NB! Dette blogginnlegget er nesten helt uten bilder. Opplevelsen var for Grybetrotter såpass traumatisk at hun ikke følte for å dokumentere med en haug med bilder da det skjedde. Dersom du syns det blir for langt og mange ord å lese, kan du skrolle deg ned til kortversjonen under «oppsummering» nederst i innlegget.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at alle fagpersoner i innleggene er anonymisert, og navnene som brukes i bloggen er ikke deres virkelige navn.

Dette er en fortsettelse på de forrige innleggene i serien «Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus»;  Ulykken, de første dagene etter ulykken og første operasjon.

Ullevål Universitetssykehus, tirsdag 17. mars 2015

Etter noen dager hjemme, var det tid for ny innleggelse. Grybetrotter skulle opereres på nytt 18. mars, og måtte legges inn på sykehuset for undersøkelser og observasjon dagen før. Hun var blitt bedt om å møte opp rundt kl 11, og presis klokka 11 var hun på plass.

Ny innleggelse

Akkurat hva Dr. Overlege skulle gjøre under andre operasjon, var ikke helt klart for Grybetrotter, og har egentlig ikke vært det etterpå heller. Antakeligvis skulle hun suge ut mer blod og rense opp litt mer bak i øyet. Også denne operasjonen tok rundt 2 timer.

Grybetrotter var blitt forespeilet at det ville bli vanskeligere å få lov til å ha Jobetrotter overnattende på sykehuset sammen med seg denne gangen. I og med at første innleggelse var akutt og dramatisk, hadde sykehuspersonalet latt Jobetrotter få bli værende på sykehuset sammen med henne, men denne gangen var det en mer planlagt operasjon, fikk hun forklart. Dette skremte imidlertid ikke Grybetrotter fra å spørre.

Noe av det første som møtte dem var sykepleier Sunniva. Sunniva hadde de stiftet bekjentskap med under den første innleggelsen. Hun kunne ved første øyekast virke noe oppfarende og stresset, men det skulle fort vise seg at hun hadde ekstremt stor omsorg for både Grybetrotter og Jobetrotter. Det tok ikke lang tid før hun ble Grybetrotters favoritt blant sykepleierne. Hun kom ilende til og fortalte at hun hadde fått reservert en seng til Jobetrotter. Gleden ble imidlertid kortvarig. Etter bare noen minutter kom Sunniva slukøret tilbake og fortalte at hun nok hadde lovet litt for mye litt for fort. Men hun skulle prøve mer, og forsøkte hele ettermiddagen å argumentere ovenfor avdelingssykepleieren på vegne av Grybetrotter og Jobetrotter. Slaget var imidlertid tapt, og Grybetrotter måtte klare seg uten Jobetrotter ved sin side om natta denne gangen. «Man får velge sine kamper, og det viktigste er vel egentlig at jeg overlever nå også», tenkte Grybetrotter. Jobetrotter fikk likevel lovnader om at han kunne få være der så lenge han ønsket på kvelden og komme når han ønsket om morgenen.

Møte med Narkoselege #2

Etter som narkosen ved første operasjon gikk som en drøm, forventet Grybetrotter samme behandling denne gangen. Ved legekonsultasjonen spurte hun om dette, bare sånn for sikkerhets skyld, og fikk tilbakemelding om at narkoselegen ville komme og prate med henne.

Og en narkoselege kom. Men dessverre var det ikke superhyggelige Dr. Brille fra forrige gang. Isteden var det en ny og ikke like imøtekommende lege, som Grybetrotter velger å kalle Narkoselege #2. Det første Narkoselege #2 sa var: «Ja, jeg hørte du ville prate med meg? Hvorfor det?».

Grybetrotter: «Nei, altså, jeg vil bare sjekke at dere følger samme oppskrift som forrige gang, for da gikk det så bra. Det er jo litt mer komplisert med narkose på meg har jeg forstått».

Narkoselege #2: «Å, hva er det som er så spesielt med deg da?»

Grybetrotter (lettere forvirret): «Eh… Seriøst? Har du lest journalen min?»

Det hadde ikke Narkoselege #2. Og med ett var Grybetrotter narkosenervøs igjen, og fikk stotret frem at det hadde vært en fordel at de samme legene som var med forrige gang kunne være med nå også. Dr. Brille var ikke tilgjengelig, forklarte Narkoselege #2.

