Høreapparatkrisen, bassengdagen og dagen da vi oppdaget at vi levde etter feil tid

Cancun, 2. februar 2015

Vi må reise kl 16:00 for å rekke båtcruiset sa Grybetrotter, mens alle fire spiste frokost på Cafe Nader. Tror ikke vi rekker å spise lunsj da, for ting tar alltid lenger tid enn man tror. Og med Jobetrotter med, trenger vi alltid litt ekstra tid, erklærte hun.

Litt senere pep det i høreapparatet til Grybetrotter. Det betyr at batteriet er i ferd med å gå ut. Null problem tenkte Grybetrotter, og gravde i veska etter nytt batteri. Det fant hun ikke. Neivel, så fikk vi gå hjem og hente da vi var ferdig med å spise.

Det var starten på en febrilsk leting etter nye batterier. De lå verken i veska (som ble sjekket tre ganger), i lommeboka hvor de opprinnelig hadde ligget, øvrig bagasje, under senga eller i sengetøyet. Grybetrotter så til sin store skrekk for seg en veldig døv ferie fremover, noe som fristet minimalt. Jobetrotter googlet ulike høreapparatfirmaer i Cancun, og fant et firma som ikke oppga adressen sin på nettet. Han sendte til slutt en e-post til dem hvor vi spurte om hvilken adresse de holder til på og om de solgte de batteriene vi trenger. Etter som e-posten ble komponert på spansk, tok det litt tid. Akkurat i det Jobetrotter trykket på send, fant Grybetrotter til sin store lettelse batteriene. De lå nøyaktig der hun trodde de lå, i samme rom som hun hadde sjekket i veska tre ganger tidligere. Gjemt mellom noen paracet. Krisen var avverget, og Grybetrotter kom seg på nett igjen. Godt var det, for vi fikk aldri svar den dagen på e-posten vår.

Og med det kunne vi gjøre det vi opprinnelig hadde planlagt resten av dagen – nemlig slappe av foran og i bassenget. Jobetrotter benyttet selvsagt anledningen til å minne Grybetrotter på hvem det var som egentlig brukte tid…

Grybetrotter har satt seg godt til rette ved bassenget som tilhører leilighetskomplekset vårt.

Det hadde også Jobetrotter og Fredriktrotter gjort, der de lå og leste i skyggen.

Været var strålende, og temperaturen har klatret litt de siste dagene. Grybetrotter fikk seg intet mindre enn to lange treningsøkter i det avkjølende bassenget.

Her er det Jobetrotter som trener.

Det var også andre gjester ved bassengkanten, men til vår store forundring var vi de eneste som faktisk bada i bassenget. Noe som for øvrig ikke gjorde noe. Vi liker jo å ha hele bassenget for oss selv.

Grybetrotter og Jobetrotter koser seg i bassenget en helt vanlig mandag.

Vi er for øvrig ganske fascinert over byggekulturen i Mexico. I denne bygningen er første og andre etasje gjort helt fancy ferdig, mens tredje etasje er udekorert betong med røropplegg stikkende ut. Ingen jobber der, det ser ut som om byggearbeidet bare stoppet, muligens fordi pengene tok slutt. Ikke vet vi….. Det pågår heller ikke noe arbeid på råbygget til høyre, og har neppe gjort det på mange måneder heller.

Planen vår for ettermiddagen var å sjekke ut muligheten for å ta et båtcruise med hummermiddag i solnedgangen. Vi var litt usikre på rullestoltilgjengeligheten der, og bestemte oss for i første omgang å kjøre bort til stedet båten går fra for å sjekke. Båten går for øvrig fra Hotel Zone, som vi skal bo i på andre halvdel av ferien vår, og dermed fikk vi samtidig sjekket ut området rundt hotellet vi har bestilt. Grybetrotter klappet seg selv fornøyd på skulderen, da vi så at hotellet hun har bestilt ligger midt i smørøyet for utesteder, restauranter og generelt charterhelvete.

– Altså, hvis jeg først skal på charterferie, skal det ligge midt i charterhelvete, erklærte Jobetrotter tilfreds.

Vårt første møte med The Hotel Zone i Cancun var gjennom bilvinduet. Vi kjørte like gjerne stripa helt ned, i og med at vi antakeligvis ikke kommer til å gå hele den veien senere. Vårt hotell ligger ganske langt oppe på stripa, der utelivet skjer. Etter hvert som vi kom nedover, ble det stadig lengre mellom restaurantene, og mer og mer preg av digre all-inclusive hotell anlegg.

Hummercruiset vi hadde sett oss ut (fra firma Christopher Columbus lobster cruise) skulle gå kl 17.30. Vi var framme allerede kl 16.55. For så å få beskjed om at skipet allerede hadde seilet. Det viste seg nemlig at klokka var 17.55 og ikke 16.55. I to dager hadde vi levd på feil tid. Grybetrotter hadde riktignok fått mail av Startour i forkant av reisen om at klokka skulle stilles en time fram 1. februar, og hun HADDE informert de andre om det flere ganger. Men etter som ingen av smarttelefonene våre endret seg automatisk, og heller ikke tidssone-visningen vi har på telefonen vår mente at klokka skulle stilles, var det ingen av de andre som brydde seg. Når vi nå likevel endelig stilte klokka var vi egentlig ganske fornøyd med å være så til de grader i feriemodus at det egentlig ikke spilte så stor rolle hva klokka var.

Vi var heller ikke direkte misfornøyd med erstatningen vi fant istedenfor hummercruiset. Helt på slutten av hotellsonen fant vi en idyllisk sjømatrestaurant, kalt Navíos seafood fusion restaurant.

Navíos sjømatrestaurant lå helt nede ved sjøen, og hadde rampe ned.

Den lå selvsagt helt ut i havkanten, med en kjempeidyllisk sjøutsikt.

Vi ankommer Navíos. Grybetrotter ba selvfølgelig umiddelbart om et bord ute på havet.

Selv om prisene var høye i forhold til det vi er vant til inne i sentrum, var det fortsatt rimelig i forhold til norske priser. Og vi var meget fornøyd der vi gafla i oss sjømat i alle varianter. Grybetrotter for sin del valgte både sjømatsuppe til forrett, hummertaco med tortilla, avokado og chipotle til hovedrett og tapioka med kokosmelk og krydder til dessert.

Fire glade sjeler nyter en bedre middag i idylliske omgivelser på Navìos seafood fusion restaurant.