Salsa, tequila og habanero på drøvelen…

Cancun, fredag 6. februar 2015

Salsa, tequila, corazon, cerveza, muy bueno,

Salsa, tequila, corazon, cerveza, muy bueno….

Vinduene på monstervidunderet var åpnet på vidt gap, slik at alle vi kjørte forbi kunne høre Anders Nilsen gaule  «Salsa, Tequila» på full guffe ut av bilvinduet. Og med det kjørte vi ut av porten i leilighetskomplekset til Julio for siste gang. Vi skulle videre til hotellsonen, der både partyfaktoren og lydnivået var adskillig høyere. Det var viktig å forlate leiligheten med stil…

Jobetrotter digger etter tonene fra Salsa, Tequila på vei til hotellsonen med vinduene på vidt gap. Stort mer harry kunne det vel egentlig ikke blitt..

Det skjedde imidlertid først etter en noe komplisert overlevering av nøkkelen til leiligheten. Da vi hadde spurt Julio under besøket hans i leiligheten et par dager tidligere om når han ville at vi skulle ut av leiligheten, sa han på sitt avslappede «happy go lucky»-vis at det var ikke noe stress. Bare vi slapp inn hushjelpen hans Mimi så hun fikk vaske til de neste gjestene ankom, så ville alt gå helt fint. Han ante ikke når de neste gjestene skulle komme, men bare Mimi fikk «litt tid» til å vaske, så var det ikke noe problem. Etter å ha spurt litt mer, fikk vi ut av han at det passet for Mimi at hun kom rundt kl 12. Vi skjønte imidlertid på Julios litt for avslappede væremåte at det var best å holde seg til vanlige utsjekkingstider, så vi var klare for utsjekk allerede kl 11. Grybetrotter tekstet Julio gjennom airbnb-appen på mobilen, og fortalte at vi skulle spise på Cafe Nader kl 11.30, og spurte om Mimi kunne komme dit og hente nøklene. Det var null problem. Mimi skulle komme kl 11.30 til Cafe Nader.

Da klokka nærmet seg 12 var det fortsatt ingen Mimi i sikte. Jobetrotter gikk derfor tilbake til leiligheten, og oppdaget at det på appen til airbnb lå tre stressa meldinger fra Julio om at Mimi ikke hadde sett oss på restauranten, og kunne vi please svare på hvor vi var. De neste gjestene skulle komme om to timer nemlig. Borte var Julios avslappede holdning, og vi fikk igjen bekreftet at det var lurt å tenke selv, og ikke stole helt på Julios manglende evne til å planlegge. Jobetrotter svarte rolig tilbake at vi som kjent ikke hadde Wifi på Cafe Nader, derfor hadde vi ikke svart med en gang. Men at han nå ventet på Mimi i leiligheten. Nøklene ble overlevert, og alle var glade. Hvordan Mimi kunne unngå å se to personer i rullestol som satt rett ved inngangen til Cafe Nader, forble imidlertid en stor gåte…

«Salsa Tequila» fortsatte på repeat også da vi ankom stripa. Vi kjørte monstervidunderet vårt inn på hotellområdet til vårt nye hjem de neste seks dagene, Hotel Krystal Cancun. Hotellet var for øvrig eid av broren til svogeren til Julio, var vi blitt fortalt. Det var gratis parkering utenfor, og i resepsjonen ble vi foruten digre hvite, fancy marmorfliser møtt av en hyggelig pikkolo, som tilbød oss iste mens vi sjekket inn.

Det var ikke bare harryfaktoren som var høy da vi parkerte foran Krystal Cancun. Også vinden var relativt sterk denne dagen, noe som medførte at Grybetrotter møtte opp med denne kledelige sveisen..

Marentrotter og Grybetrotter drakk vår iste, mens Fredriktrotter og Jobetrotter forsikret seg om at vi hadde fått hvert vårt «romantic room with a sea view», som var bestilt.

Innsjekking på Krystal Cancun.

Med utsikt til de hvite og grå marmorflisene i resepsjonsområdet – som for øvrig er et av de mest tilgjengelige hotellene Grybetrotter har vært på…

La dere ikke lure av denne kjempetrappa. Selv om vi ble møtt en av kjempetrapp i resepsjonen, var det alltid en rampe rundt eller heis som alternativ.

Grybetrotter husker med gru tilbake til hvor skuffet Jobetrotter hadde vært da vi ankom hotell i Varadero i februar 2013. Hotellområdet der besto kun av digre all-inclusive resorter, uten noen som helst annet rundt. I tillegg hjalp ikke den trege innsjekkingen akkurat på humøret til Jobetrotter den gang. Grybetrotter hadde derfor vært veldig påpasselig med hva slags hotell hun hadde valgt langs stripa i Cancun. Og innsjekkingen denne gang gikk heldigvis like lett som innsjekkingen i Varadero hadde vært vanskelig.

Våre «romantiske» rom skuffet ikke. Til tross for at det lå på bakkeplan, hadde vi en diger balkong med utsikt til både sjøen, bassenget og i tillegg alle menneskene som gikk forbi. Vi oppdaget fort at det var en veldig fordel å ligge på bakkeplan. Da slapp vi å ta heis hver gang vi skulle til stranda og bassenget.

