- Temperaturkluss og byvandring i San José
- Jybetrotters tre museumsbesøk i San José
- Vulkanen Poás, hagen til fossefallet La Paz og middag med utsikt
- Costa Ricas første hovedstad
- Jybetrotter når nye høyder på Costa Rica
- Blogg, bok og det beste fra Jacó
Alajuela-området, Costa Rica, tirsdag 4. februar 2025
På Costa Rica skal man oppleve naturen. Har vi etter hvert skjønt fra folk som har vært der før. Costa Rica er visst ikke et land å ha byferie i. Og selv om vi visste veldig lite før vi reiste, pleier Grybetrotter å lese seg bittelitt opp på tilgjengelighet og hva som faktisk er mulig med rullestol. Vi skjønte derfor at Costa Rica har variert natur og utallige små og store nasjonalparker. Mange av parkene er merket med rullestolsymbol på kartet.
Vi forsto også at landet i stor grad er lagt opp for bilkjøring. Og at det er relativt trygt å leie bil som turist der. Og siden vi ikke visste hvor tilgjengelig det var å komme seg rundt til steder uten bil, hadde vi leid en egen for en helt akseptabel pris for to uker.
Vi plukket opp leiebilen vår ved ankomst på flyplassen søndag 2. februar. Den billigste og minste varianten vi fant. Det gikk adskillig smidigere og enklere å hente bil på flyplassen i San José enn det styret vi opplevde i Los Angeles i oktober 2023. Nå ble vi hentet av leiebilselskapet i egne shuttlebusser. Alt var veldig ordnet og de hadde full kontroll på hvem vi var og når vi kom. Det tok heller ikke lang tid å få ut bilen, selv om de andre i bussen stilte seg opp før oss i køen.
Dermed var det enkelt for oss å ta ting på sparket og på andre dag i ferien finne ut at vi hadde lyst til å utforske en del av naturen. Grybetrotter sjekket google-maps iherdig, og konkluderte med at den nærmeste nasjonalparken til San José er Poás nasjonale vulkanpark.
Biltur på Costa Rica
Det skulle i følge google maps ta drøye 1 time å kjøre til Poás-vulkanen. Det var da vi sjekket uten trafikk. Etter å ha kjørt mye rundt her har vi nå skjønt at vi aldri kan stole på verken det reklamen opplyser om avstand eller google maps når vi reiser. Det er alltid kø og mye trafikk på Costa Rica. Og turen tok nærmere to timer hver vei.
Biltrafikken på Costa Rica kan virke kaotisk, men er ikke spesielt avskrekkende for en som har reist litt. Costa Rica har selvsagt flere trafikkulykker enn i Norge, men det kan man jo også si om stort sett alle land utenom Vest-Europa.
De fleste sjåfører i Costa Rica viser hensyn til fotgjengere. Og selv om kanskje ikke alle kjenner, eller bryr seg om trafikkreglene, så sørger den lave veistandarden for at det meste av trafikken kjører i såpass lav fart at det ender i bulking og ikke i dødsfall. (Stort sett går trafikken i 40 km/t utenom motorveiene, og selv motorveien har ofte 60-sone, og ikke 80).
Denne dagen så vi to steder hvor biler hadde kjørt inn i hverandre. Det ene var rett foran bomstasjonen på motorveien. Det er ikke noe fast system på om man skal kjøre til høyre eller venstre avhengig av om du bruker autopass eller vil betale manuelt, så foran bomstasjonene skjer det nok ofte ulykker. «Det var god stemning mellom sjåførene da», observerte Jobetrotter, som fortsatt slet med å komme inn i det lokale systemet. Foreløpig helt bulkefritt.
Google-maps ledet oss også inn i rare småveier, antakeligvis for å unngå kø på de største veiene. Uten at det hjalp noe særlig på trafikken. Men vi fikk sett noen spennende omgivelser på veien:
E-SIM på tur utenfor EU
Det kan også nevnes at Grybetrotter har kjøpt eSIM med mobildata for Costa Rica til mobilen sin på denne ferien. Det er et mye billigere alternativ til å kjøpe ekstra datatrafikk gjennom eget mobilabonnement i land utenfor EU. E-SIM installerer du automatisk på mobilen din før avreise, og så er den klar for mobildatabruk når du ankommer landet du skal til. Dette gjorde vi fordi vi skulle farte rundt med bil, og da er det kjekt å ha tilgang til mobildata. Det er første gang vi prøver det, og det fungerer supert.
