vask av toalett, eller automatiserte løsninger for renhold. Noen av dassene hadde roterende selv-vaskende doring. Det var et fascinerende skue, mest fordi en doring jo ikke er rund, og det å se den rotere for å bli vasket hele runden, så veldig rart ut. Desverre fikk vi ikke filmet det.

Men av og til kan det bli for mye høyteknologi, og disse pissoarene kunne nok kanskje klart seg best med mekaniske løsninger, og uten et eget operativsystem (kanskje det het Urinux?)

 

Takterrassekos i Tallinn

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 3 i føljetongen Tallinn 2024

Tre høydepunkter fra tre dager i Tallinn

Tallinn, Estland, 17. mai og pinsehelga 2024

Første høydepunkt: 17. mai-skåling i gamlebyen

Grybetrotter og Jobetrotter på torget i Vanalinn i Tallinn. Dette bildet er riktignok fra 19. og ikke 17. mai. Men vi var der begge dager.

Andre høydepunkt: Den daglige sjokoladetimen på Hotel Mövenpick

Tredje høydepunkt: En sommerkveld på en fantastisk takterrasse

– Nei, skal vi ta en drink til da dere? Vi kan jo selvsagt gå ned i gamlebyen igjen også, men det er ikke samme utsikten som her. Det er jo veldig fint her! Nei, vi blir sittende vi….

Vi hadde vanskelig for å bestemme oss der vi satt på toppen av byen i solgleden lørdag 18. mai. Vi endte opp med å bli værende. Helt til sola gikk ned over byen. Utsiktsstedet vårt var fra uteterrassen til skybaren Issei. 

Issei ligger på toppen av Radisson Sky Blue hotel i Tallinn, i et område bestående av nye og moderne bygninger. Hotellet ligger bare 5 minutters gangavstand fra vårt hotell Mövenpick, og da også i behagelig gåavstand til gamlebyen Vanalinn.

I motsetning til takterrassen på hotellet vårt Mövenpick, var utgangen til takterrassen på Issei trinnfri og dermed helt rullestoltilgjengelig. Da vi kom var det bare ett bord ledig igjen ute på takterrassen. Selvfølgelig et høyt og upraktisk ett. Sånn som er så in på restauranter, og som Grybetrotter absolutt ikke er noen fan av. Det var likevel alt for fint vær og utsikt til å snu i døra, så vi kapret bordet og Grybetrotter dinglet i vei på den høye, men heldigvis solide barstolen.

Grybetrotter dingler med beina fra det høye restaurantbordet. Da er det greit å ha en drink i hånda. De som har fulgt med på bloggen vår vet at vi elsker takterrasser. Dette var første takterrassekos siden takterrassebonanzaen vår i Panama tidligere i år. 

Inntil vi etter hvert kunne flytte oss ned til et mer praktisk bord med hjørneutsikt.

Steintrotter og Jobetrotter har satt seg godt til rette i stolene på de lave og mer praktiske bordene.

Der satt vi plantet mens vi bestilte drinker, og etter hvert også noen fancy småretter. Vi nøt sommeren, stemningen og til slutt solnedgangen.

Stemningen var upåklagelig, og Grybetrotter hadde det gøy med å ta metabilde av Stophertrotter som tok bilde av Steintrotter. I solnedgang. Bedre kunne det ikke bli.

Tallinn badet i solnedgang lørdag 18. mai. Foto tatt av Stophertrotter. Dette var siste kveld med Steinstopher-trotter, da de reiste videre med båt til Helsinki morgenen etter. Grybetrotter og Jobetrotter valgte heller å bli en dag lenger i Tallinn.

Andre høydepunkter fra Tallinn

Restaurant Peppersack

Grybetrotter hadde av en kollega fått anbefalt kjøttrestauranten Peppersack i gamlebyen.  Den prøvde vi på vår vei til brunsj søndag 19. mai. Og fikk servert et kjøtt som var så mørt og smakfullt at vi bestemte oss for å gå på samme restaurant og spise samme rett senere på kvelden.

– Så bra kjøtt har jeg ikke spist siden vi var på den argentinske restauranten i Mexico, erklærte Jobetrotter. Og finner man noe bra, er det like greit å holde seg til det. For når det er sagt – med unntak av Peppersack og gourmetrettene på takterrassen på Issei, bød ikke Tallinn på de helt store matopplevelsene. I hvert fall ikke sammenliknet med absolutt alt vi spiste i Panama. 

Anton Hansen Tammsaare i Tammsaare-parken

I Tammsaare-parken, som ligger nærmest gamlebyen, ruver et digert monument av den estiske forfatteren med det dansk-norskklingende mellomnavnet Anton Hansen Tammsaare. En forfatter vi aldri hadde hørt om før,  men som vi nå fikk sjansen til å lese oss litt opp om, da vi vandret rundt i parken med navnet hans søndag 19. mai. Han var visstnok en superviktig forfatter i Estland i mellomkrigstiden, men tydeligvis ikke viktig nok til at vi fant noen av bøkene hans på vår norske lydbok-app.

Artige veinavn og andre uttrykk

Og som et takk for denne gang fant vi denne reklamen for cookies på estlandsk på flyplassen 20. mai. - Se det gliset på de to der da, snappet Grybetrotter til utvalgte venner med samme humor, som den fjortisen hun er. 

og kjeks.

 

 

Tid for Tallinn, del 2: Litt spa og mye sjokolade

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 3 i føljetongen Tallinn 2024

Tre høydepunkter fra tre dager i Tallinn

Tallinn, Estland, 17. mai og pinsehelga 2024

Første høydepunkt: 17. mai-skåling i gamlebyen

Hvordan det var i gamlebyen i Tallinn på 17. mai, kan du lese om i forrige blogginnlegg. Her gliser Grybetrotter med det gamle rådhuset i bakgrunnen.

Andre høydepunkt: Den daglige sjokoladetimen på Hotel Mövenpick

– Ja, og hver dag mellom kl 16 og 17 spanderer vi gratis sjokoladebuffet i restauranten. Grybetrotter våknet plutselig til liv bak Steinstophertrotter mens vi ventet på at de sjekket inn. Hun hadde til nå bare hørt deler av informasjonen resepsjonisten ga om hotellet, men da «gratis sjokoladebuffet» ble nevnt kom hørselen mirakuløst tilbake. Hva var dette? Det måtte vi sjekke ut. 

Denne gangen hadde Steinstophertrotter valgt ut hotellet vi skulle bo på, og gjett om Grybetrotter var fornøyd med det valget. Med dagens kronekurs koster hotellet 1 500 kroner pr. natt. Noe som er mer enn vi er vant til i utlandet, men likevel halvparten av prisen av hva du får for samme standard i Norge nå.

Hotellet lå litt utenfor gamlebyen, men i perfekt gåavstand gjennom koselige og sommerlige Lembitu park.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Hotell Mövenpick hadde ikke bare:

  • Gullkraner på badet
  • Elektriske gardiner på de digre vinduene

Her skulle det vært en video som viste de elektriske gardinene i sving. Men det ble et bilde isteden. Rommet var i hvert fall også stort nok.

