Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – første operasjon

Dette er innlegg 3 av totalt 6 i føljetongen Ullevål sykehus 2015
Illustrasjonsbilde fra Ullevål Universitetssykehus, funnet på internett

Illustrasjonsbilde fra Ullevål Universitetssykehus, funnet på internett

NB! Dette blogginnlegget er nesten helt uten bilder. Opplevelsen var for Grybetrotter såpass traumatisk at hun ikke følte for å dokumentere med en haug med bilder da det skjedde. Dersom du syns det blir for langt og mange ord å lese, kan du skrolle deg ned til kortversjonen under «oppsummering» nederst i innlegget.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at alle fagpersoner i innleggene er anonymisert, og navnene som brukes i bloggen er ikke deres virkelige navn.

Dette er en fortsettelse på de forrige innleggene i serien «Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus»;  Ulykken og De første dagene etter ulykken.

Ullevål Universitetssykehus, tirsdag 10. mars 2015

 – Si fra når dere setter narkosen da! Si fra! ok? sa Grybetrotter igjen og igjen til anestesilegene på operasjonsstuen. – Jada, vi skal si fra, svarte de beroligende. Etter dette husker Grybetrotter ingenting…

Første operasjonsdag

Grybetrotter var nydusjet, hadde fått på seg sykehusklærne og sengetøyet på sykehussengen var skiftet. Sykepleierne kom inn og ut for å gi ulike beskjeder. Det var snart klart for operasjon. Grybetrotter var imidlertid nummer 2 for operasjon hos Dr. Overlege denne dagen, og måtte vente til Dr. Overlege var ferdig med første operasjon. Tiden sneglet seg avgårde. Hjertet hamret, og Grybetrotter advarte om at hun KUNNE ha høyt blodtrykk på grunn av nervøsitet. Hun var også veldig delaktig i å opplyse om at hun IKKE hadde feber, da sykepleierne målte temperaturen hennes som følge av forkjølelsen hun hadde pådratt seg. Temperaturen lå akkurat under grensen til feber.

Rundt kl 11.30 fikk Grybetrotter dyttet i seg en smertestillende. Premedikasjon, kalte sykepleierne det. Denne skulle tas en halvtime før hun skulle trilles ned i operasjonssalen.

I operasjonsstuen ble hun møtt av anestesilegene Dr. Brille og Dr. Karlsen, som hun hadde pratet med dagen før. I tillegg ble hun ønsket velkommen av flere anestesisykepleiere. Hyggeligere mennesker hadde hun aldri møtt før. All dødsangsten hun hadde hatt i forkant av operasjonen var som visket bort. Her ble hun beroliget og dulla med, og det var helt klart at de ikke hadde tenkt å la henne dø i narkose. Grybetrotter fikk demonstrert hvordan de kunne ta ut og sette inn høreapparatene, og hvordan man skrudde disse av og på. Alle fulgte nøye med.

Grybetrotter fulgte på sin side like nøye med på alt som ble sagt og målt, og konstaterte tilfreds at hjerterytmen var normal, hun hadde ingen hjertefeil og alt annet var som det skulle være. Hun fikk stukket en lang kanyle inn i hånda, der hun fikk sprøytet inn diverse beroligende og smertestillende midler. Hun påpekte gang på gang at de måtte være forsiktig når hun skulle hoste opp slangen i halsen når hun ble vekket, og legene beroliget med at dette var de klar over.

«Begynner du å bli svimmel nå?», spurte Dr. Brille. «Nei, egentlig ikke», svarte Grybetrotter. «Nei, det er kanskje ikke så lett å merke når du ligger», sa han, og vips så begynte Grybetrotter å se at rommet gikk rundt. «Men si fra når dere setter i narkosen da», ba Grybetrotter. «Si fra når jeg skal sovne». Hun hadde da tross alt sett på film at folk ble bedt om å telle baklengs fra ti og sånn. «Jada, vi skal si fra», beroliget sykepleierne og legene. Og etter dette husker ikke Grybetrotter mer. Om de lot være å si fra, eller om de faktisk sa fra uten at Grybetrotter husket det er hun ikke sikker på. Ikke er det særlig viktig heller. Det viktigste er at Grybetrotter fikk sin høyst tiltrengte søvn uten å merke noe som helst……..

Oppvåkningen

«Hei, hei, Grybetrotter. Nå kan du våkne». En anestesisykepleier klappet Grybetrotter mildt på skulderen. «Jøss, er det ikke vondere enn dette?», tenkte Grybetrotter, som hadde forberedt seg på et lite smertehelvete når hun våknet fra operasjon. Øyet føltes imidlertid helt greit. Selvfølgelig kunne det kjennes at det ikke var helt som normalt, men uutholdelige smerter var det ikke. Sykepleieren sprøytet noe smertestillende ned i kanylen hennes, «for sikkerhets skyld». Hun skulle nemlig være helt smertefri når hun ble trillet tilbake på rommet igjen, var beskjeden.

