Marrakesh, langfredag og påskeaften 2013
«Get lost and find treasures in the Souqs: The ultimate urban labyrinth».
Sitat fra Lonely Planets reiseguide om Marrakesh.
Å gå seg vill i medinas (gamlebyens) labyrint er i Lonely Planet listet opp som den nest viktigste attraksjonen når man besøker Marrakesh. Selvfølgelig med referanse til alle de uoversiktlige, endeløse smågatene i medinaen. De som ikke alltid fører noen sted hen. Eller som ofte leder deg ut til steder du overhodet ikke kjenner igjen. Det hjelper heller ikke på stedsansen at alle hus i Marrakesh ser omtrent like ut, med sine rosa murfasader. Jobetrotter hadde derfor høye ønsker om å gå seg vill i labyrinten i løpet av ferien, og denne fredagen skulle han få ønsket sitt oppfylt.
Jobetrotter stadig fascinert av mønster i veien
Langfredag var vår siste hele dag i Marrakesh. Fredagen føltes imidlertid ikke så veldig lang, etter som dagene alltid går fortere på slutten av ferien. Jobetrotter og Grybetrotter bestemte seg for å sjekke ut mer av medinaen på egen hånd. På vår vei kom vi over noen kule trebrett med sjakk og backgammon, der selgeren selv satt og skar ut sjakkbrikkene. Det måtte vi ha, og satte i gang med prutingen. Prutingen er en del av det sosiale spillet i medinaen, og det forventes ofte av selgerne. Problemet er at verken Jobetrotter eller Grybetrotter er særlig gode på prutespillet. Likevel klarte vi å få ned prisen bittelitt, og både kjøper og selger var fornøyd med prisen til slutt.
Jobetrotter og selger er godt fornøyde etter kjøp av sjakk- og backgammonbrett
Da vi hadde gått rundt i et par timer begynte Grybetrotter å bli sliten. Selv om brosteinen i medinaen ikke er av de verste, er det fortsatt brostein, og to timers humping er egentlig nok. Vi bestemte oss derfor for å gå tilbake til hotellet og slappe av litt. Vi var da inne i en av de utallige smågatene i Souq (markedet). Den burde føre oss tilbake til en vei vi kjente godt, og hadde gått mange ganger før. Forutsatt at vi klarte å kjenne den igjen da, alt så jo likt ut uansett. Vi følte oss likevel såpass sikre på oss selv at vi forsøkte å gå fremover istedenfor å snu og gå samme vei tilbake.
Kartet hadde Jobetrotter klokelig nok lagt igjen på hotellet. Men etter en stund uten å ha sett snurten av veien vi trodde vi skulle finne, befant vi oss plutselig ved Ben Youssef Medersa. Riktignok hadde vi vært her også før, men da med Oletrotter som kartleser. Hukommelsen var ikke nok til å bringe oss hjem igjen. Vi prøvde å gå inn der vi trodde det var, i en sidegate med gateselgere som solgte akkurat det samme som i gata vi kom fra. Og fortsatte videre inn en annen sidegate, der det også var gateselgere som solgte de samme tingene. Og rosa hus med høye vegger, og smale gater, og ingenting som sa oss om vi gikk nord, sør, øst, vest, eller i ring. Til slutt måtte vi innse det. Jobetrotter hadde fått viljen sin. Vi hadde gått oss vill.
Jobetrotter er lost i labyrinten
Vi prøvde flere forskjellige muligheter og veier som førte oss enda mer på villspor. Men etter å ha prøvd i en time til og fortsatt var totalt lost, måtte vi innse at slaget var tapt. Vi ville ikke klare å komme oss tilbake å egen hånd med det første, og gikk ut av hele gamlebymuren og praia en taxi.
Taxisjåføren nikket anerkjennende da vi opplyste om hvilket område vi ønsket å bli kjørt til, og vi satte oss inn. Etter ti minutters tid stoppet drosjen, på et sted som virket både litt kjent, og litt ukjent. Vi hadde bedt ham kjøre oss til gaten vi bodde i, Bab Doukkala.
