- Glade dager på den glade øya
- Arubas tre severdigheter
Aruba, Karibia, 25. januar til 8. februar 2020
– Heisann Jobetrotter. Jeg har lagret deg i telefonen min, og ventet på at dere skulle ringe. Er der om ti minutter.
I den andre enden svarte mannen som hadde fått i oppdrag å hente oss på flyplassen og kjøre oss til leiligheten vi hadde leid. Det var kvelden den 25. januar, og vi hadde ankommet paradisøya med KLMs daglige rute fra Amsterdam. Grybetrotter har dessverre glemt navnet hans, men la oss kalle han Johnny. Eieren av leilighetskomplekset vårt Sea Breeze Apartments Ocean Joey, tilbød nemlig gratis skyss til og fra flyplassen, noe Grybetrotter hadde takket ja til da hun bestilte rom der syv og en halv måned tidligere. Joey virket på e-post som han hadde kontroll på det meste, og Grybetrotter hadde derfor ikke tatt seg bryet med å minne han om vår ankomst. Hun var likevel svært imponert over at han ikke bare husket at vi kom, men også hadde lagret telefonnummeret til Jobetrotter i telefonen til sjåføren sin.
Selv var Joey opptatt denne lørdagskvelden, men han hadde sendt Johnny isteden. Johnny bodde nemlig også i leilighetskomplekset, der han i bytte mot svært lav leie, hjelper til med det Joey måtte trenge av hjelp, blant annet oss. Johnny kom etter presis ti minutter, og igjen var Grybetrotter positivt overrasket. Vi hadde forberedt oss på at «ti minutter» i Karibia kunne bety en noe lenger venting enn det ti minutter vanligvis er. På Aruba er imidlertid alt på stell. Så var vi da også i Kongeriket Nederlandene.
– Ikke bruk penger på flaskevann. Det er bare bortkastet. Her på Aruba er det helt trygt og godt å drikke springvann, var det første rådet Johnny kom med. Og ganske så rett. Aruba har nesten bedre drikkevann enn vi har i Norge.
På vei inn fra flyplassen lurte Jobetrotter på om det alltid er like fin solnedgang på Aruba. – Ja! kom det kontant fra Johnny.
Turen til Sea Breeze Apartments tok ganske så nøyaktig like lang tid som vi hadde ventet på Johnny. Her ble vi hjulpet inn i leiligheten, og fikk til og med servert øl og brus.
Leiligheten hadde riktignok sett sine bedre dager, der den ikke var pusset opp på 20 år. Lyset på badet gikk bare på innimellom, og noen ganger hendte det at også lyset i soverommet/kjøkkenet ikke alltid følte for å skru seg på. I dusjen manglet en flis, og rommet så i det hele tatt relativt nedslitt ut. Grybetrotter hadde på forhånd lest mange anmeldelser som fortalte om den vonde senga og de nedslitte rommene. Men de aller fleste av de tidligere gjestene hadde likevel vært fornøyde. Vi oppdaget etter hvert også at flere var stamgjester og kom hit hvert år. Med den fantastiske servicen vi hadde fått hittil, nydelige omgivelser og med to uker foran oss uten en eneste annen plan enn å bade og leve late dager, var det umulig å være misfornøyd også for oss. Og når alt kom til alt – senga var ikke så ille som ventet, og liggende på en haug med puter, sov Grybetrotter bedre enn hun hadde gjort noen gang tidligere i år.
Leiligheten ligger litt utenfor det lille stedet Pos Chikito, sørvest for flyplassen. Landsbyen ligger et stykke unna de største turiststedene. Pos Chikito viste seg å være et sted der det skjedde minimalt. Men med en meget bra restaurant i gangavstand, en enda bedre strand og verdens fineste solnedgang kveld etter kveld, var dette det ultimate stedet å finne roen på. Vi var kommet til Paradis.
Grybetrotter likte spesielt:
* Å være på en øy som konsekvent kalte seg for «One Happy Island», og der folk faktisk ser ut til å leve opp til mottoet.
* Den tropiske oasehagen til Sea Breeze Ocean
Selv om rommene hadde sett sine bedre dager, var hagen en fantastisk karibisk oase..
* De to iguanaene som bodde ved bassenget og fugleredene i kaktusene
Hver gang Grybetrotter plasket rundt i bassenget på Sea Breeze, fikk hun følge av disse to søte iguanaene, som bodde under en stein på utsiden av bassenget. De fulgte henne rundt og rundt bassenget, hun i vannet, de på steinene. Vi ble fort gode venner.
Selv om Grybetrotter ble gode venner med iguanaene er de ikke like populære hos fuglene. Da er det godt å ha noen kaktuser å gjemme redet og fugleungene sine i. Her, godt skjult for iguanaene, oppdaget vi to av dem:
* De enkle måltidene på verandaen vår
Med bare fem minutter å gå til nærmeste supermarked og et fullt (i hvert fall nesten) utstyrt kjøkken, var det ikke vanskelig for oss å skaffe oss mat.