  • En akkurat passe stor spa-avdeling 

– Dette spaet er sånn jeg liker det, konstaterte Jobetrotter fornøyd. Det er passe stort og har akkurat det man trenger, og ingenting annet jåleri man ikke trenger som det ofte er på større spa. Her var det både et basseng på 30 grader som Grybetrotter kunne svømme i, en varmtvannskulp på 40 grader, en kaldtvannskulp på 10 grader og to ulike badstuer. Vi prøvde selvsagt alt.

Det var riktignok ikke like få folk i spaet som dette bildet ga inntrykk av. Bildet ble tatt i løpet av de ti sekundene det ikke var folk der lørdag 18. mai.  Grybetrotter tok nemlig sjansen på å sove litt lenger enn vi pleier for å få bade i fred når vi er på ferie. Og selv om det var ganske folksomt, gikk det finfint å svømme en time likevel.

– Uff, det er masse barn her og da blir det mye kaos, sutret Grybetrotter da vi kom inn kl 10. – Ja, men det er ikke norske barn, presiserte Jobetrotter.

Det er stor forskjell på å bade sammen med norske barn og barn fra andre land. Der norske barn hopper og stuper og spruter over alt som om de eier hele bassenget selv, blir utenlandske barn passet på og opplært til å vise hensyn av foreldrene sine. Her holder man seg i en del av bassenget, så det er plass til alle i de ulike delene. Dette erfarte vi for øvrig også da vi var i USA i oktober i fjor. Noe som er svært viktig for Grybetrotter som ellers er redd for å få noen hoppende på seg og brekke alt hun har.

Tid for Tallinn

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 3 i føljetongen Tallinn 2024

Tre høydepunkter fra tre dager i Tallinn

Tallinn, Estland, 17. mai og pinsehelga 2024

Når det er langhelg, er det reisehelg. I år falt både 17. mai og pinsefri i hver sin ende av samme helg. Det betyr at Grybetrotter og Jobetrotter gjorde som i fjor – ønsket alle en god 17. mai og forlot landet med første fly. 

Men vi forlot ikke landet lydløst akkurat. Det var nok ikke alle naboene som satte pris på hilsningen fra oss, der vi kløna med alarmen i det vi gikk ut av døra. Den satte i gang å ule, og noen ble nok vekket litt ekstra tidlig den dagen. Det beklager vi, selv om vi heldigvis ikke har fått noen klager.

Første høydepunkt: 17. mai-skåling i gamlebyen

To av de tre dagene vi var i Tallinn, var vi sammen med Steinstopher-trotterne, som vi også feiret 17. mai med i Praha i fjor. Stemningen var dermed festlig da vi ankom gamlebyen, dumpa ned på restaurant «Old Hansa», og kunne ta dagens andre 17. mai-skål. Den første i Tallinn.

Den første gruppeselfien og den første 17.mai-skålen i Tallinn.

Den første 17.mai-skålen tok vi på Gardermoen kl 8, før flyet lettet avgårde kl 9.05 Her er en av skålerne representert ved Steinartrotter.

Dagens andre skål tok vi på en restaurant midt på torget i gamlebyen, med det gamle rådhuset i bakgrunnen.

Tallinn er med sine over 400 000 innbyggere (nøyaktig 426 538 en gang i 2017) en adskillig mindre by enn Oslo. Det var ikke lange avstander å gå. Heller ikke i og rundt den utrolig sjarmerende gamlebyen, Vanalinn. Her er noen av de fineste bildene derfra:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Utenfor den russiske ambassaden i Tallinn var det naturlig nok satt opp plakater og meldinger som tydelig markerte avsky mot krigen i Ukraina.

Selv om gamlebyen var veldig fin å se på, er det ikke bare utseendet som teller. Vanalinn besto også av ekstremt humpete, ubehagelige brostein som mildt sagt ikke var veldig trillevennlige. Noen steder var det heldigvis lagt humpefrie heller ved siden av, men på langt nær overalt.

Eksempler på brostein i Tallinn

På vår vei ned fra toppen av Vanalinn, dumpet vi innom denne koselige nyåpnede utendørsbaren Varblane Terrace – faktisk var den så nyåpnet den åpnet dagen før. Baren ga god stemning, og fokuserte tydeligvis på Aperol Spiritz, der de hadde både Aperol Spritz-parasoller, markiser, saccosekker, sofaputer, bord, glass – og drinker så klart.

17. mai-middagen ble også inntatt i gamlebyen.

VI trodde vi gikk inn på kafe Rukulill…..

Men da vi hadde satt oss viste det seg at vi tydeligvis gikk feil. Menyen og interiøret viste at vi var på den portugisiske restauranten Tasca Portuguesa. Som serverte helt ok mat. Og en fyr med forhåndsprogrammert keyboard han brukte til å kompe/radbrekke kjente bossanova låter med en vokal som sjelden traff tonen, og med et volum som kunne gjort Grybetrotter enda døvere enn hun faktisk er…

Andre høydepunkt: Den daglige sjokoladetimen på Hotel Mövenpick

….Den og andre anektoder fra Tallinn kan du lese om i neste blogginnlegg….

 

Punktum fra Panama – de siste høydepunktene

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 5 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Norge, mai 2024

 

I forrige blogginnlegg lovte vi å skrive om Panamas mest rullestoltilgjengelige bydel Amador. Og så ble det stille. Bloggingen vår har en tendens til å stoppe opp når vi ikke lenger er på reise, og hverdagen tar oss. I mellomtiden har sommeren endelig kommet til Norge, og bildet over viser søndagens stemningsrapport fra vår elskede sommerresidens på Norsjø i Telemark, Den vi sesongåpnet i helga. 

Kveldsstemning fra Norsjø 9. mai 2024.

Panama virker veldig langt unna, men siden vi var så superfornøyde som vi var fortjener ferien en verdig bloggavslutning. Så lang tid etterpå vurderer vi det som best å legge ut dette som en forhåpentligvis kort oversikt over de siste høydepunktene fra Panama City.

* Amador og de godt gjemte dovendyrene

Panama City, 10. februar 2024

– Så det er her ferieturistene holder til, tenkte Grybetrotter etter at vi var kommet tilbake fra cruiset på Panama-kanalen. Rundt oss var det kafeer og barer på rad og rekke, og i alle retninger var det slake fortau uten høye fortauskanter eller humper. Med noen digre hotellkomplekser i enden. Dette måtte vi utforske nærmere.  Og begynte med lunsj på en colombiansk restaurant med utsikt mot promenaden:

På vår vei videre i Amador kom vi over dette naturreservatet:

Det kostet 5 dollar pr. person å komme inn, og her var det opptil flere akvarier, læringssentre og mye dyreliv å se på. Og ikke minst gratis wi-fi og aircondition inni småbygningene, for de som trengte det.

Det mest spennende var imidlertid å finne ut hvor dovendyrene holdt til og om vi faktisk kunne få øye på dem. Det var skiltet flere steder, og vi så opp der vi ble bedt om det. Men så intet.

Til slutt fikk vi hjelp av de profesjonelle. De som jobbet der. Se der, sa hun og pekte. Og oppi der, godt gjemt mellom bladene, så vi et dovendyr som lå og sov oppi et tre. – Selv om de ofte holder til her i naturparken vår, står de fritt til å komme og gå som de vil ut av parken, fortalte hun videre.

