Fra Delhi til Agra, tirsdag 24. januar 2017

– Å, nå skal det bli deilig å reise fra denne såpekoppen, erklærte Jobetrotter tirsdag morgen. Såpekoppen han pratet om hadde irritert oss i tre dager. Den var av metall, ganske stilig, og helt sikkert mye dyrere enn en vanlig såpekopp. En dryppsprekk i midten gjorde at hotellgjestene aldri behøvde å se på, eller ta på gammelt såpevann, som jo vanligvis samler seg i bunnen av såpekopper. Men det designerne ikke hadde tenkt på, var at såpestykket, som jo er ganske glatt, alltid gled ut til en av sidene, med det resultat at såpestykket enten ramla ned i vasken (på høyre side), eller ned på gulvet (på venstre side). 

Veien til Agra er en kjent barnebok fra 1959, skrevet av den norske forfatteren Aimée Sommerfelt. Den handler om søskenparet Lulu på 13 år og Maya på syv år som må gå landeveien fra Allahabad og nordover til Agra på jakt etter en øyelege som kunne behandle Mayas øyesykdom. I følge google maps er det 482 km mellom de to byene, og det tar 91 timer å gå (eventuelle pauser i tillegg). Boka er også blitt sendt som hørespill på NRK flere ganger, første gang i 1960.

For Grybetrotter og Jobetrotter var ikke veien til Agra like strabasiøs som for søskenparet på jakt etter øyeleger. Også fremkomstmåten vår var hakket mer behagelig. Kl 10 tirsdag morgen sto sjåføren vår Sonu med vårt digre hvite bilglis utenfor Le Meridièn, klar til å frakte oss avgårde til neste feriedestinasjon. Utenfor lempet både hotellpersonalet og Sonu inn bagasjen vår i bilen, mens vi gjorde minimalt annet enn å dandere Grybetrotter i setet sitt så hun skulle kunne sitte høyt nok til å se ut av vinduet.

Vi hadde allerede fått en forsmak på trafikken på vår guiding rundt i Delhi i to dager, men nå fikk vi for alvor se kaoset som utspant seg på motorveien.

Fra Delhi til Agra tok det ca tre timer å kjøre. Veien her besto mest av motorvei, og var relativt bra. Dette gjaldt motorveien gjennom hele Indias gyldne triangel, det vil si Delhi, Agra og Jaipur. Det var først etter Jaipur at veiene ble litt mindre godt vedlikeholdt.

Disse bildene på vei ut av Delhi er ment å illustrere hvor forurenset det faktisk er, også langt utenfor byen. Sikten var ikke veldig god.

Sonu forklarte for øvrig at det er mye byggearbeider som pågår utenfor Delhi, og på det største bildet til venstre kunne vi gjennom forurensningen skimte byggingen av en ny jernbanebro.

Grybetrotter og Jobetrotter er vanligvis tilhengere av å kjøre lengst mulig i et strekk, og stopper ikke for hvilepauser før det er tvingende nødvendig. Slik er det gjerne ikke på turistturer, og denne var ikke noe unntak. Sjåføren trengte selvsagt hvile, og vi har en mistanke om at han fikk en viss provisjon fra stedene vi stoppet på. Her er vi på indisk veikro!

Trafikkaos i Nord-India, januar og februar 2017

Til tross for at vi har vært i mange land der trafikkulturen er ganske så forskjellige fra den vi er vant til, er trafikken i India et kapittel for seg selv. Og nettopp derfor har vi viet dette kapittelet til å omhandle det.

Trikset for å ikke dø av skrekk mens du sitter på i en bil i India, er egentlig å tenke at dette ikke er virkelig. – Dette er jo som i et TV-spill, tenkte Grybetrotter veldig ofte i det vi på mirakuløst vis suste forbi i sikksakk mellom lastebiler, rickshawer, andre biler og fotgjengere. Selvfølgelig uten å sakne farten. – Her gjelder det å ikke være redd for livet sitt…

Her er en oversikt over hvordan vi opplevde trafikken i Nord-India:

• Selv om det er venstrekjøring i India, og da vanlig å kjøre forbi i høyre fil (altså motsatt av i Norge), var dette ikke tilfellet i India. Ytre, eller venstre felt ble hovedsaklig brukt av rickshawer, mopeder, syklister, ridedyr, trekkdyr, og fotgjengere. Indre felt ble hovedsaklig brukt av lastebiler og andre som lå og duvet i jevn fart.

• Så hvor skjedde egentlig forbikjøringene, når alt gikk som det skulle? Jo selvsagt i samme felt som rickshawene, mopedene, syklistene, ridedyrene, trekkdyrene, og fotgjengerne. Samme felt ble altså brukt til både de som hadde høyest, og de som hadde lavest fart. Logisk!

• Når man kjørte forbi, var det bare å tute, slik at eventuelle myke trafikanter trakk litt mer ut til siden, og så ble det plass. Eller i hvert fall til det ble litt mer plass. Og så var det bare å fortsette å tute og å presse til man kommer forbi. I hvert fall var det slik det fungerte når trafikken var rolig, og gikk i ordnede former.

• Men forbikjøringer skjedde ofte også mellom to filer. Eller der man fant en åpning.

• Filoppmerking er i beste fall veiledende, om ikke fullstendig villedende. Der det er merket opp to filer, går det alltid minst tre biler i bredden, ofte enda mer.