Grybetrotter registrerte tilfreds at det ikke var noen slange å hoste opp. I tillegg var hun dandert pent og pyntelig i sykehussenga, med masse puter behagelig rundt seg. Høreapparatene var satt i, som bestilt. Grybetrotter kunne ikke vært mer fornøyd.

For sikkerhets skyld ble Grybetrotter liggende et par timer på oppvåkningen før hun ble kjørt tilbake til rommet sitt igjen. Da var klokka ca 16.30. Der satt Grybetrotters foreldretrottere som avtalt og ventet. Begge var naturlig nok også relativt nervøse, og mammatrotter hadde vært ute flere ganger og spurt om hvordan det gikk og når Grybetrotter ville komme tilbake. Jobetrotter hadde en annen avtale han måtte rekke den dagen, og Grybetrotters foreldretrotter hadde steppet inn som Grybetrottervakt.

De kunne høre Grybetrotters latter lang vei i korridoren. Grybetrotter som var lettet for at hun hadde overlevd operasjonen, var i strålende humør, og lo og pratet med sykepleieren som trillet henne ned. For øvrig var det ikke bare latteren som kunne høres lang vei. Grybetrotter hadde for anledningen fått tidenes whiskeyvoice, etter å ha hatt slangene nede i halsen. Den sjarmerende whiskeyvoicen satt i hele resten av dagen, og også langt ut i neste dag.

Tre ting sykepleiere ikke behøver å si til nyopererte pasienter

Grybetrotter hadde fått tildelt en sykepleier som skulle se til henne resten av dagen. La oss kalle henne Aina. Aina så hun flere ganger i løpet av sykehusoppholdet, og Aina er veldig hjelpsom og hyggelig. Grybetrotter har ikke hatt noe i mot henne ellers. Men akkurat rett etter operasjonen oppførte Aina seg litt underlig. Aina kom inn på rommet blid og pratsom – noen ganger litt for pratsom. Grybetrotter klarte ikke å la være å tenke at hun kanskje burde hatt et bedre filter slik at ikke alt hun tenkte og husket fra læreboka behøvde å komme ut. Her er eksempler på utsagn hun kom med da Grybetrotter var nyoperert.

Blæreproblemer

Aina: Har du vært på toalettet?

Grybetrotter: Nei ikke enda, men så har jeg ikke drukket så mye i dag heller da.

Aina: Du kan få problemer med blæra etter operasjon vet du….

Grybetrotter (tenkte i sitt stille sinn) – Nei, det visste jeg ikke, men nå vet jeg det. Takk. Da kan jeg bekymre meg for det også til neste operasjon. En bekymring som for øvrig var unødvendig. Problemene dukket aldri opp.

Leverproblemer

Grybetrotter: Kan jeg få en ny paracet? Det er jo fire timer siden sist, og jeg kjenner at jeg trenger det nå.

Aina: Nei, det må gå seks timer mellom hver gang.

Grybetrotter (som hadde fått høre av alle andre leger at de var rause med smertestillende etter operasjoner): Å, jeg trodde det var fire timer jeg? Og at jeg kunne få nå som jeg var nyoperert?

Aina: Nei, du kan få problemer med leveren av for mye smertestillende vet du…

Grybetrotter (tenkte i sitt stille sinn): Ja, det visste jeg, men NÅ er kanskje ikke tiden å si det på?

Samtalen ble nok for øvrig diskutert blant sykepleierne senere, for da kveldsskiftet kom på vakt rett etterpå fikk Grybetrotter uoppfordret beskjed fra en annen sykepleier om at hun hadde hatt helt rett i at hun kunne få ny paracet etter fire timer, og vær så god, her får du en nå….

Fare for blodpropp

Aina til Grybetrotter da hun kom inn på rommet: Oj, er du oppe og går allerede?

Grybetrotter (som syns det var deilig å bevege seg litt for å ikke visne hen i armer og bein): Ja, jeg tenkte det var greit å bevege seg litt når jeg faktisk kan det.

Aina: Ja, det er bra. Du kan få blodpropp hvis du ikke beveger deg, vet du….

Dere kan jo gjette dere til hva Grybetrotter tenkte da……..

Ullevål Universitetssykehus, onsdag 11. mars

Legevisitt dagen derpå

Grybetrotter hadde vært veldig spent på om hun ville få sove natta etter operasjonen, etter som hun jo hadde sovet stort sett hele dagen på operasjonsdagen. Hun trenger vanligvis uansett usedvanlig lite søvn, og klarer seg som regel med 5-6 timer om natta. Men det var ikke noe problem å få sove nå. All narkosen og de smertestillende midlene som skulle ut av kroppen, gjorde sitt til at Grybetrotter ble slapp og døsig, og sov gjennom hele natta.

