Paris, søndag 12 mai 2013

Paris er naturlig nok kunstelskernes mekka med alle sine kunstmuseer, kulturhistorie og arkitektoniske perler. Dette er ikke vanskelig å forstå selv for de kunstneriske analfabetene Jobetrotter og Grybetrotter. Etter som det var søndag, følte vi at det var riktig å gjøre det vi innbiller oss at kultiverte parisianere gjør på søndager – nemlig gå på kunstmuseum.

El-bilutleie midt i Paris – et kunstverk i seg selv

Etter at dagens brunsj bestående av Crêpe i flere varianter var inntatt, gikk vi avgårde mot Centre Pompideu.

Vi koser oss med et ekte fransk pannekakemåltid…

Centre Pompideu beskrives i Topp 10 Paris-guideboka vår som «Hjemmet for Frankrikes nasjonalmuseum for moderne kunst, men bygningen i seg selv er et verk innen samtidskunst». I tillegg hadde vi fått varme anbefalinger om museet av en venninne som har bodd 3 år i Paris. Dermed var det naturlig at vi avla museet et besøk på vår siste dag i Paris.

Jobetrotter utenfor Pompideu

Og både guideboka og venninna vår hadde rett – det første som møtte oss var en surrealistisk bygning med masse fargerike rør i ulike størrelser kunstnerisk dandert på utsiden av bygningen. Vi gikk som vi pleide forbi køen til inngangen og ble sluppet inn sideinngangen som var forbeholdt ansatte på museet og folk med hjul. Da vi kom inn i resepsjonsdelen av bygningen undret vi oss imidlertid over hvorfor folk i det hele tatt sto i kø. I etasjen under oss med utsikt til en utrolig kul plass, var det nemlig en mye større inngang totalt uten kø.

Ta-da! Vi har ankommet Pompideu

Etter å ha fundert litt på hvor vi skulle gå og hva dette egentlig var for et sted, ble vi pekt bort til utgangen som skulle føre oss til museet. Vi ble fortalt at utstillingene var i 6 og 11. etasje, og inngangen var gratis takket være rullestolen til Grybetrotter. For å komme til utstillingene måtte vi ta heis, og heisen var i likhet med rulletrappene plassert i rør på utsiden av bygningen.

Rørgangene på utsiden av museet – på vei til heisen

Bra utsikt fra Pompideu

Utstillingen vi kom til i 6 etasje var spektakulær og imponerte selv Grybetrotter.

Litt moderne fargekunst

…og litt moderne møbelkunst…

Det var et gedigent sted. Så gedigent at vi rakk å se en halv av to etasjer med moderne kunst, og syns det var synd at vi ikke fikk sett mer. Men det gir jo selvfølgelig bare en unnskyldning for å komme tilbake til Paris igjen senere…

Jobetrotter beveger seg inni det moderne kunstverket

Vi hadde nemlig en post til på kulturprogrammet vårt, og det var selveste Louvre. Vi hadde ingen ambisjoner om å rekke gjennom veldig mye av Louvre heller, etter som 10 på topp Paris også har listet opp topp 10 kunstsamlinger.  Men i og med at hotellet vårt var 5 minutter å gå unna museet, ville det jo være synd å ikke ha vært inni der når vi var så nært. Så til Louvre vi gikk, gratis inngang det som vanlig var og imponert vi ble….

Filming av dansepar utenfor Louvre

Jobetrotter er klar for Louvre

Jobetrotter har kommet seg inn i glasspyramiden i Louvre

Som alle andre fulgte vi turiststrømmen til  Mona Lisa. Det var ikke vanskelig å finne henne, i og med at det var lang kø av mennesker som sto klare til å knipse bilde.

Køen av turister som skulle knipse Mona Lisa

Grybetrotter hadde ingen planer om å stå i den køen, men plutselig ble vi vinket frem av en museumsvakt, og Grybetrotter fikk stå bak sperringene og foran alle menneskene, med egen panoramautsikt til bildet av den berømte damen.

