Havern restaurant Istanbul

Dette er innlegg 3 av totalt 6 i føljetongen Istanbul 2019

Istanbul, Tyrkia, tirsdag 15. oktober 2019

– Dette var den største skuffelsen av en turistattraksjon vi har vært i, konkluderte Jobetrotter. Vi hadde nettopp kommet ut av en av Istanbuls mest kjente turistattraksjoner Sultan Ahmed-moskeen. Eller Den blå moské, som den kanskje er bedre kjent som. Vi andre sa oss enig i skuffelsen.

Skuffelsen i Den blå moskeen

Ti minutters gangavstand fra vårt tilholdssted i Istanbul, GLK Premier Acropol hotel & spa, ligger Istanbuls viktigste attraksjoner. De er praktisk plassert i nærheten av hverandre. Det var tid for å ta en kikk på dem, og tirsdag formiddag trasket vi avgårde inn i gamlebyen mot Den blå moskeen. En av de få moskeene Grybetrotter faktisk har hørt om, og som vi hadde store forventninger til hva gjelder til arkitektur og historie.

Forventningene var store da vi entret porten inn til den historiske moskeen som var bygget en gang tidlig på 1600-tallet.

: Det var ikke den tilgjengelige rullestolsrampa som skuffet oss. Tyrkerne har vært flinke med å gjøre turistattraksjonene så tilgjengelig som mulig for rullestolsbrukere.

: Det var heller ikke påbudet om å gå med skaut for oss kvinnene som skuffet. Dette var vi forberedt på, og Trinetrotter og Grybetrotter koste seg på vei inn i moskeen.

: I moskeen har ingen lov til å gå inn med sko. Det er som kjent en smule vanskelig å ta av seg hjulene på rullestolen, men tyrkerne var løsningsorienterte her og. De teipet rett og slett hjulene godt med sterk gjennomsiktig plastteip, så de var rene og pene og fortsatt gikk rundt inne i den teppebelagte moskeen.

: Det som skuffet oss var at hele moskeen var under oppussing innvendig. Over alt var veggene dekket til, riktignok med avtrykk av de originale mønstrene, men det blir liksom ikke helt det samme tenkte vi.

Etter å ha tilbrakt ganske nøyaktig fem minutter inni moskeen, hvor Jobetrotter sukket over de tildekkede veggene og takene, mens Grybetrotter på sin side var mest frustert over å ikke se noe annet enn rumper som gikk foran henne (de er jo tross alt i rullestolhøyde alle disse rumpene), forlot vi raskt moskeen med retning Hagia Sofia. Som viste seg å bli dagens høydepunkt.

Opptur i Hagia Sofia

Skuffelsen over Den blå moské ga seg fort da vi stilte oss i kø for å komme inn på Hagia Sofia. Nå skulle vi få oppleve det som var feriens høydepunkt hva gjelder attraksjoner.

På Sultanahmet-plassen mellom Den blå moske og Hagia Sofia stoppet vi opp for å smake på ristede kastanjer som ble solgt over alt i Istanbul. Grybetrotter og Jobetrotter er generelt skeptisk til å kjøpe ting fra boder, men så lenge det er stekt eller kokt (eller grillet eller ristet) skal det være greit. Kastanjene smakte godt i små doser, men ikke noe vi kommer til å savne hjemme.

– Hei, vil dere ha privat guide? En sympatisk mann i 60-årene kom mot oss. Og tilbød oss privat guiding på perfekt engelsk. Hvis vi ville ha guiding ville vi slippe køen også, forsikret mannen. Grybetrotter var skeptisk. Det er hun alltid både på grunn av sin dårlige hørsel og i tillegg generell skeptisk til folk som maser. Men de andre var positive. Dette virket lovende mente de. Dessuten var guiden faktisk svært lite påtrengende. Han tilbød sine tjenester og lot oss diskutere i fred. Så vi aksepterte til slutt tilbudet. Noe som viste seg å være svært lurt.

Guiden holdt løftet sitt, og geleidet oss forbi hele køen. Vel innenfor murene fikk vi først et kort foredrag om Hagia Sofias historie, om hvordan det ble bygget av Justitius I i årene 532 til 537, og hvordan det gikk fra å være kirke til moské til museum. – Jeg er lærer, fortalte guiden. Og jeg får elevene mine til å huske hvem som bygget Hagia Sofia ved å si at det ble bygget av Justin Bieber. Da husker de navnet Justisius, spøkte han på sin perfekte engelsk. Grybetrotter var strålende fornøyd med at lærerguiden satte seg ned og pratet direkte til oss mens han fortalte, slik at også hun faktisk klarte å både høre og forstå hva han sa.