Etter mye om og men fortalte Narkoselege #2 at det eneste som var spesielt ved forrige operasjon var at legene hadde brukt et hjelpemiddel for å få slangen som skulle hjelpe henne med å puste ned i halsen hennes og opp igjen. Ellers var alt som normalt. «Så da har du kanskje satt deg inn i hva som ble gjort ved forrige operasjon likevel da?», spurte Grybetrotter. Uten å få et helt klart svar på det.

«Ja, også håper jeg dere kan dandere meg like bra i senga som dere gjorde sist. Da ble jeg løftet fra operasjonsbordet og tilbake i senga før dere vekket meg. Og pass på at dere løfter forsiktig og ikke mister meg i gulvet og sånn», fortsatte Grybetrotter.

«Vi ønsker ikke å miste noen av våre pasienter i gulvet», svarte Narkoselege #2 selvsikkert.

«Neivel, flott det, men akkurat nå er det ikke så viktig for meg å høre hva dere vanligvis ønsker. Andre pasienter går over fra operasjonsbordet til senga selv. Det har dessuten litt større konsekvenser å miste meg i gulvet enn andre», tenkte Grybetrotter, men sa ingenting. Hun var for skremt og stressa til å kommentere mer rundt det.

«Det er også veldig fint om dere setter i høreapparatene mine før jeg våkner, sånn som sist», fortsatte hun isteden. «Javel», sa Narkoselege #2 og noterte. Grybetrotter demonstrerte hvordan det skulle gjøres. Det visste han ikke fra før.

Etter litt mer samtale, og forsikringer fra Narkoselege #2 om at de andre legene ikke var noe bedre enn han på anestesi, tenkte Grybetrotter at hun bare fikk roe seg og overlate dette til legene. Hun hadde jo tross alt god helse til tross for OI, og hadde tålt første runde med narkose uten noen komplikasjoner.

«Narkoselege #2 vet nok hva han driver med, men han var ikke akkurat veldig god til å berolige», konstaterte Jobetrotter etter samtalen.

Grybetrotter benyttet likevel en hver anledning til å fortelle alle sykepleierne og legene hun møtte etterpå at hun hadde håpet at Dr. Brille kunne være med på operasjonen denne gangen også… Men hun sa ingenting om hva hun mente om Narkoselege #2, for hun ville jo ikke skape noen dårlig stemning på sykehuset.

Senere på kvelden, da Grybetrotter gikk inn på rommet hun hadde fått tildelt alene, kom panikken. Takket være møtet med Narkoselege #2 følte hun at nå ville det gå skeis i neste narkose, og dette var siste natta hennes her på jorda og den måtte hun tilbringe uten Jobetrotter. Etter å ha grått noen lange skvetter, fikk hun til slutt roet seg ved hjelp av Jobetrotter. Men han måtte pent bli sittende på rommet til Grybetrotter følte at hun var trøtt nok til å sovne. Og det var jo ikke før seint på kveld….

Onsdag 18. mars 2015

Andre operasjon

Grybetrotter ble vekket før kl 7 neste morgen. Omtrent samtidig ankom Jobetrotter sykehuset. Sykepleierne gikk straks i gang med å forberede til operasjonen. Grybetrotter var nemlig først på Dr. Overleges liste denne dagen, og kl 8.30 var hun klar for og trilles ned i operasjonssalen. Men før hun fikk adgang dit, måtte Dr. Overlege komme opp og sette kryss over øyet som skulle opereres igjen.

«Du er ved godt mot?», sa Dr. Overlege da hun kom opp for å sette kryss. Akkurat da var Grybetrotter midt inni en lattersalve med Jobetrotter. «Det er bra».

Til sin store glede og lettelse ble hun møtt av Dr. Brille og en annen veldig hyggelig anestesioverlege, Dr. Beroligende, da hun ankom operasjonssalen. Hun ble også møtt av de samme anestesisykepleierne som forrige gang, og de hadde tydeligvis fått beskjed om at Grybetrotter var relativt nervøs som vanlig. De opplyste at de skulle gjøre akkurat det samme som sist. Dr. Beroligende, en trivelig, litt eldre lege, sa spøkefullt at han var litt fornærmet for at Grybetrotter ikke hadde ønsket at han skulle sette narkosen på henne. Dr. Brille hadde kommet inn på fridagen sin for å være med på operasjonen. Narkoselege #2 var ikke å se, og Grybetrotter sendte en varm tanke til både Dr. Brille og den som hadde ringt han. Dermed forsvant alle bekymringene igjen. Samme prosedyre for bedøvelse og narkose ble gjort som sist, og Grybetrotter sovnet rolig og tilnærmet tilfreds.