• Klarer man med øyemål å finne en luke mellom to biler, eller en bil og en mykere trafikant, er det bare å utnytte luka. Er ikke luka stor nok, tut, og vent til noen viker litt til siden for å gi plass.

• Det samme gjelder på vanlig vei med en fil i hver retning. Om det kommer en bil i mot, kan man fint kjøre forbi likevel. Det går alltid tre i bredden!

• Og om noen i motsatt kjøreretning bestemmer seg for å kjøre forbi samtidig med deg? Vel, det løser det seg alltid ved litt samarbeid. Det er mulig alle må bremse litt, men det er ingen grunn til å la være å kjøre forbi der det er en luke!

• Skjønt man må jo uansett være oppmerksom på de hellige kuene som gikk løs, for de kunne ikke trafikkreglene, og kunne finne på å stå hvor som helst, inkludert midt på motorveien. Kuene holdt seg i stoisk ro, selv om inderne raste forbi med millimeters klaring.

• Og forøvrig kunne man treffe på ikke bare ridedyr, trekkdyr, hellige kuer, eller andre dyr som hadde forvillet seg inn i trafikkbildet. På mindre veier, var det selvsagt også normalt at gjetere tok med seg hele dyreflokken.

• De fleste indere har nok en uformell forståelse av ulike tute-mønstre:
  • En eller to halvlange støt betyr noe sånt som «jeg ser deg, men du ser nok ikke meg – ikke gjør noe uventet nå, hvis du fortsetter å stå stille, eller fortsetter i samme retning, så går det nok bra».
  • Flere korte støt er en oppfordring til å gi plass ved å vike litt ut til siden. Mange korte støt er mer aggresivt: «jeg ser deg, men stopper ikke, så ikke still deg i veien for meg nå».
  • En laaang tut er ren irritasjon, samme som i Norge.
  • To korte støt, eller en kort og en halvlang: «Følg med nå: jeg kommer til å gjøre noe så dumt og hinsides enhver trafikkforståelse at jeg likegodt sier fra på forhånd, som f.eks å krysse alle felt på motorveien på tvers, eller snu bilen inni et tett trafikkert veikryss»
  • Og i tillegg: litt mer musikalske rytmiske støt: hilse på venner!

• Lastebiler vil gjerne ha beskjed ved forbikjøringer. Oppfordringer om «horn please» eller «blow horn» er skrevet på alle lastebiler. Noen tok seg også plass til å skrive at det holdt med lyshorn om natten.

• Blinklys har ingen praktisk funksjon, utover at man kan sette på nødblink hvis det blir mørkt eller tåke, slik at man blir sett. Ingen blinker til høyre eller venstre. Man tuter for å signalisere hva man vil.

• Slalomkjøring er selvsagt ok, men ikke spesielt effektivt. Det smidigste er gjerne å ligge midt mellom to felt hvis man skal forbi, da man fort kan svinge dit det blir en luke.

• Kjøring mot kjøreretningen er greit, så lenge du legger deg litt ut til siden. Dette gjelder også lastebiler på motorvei. Det er ingen grunn til å be noen som bare skal et par kilometer om å kjøre en stor omvei, hvis det kan løses smidig og effektivt ved å bare kjøre litt mot kjøreretningen!

Grybetrotter mener hun har lest et sted at det dør rundt 600 mennesker i trafikken i India hver dag. I 2010 skrev NRK Urix at India er landet med nest flest drepte i trafikken i året, bare slått av Kina. Tallene de baserte kunnskapen sin på, var fra 2007, men det er sikkert ikke blitt noe bedre i dag. Hva som er årsaken til det dystre tallet var ikke vanskelig å skjønne.

Vi var også vitne til to biler som hadde kollidert front mot front på motorveien.

En dag Jobetrotter sov i bilen, slik som på bildet over, våknet han av en gjentagende tuting han ikke kjente. Det viste seg at en moped med noen ungdommer kjørte ved siden av, og syntes det var artig å prøve å vekke ham. Jobetrotter sover tungt. De hadde holdt på en stund!

Ankomst Agra

Formålet med reisen vår til Agra var heldigvis noe annet og litt mer lystbetont enn det hadde vært for søsknene Lulu og Maya i barneboka til Aimée Sommerfelt. Grunnen til at vi reiste dit, og til Nord-India i det hele tatt var for å se på Taj Mahal.

Vel fremme på vårt nye hotell ITC Mughal Agra ble vi møtt av ny representant for reiseselskapet og vår nye guide i Agra. Han skulle være med oss de neste dagene.

Både Grybetrotter og Jobetrotter var veldig fornøyd med sofaen på vårt nye rom, der vi kunne slenge oss ned i alle retninger og se ut på hotellets flotte hage.

Guiden vår hadde denne gangen et vanskelig navn som vi nå overhodet ikke husker. Det vi husker var imidlertid at han minnet veldig om pappaen til Grybetrotter. Derfor kalte vi han bare det oss i mellom resten av oppholdet. Agrapappa skulle følge med oss de neste to og en halv dagene, og allerede en time etter at vi ankom hotellet skulle vi ut og se på solnedgangen over Taj Mahal. Mer om vårt besøk i Taj Mahal og Agra kan du lese om i neste blogginnlegg.

Series Navigation

<< En ny dag i DelhiTaj Mahal i solnedgang, soloppgang og en dæsj med tåke >>