- Casa Dorado del Mar og kirkekylling på en søndag
- Bassengparty i Karibia
- Roadtrip i Puerto Rico
- Condado – San Juans Miami Beach
- Bacardi til frokost, gamlebyen til lunsj
- Tre trottere på biltur i Puerto Rico; den øde kystbyen…
- Tre trottere fortsetter bilturen; Fra parabolantenne til huletur
- Da Grybetrotter var på tur i regnskogen i Puerto Rico
- Topp fem restauranter og andre gastronomiske høydepunkter fra Dorado
Puerto Rico, torsdag 4. februar 2016
– Her er det en stein. Og her en stein til. Og enda en…. Fredriktrotter gliste ivrig. Han ville se stein nemlig, for det var veldig vellykket da vi så det i Chichén Itzá i fjor. Og det var nok stein der vi var.
Fredriktrotter ser på stein på Centro Ceremonial Indígena de Tibes. Disse steinene med smileys kalles Cemi, og ble dyrket av Taíno-indianerne, for å velsigne landet med gode avlinger og god helse for folket. Andre steiner kunne ha andre budskap. Det er med andre ord ikke opphavet til fluortabletten.
Etter vårt tre dagers sammenhengende bassengparty, var det på tide å aktivisere oss litt. Og når vi først skulle ut av huset, kunne vi gjøre det ordentlig. Vi bestemte oss derfor for å ta en skikkelig roadtrip, fra sør til nord og så vestover.
Centro Ceremonial Indigena de Tibes
Første mål var Centro Ceremonial Indígena de Tibes, som ligger like ved byen Ponce, sør på øya. Stedet er et arkeologisk utgravningssted som ble oppdaget først i 1975, og som kaster lys over hvordan urbefolkningen i Puerto Rico, kalt Taíno, levde for opptil 4500 år siden.
Det var langt å kjøre dit, ca 2 timer. Men med vår nye pensjonistdøgnrytme, var vi klare for avgang kl 7.15 på morgenen.
Men før vi i det hele tatt hadde startet på den lange reisen, måtte vi gjøre en stopp innom Starbucks i nærheten av hjemmet vårt. Marentrotter anbefalte Java Chips med krem og sjokoladesaus, og siden vi er i USA føltes det helt naturlig å ha dette til frokost.
– Det er kanskje en grunn til at man bør lese guideboka før man reiser, tenkte Grybetrotter, da hun slo opp på sidene om indianermuseet. Der sto det nemlig at man burde reservere på forhånd, da man kun kommer inn med guide. Etter litt rådslagning bestemte vi oss likevel for å prøve. Vi skulle jo den veien uansett, og det kunne da ikke være SÅ fullt……..
-
Hvis vi først skal på roadtrip skal det gjøres ordentig. Da gjør det ikke noe at det er langt å kjøre. På veien fikk vi se masse av Puerto Ricos fantastiske landskap.
På veien suste vi også forbi denne hvite statuen, som alle var enige om sikkert var noe kjent. Uten at vi har peiling på hva det egentlig er.
Da vi ankom parkeringsplassen til museet, sto det en annen bil parkert der. Med andre ord virket det ikke veldig fullt. Grybetrotter sendte imidlertid både Jobetrotter og Fredriktrotter i forveien for å være sikker på at vi kom inn. Det gjorde vi. Guideboka tok med andre ord feil, tenkte Grybetrotter triumferende.
Ved parkeringsplassen så vi at det også er store forskjeller mellom folk i Puerto Rico. Langs parkeringsplassen var det nemlig satt opp flere boliger som så ganske forfallne ut.
Men selve museet var i god stand og godt tilgjengelig for rullestoler.
Vi ble først bedt om å gå inn i museet der vi kunne lese mer om historien til Taino-indianerne. Jobetrotter forteller om det han har lest, blant annet at de begravde sine døde i fosterstilling, og stakk en pinne laget av menneskebein inn i halsen for å spy før de røyka noe mystisk pulver med nesen når de skulle «kommunisere med gudene».
