Site icon Grybetrotter på tur

Da Grybetrotter var på tur i regnskogen i Puerto Rico

Dette er innlegg 8 av totalt 9 i føljetongen Puerto Rico 2016

Puerto Rico, torsdag 11. februar 2016

– Are you sure you want to do this? It is very steep down there… Amerikanerne som passerte oss smilte bekymret mens de stilte spørsmålet. – Yes, we’ll try, svarte Grybetrotter selvsikkert. -If it is too difficult, we’ll just turn around and go back. – Oh, ok, good luck then, humret amerikanerne, før de fortsatte sin ferd videre i motsatt retning. Vi var inni de dype skoger, nærmere bestemt regnskogen El Yunque. Foran oss lå en meget smal sti, som så ut til å gå nedover. Men siden det faktisk var anlagt et betongdekke på stien, følte Grybetrotter for å se hvor langt vi kunne komme med rullestol.

Steinartrotter og Grybetrotter har kommet seg inn på den smale sti i El Yunque.

Etter gårsdagens vellykkede huletur, var Grybetrotter blitt overbevist om at det også måtte være mulig å komme seg til regnskogen. El Yunque er faktisk en nasjonalpark bestående av regnskog, og er den eneste nasjonalparken i USA med den typen skog. Torsdag morgen satte vi kursen i motsatt retning av der vi hadde kjørt tidligere, nemlig østover. Bare en times tid senere var vi ved El Yunque.

Det første som møtte oss ved ankomst var besøkssenteret. Der kunne vi visst lære mer om lokal geografi, geologi og økosystemet. Det droppa vi. Det var jo tross alt ekte skog vi ville se. Dermed var det bare å kjøre videre opp bakkene på Sierra de Luquillo-fjellene, der regnskogen holder til.

For i USA kjører vi. Uansett hvor vi er. Det gjelder også inne i nasjonalparker. Mens mange kan synes det er både rart og lite miljøvennlig, passer det Grybetrotter veldig bra. Hun hadde på forhånd håpet at vi kunne kjøre inn, og ønsket ble oppfylt. Som rullestolbruker er det nemlig veldig praktisk å kunne kjøre rundt og se de viktigste severdighetene fra minivanen.

Det var veldig trangt på de smale fjellveiene i regnskogen. Her blir vi nesten most av en lastebil som kommer forbi mens Jobetrotter lirker seg inn på siden.

Dette var det viktigste vi fikk med oss av skogsbilturen vår:

Fossefallet La Coca

Ved La Coca stoppet alle turistene bilene sine, gikk ut, tok bilder av fossen og spaserte noen meter langs den 50 meter anlagte gangbroa for å få perfekt utsyn til fossen. Før de satte seg inn i bilen igjen og kjørte videre.

– Sånne fosser har vi flere og bedre av i Norge, erklærte Jobetrotter. Men bilde ble det selvfølgelig.

Yokahu-tårnet

Grybetrotter har gått ut av bilen for å se nærmere på Yokahu-tårnet.

 

Foran tårnet var det fin utsikt til både Jobetrotter og fjellandskapet.

Og det var en fantastisk utsikt ut over landskapet oppe i tårnet.

Det var langt ned til Steinartrotter og Grybetrotter fra tårnet. Her ser Jobetrotter ned.

 

Grybetrotter kom seg til slutt opp i tårnet hun også. Det var ingen heis, bare trapper, men hun var lettet for at det ikke var like strabasiøst å bli båret opp trappene der som det var i fyrtårnet på Island

Stier ned til La Mina fossefall

Etter å ha gjort oss ferdig med tårnet, kjørte vi videre, og kom til en stor parkeringsplass der alle gikk ut. Her var det tydelig at vi kunne se noe. Kanskje var det La Mina-fossefallet som det var skiltet til.

Vi gikk først bort til denne utsalgsboden der mannen solgte hjemmelaget limonade. Det var forfriskende i varmen.

Og så satte vi i gang på ferden langs den smale sti. Der vi møtte andre blide og mer eller mindre heseblesende turister som var på vei oppover igjen.

Og det skulle vise seg at amerikanerne vi pratet med hadde rett. Det ble etter hvert mer og mer bratt og humpete nedover den smale stien. Vi gikk i fem minutter før vi ga opp. Steinartrotter fortsatte videre nedover for å se hvordan veien lå an, mens Grybetrotter og Jobetrotter ble stående igjen i noen minutter og nyte utsikten til de eksotiske trærne og omgivelsene.

Den smale sti ble smalere og smalere, brattere og brattere og mer og mer humpete. Selv om det var anlagt delvis betongdekke på stien, vil ikke Grybetrotter anbefale den for skjøre OI-ere i mer enn en bitteliten dose. Grybetrotter og Jobetrotter var likevel godt fornøyd med dagens skogstur.

Det var ikke feil å stå her og nyte utsikten heller mens vi ventet på at Steinartrotter skulle gå resten av stien selv. Her sto vi i ti minutter før vi gikk oppover igjen. Noen minutter senere sendte Steinartrotter melding om at han var på vei tilbake, og at det som ventet ikke akkurat ble noe bedre fremkommelighet lenger ned. La Mina-fossefallet fikk ingen av oss se. Det viste seg at det ville være ganske langt å gå dit. Uten at vi var knust av den grunn. Vi hadde jo allerede konstatert at vi har bedre fosser i Norge.

Og så var det stopp

Slik det så ut på kartet vårt, skulle kjøreturen i El Yunque være en rundtur. Men da vi var kommet til det som så ut som midt oppå fjellet ble vi møtt av disse sperringene.

Veien var stengt, antakeligvis på grunn av veiarbeid. Dermed måtte vi pent si oss ferdig med regnskogen og kjøre tilbake igjen samme vei. Vi hadde imidlertid vært der i nesten to timer, og Grybetrotter var egentlig godt fornøyd med inntrykkene.

Tilbake i Condado

Så fornøyd var Grybetrotter med dagen at hun ville feire med middag i San Juan, nærmere bestemt i Condado. Etter anbefaling fra Marentrotter, som hadde vært der sammen med Fredriktrotter da vi hentet Steinartrotter på flyplassen, satte vi oss på en uterestaurant som Grybetrotter selvfølgelig har glemt navnet på. Men hva vi spiste og drakk har hun ikke glemt.

Steinartrotter og Grybetrotter skåler i Prosecco i god feriemodus. Sjåfør Jobetrotter måtte derimot nøye seg med vann.

Grybetrotter hadde ingenting å utsette på sin fancy hjerteformede pasta i hummersaus.

I det neste og siste blogginnlegget fra Puerto Rico avslutter vi med å fortelle mer om mathøydepunktene fra våre to uker der, nærmere bestemt fra Dorado.

Series Navigation<< Tre trottere fortsetter bilturen; Fra parabolantenne til huleturTopp fem restauranter og andre gastronomiske høydepunkter fra Dorado >>
Exit mobile version