Sacramento, Folsom Prison og Oakland, California, USA, 13. og 14. oktober 2023
– Note to self: Vi må faktisk bestille hotellrom de neste helgene fremover. Tenkte Grybetrotter, etter at vi både fredag og lørdag den helga ble møtt av fullbookede hoteller nesten hvor enn vi prøvde.
Vi kjører gjennom småbyen Angels Camp på vår vei nordover i California, fredag 13. oktober.
Dagen var overhodet ikke over da vi hadde sett oss mette på spektakulære trær og enorme utsiktspunkter i Yosemite nasjonalpark. Eneste plan plan nå var å komme oss lenger nord i delstaten.
– Du Grybetrotter, kan du google Mark Twains hytte, spurte Jobetrotter da vi kjørte ut av nasjonalparken. Grybetrotter rynket skeptisk på nesa. Hun hadde fylt opplevelseskvoten sin for denne dagen syntes hun, og kunne godt roe ned i et basseng og på et hotellrom resten av den.
– Hytta skal ligge i dette området, så da må vi jo kjøre innom, insisterte Jobetrotter. – Og tenk om det er like kult som den gangen vi bare kom over Bill Clintons barndomshjem, fortsatte han.
Bill Clintons barndomshjem i Little Rock, Arkansas 2009
Det Jobetrotter refererte til var den gangen vi på måfå havnet på museet for Bill Clintons første hjem på den første roadtripen vår i USA i oktober 2009. Mens vi suste gjennom Arkansas på vei til Texas så vi skiltet, svingte av, og fikk tidenes omvisning av en lokal ildsjel som drev museet. Han visste alt om huset og om Bill Clintons barndom.
-
- Her tar den lokale ildsjelen bilde av to yngre trottere utenfor museet 16. oktober 2009.
-
- Og bilde inni…
Tanken på dette gjorde at Grybetrotter ombestemte seg og gjorde som hun ble bedt om. På google maps lyste «Mark Twain cabin» opp, bare en times tid unna oss, og med det var vår neste stopp på GPS-en bestemt.
En hytte Mark Twain en gang var innom
Det lille tettstedet Tuttletown er i følge Wikipedia blant annet kjent som «mormonerdalen» fordi en gruppe mormonere begynte å grave etter gull der i 1848. Landsbyen er et sted vi aldri har hørt om, og heller aldri ville besøkt, hadde det ikke vært for at noen var gode på å hause opp «Mark Twain-hytta» som en turistattraksjon på google maps.
Hytta var ikke direkte enkel å finne til tross for merkingen til google. Veien snevret seg inn rundt oss der vi kjørte lenger og lenger innover i en øde skog. Plutselig måtte vi bråstoppe og snu, i det vi nesten havnet i hagen til en nedslitt gård. Gården hadde antakeligvis sett sine beste dager under gullrushet for 165 år siden, men det hindret likevel ikke eierne i å sette på et lite gjestfritt skilt med trusler om å skyte oss dersom vi kjørte inn på den private veien deres. Vi var ikke så keen på å bli skutt i landet der den vanligste dødsårsaken blant barn er drap med skytevåpen, så vi lot være å kjøre lenger. Og heldigvis, bare noen meter unna var en relativt lite imponerende hytte gjerda inn.
Her, i en anonym skog i like anonyme Tuttletown fant vi det som antakeligvis ble den minst interessante opplevelsen vi hadde på denne USA-ferien. En hytte i et område Mark Twain trolig har vært i minst en gang (ref historiene fra «Jackass Hill»), selv om det er lite sannsynlig at han noen sinne bodde her. Bygget 57 år etter at Mark Twain forlot denne regionen for godt, av den lokale Rotary-klubben som ville bruke forfatterens tidligere opphold til å sette dette gudsforlatte stedet på kartet. På tomten av en annen rønne som også ble kalt Mark Twain-hytta, men der navnet var omtrent like lite velbegrunnet som den nåværende hytta.