– Se der er potetgullbollen de brukte på den tiden, spøkte Marentrotter.
Etter museet var det tid for film, hvor vi i kortversjon fikk fortalt om kulturen til Taíno-indianerne og hvordan museet var blitt til.
Etter det skulle vi ut i det arkeologiske utgravningsstedet for å bli guidet rundt. Guiden vår ba oss vente til han var ferdig med de to andre gjestene på museet, men i mellomtiden kunne vi bare gå rundt «og ta så mange bilder dere bare vil», erkærte han ivrig. Og lydige som vi var gjorde vi som han sa.
Her er Grybetrotter på den største av de store plassene, som ble kalt Bateyes. Grybetrotter trodde at dette var idrettsplassen. Det viste seg at idrettsplassen var et annet sted, trodde de. Dette var isteden plassen der da hadde dype samtaler og forhandlinger. Trodde de. Guiden vår var nemlig veldig opptatt av at de egentlig ikke visste noe. Men dette var det de trodde, ut fra funnene de hadde gjort. Noe som for øvrig ikke var helt unaturlig tenkte vi.
Grybetrotter og Jobetrotter diskuterte livlig hva slags frukt dette kunne være. Var det kokos eller mango? Det viste seg å ikke være noen av delene. Derimot er det en uspiselig frukt kalt gourd. Hvorfor den ikke kunne spises fikk vi ikke helt tak i, for den var visst ikke giftig. Bare usmakelig…
Det var utrolig mange fine trær på plassen. Her er en med rød blomst.
Jobetrotter har fått tak i den røde blomsten, og samtidig fått noe som kan forveksles med en «liten hjelper» på skulderen.
Her er enda et tre som Jobetrotter kunne leke i. Her forsøker han å balansere det å ha det moro, med å henge i lianen, med det å unngå å dumme seg ut, ved at lianen ryker.
Utgravningsplassen var fin den, men det tok oss ca ti minutter å gjøre oss ferdig med å se oss om. Men vi måtte jo vente på guiden hadde vi fått vite. Og vi ventet i varmen. I det som føltes som en evighet. Samtidig som vi håpet at han ikke ville bruke like lang tid på oss som han gjorde på de andre.
De fire trotterne har kulturdag. Her er vi alle på den store hovedplassen, der steinen i midten av oss i følge guiden står helt på linje med de tre andre steinene bak. Alle steinene vender sørover. Forøvrig likte alle trotterne å påpeke at særlig imponerende var plasseringen av steinene ikke. Et barn kunne plassert dem rettere. Men kanskje ikke funnet himmelretningen uten hjelp.
Det er mulig guiden leste tankene våre, for da han endelig ble ledig, tok det han fem minutter å si det han ville si, svare på de tre spørsmålene Jobetrotter hadde og så vise oss til «make believe»-hyttene som han kalte det. Guiden var en sympatisk type som antakeligvis var arkeolog og genuint opptatt av det han forsket på. Han virket ganske så jordnær, i motsetning til alle lovordene som sto om stedet i guideboka. Han var tydelig på at han ikke var helt overbegeistra over de ikke helt autentiske hyttene som var satt opp for å vise turistene. «Det er jo ingen som faktisk har sett hvordan disse menneskene levde, så vi kan jo ikke si at dette er 100 % sånn det var», gjentok han igjen og igjen.
Grybetrotter, Marentrotter og Fredriktrotter har stilt seg inni en av de to hyttene som guiden vår kalte «make belive»-hyttene, men som i guideboka så fint kalles yucayeque, eller en rekonstruksjon av en Taíno-landsby.
Ponce
Etter vårt kulturelle innslag, var det tid for lunsj. Jobetrotter satte GPS-en med kurs mot Ponce Bay, og vi så frem til en idyllisk lunsj på havna.
Og det kunne blitt idyllisk med denne utsikten her.