Vi gjorde som vi pleier når vi ikke har planlagt ting, nemlig ankom reservatet rett før stengetid. Så da vi endelig hadde fått sett dette dovendyret, strenet vi ut igjen, mens det hele stengte bak oss. Veien videre gikk langs promenaden og bort til de store hotellkompleksene.

Langs promenaden var det flere utsiktspunkter, som også var rullestolvennlige. Her kunne vi få oss en god avkjøling med naturlig aircondition.

Selv om det var et stykke å gå rundt på Amador, var det såpass enkelt å trille at det ikke var noe problem å gå tilbake til havna der vi var blitt satt av tidligere på morgenen. Her var det wifi-spot, og vi bestilte oss en uber tilbake til hotellet.

Men Elvis kansellerte turen han gitt, så da kom en annen isteden…. :). Likevel null problem å få tak i Uber for transport rundt i Panama City.

* Panamá Viejo

Panama City, 16. februar 2024

Har du tid til overs, noe vi egentlig hadde rikelig av i Panama, så er det også verdt å besøke i middelalderruinene Panamá Viejo. Her ligger ruinene av det som opprinnelig var Panama City, og her kan du lære om hvordan byen var oppbygd og hvilken funksjon de ulike bygningene har.

Det første som møtte oss der Uber satte oss av utenfor museumsinngangen var en shuttlebuss. Med plass til rullestolen på lasteplanet.

Grybetrotter foran ruinene av det gamle rådhuset i Panama City – ganske stilig med de moderne skyskraperne i bakgrunnen.

-Se her, Jobetrotter – det er akkurat som ruinene i Zelda dette, pekte Grybetrotter strålende. Mens vi innså at vi nok var litt skadet av litt for mye Zelda-spilling det siste halve året.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alt har en ende…

For de som fortsatt er i tvil. Panama er et utrolig spennende, hyggelig og ikke minst trygt land å reise i. Vi lengter tilbake…… her fra den japanske restauranten der vi hadde feriens siste middag 18. februar 2024. Unødvendig å si at den i likhet med 90 % av de andre måltidene vi hadde i Panama var fantastisk.

Vi skåler i sake mens vi griller ved bordet på Restaurant Hikaru mandag 18. februar 2024.

 

 

 

P for Panamakanalen

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Agua Clara og Panamakanalen,

tirsdag 6. torsdag 8. og lørdag 10. februar 2024

A man a plan a canal panama

Leigh Mercer (1893–1977),

kjent som opphavsmannen til et av verdens mest kjente palindrom

Panamakanalen har de fleste hørt om, men hva vet vi egentlig om den? Veldig lite skjønte vi, da vi ankom Panama. Men nå som vi har vært her en stund har vi lært at Panama ikke hadde vært noe land uten den viktige kanalen. Og du kan ikke være i landet lenge uten å unngå å lære om kanalens betydning, sett i sammenheng med Panamas historie.

Læringskurven vår begynte da vi besøkte Kanalmuseet i Casco Viejo tirsdag 6. februar.   

Kanalmuseet tirsdag 6. februar 2024

Det var rampe opp til første del av inngangen til kanalmuseet i gamlebyen – før du selvfølgelig måtte forsere et digert trinn inn til hovedinngangen. Resten av museet var meget godt tilgjenelig da.

Dette lærte vi på kanalmuseet:

  • Panama var en del av Colombia før det ble selvstendig 3. november 1903.
  • 3. november er da naturlig nok Panamas nasjonaldag.
  • Det var USA som forenklet sagt hjalp Panama å løsrive seg fra Colombia. Til gjengjeld skulle de bygge og finansiere Panamakanalen og ha råderett over områdene rundt kanalen.
  • Det var først i 1999 at Panama fikk full råderett over eget land, da USA endelig trakk seg ut av Panamakanalen. Dette skjedde ikke uten forutgående konflikter, og først etter en sakte tilbaketrekning på 20 år. Det var daværende President Jimmy Carter som i 1979 fremforhandlet tilbaketrekningsavtalen.
    • Avtalen om å gi Panama full råderett over eget land kontroversiell i USA, og oppgis som en av hovedgrunnene til at Jimmy Carter ikke ble gjenvalgt i 1981.
  • Men det tok likevel mange år etter dette før USA trakk seg helt ut. General Manuel Noriega styrte landet som et brutalt militærdiktatur, opprinnelig med USAs velsignelse frem til…,
  • USA gikk lei av ham grunnet bl.a samarbeid med narkotikasmuglere. I desember 1989 invaderte USA landet igjen, under «Operation Just Cause» initiert av daværende president Bush (den eldre). Noriega endte opp 40 år i fengsel, og minst 500 panamanere døde. Etter dette har det ikke vært noen vesentlige innblanding fra USA i panamansk politikk.

  • Panamakanalen går gjennom flere sluser
    • Den opprinnelige kanalen består av tre sluser og var ferdig i 1914
    • Det er også bygget tre nye sluser som sto ferdig på 2000-tallet en gang (husker ikke når)
    • Alle slusene benyttes i dag av alle typer skip

Kart med oversikt over alle verdenshav som møtes i Panamakanalen. Som viser hvilken viktig hovedfartsåre kanalen er for verdens skipshandel.

  • Planene om å bygge en Panamakanal gikk imidlertid helt tilbake til 1500-tallet, og det var opprinnelig Frankrike som ville bygge kanal der, etter at de hadde hatt stor suksess med Suez-kanalen.
  • Men Frankrike hadde litt for høye tanker om egne evner til å designe Panamakanalen, og ville først lage en lang kanal uten sluser.
  • Dette ble for kostbart, og medførte at franske selskaper gikk konkurs to ganger før amerikanerne overtok.
  • USA tok ikke bare med seg finansiering og byggekunnskaper inn i Panama. De tok også med seg sin rasediskriminerende politikk og holdninger, og i kanalområdene der de hadde kontroll var det klare skiller mellom svarte og hvite, både arbeidere og innbyggere.
    • Vi spurte en av Uber-sjåførene vi kjørte med en dag om det er mye rasisme i Panama. -Nei, det opplever vi sjelden, svarte han. Det eneste vi egentlig har opplevd av rasisme er det amerikanerne innførte i kanalsonene.

Jobetrotter leser om hvordan amerikanerne styrte og kontrollerte «kanalsonen», det vil si områdene rundt kanalen på amerikansk vis. Med klasseskiller og raseskiller mellom arbeiderne og familiene deres, både når det gjaldt arbeidsforhold, lønn, boforhold og utdanning for familiene deres. Hvite priviligerte arbeidere ble kalt «Gold workers», mens ikke fullt så hvite og priviligerte ble kalt «Silver workers» og ble behandlet deretter.

  • Kanalen er en ekstremt viktig del av alt som foregår i Panama. Næringslivet er i stor grad sentrert rundt behovet for å utnytte kanalen best mulig økonomisk, og utdanningssystemets oppgave er å skaffe fagpersoner til kanaldrift. Statens inntekter stammer hovedsaklig fra kanalen. Hvis Norge er en oljenasjon, er Panama uten tvil en kanalnasjon!

Et av de eldste fyrtårnene, bygget i 1893, som det står på plakaten foran.

  • Det er veldig kaldt grunnet iskald aircondition inni kanalmuseet, og Grybetrotter holdt på å fryse i hjel etter 2,5 timer der.
  • Veldig mange bruker 4 timer i museet, fortalte museumsvakten. Skal du bruke  så lang tid bør du ha med deg bukse, genser og jakke.