På et av supermarkedene solgte de et produkt vi ikke kjøpte – nemlig Cannabis energi drink. Men altså, vi var jo i et nederland…..
Og vel så trivelig som en overfylt restaurant var det å spise og drikke vin med bare oss to på vår egen veranda.
* At favorittstranda lå bare syv minutters gåavstand unna
Tenker at etter en dag på paradisstranda i Karibia, med bølgeskvulp og Kindle, vet man hva som er meningen med livet 😍🏖🌞 #detgodeliv #Aruba.
– Grybetrotters oppdatering av Facebookstatus 29.01.2020.
29.01.20, Mangel Halto strand sett ovenfra..
Aruba består av mengder med flotte strender, og i motsetning til mange andre steder, er alle strendene på øya tilgjengelige for allmennheten. Hotellene må faktisk tillate at folk utenfra benytter strendene (selv om de eier strandstolene og parasollene). Det finnes også mange offentlige strender.
På Aruba blåser det (nesten) alltid vestover. På sydvestsiden av øya er det derfor (nesten) helt bølgefritt. Dermed ble dette en av de få gangene Grybetrotter har fått muligheten til å jevnlig bade i asurblått tropisk hav. Grybetrotter la fort sin elsk på vår nærmeste strand, Mangel Halto Beach, som lå bare syv minutters gåavstand fra leiligheten vår. Her tilbrakte vi flere dager under mangrovetrærne, til den beroligende lyden av bølgeskvulp mens vi fordypet oss i hvert vårt lesebrett, bare avbrutt av en svømmetur i ny og ne. Og med rævva full av sand når dagen var over.
* Lunsj med lokale spesialiteter
På Kabayan Snack i Pos Chikito kunne vi kjøpe meget billige lokale spesialiteter, som Pastechi (empanadas med arubansk vri). Her fra 3. februar.
Også 7. februar inntok vi lunsjen med lokale spesialiteter til en superbillig penge.
* Verdens fineste stolnedgang minutt for minutt
«Klirr klirr» sa det stadig i sekken til Jobetrotter hver gang vi skulle ned til vårt faste utsiktspunkt for å se på vårt nye favorittfemonen: Solnedgangen. Sekken var full av vin, øl og annet snacks, som selvfølgelig anses som helt nødvendig ved slike begivenheter.
* Vår faste sjømatrestaurant Marina Pirata
Med bare en skikkelig uterestaurant i gåavstand fra leiligheten vår, var det ikke flust å velge i de kveldene vi tilbrakte i Pos Chikito. Heldigvis var det både trivelig og god mat på sjømatrestauranten Marina Pirata. Riktignok var det første som møtte oss på restauranten sånn cirka hundre trappetrinn ned til sjøen der bordene var plassert. Godt var det derfor at Grybetrotter hadde med sin Jobetrotter til å humpe seg nedover trappene. Og når vi skulle hjem fikk vi som regel hjelp av serviceinnstilte kelnere til å bære rullestolen opp igjen.
Marina Pirata var innredet som en båt, og når man først kom seg ned alle trappene var det fint og lett å trille rundt.
Til gjengjeld leverte restauranten fantastisk god mat og vin til overkommelige priser, og super utsikt der den lå nydelig plassert rett ved vannkanten.
* Turveien fra Pos Chikito
Fra Pos Chikito har myndighetene anlagt en nydelig gangvei som er enkel å trille på. Den følte Grybetrotter og Jobetrotter for å utforske etter å ha innsett at det ikke er så mye å gjøre i byen vi nå skulle oppholde oss i. Gangveien strakte seg milevis foran oss, og gangveien var også ment og brukes som sykkelvei. Vi bestemte oss for å bare gå og se hvor vi havnet. Vi var riktignok nesten alene. Til tross for at Aruba er et Nederland, oppfører ikke de fleste av de 103 000 innbyggerne som bor her seg som nederlendere. Her går det mest i store amerikanske biler og minimalt med trasking eller sykling.
Midt mellom motorveien og gangveien var det anlagt små idylliske parker. Ikke akkurat med verdens finest utsikt, men i hvert fall et sted å kunne hvile beina hvis man ble sliten av å gå i varmen.
Og vi gikk og vi gikk, langs både motorvei og kaktuslandskap. Sola stekte og svetten rant. Her med Arubas nest høyeste fjell Hooiberg (som overraskende nok betyr høystakk, og ikke høyt fjell) stikkende opp med sine 165 meter langt der borte.
Og så vips, etter en drøy times spasertur i varmen, dukket flyplassen opp i horisonten. Det var da vi tok avgjørelsen om å leie bil så vi kunne kjøre tilbake igjen.
Og bil ble det. Etter litt pruting fikk vi omsider leid denne Kiaen til en akseptabel pris de neste 13 dagene. Grybetrotter humret selvsagt av det enkle registreringsnummeret 19.
Og med det hadde vi fått oss transport for resten av ferien, og var klare for å utforske resten av Aruba. For det var definitivt mer å se på den karibiske paradisøya. Hva det var, kan du lese mer om i de neste blogginnleggene.