Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – Ulykken

Illustrasjonsbilde Ullevål Universitetssykehus, hentet fra internett.

NB! Dette blogginnlegget er nesten helt uten bilder. Opplevelsen var for Grybetrotter såpass traumatisk at hun ikke følte for å dokumentere med en haug med bilder da det skjedde. Dersom du syns det blir for langt og mange ord å lese, kan du skrolle deg ned til kortversjonen under «oppsummering» nederst i innlegget.

Mortensrud Torg, lørdag 28. februar 2015

Trening gir mening!

Lørdag 28. februar var det åpningstilbud på det nye treningssenteret Fitness 24 seven på Mortensrud Torg. Som mange andre fra Mortensrud (og Oslo forøvrig) liker både Grybetrotter og Jobetrotter billige tilbud. De hadde sjekket at treningssenteret hadde flere treningsapparater som også kunne brukes av Grybetrotter, og dermed kunne de begynne å trene sammen for bare 99 kroner i måneden. De stilte seg opp i en kø som ikke så alt for ille ut. Problemet var bare at den i praksis sto stille. Først fire timer senere var begge innehavere av et medlemsbevis som ga rett til å trene døgnet rundt fra uka etter.

Ulykken

Mortensrud Torg, torsdag 5. mars 2015 kl 17.30

«Sånn, nå fikk jeg endelig løs gåstolen. Her har du den».

Jobetrotter satte gåstolen foran Grybetrotter, og gikk mot garderoben for å legge fra seg verdisaker.  Det var endelig klar for første treningsøkt sammen på treningssenteret. De gjorde sin entré med et brak….

Grybetrotter hadde vært hjemme fra jobb på grunn av vondt i ribbeinet tidligere på dagen, og følte at det kunne hjelpe med litt trening nå. I det hun i kjent stil hoppet ned fra Permobilen (den elektriske rullestolen), klar for å gå bort til det første treningsapparatet, oppdaget hun litt for seint at gåstolen ga etter under henne. «Oj, hva skjer?» tenkte Grybetrotter.. «Rolig nå. Så lenge jeg ikke spenner meg og får panikk kan jeg unngå brudd». Med lang erfaring i å brekke bein som følge av Osteogenesis Imperfecta, og dertil god erfaring i å falle «riktig» forholdt Grybetrotter seg derfor rolig mens gåstolen fortsatte sin ferd ned mot bakken. «Dette går bra», tenkte hun. «Ingen panikk». Og så, etter det som føltes som flere minutter, men sikkert skjedde på et halvt sekund, møtte hun gulvet med største smidighet. Og konstanterte umiddelbart at alle beina i kroppen var inntakt. Selv ribbeinet som hadde vært vondt hele dagen virket som det hadde hoppet på plass.

«Dunk», sa det, i det hodet smalt i gulvet. «Oj, nå ble det jammen svimmelt», tenkte Grybetrotter mens hun klamret seg fast til parketten. Hun hørte at det suste i hodet, og verden hadde aldri gått så rundt før. «Jaja, jeg besvimte ikke, jeg er helt bevisst. Rolig nå så går dette sikkert over». For sikkerhets skyld ropte hun på Jobetrotter.

Bak seg hørte hun Jobetrotter rope desperat tilbake mens han kom løpende. «Kan hun løftes?», var det noen som sa. Grybetrotter svarte at «Jada, jeg er hel, bare vent litt til svimmelheten går over, så skal jeg reise meg opp». Etter noe som føltes som minutter, men sikkert ikke varte mer enn 30 sekunder ga svimmelheten seg like brått som den var kommet. Og Grybetrotter reiste seg tilfreds opp på knærne, mens hun ba Jobetrotter om hjelp til å løfte seg opp i rullestolen igjen. Sånn for sikkerhets skyld. Og det var da Jobetrotter løftet henne opp at hun oppdaget katastrofen. I det hun åpnet venstre øyet, så hun til sin store skrekk – ingenting. Alt var svart. Den neste timen var det eneste Grybetrotter sa: «Jeg kan ikke se noe på venstre øye. Jeg ser ingenting på øyet. Jammen, jeg SEEER IKKE NOE på ØYET!!».