Jobetrotter og Grybetrotter besøker kanalmuseet 6. februar. Dette var før Grybetrotter begynte å fryse for alvor. 2,5 timer i et iskaldt kjøleskap ble nettopp det – iskaldt etter hvert. – Jammen bra jeg ikke tok på meg shorts om jeg også vurderte, tenkte Grybetrotter.

Agua Clara sluse torsdag 8. februar 2024

Torsdag 8. februar hadde vi bestilt en pakketur med transport og to severdigheter. Vi ante ikke helt hva vi gikk til utover at det sto at den skulle være rullestolvennlig. Vi ble særdeles gledelig overrasket da transporten viste seg å være en stor suv bestående av den hyggelige sjåføren Mario (som også fungerte som guide) og oss. Altså en helt privat drosje uten ørten andre turister vi også måtte forholde oss til.

Severdighetene lå i nærheten av havnebyen Còlon, helt nord i Panama. På bare en drøy times kjøretur fra Panama City kan du altså komme deg Panama på tvers også på land – og ikke bare gjennom kanalen.

Slusen Agua Clara er en av de største slusene i panamakanalen, og også en severdighet. Her skulle vi få se en diger tankbåt forsere slusene, sammen med en pilotbåt som styrer den med rett kurs.

I det vi ankom stedet, satte derimot et voldsomt regn i gang, der vi måtte søke ly under et tak. Desverre regnet det stort sett bortover, men heldigvis var taket også stort, så vi kunne gå 20 meter vekk fra vinden, og deretter forholde oss ganske tørre.

Så mens tankbåten vi var kommet for å se sakte sluset seg oppover, søkte vi ly under et tak til det verste regnet ga seg. – Det regner her nå, forklarte guiden på besøkssenteret. Men hovedproblemet til Panama for tiden er at det regner for lite. Egentlig skal det regne hele tiden i kanalområdene, men det gjør det ikke lenger, grunnet klimaendringene. Og slusene bruker så mye vann, at denne trafikken vi har nå ikke kan opprettholdes på lengre sikt.

Og ganske riktig – det sluttet å regne etter fem minutter. Vi fikk se slutten av turen til tankbåten. Før vi ble fulgt inn i et rom for å se en film om Panamakanalens historie. Grybetrotter skulle nok ønske vi kunne fått sett en båt til, etter som turen vi var kommet for å se ble kraftig avkortet. Men Mario hadde ikke tid til det i programmet sitt.

Båttur på Panamakanalen lørdag 10. februar

– Oppmøte kl 6? Really, undret Grybetrotter da vi fikk beskjed om oppmøtested og oppmøtetid for båtturen på Panamakanalen. En båttur som man absolutt bør få med seg når man er her. – Med en halvtimes kjøretur fra hotellet, må vi jo stå opp før kl 5 da, resonnerte hun. 

Men må man, så må man i det harde ferieliv. Presis kl 6 møtte vi opp på havna i bydelen Amador som vi hadde fått beskjed om.

Det var fortsatt mørkt da vi ankom havna der båten vår skulle gå fra kl 6 en lørdags morgen i Panama City.

Der sto både båten og mannskapet klare til å ta oss i mot.

For de som ikke kan bæres opp trappene til utedekket, var det også mulig å sitte inne nede. Dog inni et aircondition-kjøleskap igjen, så ta i så fall med klær.

Jobetrotter fikk utdelt to billetter med navnet sitt på. Billettene skulle også fungere som mat- og drikkekuponger på båten. Uvisst hvorfor syntes vi, etter som de jo selv burde ha kontroll på hvem som var på båten og faktisk hadde bestilt billett med mat inkludert.

Jobetrotter fikk hentet oss et par sandwicher til frokost. Det var frokost, lunsj og ubegrenset med alkoholfri drikke inkludert i båtturprisen.

Det fine med å stå opp alt for tidlig er at man i hvert fall får en utseiling i nydelig soloppgang. Her fra utseilingen fra Panama City:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alle båter, også turistbåter må ha med seg en los. Losen er sjefen, frem til båten forlater kanalområdet, da tar kapteinen igjen kommandoen.

Båten som har satt av losen i vår båt returnerer til havna.

Båtturen tok drøye fire timer, og vi skulle på turen kjøre gjennom de tre eldste slusene – de fra 1914.

To av dem var på slusene ved navn Miraflor:

Årsaken til den tidlige båtavgangen var selvfølgelig at vi måtte tilpasse oss den kommersielle skipstrafikken. Vi skulle ligge bak et digert lasteskip sammen med en annen turistbåt gjennom alle slusene. Det gjelder å utnytte vannkapasiteten maksimalt, og med to turistbåter bak lastebåten Ditlev, ble det ikke mye plass til overs inne i slusene.

Vår båt legger seg godt bak lasteskipet Ditlev og en annen turistbåt på vår vei gjennom slusene.

– Dette er jo akkurat som sluseturene vi har hatt i Telemarkskanalen jo. Bare at i Telemark er det finere natur, kvitret Grybetrotter, mens hun storkoste seg i vinden. Vel kan lite slå Telemarksnaturen, men det er jo stas å være i en av verdens mest kjente kanaler også.

Da vi var kommet opp den første slusa i Miraflores, dro to lokomotiver digre Ditlev videre til neste sluse. Lokomotivene kjører på tannhjulsskinner på hver side av kanalen, og har ingen problemer med stigningen til neste «trappetrinn» i slusene. Men i den nye kanalen som benyttes for enda større skip benyttes tauebåter.

Klar for sluse 2

Mellom sluse 2 og 3 fikk vi lunsj. Bestående av lunsjbuffet med ris, kyllingnuggets og grønnsaker.

Akkompagnert av underholdende kommentarer fra amerikanere rundt oss som høylydt satte ord på akkurat det vi selv tenkte, men ikke turte å si høyt: «Lurer på hvor renslig det er her. Tenker salmonellaen florerer jeg. Jeg tror kanskje det var tryggere det vi spiste på gata i Den Dominikanske Republikk». Alt med et glimt i øyet selvsagt, og vi gaflet alle i oss maten. Som til tross for at den rakk å bli lunken før noen fikk spist noe, faktisk var god – og ingen ble syke etterpå (i hvert fall ikke Jobetrotter og Grybetrotter).

Så var vi klare for tredje sluse – Pedro Miguel-slusa

Før vi seilte videre mot Puente Centenario….

….Og videre innover mot regnskogen

Innover i nasjonalparken mot Gamboa regnskog var naturen fantastisk – på en annen måte enn Telemarkskanalen.

Dessverre var ikke dette en rundtur slik Grybetrotter skulle ønske. I Gamboa ble vi satt av for å busses tilbake.

Det kom mange turister og mange busser før vi skjønte hvilken vi skulle på. Dette var ikke bussen vi skulle på.

Etter antydning til litt kaotiske tilstander ble vi etter hvert dirigert til vår buss og busses trygt tilbake til Amador. Her måtte rullestolen bæres ombord og settes foran på passasjersiden til sjåføren.

I Amador oppdaget vi bydelen i Panama City som etter vår mening er best tilrettelagt for rullestoler. Hvordan det var kan du lese om i neste blogginnlegg.

