Tre trottere fortsetter bilturen; Fra parabolantenne til huletur

Puerto Rico, onsdag 10 februar 2016

Veien ble smalere og smalere etter hvert som vi snirklet oss oppover mot det Jobetrotter hadde gledet seg til i flere dager. I Aricebo Observatory kan man nemlig beskue verdens største parabolantenne. Det syns Jobetrotter er stas. Spenningen bygde seg opp mens han suste oppover de bratte fjellveiene.

Også bebyggelsen langs fjellveiene var ganske så spennende. Grybetrotter elsker å se på hus, og her var det mange forskjellige typer av dem.

Etter hvert som vi nærmet oss kunne vi se mer stadig mer av den gedigne antenna.

Etter å ha kjørt i det som i hvert fall for Jobetrotter kanskje kunne føles som en evighet, kunne vi endelig se skiltet som ønsket oss velkommen til observatoriet.

Skuffelsen ble derfor, i hvert fall for Jobetrotter, proposjonalt like stor som spenningen hadde vært, da vi også leste skiltet som er ringet rundt, om at observatoriet var stengt på ubestemt tid grunnet vedlikehold.

Slukøret måtte vi innse at dette var det nærmeste vi kom verdens største parabolantenne denne gangen:

Så skuffet var Jobetrotter at han etterpå måtte stoppe bilen i alle mulige vinkler rundt i området der vi kunne skimte parabolen, for å være sikker på at han fikk sett alt han kunne på avstand.

Etter dette var stemningen i bilen så god at søsknene Grybetrotter og Steinartrotter satte i gang en liten søskenkrangel om hva vi skulle gjøre nå. Grybetrotter ville i god Grybetrotterstil tilbake til bassenget, mens Steinartrotter hadde funnet trøsteaktiviteter. Jobetrotter var for skuffa over at parabolen var stengt til å bry seg. Etter fem minutters heftig «søskendiskusjon» lot Grybetrotter seg overtale. Vi satte kursen ned fra fjellet, innover i landet, nærmere bestemt mot noen huler.

Det var idyllisk også på vei ned fra parabolfjellet.Her kjørte vi det som ble kalt scenic route (naturruta), og det manglet ikke på fin natur.

Parque de las Cavernas del Rio Camuy

På 7. plass i Grybetrottters topp 10 guidebok over Puerto Rico ligger Parque de las Cavernas del Rio Camuy. Det er i bunn og grunn en fornøyelsespark der du kan guides gjennom huler langt under jorda mens du i hodetelefoner du får utdelt hører en stemme fortelle om hulenes historie.

Huletur høres ikke umiddelbart spesielt rullestoltilgjengelig ut, og det var det heller ikke. Men amerikanere gjør alt for å prøve å tilrettelegge det de klarer, og det sto ikke på innsatsen her heller. Ved billettluka ble vi fortalt at vi kunne gå med rullestol nede i hula, men at det var 13, nei forresten 27, trappetrinn ned dit. Men ellers skulle det være flatt og greit og trille inne i hula. – Dere må passe på å holde i rullestolen hele tiden, fikk Jobetrotter og Steinartrotter formant.

Servicen var upåklagelig. Vi fikk selvfølgelig en egen rullestolbil som kom og hentet oss for å kjøre oss ned til hulene.

Det var bratt ned til hulene, og et par ganger fikk Grybetrotter nesten litt småangst for å velte ned på veien. Det var imidlertid ingenting mot angsten hun ville oppleve senere på turen…

…For det var ikke mindre bratt å gå nedover inn i hula. Når det i tillegg var vått og såpeglatt, skjønte Grybetrotter at det var en grunn til at guidene hadde presisert at trotterne måtte holde i rullestolen hennes hele tiden. Jobetrotter følte han fikk god trim i hendene av å niholde med en hånd på rekkverket og en hånd på rullestolen i de såpeglatte bratte bakkene.

Men vel inne i hula var det mye spennende å se på. Foran oss ser vi Jobetrotter med øretelefonene sine. Vi klarte riktignok ikke å følge guidinga til punkt og prikke, men gøy var det likevel. En av hulene vi besøkte ble kalt flaggermushula. Vi så ingen flaggermus, men luktet definitivt dritten deres. Det var ikke hula på bildet…

Det var ikke helt enkelt å ta gode bilder i merkelige lysforhold inne i hula, men dette skal vise Steinartrotter inne i hula.

Og Grybetrotter kom til slutt fra det hele i god behold, selv om sveisen er helt på tur.

Den timeslange huleturen hadde gitt Grybetrotter et aldri så lite adrenalinkick, og i sin overbegeistring ble hun med ett overveldende positiv til Steinartrotters forslag om at vi da like gjerne kunne prøve en tur i regnskogen El Yunque dagen etter. Regnskogen hadde Grybetrotter egentlig avskrevet som lite rullestolvennlig, men nå var tvilen lagt til side. Etter som huleturen hadde vært direkte morsom, ble vi enige om å kjøre til El Yunque dagen etter. Hvordan det gikk kan du lese om i morgendagens blogginnlegg.

Den naturskjønne ruta på de smale veiene fortsatte også et stykke på vei hjem.