For på havna var det satt opp en havnepromenade langs sjøen, med det som så ut som det var fine restauranter langs promenaden. Og i god amerikansk stil var parkeringsplassen rett ved siden av, så det var ikke veldig langt å gå.
Problemet var bare at det var helt dødt langs promenaden. Nesten alle restaurantene var stengt. De to som var åpne hadde enten musikken på flere hundre desibel for høyt eller serverte lite fristende mat som så ut som det kom rett fra mikroen. Og på helt uamerikansk vis var det trappetrinn opp til alle restaurantene som lå langs promenaden.
Så vi ga fort opp Ponce Bay, og satte kursen mot sentrum isteden. I Ponce sentrum var det karnevaldager hadde guiden på museet fortalt. Vi så ikke noe til karnevalet, fordi paradene var om kvelden. Men det var satt opp masse matboder midt i sentrum, der vi kunne kjøpe flere av Puerto Ricos spesialiteter. Her spiser vi en kjempegod stekt banan med kjøttdeig og en liten gryterett med små biter med svinekjøtt, oliven, søtpotet og løk.
Denne antikke bygningen var en gang brannstasjonen i Ponce. Nå er det museum, Museo Antiguo Parque de Bombas.
Kjent er også Catedral Nuestra Señora de Guadalupe, også kalt Ponce-katedralen.
På vår vei dumpet vi også bort i guiden vår fra indianermuseet igjen. Han hadde forflyttet seg til brannmuseet, og fortalte at vi bare måtte prøve King’s cream helados, som lå ved hotel Melia. Isen er visstnok den beste i hele Puerto Rico, og lokalbefolkningen kommer langveisfra for å spise der. Det er sikkert overdrevet, tenkte vi, men prøvde likevel. Og fant ut at overdrivelsen var fraværende. Kokosisen og sitronsorbeten var den absolutt beste isen vi har smakt på veldig lenge.
San Germán
San Germán ligger ca en halvtimes kjøretur fra Ponce, og etter som den var listet som nummer 9 av topp 10 severdigheter i Puerto Rico, ville vi også legge turen innom der. Byen blir beskrevet som en fjellby, ble grunnlagt i 1573, og regnes for å være den mest intakte kolonibyen i Puerto Rico med unntak av gamlebyen i San Juan.
Jobetrotter klarte elegant å lirke den digre bilen vår inn en lukeparkeringsplass midt i hovedgata i San Germán, noe som var helt nødvendig. Hovedgata lå nemlig helt på toppen av bakken, og det var vanvittig bratt ned derfra. Vi holdt oss derfor der.
Marentrotter og Fredriktrotter ved Plaza Santo Domingo der de passerer Casa Morales.
Grybetrotter foran Iglasia Porta Coeli.
Nok en idyllisk gate. Til venstre i bildet kan vi skimte Jobetrotter bruke noen av sine krefter på å humpe Grybetrotter ut av en mindre god tapasrestaurant.
Slik så det ut inni tapasrestauranten. Her avsluttet vi turen i San German med et mindre godt tapasmåltid, før vi satte kursen tilbake til Dorado.
Turen tilbake var lang. Det var cirka tre timer å kjøre tilbake, og klokka var 23.15 da vi parkerte utenfor huset vårt igjen etter en lang dag. En dag da vi hadde fått en skikkelig rundtur langs vestsiden av øya.
Vi kjørte riktignok ikke rett tilbake til huset heller. Vi måtte tross alt innom Walmart og handle inn litt proviant til å ha i hus. Og slik så resultatet ut da vi var ferdig med å handle:
Ingen kan beskylde oss for å lide noen nød når vi er på ferie….
Etter den lange dagen kunne vi legge oss godt til rette ved bassenget igjen de neste to dagene.
Grybetrotter blogger live fra Dorado. Etter en lang aktivitetsdag 4. februar er de siste to dagene, altså 5 og 6. februar tilbrakt på akkurat samme sted som de tre første – nemlig ved vårt private basseng i Dorado.