 

 

 

 

Gøy i Gamboa – den tilrettelagte regnskogen

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Gamboa regnskog, Panama, onsdag 7. februar 2024

– Vil dere jeg skal vente på dere til dere er ferdig? Uber-sjåføren som kjørte oss til regnskogen spurte på turen fra Panama City. Vi nølte. Var det nødvendig da? Og hvordan visste vi når vi ville bli ferdig….

Etter hvert som verden ble mer og mer øde rundt oss, bestemte vi oss likevel for å ta i mot tilbudet, og avtalte en helt rimelig pris pr. time for at sjåføren skulle vente. Vi skjønte etter hvert at avgjørelsen var helt riktig, for på hotellet i regnskogen fortalte de at det kunne bli vanskelig å skaffe Uber tilbake. Vel, det trengte ikke vi å bekymre oss for, erklærte vi. For vi hadde avalt med sjåføren allerede. 

Utsikt i resepsjonen på Gamboa rainforest resort

I Panama er det mye regnskog, som for Grybetrotter og andre rullestolbrukeres del er ganske så utilgjengelig å komme til. Men bare tre kvarter unna Panama City kan du likevel oppleve en liten del av regnskogen, tilrettelagt for turister som søker det trygge. Dermed passer det også ganske så godt for oss i rullestol.

 

Grybetrotter har ankommet Gamboa rainforest resort tidlig på morgenen 7. februar. Hotellet er utgangspunktet for resten av aktivitetene i Gamboa regnskog.

Ting du kan se og gjøre i Gamboa rainforest:

  • Gå på dovendyrsafari
  • Være med på båttur
  • Besøke sommerfuglfarm

Hva vi valgte å gjøre:

  • Ta en gondolliknende vogn som i følge Jobetrotter også kan sammenliknes med en skiheis, opp i regnskogen for å se på et tårn med utsikt over det meste. Vi valgte kun en aktivitet for å ikke overanstrenge oss, og fordi vi ikke visste helt hva vi gikk til.

Slik gjorde vi det:

Vi hadde lest på nettet at det beste var å ta den første turen om morgenen, som startet kl 9.30. Da var det størst sjanse for å få se noe dyreliv.

Spoileralert: Vi så ikke noe dyreliv. Det vil si hvis vi ser bort fra noen litt store maur. Disse var til stor glede for et par tyskere og barna deres, som ivrig pekte og gliste entusiastisk. Vi var mer nøkterne til oppdagelsen.

Det nærmeste vi klarte å skimte av spesielt dyreliv vi ikke har i Norge var disse kjempestore maurtuene som maurene bygde i trærne, som her i treet til høyre i bildet.

  • Jobetrotter kommuniserte med Gamboa rainforest resort om tilgjengelighet for rullestol, bestilte så billetter gjennom Whatsapp, og vi fikk beskjed om å møte opp tre kvarter før, kl 8.45. Det er hotellet som frakter turistene opp til gondolbanen.
  • I og med at det kunne være rushtrafikk om morgenen, og google maps viste at reisetiden var cirka 45 minutter, var vi klare for å ta uber kl 7.45. Først kl 9 var vi framme, men det var null stress. Og hotellet hadde full kontroll på hvem som skulle hvor og når.
  • Det tok ikke lang ventetid i resepsjonen før en hyggelig ansatt spurte hvordan vi ønsket å bli fraktet opp til gondolbanen. Ville vi bruke den vanlige trucken, eller ville vi ha en spesialbil der vi kunne laste rullestolen på lasteplanet? Grybetrotter var litt bekymret for humping på veien, og arrangøren kunne fortelle at det var mindre humping med bilen. Da valgte vi selvsagt den.

Gondolferden

  • Transporten til gondolbanen tok mellom 5 og 10 minutter, og det humpet godt på skogsveiene. Men ikke mer enn at det var helt overkommelig i den store bilen.
  • Vel oppe ved gondolbanen, ble Grybetrotter gledelig overrasket over at det var null trapper videre opp.
  • Her fikk vi beskjed om å vente på neste tilgjengelige vogn. Som viste seg å være meget bra. Kun ett lite trinn opp i den.

Bare ett lite, men overkommelig trinn inn i gondolvogna.

  • På forhånd var vi blitt forespeilet at vi måtte slå sammen rullestolen, men det trengte vi ikke. Grybetrotter kunne sitte i rullestolen sin. Nå skal det sies at Grybetrotter har en ekstremt liten rullestol, siden hun er ekstremt liten selv. Rullestoler av mer  «vanlig» størrelse måtte nok slås sammen. Men det er uansett mulig å komme ombord.

To meget fornøyde trottere klar for gondoltur. Jobetrotter satt på benk bak Grybetrotter. Hun satt i rullestolen sin.

  • Da var det bare å sette seg til rette å nyte gondolferden oppover i regnskogen. Som viste seg til vår store glede å vare i et helt kvarter.
  •  Man bør ikke ha høydeskrekk når man satt og dinglet i vogna. Det var langt ned.

På motsatt side kom gondolvognene som var på vei ned igjen.

På toppen av skogen og opp utsiktstårnet

  • Fra gondolbanen til utsiktstårnet var det cirka fem minutter å gå.

Grybetrotter og Jobetrotter kom seg frem på grusveien inni regnskogen, mellom gondolbanen og tårnet.

  • Hele utsiktstårnet besto av bare ramper – heller ikke har var det noen som helst trapper, og dermed var også tårnet meget rullestolvennlig.

Det var bare ramper, altså ingen trapper, og dermed mulig å komme seg til toppen av tårnet med rullestol. Selv om tårnet bare var 30,48 meter høyt, var det langt og delvis bratt, så også her er det greit å ha med en triller.

På veien kunne vi også observere en rusten gammel tank som vi leste var en tidligere vanntank til en utedo som hadde vært tilgjengelig ved tårnet tidligere. Den har man måttet fjerne fordi den tiltrakk seg alt for mange giftige slanger, noe som ikke er særlig fristende for noen.

Oppe i det 30 meter høye tårnet

Jobetrotter og Grybetrotter har besteget det høye tårn og kan speide utover regnskogen, Panamakanalen og Rio Chagres.

Utsikt til Rio Chagres, Panamas lengste elv.

Utsikt til Panamakanalen.

  • Av informasjonen om tårnet går det også fram at man må være påpasselig med å ikke bruke for lang tid der oppe. Tårnet tåler bare et visst antall mennesker, og det er de nok gode på å styre gjennom billettsalget til gondolbanen. Men vi kjente vår besøkelsestid, knipset våre bilder, så kjapt utover, og tok samme veien ned som vi gikk opp. Og returnerte med både gondolbanen og spesialtransporten vår tilbake til Gamboa rainforest resort. Hele herligheten var beregnet til å ta en times tid, noe det også gjorde.

Gamboa Rainforest Resort

Selve hotellet i Gamboa, var et sted vi vurderte om vi skulle returnere til for å overnatte et par netter på. Hotellet er i utgangspunktet kjempefint, og så spennende ut på bilder. Men etter å ha tatt hotellområdet nærmere i ettersyn, konkluderte vi med at det nok har sett bedre dager. Det var ikke mange gjester der, og hotellet så øde og nedslitt ut. Det gjorde seg rett og slett bedre på bilder.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men tilgjengeligheten var upåklagelig også her. Og i likhet med i tårnet i regnskogen, hadde de også her ramper istedenfor trapper mellom etasjene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Likevel – med dobbelt pris pr. natt av det vi betaler for hotellet i Panama City droppet vi å komme tilbake for å bo på det hotellet denne gangen.