Taxisjåføren snakket kun fransk (og arabisk), og skjønte ikke hva vi sa. Jobetrotter kom plutselig på at han hadde et kart på mobilen (hvorfor brukte vi ikke det før?) og forsøkte å peke på det for å forklare hvor vi skulle. Sjåføren så bare rådvill på oss og ristet på hodet. Dit vi ønsket å bli kjørt sto det tilfeldigvis «Marrakech» på kartet. Sjåføren prøvde antagelig å opplyse oss om at vi allerede var i Marrakech. Han kjørte noen meter lenger for å komme ut av krysset før han igjen stoppet. Ingen peking på kartet fikk ham til å skjønne at vi var feil sted. Og det var umulig å få han til å peke på hvor vi var. Vi innså at vi ikke ville komme lenger, og hoppet ut av drosjen. Drosjesjåføren rasket til seg 10 MAD mer enn vi hadde avtalt, og kjørte avgårde.
To kvartaler unna lå gaten vår, og endelig kjente vi oss igjen. Glade og fornøyde trippet vi avgårde mot hotellet vårt igjen.
Vi er på rett spor igjen
Etter å ha innsett at vi var sultne dro vi igjen ut, nå var det spising som sto på kartet. Vi satte oss ned på en fortausrestaurant like ved Jemaa el Fna med det noe merkelige navnet «Cafe Ground Zero». Som viste seg ikke overraskende å være den kjipeste turistfellen vi hadde vært på hittil. Maten smakte ikke stort, men med flott utsikt til torget (der også nattmarkedet var om kvelden) og moskeen var vi fornøyd likevel.
Foran moskeen ved Cafe Ground Zero
Vel tilbake på hotellet senere på ettermiddagen, var det tid for Hammam (marokkansk spa). Vi hadde bestilt både massasje og skrubbing, i tillegg til badstu. Avslappingen begynte med en time i dampbadstuen, der Grybetrotter ble vasket og skrubbet, olja og smurt inn til den store gullmedalje. Etter dette fikk Jobetrotter en god gammeldags kroppsmassasje. Vi var begge rimelig fornøyd. Særlig da vi dagen etter fikk vite at hele spaopplevelsen var «a gift» fra eieren på hotellet, og at vi ikke skulle betale for det i det hele tatt (det var egentlig ikke inkludert).
Kanskje var det fordi eieren pent hadde spurt om vi kunne bytte rom siste natta. Dermed mistet vi herskapsrommet vårt, og måtte «ta til takke» med et litt mindre tomannsrom. Det var fordi rommet vi hadde fått hadde plass til tre personer, og nå kom det noen gjester som skulle være tre på rommet. Vi syntes imidlertid ikke det var en veldig urimelig forespørsel, tatt i betraktning at vi allerede hadde fått et mye bedre rom enn vi opprinnelig hadde betalt for. Og rommet siste natta kan ikke akkurat sies å være dårlig det heller, og det lå også i første etasje så vi slapp trapp opp til rommet. Det var riktignok uten peis og litt mindre praktisk, med et trinn inn til rommet fra inngangsdøra. Rommet hadde i tillegg et lite toalett på den ene siden av rommet mens resten av badet lå på den andre siden av rommet. Men standarden ellers var minst like bra.
Vi har byttet rom
På kvelden troppet vi for siste gang opp i 1001 natt-teltet til Tottistrotterne på Riad Zehar og spiste nok et fantastisk hjemmelaget marrokansk måltid.
Uka hadde gått fort, og både Grybetrotter og Jobetrotter hadde blitt mer og mer glad i Marrakesh etter som dagene gikk. Det var heller ikke negativt at temperaturene steg dag for dag, og da vi skulle reise hjem lørdag lå den mellom 25 og 30 grader. På påskeaften satt vi stort sett og nøt livet i hagen på Dar Doukkala med resten av reisefølget vårt. Grybetrotter og Jobetrotter tok seg også en siste tur rundt i labyrinten, men denne gangen med stedsansen litt bedre skrudd på slik at vi ikke gikk oss vill.
Doskålen kan også brukes som blomsterpotte så vi, da vi gikk tur i labyrinten på påskeaften
Utpå kvelden lettet Norwegian-flyet med kurs for Oslo igjen, og vi ristet oss av gårde gjennom minutter med turbulens mens kapteinen opplyste om at flyet hadde fått den dårligste flyhøyden og at vi derfor måtte ha setebeltene festet en stund til.
Og med det takker vi for oss fra Marrakesh for denne gang. Takk også til Tottistrotterne for godt reisefølge. 🙂
Oss og tante og onkel Tottistrotter en kveld på Riad Zehar