Poás nasjonale vulkanpark
Nasjonalparkens hjemmesider reklamerer for at det er masse å se i parken. Ikke alt er like enkelt med rullestol.
– Innimellom er det greit å ikke ha for mange alternativer tenker Grybetrotter ofte. Man kan jo gå seg vill i alle valgmulighetene. Grybetrotter valgte bare det hun hadde funnet ved å nilese kartet, som var en enkel guidet tur opp til vulkanen Poás.
Dette med å ta ting på sparket viste seg å ikke være like lett i Costa Rica som andre steder. Da vi kom til billettluka, ble vi nemlig møtt av et skilt om at vi måtte bestille billetter på forhånd. Det var ikke mulig å kjøpe i billettluka, mannen som satt der skulle bare sjekke om vi hadde kjøpt og vinket oss ut igjen med henvisning til skiltet.
Heldigvis viste nettet også til en wifi som fungerte bedre enn mobildataen da, og kunne kjøpe billetter på mobilen. Grybetrotter mente at vi ville rekke kl 11.20-turen, men Jobetrotter ville ha god tid og vandre litt rundt først, så han valgte kl 12-turen. Passnumre måtte vi også ut med, og passene lå selvfølgelig i safen på hotellet. Heldigvis hadde Grybetrotter skrevet opp passnumrene i TUI-appen vår i forbindelse med neste ferie vi skal på, så vi fant fram til dem også. Men det var altså en mer omstendelig prosess å kjøpe billetter til nasjonalparker her enn vi har vært borti tidligere. Noe som skulle vise seg å gjelde alle nasjonalparker og ikke bare i Poás.
Jybetrotter kom seg etter hvert inn i vulkanparken. Og selv om billettkjøpet var mer klønete enn vi var vant til var adkomsten til utsikten til vulkanen adskillig enklere enn det var på Etna på Sicilia.
Det første som møtte oss da vi hadde parkert og kommet bort til informasjonsbygningen, var en guide som viste oss inn i et auditorium. Klokka var 11.15, og Grybetrotter prøvde å si at vi hadde billetter til kl 12. Men her var det ingen kontroll med tidspunktene. Ikke var det spesielt fullt heller. Og det var ikke lov å gå vase rundt alene slik Jobetrotter hadde håpet. Så vi ble med 11.20-turen, som uansett var det tidspunktet Grybetrotter hadde sett seg ut.
Første del av turen til vulkanen innebar en intoduksjonsvideo i auditoriet. På spansk.
Poás er en aktiv vulkan med strenge sikkerhetsregler og instrukser om hvordan vi skal forholde oss ved en eventuell evakuering. Vi måtte også gå med hjelmer på turen.
Vi fikk tilbud om å bli kjørt til vulkanen i ambulanse. Det var tydeligvis slik de frakter folk som er dårlig til beins frem og tilbake. Vi takket nei, og ville heller trille de 800 metrene det var bort selv. Veiene var for øvrig helt akseptable å trille på.
Vi gikk i flokk og følge på den tilgjengelige turveien til vulkanen. Det tok cirka ti minutter.
Vel oppe på utsiktspunktet kunne vi nyte utsikten – vel og merke etter at tåka var letta. Selv om tåka lå tykt akkurat i det dette bildet ble tatt forsvant den fort. Den kom og gikk hele tida nemlig. Vulkanen strekker seg 2708 meter over havet, dermed var det enda kjørligere der enn i San José. Derav Grybetrotters ytterjakke.
Jobetrotter inni et av evakueringssonene man skal søke tilflukt i dersom vulkanen plutselig våkner og begynner å sprute ut skumle ting. Det hjelper sikkert litt, men hvis det spruter glødende lava er nok det beste å avakuere.
Det var heldigvis også blått lys på luftkvaliteten denne dagen. Man måler selvfølgelig giftgassene som kommer fra vulkanen, Hvis det ikke er noen, er det heller ingen lampe tent. Men blått lys er også trygt, selv om det ikke er beste luftkvalitet.
Det var virkelig fin utsikt til vulkankrateret når tåken ikke hang over.