Det var upåklagelig utsikt til bassengområdet og regnskogen fra en av verandaene på Gamboa rainforest resort. Men heller ikke denne kunne friste oss til å bo der. Her koster en natt cirka 1 500 kroner pr. rom, mens vi betaler 700 kroner pr. natt på Decapolis hotel Panama City. Så vi er mer enn fornøyd i Panama City.

Tilbake i Panama City

Etter som vi begynte dagen tidlig, var det mye igjen av den da vi var ferdig i regnskogen. Sjåføren vår ventet på oss som avtalt, og kjørte oss til Casco Viejo, der vi koste oss på Casa Catedral Restaurant, som beskrevet i gårsdagens blogginnlegg.

Og jammen snubla vi ikke også over et slags sjokolademuseum, som var særlig stolte av sjokoladen de lager i Panama. De hadde i hvert fall grunn til å være stolte av disse figurene, som alle var i sjokolade. Det var kunstverkene sine det:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kvelden tilbrakte vi på en fransk restaurant av alle ting. Den ligger ti minutters gangavstand fra hotellet vårt. Verken Grybetrotter eller Jobetrotter har vært særlig fornøyd med maten vi har spist i Frankrike, men her på Petit Paris i Panama fant vi perlen. Som igjen bekrefter inntrykket vårt av at panamerne kan mat, samme hva det skal være.

Og med det var nok en perfekt feriedag komplett.

Panamas perle – Casco Viejo

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 4.-7. februar 2024

– Nå Grybetrotter, føler jeg vi er tilbake på skikkelig feriespor. Der vi pleier å være, når alt vi spiser og drikker er supergodt, det er varmt, utsikten er spektakulær og du pludrer i vei om planlegging av fremtidige ferier og hvor fantastisk alt er.

Ordene kom fra en ekstatisk Jobetrotter på en takterrasse i favorittbydelen vår Casco Viejo. Der livet lekte og alt var nettopp dette – perfekt. 

Vi besøkte Gamlebyen første gang søndag 4. febuar. Da tok vi Uber fra hotellet, og ble satt av på Plaza de la Independencia, foran denne kirka. Et greit sted og settes av og bestille drosjer fra. Her er det også gratis offentlig wi-fi, for oss som ikke har med 4G på telefonen vår fra Norge.

Hvorfor Casco Viejo ble favoritten vår:

De åpne plazaene og trillevennlige veiene

Kjært barn har mange navn, og Gamlebyen eller Casco Viejo eller San Felipe eller hva man velger å kalle den er ikke veldig stor. Det er enkelt å manøvrere seg rundt. Grybetrotter hadde ventet brosteiner fra helvete, som de vi støtte på i gamlebyen i Havanna i 2013, men nå ble hun gledelig overrasket. Selvfølgelig, alt var langt fra perfekt, og det var høye fortauskanter og smale fortau over det meste. Men hvor mye glede man har av det man opplever, handler jo som regel like mye om forventninger. Og våre forventninger til gamlebyen var ikke høye. Derfor ble vi glad av å se at det var enkelt å trille på veiene ved siden av fortauet, og selv om biltrafikken til tider kan være ganske intens, tar alle sjåførene hensyn og slipper oss fram der vi måtte ønske å gå.

På og rundt Plaza de la Independencia

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lunsj på Plaza Simon Bolevar

Vi var på jakt etter uterestauranter, og etter å ha spurt oss om, fikk vi vite at de fant vi på Plaza Simon Bolevar.

Vi satte oss på Restaurant Casablanca, og delte dagens fisk som i likhet med all annen mat i Panama smakte fantastisk

Videre rundt i det historiske distriktet

Etter lunsj vandret vi videre på måfå. Og havnet selvsagt borti en plass med trapp i. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter derimot, ville det annerledes.

Her midt i gåturen vår, stoppet det opp litt med noen trapper. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter ville heller humpe opp trappene i varmen, for å se hva som var der. Da gjorde vi det.

Jobetrotter har fått Grybetrotter vel opp de totalt 16 trappetrinnene. Og bak oss var det idyllisk, det skulle ikke stå på det….

Vel oppe møtte vi salgsboder på salgsboder som solgte nips du ikke trenger. Akkurat det var ikke så spennende, men det spennende var omgivelsene og utsikten over til sentrum.

Utsikten til sentrum var fin, og når du først hadde forsert trappene opp til den idylliske plassen med salgsbodene var det faktisk trillevennlig og ikke trapper opp og ned bakkene der.

Plaza de Francia

I enden av gamlebyen fant vi Plaza de Francia – plassen som var dedikert til statuer av menn som hadde hatt en stor innflytelse på Panamas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tre takterrasser

Hovedgrunnen til at vi elsker gamlebyen er at vi stadig finner nye takterrasser her. Noen mer tilrettelagt enn andre. Her er vår dom over de tre vi har prøvd ut til nå.

4. februar: Sama Skylounge

Sama Skylounge sett nedenfra. Dit vil jeg opp, erklærte Grybetrotter søndag 4. februar. – Ikke sikkert vi får til det, sa Jobetrotter.

Rullstoltilgjengelighet: Terningkast 2

Pluss for at de hadde heis, men det hjelper lite når det er tre trappetrinn inn og så seks trappetrinn (med sving) ned til heisen.

Bare høye bord.

Ikke HC-toalett, men det gikk an å gå på do der med mye bry og en ektemann som vakt (etter som man ikke fikk lukket døra).

Velvillighet til å hjelpe fra panamerne til tross for lite rullestolvennlig: Terningkast 6

De var imøtekommende og hyggelig og gjorde det de kunne for å hjelpe oss inn.

Grybetrotter var fornøyd med å ha kommet seg opp til takterrassen til tross for at det ikke var supert tilrettelagt for å si det mildt.

Atmosfære og stemning: Terningkast: 6

Når Grybetrotter først hadde kommet seg opp på de høye stolene, var det lett å se ut på utsikten, da det var glassveranda som ikke var dekket til av andre unødvendige ting.

Det var så hyggelig der at vi ble sittende i flere timer og attpåtil bestille mer mat. I hvert fall frem til kl 19. Da skrudde de opp musikken på ekstremt volum, så da gikk vi.

Mat: Terningkast: 6

En fantastisk god libanesiske smårett av et eller annet (som var mer enn stor nok for to). Uansett – de kan mat i Panama, samme hva man bestiller.

5. februar: Mazatlàn roof top

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

Denne terrassen var mer som en vanlig terrasse og ikke en takterrasse, men siden den ligger på taket av restauranten sin, kan den kvalifisere som en takterrasse. Dermed kunne de fint fått til en rampe istedenfor de to trappetrinnene opp til terrassen som man måtte forsere. Stort trekk for dette. Ellers var det lite å utsette på tilgjengeligheten. Den hadde til og med et toalett man kan bruke som rullestolbruker (med liten rullestol), som du kommer til ved å gå ramper rundt og ned (riktignok etter å ha humpet ned de to trinnene du kom opp da).

