- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 2
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 3
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 4
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 5
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 6
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 7
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 8 og 9
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 10
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 11 og 12
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 13
- Grybetrotter og Jobetrotter i Vietnam – dag 14 og 15
Maskingevær, tunneler, vietnamesiske pannekaker og geocache
Jobetrotter klatrer på nedkjempet amerikansk tanks
Cù Chi og Ho Chi Minh City, 28. november 2014
På reisebyrået i Ho Chi Minh som verten vår Bash anbefalte, hadde vi blitt fortalt at turen i Củ Chi ikke var spesielt egnet for rullestolbrukere. Jobetrotter og Astridtrotter reiste derfor på dagstur til Củ Chi alene.
Cù Chi
Bussen til Cù Chi gikk fra reisebyrået i backpackerdistriktet av HCMC. Astridtrotter og Jobetrotter ble nesten 20 min forsinket inn til byen på grunn av rushtrafikk, men rakk heldigvis likevel å komme med bussen. Guiden i bussen kalte seg «John Wayne», da han mente vi uansett ikke ville klare å huske navnet hans. Han hadde ganske gode engelskkunnskaper, og spøkte og slo vitser, skjønt uttalen var såpass dårlig at det likevel var vanskelig å forstå hva vitsene dreide seg om.
Første stopp var et produksjonslokale for kunsthåndverk, der arbeiderne var ofre for Agent Orange. Mange vietnamesiske barn ble født med alvorlige misdannelser etter amerikanernes sprøyting av jungelen for å fjerne løvverket som hindret sikten fra luften. Siden de ikke kunne få annen jobb hadde myndighetene opprettet dette stedet. «John Wayne» forklarte at turistbussene stanset der på eget initiativ og tok ikke provisjon. De ønsket også å hjelpe ofrene. Tingene de laget og solgte var veldig fine, det var alt fra spisepinner til større møbler.
Deretter kom vi til reisens egentlige mål: Củ Chi: Før vi fikk krype i tunnelene fikk vi en liten omvisning over bakken. Vi fikk se diverse improviserte feller vietnameserne brukte. Det ble selvsagt også brukt mer regulære miner.
En roterende fallem over spisse bambusspyd. Åpningen er stor nok til at en person faller helt nedi.
Et lite utvalg mindre feller laget for å skade den som er så uheldig å tro oppi.
Og noen enda mindre feller som lett kan flyttes fra sted til sted.
Deretter var det tid for skyting på skytebanen. Her kunne vi velge blant flere våpen, enkle håndvåpen og pistoler, til maskinpistoler og maskingevær. Jobetrotter valgte å skyte med M30 maskingevær, etter anbefaling fra John Wayne. Det var kraftige greier, og påminte oss på nytt om at krig er lite hyggelige greier. Jobetrotter klarte ikke helt å se på dette som lek og moro, skjønt mange av de andre gutta så ut til å gjøre nettopp det. Astridtrotter lot være.
Kuler til skytingen måtte kjøpes på forhånd. For ca 100 norske fikk Jobetrotter 10 kuler til M30.
Jobetrotter sikter inn på blinken
Så var det klart for tunnelkravling. De fleste som har sett en eller annen vietnamfilm er kjent med Củ Chi-området. Her er det gravd ut et imponerende tunnelnettverk for hånd under bakken. Tunnellene fungerte som hovedkvarter for den sørvietnamske motstandsbevegelsen Viet Cong. Tunnellene er så små at det bare går an å krype i dem Ca hver 10 meter er det en skjult åpning, og nettverket spres i flere høyder, ca 3, 6 og 9 meter under bakken. Noen steder er tunnelene utvidet så man får seg en liten pustepause i all kravlingen. Nær bakkenivå finnes også enkelte større rom som bl.a ble benyttet til våpenproduksjon og lignende.
Denne tunnelåpningen er åpenbart ikke tilpasset vestlige turister. Men den er stor nok til at en vietnamesisk snikskytter kunne få hodet og våpenet over bakken.
Under vietnamkrigen ble tunnelene hold skjult og var ikke synlig fra overflaten. Der vi gikk var tunnellene utvidet litt slik at de passet bedre for vestlige turister. I tillegg var det satt opp tak over alle åpningene, så vi hadde det tørrere og romsligere enn de som en gang kjempet her. Likevel valgte vi å gå ut etter bare 40 meters kravling. Det var slitsomt å krype.
Jobetrotter på vei ned i tunnelene.
Etter endt tunnelkravling fikk vi en kort kinovisning før turen gikk hjemover, med bussing på smale veier.
På kinovisningen ble vi kjent med flere «American Killer Hero»-soldater som vokste opp i området. Bl.a en 17 år gammel pike som endte opp med å drepe 16 amerikanske soldater.