Selv om hytta ikke imponerte oss i særlig grad, tok Jobetrotter en nærmere kikk når vi først var der. Grybetrotter satt inni bilen og ventet, og syns det var mer spennende å leke med mobilen sin.
Opplevelsen kunne med andre ord ikke måle seg med den vi hadde i 2009. Men nå har vi i hvert fall sett det og.
Den koselige trailerparken
Da vi nærmet oss byen El Dorado Hills kjørte vi gjennom en superkoselig trailerpark. Som ikke var på langt nær så nedslitt og slummete som det vi ofte ser på filmer og dokumentarer. – SE, de bor jo akkurat som vi gjør på Norsjø jo, kvitret Grybetrotter. Bare hakket tettere og med mindre koselige hager. Her har man heller prioritert parkeringsplasser til de digre beistene av noen biler folk har fremfor hyggelige uteområder. Synd vi ikke kan ta inn her, spøkte hun.
«Alt» er stort i USA
Grybetrotter husker fra USA-turneen vår i 2009 at det var null problem å finne hotell på sparket. Hotellene ligger på rad og rekke på alle avkjørslene fra motorveiene, og dersom ett av de var fullt, var det aldri noe problem å finne et annet i nærheten. Verden har imidlertid endret seg siden da, og det var den gangen ingenting kosta noe.
I 2023 kunne vi ikke bare kaste oss inn på det første vi så. For både det første, andre og tredje vi så var enten for dyrt eller fullt.
Planen for neste dag var å besøke det kjente museet til fengselet Folsom Prison. Fengselet Grybetrotter første gang hørte om da hun så en av sine favorittfilmer «Walk the Line» i 2005. Vi ønsket derfor å finne oss et hotell i nærheten. Og da mørket falt på for alvor, fant vi heldigvis ett rom. Etter å ha blitt henvist fra et annet hotell som var fullt. Til gjengjeld var rommet digert og luksuriøst.
Og tll alt hell hadde hotellet også innebasseng. Slik at Grybetrotter kunne ta både kvelds- og morgentrening innendørs uten å fryse. Riktignok måtte hun bane seg vei gjennom to barnefamilier på kvelden da, men de var såpass hensynsfulle at de holdt seg rolig i den ene enden av bassenget så Grybetrotter kunne svømme i den andre enden.
Folsom Prison Museum
– Se Grybetrotter, her har de tatt det helt ut, gliste Jobetrotter da vi på vei inn til Folsom Prison museum så et skilt med formaningen «Ikke stopp på denne veien, og ikke plukk opp fotgjengere». Det Jobetrotter ikke hadde fått med seg var at fengselsmuseet faktisk ligger ved siden av et ekte fengsel som fortsatt er i bruk, og at skiltet dermed var høyst aktuelt.
Parkeringsplassen vi parkerte på for å komme til Folsom Prison museum tilhørte det vanlige fengselet som fortsatt er i drift.
Vi måtte heldigvis ikke passere gjennom det vanlige fengselet for å komme til museet. Museet var plassert ved en sidevei ved siden av fengselet, og i hagen her hadde det utsikt til Folsom State Prison. Men vaktene fulgte med, og geleidet oss på riktig vei til museet. Hit, men ikke lenger fikk vi gå.
Folsom Prison museum lå i et langt hyggeligere hus enn det digre fortet som huset det vanlige fengselet. Og til tross for at huset var gammelt, var rullestolrampa på plass, slik at alle kan komme inn der.
Folsom prison museum var, takket være Johnny Cash et av stedene vi hadde planlagt å besøke før vi reiste til USA. Det hadde imidlertid ikke slått oss at det kanskje ville være lurt å sjekke åpningstidene på museet. Det var derfor bare flaks at vi klarte å treffe på museet den ene av de to dagene i uka det faktisk er åpent, etter som det bare er åpent lørdager og søndager mellom kl 10 og 17.