«Å, så utrolig trøtt jeg var nå», gryntet Grybetrotter da hun ble vekket opp av narkosen av sykepleieren på oppvåkningen. «Vent litt, jeg er ikke helt klar for å våkne».

«Bare sov litt til du», sa sykepleieren mildt. «Du har fått en kraftigere narkose enn forrige gang, fordi det var en vondere operasjon. Derfor tar det litt lengre tid å våkne igjen». «Å, enda godt jeg ikke visste det på forhånd da», tenkte Grybetrotter. Hun liker å leve i uvisshet om ting som kan være farlig egentlig. Grybetrotter lå og smådøsa ganske lenge på oppvåkningen denne gangen, mens hun ble proppet full av smertestillende. Til tross for dette, var ikke smertene i øyet nevneverdige nå heller.

Grybetrotter registrerte imidlertid tilfreds at også alt annet var som ved forrige operasjon. Det var ingen slange å hoste opp da hun våkna. Hun var dandert pent og pyntlig i senga, med høreapparatene skrudd på i hvert sitt øre. Også den sjarmerende whiskeyvoicen fra første operasjon var tilbake.

Jobetrotter ventet på rommet da Grybetrotter ble kjørt ned igjen, og etter å ha spist middag til vanlig sykehusmiddagstid kl 13, gikk resten av dagen med til å småsove. Grybetrotter følte at kroppen var mer sliten etter denne operasjonen, noe som kanskje ikke var rart med to narkoser på åtte dager.

Sykepleierne ønsket å beholde kanylen i hånda til Grybetrotter frem til neste dag «for sikkerhets skyld, bare sånn i tilfellet hun trengte noen akutte smertestillende». Grybetrotter, som husket at smertene i øyet ikke var blitt forverret nevneverdig etter første operasjon, skjønte ikke helt poenget. Hun ville nok klare seg med paracet denne gangen også. Det var ikke direkte behagelig å ha kanylen festet i hånda når hun skulle gå rundt med gåstolen, og Grybetrotter ba om at kanylen ble fjernet. Hun hadde fått fjernet den med en gang hun ba om det etter første operasjon. Den første sykepleieren hun spurte syntes ikke det var noen god ide denne gangen. Etter hvert ble smertene i venstre hånd adskillig verre enn smertene i øyet. Da kom Sunniva til slutt ilende til, og sa at «sånn kan du ikke ha det». Kanylen ble fjernet og smertene i venstre hånd forsvant. Og det ble ikke behov for verken kanylen eller ekstra smertestillende senere heller.

Torsdag 19. mars 2015

Utskrevet – igjen

Grybetrotter gjorde seg klar for ny legevisitt dagen etter operasjonen, og denne gangen var hun forberedt på at hun skulle reise hjem. Men før legevisitten var i gang ble hun omtrent kastet ut av rommet, da en ny pasient kom inn og skulle gjøre seg klar til operasjon på morgenen. Sykepleier Sunniva ristet oppgitt på hodet, og beklaget veldig at det var blitt en så stressete «utsjekking». Grybetrotter på sin side syns ikke det var verdens undergang egentlig. Hun skulle jo hjem snart uansett.

I gangen dukket Dr. Overlege opp, og Grybetrotter gikk mot henne. Dr. Overlege spurte om det var greit at det var med noen studenter på undersøkelsen denne gangen, noe det selvfølgelig var.

«Når skal jeg opereres igjen?», spurte Grybetrotter, som var i operasjonsmodus nå. Dr. Overlege hadde jo ved første konsultasjon sagt at hun måtte ha «flere operasjoner», og Grybetrotter ville få de så raskt unna som mulig. «Du skal ikke ha noen flere med det første nå», svarte Dr. Overlege til Grybetrotters forundring. «Nå må øyet få gro».

Inne på undersøkelsesrommet ble hun møtt av fire (eller var det fem?) legestudenter, Dr. Overlege og Dr. Pettersen. Grybetrotter forklarte på oppfordring fra Dr. Overlege studentene hva som hadde skjedd, og de fikk se inn i øyet hennes med apparatene, mens Dr. Overlege forklarte. Grybetrotter registrerte til sin store glede et noe mer positivt og mindre alvorlig tonefall enn tidligere hos Dr. Overlege da hun forklarte studentene om skaden og behandlingen. «Jeg så i andre operasjon også at det var rester av irisen som jeg festet på plass igjen», forklarte hun blant annet til studentene. «Men netthinnen, hornhinnen og synsnervene er uskadd. Til tross for at dette er en veldig alvorlig skade, er det gode sjanser for å få igjen litt syn her», fortsatte hun.