Grybetrotter har fått plass foran hele køen

Et enda kulere bilde i samme rom som Mona Lisa

Vi prøvde også å finne den andre store severdigheten som man liksom må se i Louvre, nemlig statuen Venus fra Milo. Men etter å ha stått nederst i trappeoppsatsen og blitt forklart at vi måtte gå helt tilbake til der vi kom fra, ta to (eller var det tre?) heiser (som alle gikk i snirklefart og alltid var opptatt) og så måtte gå rundt og gjennom tre andre rom for å komme dit, fant vi ut at vi begynte å bli lei av kunst den dagen og gikk for å spise isteden.

Vår nye tv-benk?

Og for siste gang den helga, til et lite glimt av sol, satte vi oss ned på en fortauskafe i Paris. Etter en times tid kom drosja som hotellet hadde forhåndsbestilt for oss – riktignok etter at resepsjonisten på hotellet prøvde å innbille oss at vi måtte ta en dobbelt så dyr drosje «på grunn av rushtrafikk»  (ja, særlig, kl 19 på en søndag). Men vi fikk vår billigere drosje (kosta ca 31 Euro fra sentrum til flyplassen), og flyet til Norwegian lettet bare et kvarter forsinket med kurs mot Oslo. Ved midnatt landet vi på kalde Gardermoen igjen.

Selv om Norge har hatt en kald vår i år, lurer vi på om det samme kanskje er tilfellet i Paris. Eller muligens var våren varmere på 1960-tallet. Da reiste nemlig Jobetrotters mor til Paris, nøt våren, og klasket til med følgende innlegg i lokalavisen Valdres

Påskebrev til Valdres fra Paris

Våren er nå for alvor kommet til Paris! Plutselig kom den, man visste ikke ordet av det før man kastet av seg kåpen og gikk med bare armer. Det hadde vært regn noen dager — og plutselig opprant en varm soldag, våren var der —!

Mandeltrærne kastanjene og enkelte frukttrær står i full blomst — det er et blomsterflor man neppe kan se maken til i Norge — gult — rosa — rødt — orange — hvitt danner de skjønneste rammer om de nyutsprungne lauvtrærne. I hagene blomstrer tulipanene, påskeliljene og andre vårblomster. Husmoren fra Paris’ omegn fryder seg over å servere salat og pissanlit (løvetann) fra sin egen lille hage. (Ja, man dyrker og spiser virkelig løvetann i Frankrike, man bruker den som salat, og jeg kan forsikte at det er godt!)

Pariserinnene dukker opp i de smarteste vårdrakter, det er ikke fritt for at man av og til føler seg som en liten grå norsk mus. I utstillingsvinduene og på mardé (torget) ser man et slikt utvalg av de smarteste klær at en nordboer nesten kan bli ør. Mardé er en ting for seg selv, det kan ikke beskrives, det må sees. Her kan man kjøpe alt fra knappenåler til kjoleskap — fisk, kjøtt, grønnsaker, undertøy, dresser, hatter, drakter, sko, stoffer, kjoler, leketøy, grammofonplater, bøker. Jeg liker å gå på mardé, de selgende skriker i munnen på hverandre for å anbefale sine varer, setter på grammofonplater, klapper i hendene, ja, alt gjøres for å henlede folks oppmerksomhet på det de har å selge. Utenfor de store magasinene er det også en slags form for mardé, en stor del av vårsalget foregår på fortauet. «Og det selges virkelig nå, man kommer fra provinsen til Paris for å handle, og den franske kvinnes hovedinteresser for tiden er motejournaler.

Et annet vårlig trekk i gatebildet, er fortausrestaurantene som etter hvert dukker opp; og på gatehjørnene minker crepe- (en slags pannekaker) og gaufre-(vaffel)køene, mens iskremkøene vokser.

I parkene kryr det av mennesker, mødre med små barn, en og annen turist med fotografiapparat, unge par, kunstneren som stiller opp sitt staffeli, eller rett og slett den stille borger som finner en «fredelig» plett til å lese sin avis.