Jobetrotter hadde benyttet tiden etter avtalen sin på tirsdagen til å kjøpe trådløst nett. Ullevål sykehus har nemlig ikke noe som helst form for internett tilgjengelig for pasienter som er innlagt. Med sitt nyinnkjøpte trådløse nettverk kunne Grybetrotter og Jobetrotter få tiden på sykehuset til å gå enda kjappere. Morgenen etter operasjonen gikk derfor veldig kjapt, og Grybetrotter satt og så på Netflix da Dr. Overlege kom inn på rommet.

Alvorlig forklarte hun at det hadde vært en lang sprekk til venstre i venstre øyet. De hadde sydd 20 sting inni øyet. Jobetrotter ble nysgjerrig og ba om at hun tegnet og forklarte. Noe hun gjorde.

Illustrasjon av øyet og hvor Grybetrotters øye var skadet

Dersom Grybetrotter husker rett, var sprekken i øyet ca der den røde streken er tegnet. Linsa var havnet langt baki øyet, like ved tinningen, og måtte kastes. Legene sydde 20 sting inni øyet forklarte Dr. Overlege, mens hun tegnet opp øyet for Grybetrotter og Jobetrotter.

Hun forklarte videre at de hadde funnet linsa langt bak i øyet, og operert den ut. Jobetrotter som var med på CT-scanning før operasjonen, fortalte at han så at den lå langt bak i øyet ut mot tinningen. Samtidig var irisen (regnbuehinnen) ødelagt, noe som ville gjøre det umulig for øyet å justere for lysstyrke. I beste fall ville Grybetrotter kunne bruke briller med styrke + 12 på det skadede øyet og linser som justerer for lyset. «Men hornhinna og netthinna er uskadet, og vi har i hvert fall reddet øyet ditt», sa Dr. Overlege, i det telefonen hennes ringte. Hun følte at dette var tidspunktet å svare i telefonen på, og Grybetrotter benyttet anledningen til å gråte en skvett.

Dr. Overlege avsluttet telefonsamtalen omtrent samtidig med at Grybetrotter var ferdig med gråteanfallet sitt, og ba om at Grybetrotter og Jobetrotter ble med inn på undersøkelsesrommet. Her ble det tatt ultralydundersøkelse av øyet, for å se hvordan det så ut etter operasjonen. «Ja ja, par på vår alder går til ultralyd med magen. Vi går til ultralyd med øyet. Det er nok ikke like mye liv inni øyet mitt, gitt…», tenkte Grybetrotter tørt, mens Dr. Overlege førte pinnen over øyelokket.

«Og da kan Dr. Pettersen skrive deg ut», sa Dr. Overlege da hun var ferdig. Grybetrotter og Jobetrotter så uforstående opp. Skrives ut? NÅ?

«Ja, det er greit å skrives ut nå», forklarte Dr. Pettersen. Infeksjonsfaren var mindre, og sprekken inni øyet var lukket, så da var det ikke noe farlig å reise hjem igjen.

Grybetrotter moret seg over å observere at i sykehusets absolutte legehierarki, var det ikke overlegen selv som tok jobben med å skrive ut pasientene. Doktor Overlege, som sikkert hadde flere øyne hun skulle skjære i den dagen, forlot oss. Å berolige pasienten, og alt det kjipe papirarbeidet som også hører med til legejobben ble behendig overlatt til Dr. Pettersen. Grybetrotter fikk med seg en sykmelding, en resept og et papir på at hun var utskrevet.

Grybetrotter var selvfølgelig supernervøs for hvordan det hele skulle gå. Hun skulle ikke lenger ta antibiotikatabletter, men måtte dryppes i øyet med øyedråpene Maxitrol fem ganger om dagen i lang tid fremover. Dette ville hun ikke klare selv så lenge hun ikke så på øyet. Sykehuset ordnet derfor med hjemmesykepleie to ganger om dagen midt på dagen, når Jobetrotter skulle på jobb. De tre resterende gangene ville Jobetrotter ordne når han var hjemme.

Og like brått som de var skrevet inn, ble Grybetrotter og Jobetrotter skrevet ut igjen. Med seg fikk Grybetrotter innkalling til ny innleggelse før neste operasjon seks dager senere. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg.

 Oppsummering

Torsdag 5. mars bestemte gåstolen til Grybetrotter seg for å knekke sammen under henne da hun hoppet ned fra Permobilen sin (den elektriske rullestolen). Dette resulterte i at hun og gåstolen falt i bakken med et brak. Hun klarte å falle slik at hun ikke brakk noen bein, men tenkte ikke på at hun samtidig har et hode. Hodet tok i mot hele støyten, med det resultat at hun mistet synet på venstre øye. Første operasjon ble foretatt 10. mars, og det ble da sydd 20 sting i øyet. Legene opererte også ut linsa, som hadde havnet langt bak i øyet, og oppdaget at irisen (regnbuehinnen) var ødelagt. Grybetrotter ble skrevet ut dagen etter, med innkalling til ny operasjon seks dager senere.

Series Navigation<< Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – de første dagene etter ulykkenDa Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – andre operasjon >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.