Til Jobetrotter og Grybetrotter var hun fortsatt like gravalvorlig, og ønsket ikke å svare direkte bekreftende da Jobetrotter spurte om han hadde forstått det hun hadde sagt til studentene riktig. Grybetrotter ble likevel litt oppløftet, og tenkte at det er bedre at Dr. Overlege er nøktern til dem og at de ville bli positivt overrasket enn at hun gir falske forhåpninger. Respekten for og tiltroen til Dr. Overlege fortsatte å øke.

Dr. Overlege forklarte at når øyet hadde grodd bra nok, vil Grybetrotter bli sendt til en annen spesialist for vurdering av hva som kan gjøres for å få synet tilbake, for eksempel operere inn en linse. Dr. Overlege var spesialist på bakre del av øyet, mens det trengs en spesialist på fremre del av øyet for vurdering av muligheten ny linse. Grybetrotter og Jobetrotter ble nok en gang oppmerksomme på hvor komplisert øyet faktisk er, og imponert over hvor mye spesialisering som måtte til, når det var egne spesialister på for- og bakøyet.

Hvor vidt legene kan operere inn en linse i øyet, må imidlertid spesialister på den fremste delen av øyet vurdere, og på grunn av problematikk rundt OI er det ikke sikkert de ønsker å gjøre det. «Vi må vurdere det nærmere senere, fordi vi ikke ønsker å gjøre det verre for deg enn nødvendig», forklarte Dr. Pettersen. Men du kan forhåpentligvis eventuelt bruke briller med høy styrke eller kontaktlinser.  «En ting av gangen, en ting av gangen….», tenkte Grybetrotter, unnlot å spørre mer akkurat da og skjøv bekymringene unna igjen. Hun forsto at det fortsatt var langt frem til den vurderingen skulle tas.

Etter undersøkelsene forlot Dr. Overlege og studentene rommet, og tilbake satt Dr. Pettersen med pasienten og papirarbeidet. Grybetrotter hadde fått beskjed om at nå måtte øyet gro i minst tre uker. Det kunne hende at det ville gro arr på netthinnen, og i så fall måtte de inn og operere på nytt og Grybetrotter måtte få gass i øyet. Men legene kunne uansett ikke kunne gjøre noe på minst tre uker, og derfor var det bare å vente til neste undersøkelse for å se hvordan de skulle gå videre. Grybetrotter fikk med seg ny resept på Maxitrol og legeerklæring til forsikringsselskapet på at hun ikke kunne reise til Dubai som planlagt i påsken, sammen med en beskjed om å «leve mest mulig normalt» de neste ukene. Hun måtte bare være forsiktig når hun vasket håret og lukke øyet så hun ikke fikk såpe i det.

Brille fra Nille

Grybetrotter hadde i løpet av alle konsultasjonene også fått målt synet på det friske øyet. Hun har lenge vært klar over at synet på det høyre øyet ikke har vært helt optimalt, men har likevel ikke hatt behov for briller fordi synet på det venstre øyet har vært perfekt. Selvfølgelig var det det perfekte øyet som måtte bli skadet. Nå viste synstesten imidlertid at hun trenger -1,5 i briller, og etter å ha konferert med Dr. Pettersen avventet Grybetrotter å få briller hos optiker, fordi disse uansett muligens må justeres når det skadede øyet er ferdigbehandlet. Isteden dro Grybetrotter og Jobetrotter rett til Nille og kjøpte briller med styrke – 1,5 der til det friske øyet.

Hva viste neste kontroll? Følg med videre….

Oppsummering

Torsdag 5. mars bestemte gåstolen til Grybetrotter seg for å knekke sammen under henne da hun hoppet ned fra Permobilen sin (den elektriske rullestolen). Dette resulterte i at hun og gåstolen falt i bakken med et brak. Hun klarte å falle slik at hun ikke brakk noen bein, men tenkte ikke på at hun samtidig har et hode. Hodet tok i mot hele støyten, med det resultat at hun mistet synet på venstre øye. Etter dette har hun vært inn og ut av sykehuset og hatt flere operasjoner i håp om å redde øyet og reparere synet.

Series Navigation

<< Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – første operasjonDa Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – tredje operasjon >>