To unødvendige trinn ned fra Mazàtlan roof top terrace

Velvillighet for å hjelpe til fra de ansatte: Terningkast 6. 

Som vanlig i Panama ingenting å utsette der.

Atmosfære og utsikt: Terningkast 10 av 6. Helt fantastisk

Ekstra fantastisk var det å komme til denne når vi nettopp hadde oppdaget og gått den rullestolvennlige promenaden fra hotellet som vi skrev om i forrige blogginnlegg.

Livet kunne ikke vært mer perfekt akkurat her akkurat denne kvelden.

Maten: Terningkast 10 av 6 – Det beste hittil

Jobetrotter valgte cheviche med hvit fisk og Grybetrotter tostadas med reker. Det hele var så godt at vi også måtte dele en tredje rett (hva nå det var igjen)? For ikke å snakke om den himmelske espresso martinien til dessert.

Det var også her Jobetrotter ytret de euforiske ordene om at vi nå for alvor var tilbake på feriesporet vårt.

6. februar: Tantalo roof top bar

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

«Bare» ett trinn inn til restauranten hvor det var finfin heis opp til takterrassen. Toalett det gikk an å komme inn i med (liten) rullestol. Trekk for bare høye bord og planter foran utsikten, som gjorde det litt vanskeligere å se ut.

Velvillighet fra betjeningen til å hjelpe til med rullestol: Terningkast 6

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Atmosfære og stemning generelt: Terningkast 6

Utsikt med regnbue…

Maten: Terningkast 9 av 6

Blekkspruten med masse godt krydder smakte nesten like godt som dagen før. Og ikke minst denne herlige sjokoladekaka:

7. februar: Museumsrestauranten

7. februar så Grybetrotter inn i en bakgård som så både koselig og innbydende ut.

Bakgården viste seg å være en slags museumsrestaurant. Rettere sagt ved navn Casa Catedral restaurante. Vi kikket så vidt inn i restauranten, der Grybetrotter registrerte at iskald aircondition slo i mot oss, og hit skulle ikke hun inn å fryse. Det eneste ledige bordet utendørs var for høyt, og det orket hun ikke nå.

Her kunne vi se på kokken mens han lagde maten vår. Noe han gjorde særs bra.

Men kelnerne som akkurat hadde rukket å registrere oss, ante råd. De kom bærende ut på et bord, og her kunne vi fint sitte. Dermed fikk vi nok et fantastisk måltid i Gamlebyen. Ikke på en takterrasse riktignok, men på en museumsrestaurant der vi kunne se kokken lage maten utendørs.

Grybetrotters tostadas med tunfisk og mango, samt Jobetrotters cheviche med hvit fisk var opptil terningkast 10 av 6 det også. Nok et herlig måltid i fancy omgivelser.

Innredningen av restauranten gjorde for så vidt ikke skam på de som spiste inne heller. Vi måtte selvfølgelig ta interiøret i nærmere åsyn etter måltidet.

Da kom vi samtidig i prat med et par der den ene mannen kom fra Canada og den andre mannen fra Australia. De kunne fortelle at de til vanlig  bodde i Canada, men at de var like glad i vinteren som Grybetrotter. Derfor tilbrakte de det meste av vinterhalvåret på Costa Rica. Nå var de innom Panama på en liten ferie i ferien. De påsto at de var pensjonister, men Grybetrotter tenkte at det måtte være tidlig pensjon, for de så ikke ut som de var eldre enn i slutten av femtiårene maks.

Det høres ut som livet sitt det, tenkte Grybetrotter, ikke så rent lite misunnelig….

Grybetrotter har falt pladask for gamlebyen, ikke minst på grunn av denne restauranten – Casa Catedral restaurant. De canadisk-australske paret vi pratet med rett etter at dette bildet ble tatt, kom så vidt med i bakgrunnen.

 

 

Planløs i Panama

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 2.-5. februar 2024

– Hvor vil du helst reise til Jobetrotter; Bali eller Panama? Jeg vil se et nytt land neste gang nemlig. Spørsmålet stilte Grybetrotter til Jobetrotter i fjor sommer, da det var på tide å bestille årets vinterferie. – Panama, erklærte Jobetrotter. For dit er det ingen andre som reiser til. 

Og fredag 2. februar ankom vi byen. Veldig etterlengtet, etter det som denne sesongen føles som tidenes lengste og hardeste vinter i Norge. Og det selv for Grybetrotter, som egentlig ikke kan klage fordi hun, etter at vi kom hjem fra California i slutten av oktober, i mellomtiden har vært en uke innom både Aruba og Gran Canaria (men ikke blogget om det, fordi det er steder vi også har vært før).

I Panama City er det ikke veldig mange hoteller å velge mellom hvis du både vil komme frem med rullestol og ha basseng. Og samtidig ikke betale deg hjel. Det eneste reelle alternativet var Decapolis hotel Panama City, og det sjekket vi inn på fredag kveld. Hotellet er fire-stjerners standard og ligger over et kjøpesenter. Med unntak av et stort og unødvendig trinn opp og ned til bassengområdet, akkompagnert av en megatung glassdør som må åpnes manuelt mens man manøvrerer rullestolen over trinnet, er det faktisk ganske så greit med rullestol på hotellet.

Panama og hovedstaden med samme navn er steder vi vet minimalt om fra før av, annet enn at det er det mest velfungerende og dermed tryggeste landet i Mellom-Amerika. Og har tropevarme døgnet rundt. Så lenge det er varmt er Grybetrotter fornøyd. Ingenting er som når tropevarmen slår mot oss i det vi går ut av døra, enten det er på flypassen eller på hotellet vårt. Vi driver heller ikke og leser oss opp om alt på forhånd, bortsett fra akkurat det viktigste. Vi vil jo helst oppleve byen selv, og ikke ut fra hvordan andre har opplevd den før oss.

Vi startet hele herligheten med en drink i bassengbaren på Decapolis hotel fredag 2. februar, etter en helt knirkefri reise med KLM via Amsterdam.

Selv om stemningen var på topp i hotellbaren rynket Grybetrotter litt på nesa. – Uff, her var det alt for fullt i bassenget, sutret hun mens vi nippet til drinkene våre ved bassengområdet. Helga var i gang, også for panamerne, og rundt oss krydde det av familier og barn som hoppet og plasket rundt i det ikke alt for store bassenget. – Hvordan i all verden skal jeg få svømt her hver dag, undret hun videre?

* Bassengområdet, Grybetrotters morgensvømming og bassengdrinker

Men både Panama City og bassenget vokser på oss for hver dag som går. Grybetrotter hadde en ide om at det ikke ville være noen folk ved bassenget tidlig på morgenen, og den strategien viste seg å være helt korrekt. Hver dag etter frokost kl 8 ligger bassenget øde og innbydende, og her har Grybetrotter svømt rundt hver morgen unntatt de dagene vi har hatt andre utfluktsplaner. For de som mener det er tidlig på dagen: Vi har også behagelige solstoler vi kan sove på etter trening. Det er ikke et veldig hardt liv. Det hardeste er vel at det bare er en av solstolene som har litt antydning til skygge. Alle andre ligger midt i sola, og parasoller driver de bare med over barområdet. Så vi kan ikke ligge her for lenge de dagene det er sol, og jubler hver gang det kommer skyer foran den sterke UV-strålingen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og når man har svømt en del er det like greit å ødelegge treningsresultatene med noen drinker i bassengbaren, slik vi gjorde søndag 4. februar:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Det absurd øde og kjempestore kjøpesenteret ved den totalt utilgjengelige veien rundt hotellet vårt

– Jaja, da var det slutt på den moroa, erklærte Jobetrotter i det vi gikk forbi nok et forlatt lokale i det kjempestore kjøpesenteret, der rester av julepynt lå henslengt i hjørnet.