Hensikten med fengselet var å vise fengselshistorien til både fanger og tidligere fangevoktere i Folsom State Prison.
Det første som møtte oss var noen historiske klenodier på terrassen foran inngangen, blant annet en meget praktisk kombinert håndvask og toalett. Med et slikt design går hverken areal eller vaskevann til spille. Og kanskje viktigst av alt, den er både stygg og ubehagelig å sitte på, så man ikke glemmer at man er i fengsel.
Vi ankom rett etter åpningstid, som de første gjestene for dagen. Her ble vi møtt av to personer i slutten av 50-årene. De hadde jobbet i fengselet tidligere, og fortalte oss ulike historier på amerikansk vis. Det vil si med mest fokus på fangevokterne, straff og sikkerhet, og mindre om tankene rundt rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Men de pensjonerte fangevokterne var hyggelige de, og den ene hadde attpåtil vært i Norge.
Det var laget til et fangehull som illustrasjon på soningsforholdene i fengselet på 1800- og tidlig 1900-tallet. Ikke akkurat noe å trakte etter.
Blant de mer oppløftende historiene fikk vi blant annet fortalt at flere av fangene var kreative og lagde masse figurer og kunst av de få tingene og utstyr de kunne finne. De mest spektakulære kunstverkene var vist i museet, som blant annet det store pariserhjulet langs veggen som var laget av tannpirkere.
Det var også flere imponerende utstillinger av shivs der de innsatte dessverre også utviste stor kreativitet. Har man f.eks tilgang til en lighter, tid, og interesse nok, er det fullt mulig å smelte om plasten i et bokomslag til et stikkvåpen
Johnny Cash hadde stor sympati med de innsattes situasjon, og besøkte fengselet så ofte han kunne. Det satte de stor pris på, og flere vegger var dedikert til han og konsertene han holdt i fengselet.
Fra Sacramento til Oakland
Besøket vårt i Folsom Prison tok ikke lange tiden, og resten av helga lå planløst foran oss. Vi var en halvtime unna Sacramento, som jo er en by vi har hørt om, men ikke vet så mye om. Dit ville vi.
I hovedstaden til delstaten California kjørte vi forbi massive protester til støtte for Palestina.
Men det ville tydeligvis alle andre også, for der var det ikke et eneste hotell- eller motellrom i vår prisklasse å oppdrive. Eller i de fleste prisklasser egentlig. Grybetrotter sjekket det meste på mobilen etter hvert. Det ville kanskje ikke kommet som en like stor overraskelse på oss dersom vi da hadde visst at Sacramento faktisk er hovedstaden California, og at det tydeligvis er der det skjer. Men det visste vi altså ikke, og dermed ble besøket i Sacramento meget kort. Mens vi sto ute på gata etter å ha blitt avvist av nok et fullbooket motell, booket vi oss to netter på et relativt rimelig hotell i San Fransiscos lillesøsterby Oakland isteden.
Fra Sacramento til Oakland var det halvannen time å kjøre.
Vi var happy da vi fant ut at Ramada by Wyndam sentralt i Oakland var billig og ledig resten av helga. I tillegg lå det sentralt. Vil du ha bra standard i tillegg, må du nok adskillig mer opp i pris. For bra standard var det defintitivt ikke med sine bittesmå rom, blekna teppegulv fra 80-tallet og skjeve badegulv. Vi valgte billig og sentralt fremfor dyrt og fancy.
Men hotellet lå vegg i vegg med en veldig god og rimelig indisk restaurant der vi fortærte lørdagsmiddagen vår i Oakland.
Hotellet lå midt i sentrum av Oakland, med bare 20 minutter å gå til Jack London Square – et sted du absolutt må oppleve hvis du noen gang skulle forville deg til den byen, slik vi gjorde.
Vel installert på hotellet kunne vi benytte resten av helga til å finne ut av hva byen i skyggen av San Fransisco hadde å by på…