Ved Seinens bredder ser man overalt den karakteristiske silhuetten med alpelue og fiskestang. Salget begynner også å gå bra for bouquinistene, d.v.s. de som selger gamle bøker og bilder langs kaiene.

I eksistensialistenes høyborg — området rundt kirken Saint-German-des-Pris ser man nå overalt jenta i bukser og høyhalset genser, langt hår og solbriller og unggutten kledd i noenlunde samme sjanger. Disse mennesker har nå flyttet ut fra sin mørke restaurant og møtes på fortausrestauranten eller rett og slett på en trapp for å snakke.

På Montmartre er det er yrende liv som aldri for, både av kunstnere og turister. Montmartre er forresten kanskje mer kjent blant utlendinger enn for mange parisere; men det er her man virkelig møter kunstnerbyen Paris. Jo visst, er det forlystelsesstedet par exellence, det er her man finner nattklubbene. Men kunstnerne samles også her, det er umulig å gå her på denne tiden uten å få en forespørsel om man vil tegnes. I forretningene ser man fullt opp av akvareller og tegninger. På toppen av Montmartre-høyden ligger kirken Sacre-Coeur, en vakker hvit basilika i bysiansk stil, Fra terassen har man et vakkert utsyn over Paris.

For den jevne pariser går livet sin gang, kommunevalget er over. Det gikk stille for seg denne gangen, noen særlig forandring ble det ikke, man hadde vel heller ikke ventet det. Det politiske liv er stille, man hører ikke noe særlig om presidentvalget som skal foregå i desember. Man snakker forresten lite politikk her, jeg tør si den jevne nordmann er mer politisk interessert enn den jevne franskmann. For en utlending er det ytterst farlig å gi seg i kast med å diskutere politikk, jeg er blitt frarådet det både av familien jeg bor hos og på l’Alliance Francaise. Svært utenrikspolitisk interessert er franskmannen heller ikke, vel, han har sin mening om krigen i Vietnam, men ellers har han nok med å finne fram blant sitt eget lands rot av politiske partier.

Det er forresten svært interessant (eller skal vi si lite morsomt?)å finne ut hva den jevne franskmann vet om mitt kjære hjemland. Ja, han blander lett sammen Stockholm og Oslo. Er det nå Norge eller Sverige som ligger lengst mot vest? Med hensyn til styreform, finner han ut at det er kongedømme etter å ha tenkt seg om en stund, kanskje vet han også navnet på vår konge. Men jeg har enda ikke truffet en franskmann som kjenner navnet på vår statsminister eller kjenner vår regjeringsform!

På l’ Alliance Francaise, skolen jeg går på, er det et svært interessant kosmopolitisk miljø. Her møtes man for å lære fransk: Maleren, skuespilleren, den framtidige reiselivsfunksjonær, hotelldirektør, lærer eller fly-hvis mann for tiden er stasjonert i vertinne. Den amerikanske husmor Paris; munken, nonnen, misjonæren; den afrikanske eller asiatiske student som har til hensikt å fortsette sine studier i Paris. Videre finner man ungdommen som ikke har slått rot i heimlandet, eller rett og slett ungdommen som vil ut for å se og lære. Man ser på alliansen et utall av nasjonaldrakter og hudfarger, og til tross for at det på plakater står at for sin egen del bør man snakke fransk innenfor skolens vegger, surrer det i et utall av tungemål.

Alle er vi enige om at Paris er Paris, man finner ikke dens make. Man har de interessanteste museer med en egen atmosfære, finner man maken til Louvre noe sted? Man har de skjønneste kirker, Notre-Dame, Sainte-Chapelle, Madeleine; de vakreste bygninger og slott med tilhørende hager. Finnes det midt inne i en storby et annet sted noe lignende Champs-Elysée og Place de la Concorde? Man har naturligvis Etoile med Triumfbuen og la Tour Eiffel (sistnevnte er vel kanskje det utlendinger oftest forbinder med Paris, men hva er det annet enn et eiendommelig merke over byen?). Det franske kjøkken må heller ikke glemmes, det er vidunderlig.

Ja, Paris er Paris!

Hilsen Aslaugtrotter (Jobetrotters mor)