Andre høydepunkter fra Hagia Sofia:

: Den historiske døra der det tidligere hadde vært et kors, men som var blitt gjort om til pil da Hagia Sofia ble moské.

: Den originale døra fra 500-tallet.

: Symbolene for Mohammed, bildet av Jesus og symbolet for Allah side om side. – Dette symboliserer fred og respekt mellom religionene, forklarte guiden. Det er jo egentlig bare vi mennesker som ødelegger freden.

: Bilde av Jesus i midten, med Hagia Sofia som både kirke og moske på hver sin side. Igjen et symbol på fred, forkynte guiden.

: Marmoren som dekket store deler av Hagia Sofia var kuttet i tynne skiver plassert ved siden av hverandre. Dette ga en kaleidoskop-aktig effekt. Guiden pratet mye om dette. Med datidens verktøy (silkesnor, sand og vann) ville det å kutte en slik marmorskive være ca et års arbeid.

: Også Hagia Sofia var under restaurering. Men i motsetning til i Den blå moskeen tar de ikke alt på en gang, og vi kunne se forskjellen på den gamle og den restaurerte delen.

: Disse lampene var ikke originale, men i hvert fall noen hundre år gamle, og beregnet for stearinlys, ikke strøm.

: Tre trottere som trivdes godt i Hagia Sofia.

: Utsikten fra andre etasje, der kvinnene måtte sitte.

: Mer utsikt fra andre etasje.

: Vikingruner fra en vikingvakt ved navn (H)Alfdan som kjedet seg en gang på 900-tallet.

: Trinetrotter som fotograferer vikingrunene.

: En noe humpete bakke opp til andre etasje. Den humpet såpass mye at Jobetrotter heller valgte å bære Grybetrotter opp.

: Nedover var det en annen vei, og her gikk det lettere.

Både Grybetrotter og Jobetrotter var strålende fornøyd med besøket i Hagia Sofia.

Arasta Bazaar

Etter lunsj tok vi turen til Arasta Bazaar, som selvfølgelig også lå et steinkast fra de andre severdighetene. Arasta Bazaar er en langt mindre basar enn den mer kjente Sultanahmet-basaren, også kjent som Grand Bazaar, og består egentlig bare av en gate med salgsboder. Til gjengjeld var det atskillig roligere å spasere rundt der og se på alle de eksotiske varene som ble solgt. Her kunne du få kjøpt det meste, det vil si alt fra krydder og te til vesker og klær. Omtrent det samme som på alle andre basarer, men i mindre målestokk.

Og Grybetrotter ble positivt overrasket over hvor lite innpåslitne selgerne i basaren var. Her var det faktisk mulig å gå i rolig tempo å se på varene uten å bli overfalt med «gode tilbud».

Vannpipe, uteliv og utvidelse av reisefølget

Grybetrotter hadde fått fornyet energi etter gårsdagens strabasiøse ferd opp de bratte bakkene. Etter turen i basaren gikk derfor Grybetrotter og Jobetrotter på Havern restaurant mens Trinetrotter og Thomastrotter gikk på hotellet for å hvile.

Her satt vi utendørs på puter på gulvet, på et meget lavt bord og beina rett ut. Mens det nærmet seg solnedgang og Grybetrotter drakk nydelig eplete, røykte Jobetrotter vannpipe med eplesmak for første gang.

Senere på kvelden ble vi gjenforent. Ikke bare med Trinetrotter og Thomastrotter, men også med Einartrotter og Maikentrotter. De reiste vi også med sist gang på familietur til Italia i påsken i fjor. Nå hadde de latt barna bli hjemme og kommet ned for å være med i fire av de syv dagene vi var på ferie. Stemningen var upåklagelig. Ikke minst for restaurantens innkaster som hadde bodd noen år i Sverige, og som vi etter hvert bare kalte «svensken». Han hadde forsøkt å få oss til Magnaura Cafe & Restaurant alle de tre foregående kveldene. Denne restauranten lå desidert nærmest hotellet vårt, men vi hadde strenet forbi den hver dag. Det hadde svensken fått med seg. Først sa han til oss: «dere er jo nabo med restauranten vår, og gode naboer må jo støtte hverandre». Den tredje dagen vi gikk rett forbi etter først å ha spist et annet sted takket han sarkastisk for at vi hadde valgt restauranten hans i dag. Dette sa han på en så morsom måte at vi lo av det hele turen, og valgte omsider å spise «kortreist» neste dag. Servicen var helt upåklagelig, og maten like så. Vi kunne ikke hatt det særlig bedre.

Dagens artigste skilt