Ferden til Ullevål sykehus

«Vi kan ta en drosje til legevakta vi», sa Jobetrotter til resepsjonisten på treningsstudio. Grybetrotter hørte at de diskuterte. Hun var mest opptatt av å gjenta at hun faktisk ikke så noe på venstre øyet. Øyet som Grybetrotter ikke så noe ut av, forvandlet seg etterhvert til et mindre og mindre pent syn. Det var rødt av blod, hadde en bulk på den ene siden, og så faktisk mye verre ut enn f.eks dette øyet fra TV-serien «The Walking Dead«:

Grybetrotter nektet å både se på, og å fotografere øyet, da det var som verst. Derfor kan vi ikke helt illustrere hvor ille det så ut. Dette zombiebildet er ingenting i forhold. Forestill deg øyet rødere, mørkere, og med en stor bulk på siden.

Jobetrotter konkluderte: «Vi ringer etter en ambulanse». Klokka var da kl 17.45, og ambulansen var på plass kl 18. Grybetrotter som var mest opptatt av å komme seg raskt inn i ambulansen, fordi «jeg seeeeeeeeeeeeer ikke noe på øyet!!», registrerte lettere stresset at ambulansesjåførene ville håndhilse først. Antakeligvis for å sjekke for eventuelle hodeskader.

«Å herlighet, må jeg være høflig og nå», tenkte hun, og rakk frem hånda. «Ja, hei hei, jeg heter Grybetrotter» sa Grybetrotter fort, uten å få med seg navnene på ambulansesjåførene. «Og jeg har ikke besvimt eller noe. Men jeg seeeeeeeeeeeeeeeer ikke noe på venstre øye». Ambulansesjåførene forholdt seg rolig og hyggelig, og etter å ha tatt en rask kikk på øyet ble Grybetrotter fraktet på båre inn i ambulansen. Jobetrotter hoppet inn etter henne. Både Permobilen og den knekte gåstolen ble igjen på treningssenteret, men kontrollfreak som Grybetrotter er forsikret hun seg flere ganger om at Jobetrotter hadde med alle verdisaker. Det hadde han.

Grybetrotter, som er vant til å brekke bein som følge av Osteogenesis Imperfecta, er også like vant til at ting går over. Faktisk er hun vant til at ting alltid går over av seg selv, bare man venter lenge nok. Hun har alltid fått høre at «dette går over, dette går bra». Og håpet å få høre det denne gangen også. Men hun registrerte fort at ambulansesjåførene ikke sa det nå. Isteden sa de blant annet: «Du bør dekke til det friske øyet så du ikke sliter ut det…» Og «det var helt riktig av dere å ringe ambulanse. Det har ingen hensikt å kjøre til legevakta først. Vi kjører rett til øyeavdelingen på Ullevål sykehus. Vi ringer øyelegen nå». Og ikke minst: «Du har ikke andre skader nei? Da setter vi inn fullt fokus på øyet»…

Ankomst Ullevål sykehus

Ambulansen ankom rolig og udramatisk uten blålys til øyeavdelingen på Ullevål sykehus, bygning 36, 3 etasje  (Grybetrotter hadde selvfølgelig spurt om de brukte blålys da hun ble utålmodig, men det trengte de visst ikke). Akkurat hvor det var, er som alle andre detaljer den kvelden prentet inn i Grybetrotters hukommelse. Ullevål sykehus har visstnok nordens største øyeavdeling har Grybetrotter fått høre i ettertid, og har samtidig priset seg lykkelig over at hun bor i Oslo. På sykehuset ble Grybetrotter og Jobetrotter plassert på et mørkt venterom, og mens de satt der og ventet rakk Jobetrotter å ta seks telefoner:

1. Telefon til Grybetrotters bror Steinartrotter, som vi egentlig skulle møte etter trening.

2. Telefon til Grybetrotters foreldretrottere

3. Telefon til Grybetrotters sjef for å orientere om at hun ikke kom på jobb «på noen dager». – Det var jo veldig optimistisk, tenkte Grybetrotter mens han pratet, men håpet at han hadde rett.

4. Telefon til sin egen sjef

5. Telefon til venneparet vi hadde avtale med dagen etter, for å avlyse helgas planer

6. Telefon til leder i NFOI, Ingunntrotter for informasjon om problemstillinger rundt OI og øyne, og senere også for informasjon om forhåndsregler rundt OI og narkose.