Tilbake i Ho Chi Minh City
Mens Jobetrotter og Astridtrotter krabbet rundt i tunneler, var Grybetrotter alene hjemme. Det passet henne egentlig ganske bra. Hun hadde planer om å gjøre nyttige ting som å skrive blogg, bestille julegaver på nettet og skrive postkort til de stakkarene som ikke er på internett. Hun brukte tiden fantastisk effektivt ved å sove helt til kl 12 den dagen. Etter det så hun litt på Netflix, og la ut følgende selfie på facebook:
Det er viktig å orientere omverdenen om hva man gjør og hvor man er til en hver tid………
Dette mens hun hørte på skvulpingen fra fontenen til akvariet idyllisk i bakgrunnen. Grybetrotter hadde nemlig kommandert Jobetrotter til å la verandadøren stå på vidt gap med på fontenen påskrudd mens de andre var borte. Fontenen er vanligvis bare på i korte perioder, i følge Bash. Da Jobetrotter og Astridtrotter kom tilbake fra turen skjønte vi hvorfor. På de ni timene fontenen hadde vært skrudd på, hadde vannet nemlig fordampet ganske så kraftig mens det fosset gjennom fontenen, noe som nesten ble fatalt for Bash sine gullfisker. Vi fikk straks krisefylt akvariet med nytt vann igjen, og alle fiskene overlevde heldigvis.
Astridtrotter krisefyller akvariet til fiskene igjen straks de var tilbake fra utflukten sin.
Da krisen var avverget dro vi avgårde til sentrum igjen. Jobetrotter og Astridtrotter var nemlig på turen blitt fortalt at vietnameserne spiser ute på hverdager, men i helgene spiser de pannekaker hjemme. Pannekakene fyller de med alt mulig godt, og slik har de nesten sin egen «fredagstaco» (våre ord – og dessuten er dette på lørdager og søndager og ikke fredager da). Etter som det var fredag, følte vi for vietnamesisk «fredagstaco» og satte kursen mot en tradisjonell pannekakerestaurant, tidligere anbefalt av Bash. Også denne anbefalingen viste seg å være vellykket.
På restaurant Bahn Xèo Muoi Xièm serveres det tradisjonelle vietnamesiske pannekaker.
På restauranten kunne vi se på at de lagde pannekakene.
Hver pannekake kostet mellom 35 og 40 kroner. Vi bestilte tre forskjellige, men fikk to. De var gedigne, så det holdt i mengder for alle tre. Tradisjonelt skal man drikke øl til, noe Jobetrotter og Astridtrotter selvfølgelig gjorde. Som kjent liker ikke Grybetrotter øl. Hun var mer enn fornøyd med kokosvannet isteden.
Etter som vi aldri hadde spist vietnamesiske pannekaker før, skjønte vi heller ikke at det faktisk skulle spises på en spesiell måte. Kelnerne sto og så bekymret på oss, før de kom bort for å vise hvordan vi skulle gjøre det. Man skal nemlig pakke pannekake innmaten inn i store salatblader, og vips så blir det en liten salatpannekakeburrito. Det hele dypper man i en fantastisk saus ved siden av, og dette gjorde hele retten.
Etter måltidet ville Astridtrotter introdusere oss for sin hobby, nemlig geocaching. Geocaching går ut på å finne små skjulte «skatter» som kan være gjemt på forskjellige steder. Når skatten, eller cachen er funnet registrerer man seg. Skattene er plassert der av andre geocachere, og det hele organiseres selvsagt over Internet. Ivrige geocachere bruker selvsagt all sin tid til dette. Astridtrotter gjør det mye på ferie, da cachene ofte ligger ved de største attraksjonene, og sightseeing med ett blir mer morsomt.
I følge nettet var den nærmeste cachen på krigsmuseet, så vi gikk dit (denne gangen kom vi til riktig museum). Porten inn til museet var imidlertid stengt, og cachen skulle ligge innenfor porten.
Vietnameserne bare elsker julepynt, og har hengt den opp for fullt de siste dagene. Her på vår vei på leting etter geocache.
Da var det bare å gå videre til den neste cachen, som skulle befinne seg bak Notre Dame.
Det var folksomt i parkene på fredag kveld. Her samler folk seg og spiser maten de kjøper på gata. Det så kjempekoselig ut, og Grybetrotter er selvfølgelig riktig så misunnelig på at de har et klima som gjør dette mulig helg etter helg.
Jobetrotter og Astridtrotter lette veldig etter geocachen. I det de stakk hånda inni alle hull de kunne finne fikk de også nærkontakt med firfisler, kakerlakker og andre trivelig småkryp.
Grybetrotter var på sin side mer opptatt med å ta bilde av all julepynten og trafikken rundt seg.
Og så endelig – etter tre kvarter fant de den. Den såkalte nanocachen (det vil si den er veldig liten – det er visst forskjell på størrelser og vanskelighetsgrader). Jobetrotter var fornøyd med å kunne logge sin første geocache.
Kvelden ble avsluttet i denne koselige hagen. Restaurant Con Gà Tròng Garden så umiddelbart ut til å være en turistfelle, men ved nærmere ettersyn så vi mange vietnamesiske familier og ikke bare turister her. Det så ut som om hele storfamilier var samlet for familiemiddag. Og maten var (som i resten av byen) kjempegod.