Island, 17. juli 2014

Til tross for lang ventetid på Gardermoen, føltes ikke flyturen over til Reykjavik like lang. Både Grybetrotter og Jobetrotter sovnet pladask på flyet, og sov alle de 2 timene og 50 minuttene flyturen varte. Dermed var vi uthvilt og opplagt da vi kom fram, og hadde null problemer med å stille klokka to timer tilbake. Det er nemlig to timers tidsforskjell mellom Island og Norge. Det skulle imidlertid vise seg at vi trengte den ekstra energien. Ventetiden var ikke helt over med det første….

Vi hadde leid tre forskjellige biler som skulle hentes på flyplassen. Grybetrotter og Onkel Tottistrotter hadde leid bil fra Procar, Einartrotter og familen hadde leid bil fra et annet firma. Det skulle vise seg at Einartrotter hadde vært flinkest til å velge bilutleiefirma. Vi hadde ved bestillingen fått informasjon om at vi ville bli møtt av mann med skilt påført navnene våre. Mens Einartrotter umiddelbart fant sitt navn på en mann med lapp, ble vi andre stående og speide etter våre navn. Vi ble stående lenge!

Vi fikk god tid til å gå på snyrtingar (festlig islandsk ord for dass) også på Keflavik flyplass

Fem grunner til å ikke velge Procar når du leier bil på Island:

1. De møter ikke opp som avtalt: Bestillingen vår til Procar inneholdt flight-nummer, og Procar hadde også blitt varslet pr mail om forsinkelsen vår ca 4-5 timer før vi landet. Til tross for dette sto det ingen og ventet på oss da vi kom ut i ankomsthallen. Dette medførte mange telefoner til selskapet. Slik fortonet vår telefonutveksling med Procar seg.

• Procar opplyser at han er der, vi må bare lete. Men de skal kontakte ham og gi beskjed om at vi står der.
• Ti minutter etterpå: Ingen har ankommet. Vi ringer igjen. Procar legger på.
• Vi ringer igjen. Procar sier han som skal hente oss vil være der om 2 minutter
• Vi ringer igjen. Procar sier de skal kontakte ham, og sende ham dit vi sto. De vil ringe tilbake om to minutter
• 15 minutter går. Ingen ringer. Ingen har kommet heller. Flyplassen er for det meste tom.
• V ringer igjen: Vi spør om vi kan bli satt over til den som skulle hente oss, eller om de kan gi oss nummeret hans. Det gikk ikke.
• Etter at det har gått totalt litt over 50 minutter ringer vi igjen.  Da får vi til slutt beskjed om at vedkommende reiste til flyplassen nå (kontoret lå visstnok bare 2 minutter unna).

2. Det tar sin tid med henting: Etter ca 10 minutter til (for det gikk jo selvfølgelig ikke bare 2 minutter) dukket det opp en for å hente oss, og kjøre oss til leiebilselskapet. Han hadde det ikke travelt, og beklaget heller ikke vår ventetid. Bilen han kjørte hadde plass til sånn ca syv personer. Problemet var at vi var 10. Altså måtte han kjøre to turer. Her var det bare å smøre seg med et nytt lag av tålmodighet.

3. Personalet består av sommervikarer uten opplæring: Da vi endelig ankom kontoret for å hente bilen vår, møtte vi en av dem. Han var ikke den skarpeste kniven i skuffen til Procar, og det tok usannsynlig lang tid å prosessere papirene vi måtte ha for å få utlevert leiebilen. De som kjørte i første turen var fremdeles ikke ferdig når vi ankom.

4. De klarer ikke å printe ut en kontrakt som ligner bestillingen: Da papirene endelig var klare – etter sånn ca ytterligere en halvtime, inneholdt de flere feil. Blant annet sto Grybetrotter som hovedsjåfør av vår bil. Til tross for at hun spesifikt ved bestilling hadde presisert at hun ikke skulle kjøre bilen, og oppgitt både navn og fødselsdato på de som skulle kjøre den. Dermed tok det ytterligere noen minutter å rette opp dette.

5. Procar bare later så som om de oppgraderer bilen din som kompensasjon for kluss med henting: Vi fikk en såkalt bedre bil enn den stasjonsvognen vi hadde bestilt. Men det skjønte vi fort var fordi de faktisk ikke hadde inne den typen vi hadde bestilt….

Dessverre var leiebilen forhåndsbetalt, så vi kunne ikke bare droppe bestillingen og skaffe oss en bil fra et av de andre firmaene som var stasjonert på flyplassen. Noe Grybetrotter imidlertid fant veldig fristende da vi sto der og hang..