Da alle disse telefonene var tatt følte Grybetrotter at ventetiden hadde vært lang nok, og sendte Jobetrotter ut for å mase. Han ble først avfeid med et «legen kommer når hun har tid, og hun har sett journalen fra ambulansesjåførene». Jobetrotter ga seg ikke, og etter å ha påpekt at ambulansesjåførene ikke er leger, og at det er nødvendig at en lege ser på det kjapt, fikk de endelig komme inn.

Vakthavende lege undersøkte øyet opp og ned og med ultralyd, og Grybetrotter registrerte kjapt at heller ikke hun sa «dette går nok bra, dette vil gå over». Isteden sendte hun bud på vakthavende kirurg, og Grybetrotter fikk spørsmål om når hun sist spiste. «Sånn i tilfellet vi må hasteoperere nå», sa de. Etter litt diskusjon seg i mellom, kom de frem til at de ikke måtte hasteoperere. Kirurgen forklarte imidlertid at ved sånne skader som Grybetrotter har, må man helst operere innen 24 timer for å kunne ha sjanse til å redde øyet. De ville imidlertid vente til i morgen, når det hadde roet seg litt og det var andre kirurger til stede.

Grybetrotter ble skrevet inn på sykehuset, mens hun klamret seg fast til Jobetrotter og erklærte at hun ikke ville være her alene. Selv om Grybetrotter har Osteogenesis Imperfecta, hadde hun nemlig aldri vært innlagt på sykehus før, heller ikke som barn. Hun hadde heller aldri blitt operert før. – Da skriver vi inn han også, sa legene, og dermed fikk også Jobetrotter være hos Grybetrotter på sykehuset.

Sånn cirka kl 19.30 begynte Grybetrotter å kaste opp. Og det gjorde hun nesten uavbrutt de neste tre timene. Hun spøy seg gjennom synstesten av det friske øyet. Synstesten som måtte avbrytes fordi Grybetrotter egentlig ikke så noe særlig bra og ikke orket mer. Hun spøy seg gjennom drosjeturen på sykehusområdet til og fra CT-undersøkelse av hodet og hun spøy seg gjennom innkomstsamtalen med den hyggelige, men litt for pratsomme sykepleieren som viste henne til rommet hun og Jobetrotter fikk alene. Hun spøy opp tabletten hun fikk for å stilne kvalmen. Og hun spøy lenge etter at det ikke var mer å spy opp.

Resten av kvelden gikk med til legeundersøkelser og CT av hodet. Og som ventet ble det konstatert at det ikke var andre skader enn øyet. Grybetrotter skulle imidlertid gjerne ha byttet ut sitt nyblinde øye med et benbrudd som hun visste ville gro igjen….

Hvordan gikk det videre? Det kan du lese mer om i neste blogginnlegg….

Sånn så gåstolen til Grybetrotter ut etter at stålbeinet på uforklarlig vis knakk tvers av. Ingen kan forklare hvorfor det skjedde, men antakeligvis var det materialtretthet. Grybetrotter er nå i en prosess med å få nye gåstoler, og har sverget på å aldri gå med samme type gåstol igjen (hun har nemlig to stykker til av samme merke – en på jobb og en i bilen).

I mellomtiden går hun med sin gode gamle følgesvenn fra 1990. Den har fungert som reisegåstol og reservegåstol frem til nå, og har en helt annen kontruksjon en den dritten som knakk. De nye gåstolene skal spesialbygges etter samme konstruksjon som denne.

Oppsummering

Torsdag 5. mars bestemte gåstolen til Grybetrotter seg for å knekke sammen under henne da hun hoppet ned fra Permobilen sin (den elektriske rullestolen). Dette resulterte i at hun og gåstolen falt i bakken med et brak. Hun klarte å falle slik at hun ikke brakk noen bein, men tenkte ikke på at hun samtidig har et hode. Hodet tok i mot hele støyten, med det resultat at hun mistet synet på venstre øye. Etter dette har hun vært inn og ut av sykehuset og hatt flere operasjoner i håp om å redde øyet og reparere synet.