Grybetrotter er meget fornøyd med rommet – som var et av fire rom sm hadde solsenger på balkongen. De øvrige rommene som hadde balkong hadde «bare» vanlig stol og bord på balkongen.

Rommet var megastort med god skapplass, og terskelfritt ut til balkongen. Det var heller ikke vanskelig å få opp en dusjstol i dusjen. Servicen er upåklagelig.

Jobetrotter hadde ikke problemer med å finne plass til bagasjen vår på rom 1140.

Etter en kjapp oppdagelsesferd, ble vi heller ikke skuffet av resten av hotellområdet. Overalt var det ramper og enkelt å gå rundt med gåstol. Noe Grybetrotter da gjorde resten av ferien (og ble riktig så sprek etter hvert).

Grybetrotter på en av rampene ned til stranda. Denne var rett ved rommet vårt, men vi endte opp med å bruke en annen utgang isteden, fordi det var der de leverte ut håndklær hver dag – selvfølgelig også helt trinnfri og kun en slak nedoverbakke ned til bassenget.

Og rampa førte helt ned til stranda. Riktignok var det ikke like god sand å trille på som på stranda i Akumal, men det er likevel sjelden man kommer så langt ned til stranda med rullestol som på Krystal Cancun.

Her inspiserer vi en del av det veldig store hovedbassenget hotellet hadde å by på.

Kl. 18 kom leiebilfirma for å hente monstervindunderet vårt, og heldigvis måtte vi ikke punge ut for mer enn 600 NOK for skramma Jobetrotter hadde påført bilen i møtet med garasjeporten første dagen vi skulle kjøre ut av leilighetskomplekset til Julio. Auto-rent var veldig ivrig på å leie ut videre til oss, men i og med at vi nå bodde midt i smørøyet hva restauranter og butikker angår, og i tillegg hadde  planer om å gjøre minst mulig de siste dagene, avslo vi tilbudet.

– Nå skal jeg bare gå i badebukse og hotellets badetøfler resten av ferien, erklærte Jobetrotter, da han så hotellrommet og omgivelsene vi skulle bo i på hotellsonen i Cancun.

Kl. 18.15 banket det på døra, og utenfor sto det en hotellansatt med en flaske musserende vin og lekre  sjokoladebiter. Dette var velkomstsjampanjen som inngikk i prisen ved bestilling av romantiske rom.

Vi åpnet velkomstsjampisen fra hotellet på verandaen før middag til fantastisk solnedgang.

Mens vi satt på verandaen og nøt vår velkomstdrink, til tonene av dagens gjennomgangsmusikk «Salsa, Tequila» for sånn cirka tjuende gang den dagen, mottok vi til alt overmål oppholdets første (og heldigvis eneste) klage. Plutselig kom det en beskjemmet Securitasvakt bort og fortalte at han hadde fått klage på at vi spilte høy musikk. Da Jobetrotter trakk på skuldrene og så uforstående på han, ristet vakten unnskyldende på hodet og signaliserte at han overhodet ikke skjønte klagen selv. Det var tross alt kl 18.30 på en lørdagskveld på et sted der musikken dunker i adskillig høyere desibel enn det som kom ut av våre små bærbare høyttalere rett utenfor hotellområdet. Tåler man ikke høy musikk er kanskje ikke Cancun stedet å reise til, tenkte vi, helte i oss boblene og gikk ut til middag isteden.

Kveldens middag på inntatt på en japansk restaurant av alle ting. Vi begynte nå alle å bli relativt mette etter en uke med tacos i Mexico, og gikk for en enklere rett denne kvelden. I en stille bakgård, gjemt vekk fra all støyen i hovedgata, fant vi den sjarmerende lille restauranten «Ramen Hiroya», som i hovedsak serverte ramen (japansk nuddelsuppe). Grybetrotter bestilte en meget spicy ramen med det meksikanske krydderet habanero. Retten var supergod, og akkurat passe sterk, syntes hun. Jobetrotter derimot fikk «habanero på drøvelen», som Marentrotter så treffende uttrykte det, der han svelget ned krydderet feil et par ganger og endte med å hoste seg gjennom det han smakte av retten.

Jobetrotter og Grybetrotter på Restaurant Hiroya – en restaurant vi også brukte som lunsjrestaurant dagen etter.

Etter middag var det mange fristelser på vei tilbake til hotellet. Vi var tross alt plassert midt i utelivsgata, med den relativt kjente (i hvert fall for de som har vært i Cancun) nattklubben Coco Bongo som hovedattraksjon. Hvordan det gikk med resten av charterferien kan du lese i neste blogginnlegg…..

Du vet du er i charterland for hovedsakelige amerikanske turister når Hooters er blant de største restaurantene i utelivsgata. Hooters fikk aldri æren av vårt besøk, da det kun var trapper på trapper inn dit. Ikke at vi egentlig gjorde noen stor innsats for å finne ut om det var noen alternativ inngang inn da…