Vi fikk bare lov å være ved krateret i 20 minutter, så hele turen tok under en time. Akkurat så kjapt som Grybetrotter liker det. Godt fornøyd med god utsikt til ny vulkan.
Det var rullestolvennlig i hele området der Poás besøkssenter holdt til. Her er veien opp til gavebutikken – laget som rampe fremfor trapper.
Hagen til fossefallet La Paz
Det var mye igjen av dagen da vi var ferdig med å se på vulkan. 30 minutter unna Poás ligger en stor foss ved navn La Paz. Den ville vi benytte anledningen til å se på når vi var i nærheten.
La Paz Waterfalls besøkssenter var et av få steder vi faktisk fikk kjøpt billetter i døra. Til gjengjeld var det ikke noe håp om å få se selve fossen. Ned dit var det alt for bratt og utilgjengelig for rullestol. Vi ble isteden henvist til å gå en rullestolvennlig vei gjennom hagen, der vi også kunne få se på ulike dyr i forskjellige inngjerdinger. Det var påpekt at dyrene ikke var tatt fra sine naturlige omgivelser, dette var dyr som var reddet fra å dø.
Vi fikk også tilbud om å kjøres ned til stien. Grybetrotter som synes det er styr å måtte ut og inn av biler med et halvvondt ribbein, takket først nei. Men vi ombestemte oss etter å ha fått informasjon om at det var «veldig bratt å gå ned».
Besøkssenteret til La Paz ligger i fantastiske omgivelser, og også i forbindelse med et spahotell. Dette bildet tok vi foran et av bassengene på spaet. Bildet er tatt av en annen turist som også satt på med transporten ned til hagen med oss. Samtalen vår forløp omtrent slik: Grybetrotter: «Hvor er du fra?» Jenta: «Canada». Grybetrotter puster lettet ut: «Oh, that was good. Was afraid you were from the US or something». Jenta lo og skjønte poenget med en gang. «No, so glad I’m not from there these days»…. Og sånn går nå samtalene våre med amerikanere for tiden….. Det skal også sies at vi på vårt hotell noen dager senere pratet med en dame fra Chicago. Som var dypt bekymret for situasjonen i USA nå. Så amerikanere vi møter utenfor landet for tiden er heldigvis ikke Trump-tilhengere.
Jobetrotter hilser på en Regnbuetukan, en av Costa Ricas mange fargerike fugler.
Grybetrotter, ingen utpreget dyrevenn, var mest opptatt av å ikke få fugledritt i hodet. Likevel litt stas å møte på denne papegøyen. Som ikke dreit i hodet hennes heller.
Dette var det nærmeste en foss Grybetrotter kom på La Paz-reservatet.
Det var et eget rom for sommerfugler. Sommerfugler lærte vi for øvrig masse om på sommerfuglfarmen vi besøkte på Aruba i 2020.
I slangerommet kunne vi lese om hvor mange giftige slanger det faktisk finnes på Costa Rica. Grybetrotter syntes ikke det var så stas, og nøyde seg med å ta dette bildet.
Det var tilgjengelige rullestolramper på hele området vi gikk, men de var bratte med advarsler om at de kunne være glatte hvis det regnet. Derfor var det ikke veldig stas da det etter en times tid begynte å hølje ned. Til alt hell hadde vi heller ikke med paraply, så vi gikk glipp av de siste dyrene og gikk heller ned til en hytte der vi kunne be om å få transport opp igjen. Akkurat da var Grybetrotter glad for at vi hadde fått transport. Det sluttet å regne straks vi var kommet opp til hovedinngangen igjen.
Utsiktsrestauranten El Mirador M.M
På vei tilbake til San José satte vi oss på et nytt høydepunkt. Bokstavelig talt. Vi hadde sett utsiktsrestauranten El Mirador M.M. på vei opp til vulkanen, og tenkt at den ville vi komme på. Lenger opp kom det flere slike restauranter, men ingen slo utsikten til El Mirador M.M. syns vi.
Her kunne vi nyte utsikten gjennom åpne vinduer til både fjell, daler, San José i det fjerne, og ikke minst flyplassen hvor det stadig lettet fly. Maten var også god, selv om vi ikke husker helt hva vi spiste. Det var jo tross alt utsikten vi kom for. Vi nøyt i det full.
Jybetrotter var meget fornøyd med besøket på El Mirador M.M.