Hotellet vårt har fått nesten fullt score på beliggenhet, og noe av grunnen til det er visst kjøpesenteret det ligger over.

Megaoplis Outlets Panama er enkelt å komme seg til, også med rullestol, og det er bare å følge heisene ned til Casino og rulle rundt og inn i flere heiser derfra.

Det hadde nok vært enda bedre hvis det faktisk var noe som helst liv i kjøpesenteret. Men til vår store forbauselse var det ekstremt øde, og 90 % av butikkene og restaurantene der var nedlagt.

Var pandemien kommet tilbake, undret vi der vi gikk alene rundt i digre kjøpesenterlokaler uten verken mennesker eller butikker. Eller var det pandemien som hadde tatt knekken på hele shoppingområdet?

Vi fikk noen dager senere vite av en lokale guide at det HADDE vært liv der en gang, men at kjøpesenteret ble drept av et nytt kjøpesenter som ble bygget litt lenger unna. Og det lille som var igjen av liv etter det tok pandemien knekken på.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Reklamen på plakaten som lovet yrende folkeliv i kjøpesenteret stemte ikke helt med virkeligheten vi hadde rundt oss…

Rett utenfor kjøpesenteret vårt lå en ganske kul matbutikk. Den var åpen og holdt til både innendørs og utendørs. Her fikk grønnsakene og fruktene ligge og vokse seg modne i tropevarmen, og vi gjorde unna litt shopping:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

* Hump og dump til lunsj på Plaza Patilla Inn

– Det er litt stiligere Narvesener her enn i Norge, konkluderte vi da vi gikk forbi denne utendørs kiosken med bambustak. Som var plassert rett ved bussholdeplassen der det var metervis av pendlere som sto i eviglange køer for å komme på altfor små og stappfulle busser på randen av sammenbrudd. Noe som får de stillestående bussene som ikke tåler vinteren i Oslo til å virke som en drøm i forhold.

Etter turen i det døde kjøpesenteret ville vi se oss om rundt i bydelen vi bodde i ved navn Balboa Multicentro. Det virket tilsynelatende enkelt – det eneste problemet var at den eneste overgangen over den livsfarige motorveien viste seg å bare bestå av trapper.

Motorveisystemet rett utenfor hotellet vårt….. Verken superidyllisk eller veldig enkelt…

Den eneste overgangen over motorveien ved hotellet besto bare av trapper

Men over skulle vi – det var jo der det så festlig ut.

Så med livet som innsats, og delvis med hjelp av både andre fotgjengere og politiet på vei tilbake fikk vi da stoppet bilene i tre retninger og kom oss over. For det skal de ha panamerne – der det er tungvint er det likevel hjerterom. De gjør alt de kan for å hjelpe.

På vår vei kom vi også over en slags park som så ut som om den en gang skulle pusses opp, men at myndighetene hadde glemt hele greia. I likhet med på kjøpesenteret var det også her null liv.

Etter mye hump og dump og hit og dit kom vi til Grybetrotters mål for dagen – hotellet Plaza Patilla Inn. Som var det andre hotellet vi hadde vurdert. Og som på bildene så tilgjengelig ut, men som vi hadde fått klar beskjed av hotellet om at ikke var det. Og hotellet hadde rett. Vel var det tilgjengelig i resepsjonen og sikkert på rommene og, men det var bare trapper ned til bassengområdet. Ned til restauranten måtte vi følges gjennom en bakdør for å unngå trappene. Den fine utsikten til stranda var heller ikke så imponerende, all den tid stranda lå totalt øde og ikke var renset for kloakk eller brukbar på annen måte. Slik det ser ut til at alle strendene i Panama City er.

Grybetrotter kunne dermed fornøyd konstatere at hun hadde valgt riktig hotell, og feiret med en bedre lunsj.

Dagens fisk var fantastisk på Plaza Patilla inn.

Sett på vår gåtur: I Panama er det visst bare menn (hombres) som jobber…

* Den fantastiske, tilrettelagte promenaden til Casco Viejo

Det kan hittil i blogginnlegget virke som Panama er mest stress. Og med rullestol er det ikke det beste stedet å reise til hvis du vil ha en tilrettelagt ferie. Når det er sagt så storkoste vi oss, selv med alle humpene den første dagen. Og vi innfant oss med at vi nok måtte bruke drosje og uber frem og tilbake til steder vi ville. Uber er helt lovlig og funker veldig bra i Panama City. Og er halve prisen av drosje. Som for øvrig heller ikke blakker deg helt dersom du skulle være uheldig å bli praia av en, slik vi ble på vei tilbake fra Casco Viejo (gamlebyen) søndag 4. februar.

Til gjengjeld sto jubelen i taket da Jobetrotter i drosja tilbake til hotellet oppdaget en lang promenade hele veien hjem. Den så helt tilgjengelig ut, og etter å ha forsert dødsveien dagen etter kom vi til promenaden.

05.02.24: En storfornøyd Grybetrotter har sammen med Jobetrotter oppdaget den fantastiske tilgjengelige promenaden som er en drøm å trille på.

Det viste seg at folkelivet som manglet rundt i hotellområdet vårt finner sted på denne promenaden. Her er det yrende liv helt til kl 22 om kvelden, når barna blir ropt inn fra lekeplassen av foreldrene sine. Her er det både treningsapparater, padletennisbane og fotballbane, og rundt oss bugnet det av salgsboder der du kan kjøpe pølser og brus.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi hadde ingen planer om hvor vi skulle gå da vi begynte å gå på promenaden. Vi ville bare se hvor den førte oss. Det viste seg at den førte oss helt til Gamlebyen. Turen på promenaden tok rundt en time. Se for øvrig bildefremvisning under.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Vi ble enda gladere da vi etter hvert oppdaget at promenaden hadde rullestolvennlige broer over nevnte motorvei.

Endelig – på promenaden var det flere tilgjengelige broer fra promenaden over på den siden av byen vi har hotell i.

Riktignok litt lenger unna hotellet vårt enn vi skjønte med en gang, men det er uansett bedre å gå over litt tidligere og ta noen andre (om)veier tilbake til hotellet vårt, enn å gå over den livsfarlige motorveien hver dag.

Det er null stress å gå i mørket i Panama City. Her er vi på vei tilbake på den tilgjengelige broa nærmest hotellet vårt.

Broa ligger ved siden av Hilton hotell, og da er det selvfølgelig tilpasset med fotgjengerovergang, slik at amerikanske turister kommer seg tilbake til hotellet sitt.

Hvordan tilgjengeligheten og livet i selve Casco Viejo var, kan du lese om i senere blogginnlegg. Men vi kan allerede nå røpe at den er adskillig bedre enn rundt hotellet vårt. Og at det er mange grunner til at Casco Viejo foreløpig er favorittbydelen vår i Panama City…..