Johor Bahru, Malaysia, torsdag 14. januar 2016
Dette blogginnlegget henger sammen med gårsdagens blogginnlegg.
Fra Jalan Tan Hiok Nee til Sultan Abu Bakar moske
Etter vår lille mat- og drikkepause i Jalan Tan Hiok Nee, gikk gåturen videre. Neste mål på programmet var en kjent moske ved navn Sultan Abu Bakar. På vår vei kom vi tilfeldigvis over Bukhit Timbalan. Ingen av oss ante hva det var, men etter iherdig googling i ettertid kan vi se at Jobetrotter her tar seg en liten hvil foran Sultan Ibrahim-bygningen.
Vi gikk også forbi bystyrebygningen til Johor Bahru.
Det var selvfølgelig en fin liten anlagt park ved siden av huset der byens styresett holder til.
Og vi fikk en titt utenfor høyesterettsbygningen i Johor Bahru.
På mobilkartet vi gikk etter kunne det se ut som at vi kunne gå gjennom den trivelige slottsparken som tilhørte The Grand Palace.
Det kunne vi ikke. Da ville vi risikert og fått et gevær i nakken, i følge advarselskiltene som var satt opp utenfor.
Men vi klarte å snike oss inn for å ta ett bilde før vi skjønte at grunnen til at det var null mennesker i parken og en bom nede, var at det faktisk var forbudt å gå inn der. Advarselskiltene så vi først etterpå. Selvfølgelig til vår store ergrelse. Det var jo superfine veier å gå på inne i parken.
Isteden gikk vi rundt parken, og oppdaget dette nedlagte kjøpesenteret. The Waterfront shopping center har tydeligvis sett bedre dager, og var nå helt forlatt….
Til slutt kom vi til den berømte Sultan Abu Bakar moskeen
Vi gikk som vanlig ikke inn…
Men beundret den fasjonable bygningen utenfra.
Larkin stasjon
Etter at vi var ferdig med å besøke utsiden av moskeen, prøvde vi å praie en taxi for å komme oss til Larkin stasjon. Det funka dårlig. De to taxiene vi fikk kontakt med ga tegn til at vi måtte ringe og bestille og at de ikke kunne plukke oss opp på gata. Vel, vel, da vi skjønte at det var systemet, satt vi kursen mot et luksushotell i nærheten, dreit i dassen deres og ba dem ringe etter drosje for oss. Og så var det problemet løst.
Planen var å ta drosje til Larkin stasjon, se oss om, spise middag og ta drosje tilbake til Singapore.
Nå viste det seg at området rundt stasjonen egentlig ikke var så superspennende.
Det var imidlertid en litt spennende markedshall på baksiden av stasjonen da, hvor det til gjengjeld ikke lukta så godt..
Litt lenger ned i veien oppdaget vi dette nyåpnede bugdet-hotellet, der de faktisk hadde bygget en rampe opp til inngangen. Det var likevel tvilsomt om de hadde forstått hensikten ved å sette en potteplante foran.
Mens vi sto utenfor og lo av plasseringen av potteplanta, kom imidlertid en superhyggelig resepsjonist ut og lurte på om vi ville ha rom. Neida, svarte vi, vi er bare på dagstur. Og så var praten i gang. Resepsjonisten fortalte at et dobbeltrom kosta 180 norske kroner pr. natt. Hun ga også informasjon om alle stedene i byen vi burde besøke, og vi var stolte av å kunne konstatere at vi hadde sett templene hun anbefalte. Og så snakket hun varmt om Danga Bay. Dit MÅTTE vi bare reise. Det var der det var liv på kvelden, og nå nærmet det seg jo kveld.
Vi hadde opprinnelig faktisk ikke tenkt oss dit. Etter som vi hadde lest at den kunne sammenliknes med Darling Harbour i Sydney, hadde vi forkasta det. Darling Harbour hadde vi vært på, og vi ville se ekte Malaysia. Men resepsjonistens varme anbefalinger og det at vi faktisk fortsatt hadde veldig god tid, gjorde at vi ombestemte oss. Atter en gang satte vi oss inn i en drosje (denne gangen sto de klare på Larkin bussterminal), nå med kurs for Danga. Da sjåføren spurte, ba vi han sette oss av ved restaurantområdet.
Danga Bay
Denne kjempekrabben i plastikk møtte oss utenfor restauranten vi ble satt av på ved ankomst til Danga Bay i Malaysia. – Akkurat som på kjipe veikroer i Australia dette gitt, erklærte Jobetrotter umiddelbart. Der finnes det nemlig også forstørrede figurer til pynt utenfor veikroer.
Vi hadde tenkt å spise på havna, men først ville vi se oss om. Og fulgte strandpromenaden bortover.
Det var mye lys og masse nybygg i Danga Bay. Noe som viste at byen er i vekst, og prøver å trekke til seg turister. Besøkende var det imidlertid færre av. Blaserte som vi var etter noen dager i Singapore, klarte vi likevel ikke og synes lysene på Danga Bay var like stilige som i Singapore.
Og så kom vi til Danga Bay-parken. Den overdimensjonale fornøyelsesparken som dessverre ikke hadde særlig mange besøkende. – Men egentlig er jo dette litt drømmestedet mitt da, erklærte Grybetrotter. Tropevarme, strandpromenade, masse lys og uten mennesker. Det er jo alt jeg vil ha, sa hun gledesstrålende. Jobetrotter var ikke like begeistret for den folketomme parken langs stranda.
Vi bestemte oss for å gå hit. Til de nybygde luksusblokkene og kjøpesentrene, for å se om det var mer liv der.
Men det såkalte nattelivet uteble, og vi fikk aldri svar på hvorfor det ikke var folk i gatene. Vi diskuterte heftig om det var noen helligdager i Malaysia nå, hadde dette sammenheng med «Happy Pongal«-skiltene som vi hadde sett tidligere på dagen? Det er slett ikke utenkelig at mange malaysiere var hjemme, eller i tempelet eller noe sånt, med feiringen sin denne kvelden. Selv om det var gøy å ha sett dette stedet også, bestilte vi ny taxi tilbake til Larkin, da vi kom til et hotell ved kjøpesenteret.
Selv om vi droppa de folketomme restaurantene på Danga Bay, sultet vi ikke akkurat. Vi hadde fått i oss litt nudler på denne utekafeen på Larkin Station før vi dro til Danga Bay.
Selv om Danga Bay ikke imponerte oss like mye som den imponerer alle andre, var vi absolutt fornøyd med dagsturen til Malaysia. Vi var ekstra fornøyd med å selv ha funnet ut av hvor det var best å bruke tiden sin dersom man har noen timer til rådighet i Malaysias tredje største by.
Og med taxi er det null stress å komme seg til og fra Singapore. På Larkin bussterminal sto drosjene klare for å frakte oss tilbake, og siden det var seint på kveld var det heller ikke nå noen kø i passkontrollen. 50 minutter etter at vi forlot Johor Bahru, var vi tilbake i Queen Street i Singapore, der vi fant en ny drosje tilbake til hotellet.