Leiebilen vår var stor og fin utenpå – men veldig liten inni. Det var så vidt den hadde plass til de fem passasjerene den lovte. Dette bildet er for øvrig tatt fra en annen dag enn da vi sto og surna mens vi venta.

Sånn ca to timer etter at vi hadde landet på Keflavik flyplass, var vi endelig klare til å kjøre de 40 minuttene det tar inn til Reykjavik. Vi hadde også fått med en GPS som plaster på såret. Steinartrotter var sjåfør i vår bil, og bilen hadde automatgir. Det var ikke Steinartrotter helt vant til. Men etter å ha tråkket ned bremsen et par ganger med en slik kraft at vi alle stupte fremover med hodet først, var han inneforstått med hvordan både automatgiret og bremsene på bilen fungerte. Og vi durte avgårde. Resten av turen inn til byen gikk smertefritt. Steinartrotter er for øvrig en veldig dyktig sjåfør.

Været på Island viste seg ikke akkurat fra sin beste side da vi kom på besøk. Her skimter vi havet i Reykjavik sentrum litt senere på kvelden.

Grybetrotter hadde bestilt to leiligheter hos Room with a view Luxury Apartment midt i gågata Laugavegur i Reyikjavik sentrum.  Den ene leiligheten hadde fire soverom, og der skulle hun og Jobetrotter bo, sammen med Jobetrotters famlie. Den andre leiligheten var litt mindre, og var bestilt til Mammatrotter, Pappatrotter og Steinartrotter.

Grybetrotter hadde husket å ta med seg handicapbeviset for parkering fra Norge, og dermed kunne vi parkere gratis hvor vi ville i sentrum. Etter å ha blitt noe forvirret av GPS-en som ville ha oss inn i en gågate som var stengt for biltrafikk, fant vi endelig en handicapparkeringsplass et kvartal ovenfor lelighetskomplekset. Til tross for dette brukte vi ca 15 minutter på å finne leiligheten. Vi gikk og vi gikk. Da Laugavegur plutselig gikk over i et annet gatenavn skjønte vi at vi hadde gått for langt. Vi returnerte (nesten) tilbake til start og innså at vi hadde parkert veldig nærme. Og vi hadde gått forbi inngangen nesten umiddelbart. Da var vi imidlertid mest opptatt av å kommentere det festlige navnet på bokhandelen ved siden av. Den heter «Màl og Menning». Inneklemt mellom en turistinformasjon og Màl og Menning lå inngangspartiet til «Room with a view» ganske så diskret plassert. Uten et eneste trinn inn. Riktignok med en elektrisk dør som følte for å klæsje igjen akkurat i det vi gikk inn i den, men ellers alt bra.

Vi har endelig funnet inngangen…

Grybetrotter var relativt nervøs for at leligheten ikke skulle være bra nok for alles behov, etter som Procar hadde vært noe utfordrende. Det må her nevnes at Procar faktisk var blitt anbefalt av Room with a view. Men bekymringen var heldigvis grunnløs. Leiligheten var akkurat det den lovte i navnet sitt – luksuriøs, med store soverom, moderne innredning, tre bad (to av de rett inn fra to av soverommene) og ingen trinn eller tepper inne i leiligheten. Dog var det en liten dørterskel inn til badene, men de var ikke verre enn at de var veldig enkle å forsere med gåstol. Badene var ikke av de største, og med rullestol hadde det nok vært problematisk å snu der inne. Dessuten var ikke dusjkabinettet veldig rullestolvennlig. Men for både Grybetrotter og barnefamiliene fungerte det bra.

Deler av Grybetrotter og Jobetrotters soverom

Grybetrotter og Jobetrotter fikk soverommet med «utstillingsvindu». Med store vinduer ut mot fellesstua, var det lurt å stenge persiennene om kvelden.

I tillegg var det utgang til felles terrasse (riktignok med et par store trinn ut) rett utenfor inngangsdøra til vår leilighet. På den felles terrassen var det en diger jacuzzi. Den ble flittig brukt av mange i familien nesten hver kveld.

Kvelden ble avsluttet med middag sammen med deler av reisefølget på Buddha Cafe i samme gate – nøyaktig 87 meter fra leiligheten vår.

Kafeen serverte japanske retter,  og i følge Mammatrotter den beste sushien hun noen gang hadde smakt. Vi andre som ikke spiste sushi var også veldig fornøyd med våre retter.

Mens noen la barn, gikk andre ut og spiste. En lang dag ble avsluttet med en hyggelig middag på Buddha Cafe i Reykjavik.