Da Grybetrotter og Jobetrotter fór til Mexico – dag 7

Dette er innlegg 7 av totalt 10 i føljetongen Mexico 2015

Mexico 2015

Chichén Itzá, Valladolid og vorspiel med Julio

4. februar 2015

Chichén Itzá er en ruinby i Mexcio der Mayaindianerne tidligere holdt til. I dag regnes Chichén Itzá som et av verden syv nye underverker. Jobetrotter og Fredriktrotter har pratet om byen siden vi bestilte turen for et halvt år siden, og Jobetrotter har lagt spesielt vekt på at den byen har Donald (som i Duck) også besøkt. For Grybetrotter som aldri husket hva byen het, var dette før avreise derfor bare «Donaldbyen».

Chichén Itzá

Denne onsdagen skulle Jobetrotter og Fredriktrotter endelig få oppfylt ønsket sitt om å besøke Chichén Itzá. Ruinlandsbyen ligger drøye 20 mil fra Cancun, så vi var tidlig oppe for å kjøre de tre timene det tok av gårde dit. Etter en enkel frokost hos Nader, satte vi avgårde, vel vitende om at vi også trengte bensin. Men det ville nok være enkelt å fylle på veien tenkte Jobetrotter, mens han kjørte avgårde.

Det var først da han fikk et skilt om at det var 14 mil til neste bensinstasjon at han ble litt nervøs. De andre lå og sov. Jobetrotter regnet raskt gjennom tidligere kjørte distanser, og bensinforbruk, tok hensyn til at dette var landeveis- og ikke bykjøring, og kom frem til at det nok ville holde. Han bestemte seg for å fortsette istedenfor å snu. Mens milene og literne gikk jevnt nedover ble Jobetrotter etter hvert hakket mer nervøs. Det så hele veien ut til å holde, så vidt, men heller ikke mer…

Det var bokstavelig talt absolutt ingenting å se mellom Cancun og Chichén Itzá. Det var kun en lang, men veldig bra motorvei uten en eneste sving.

Da vi endelig kom til en avkjørsel, kjørte Jobetrotter av for å fylle bensin i nærmeste landsby. Bensintanken lyste ikke rødt enda, men med tanke på antall mil vi hadde kjørt, var det nære nok…

Etter som bilen ble levert med tom tank da vi leide den på fredag, hadde vi ingen intensjoner om å returnere den tilbake til leiebilfirma med full tank igjen. Systemet for leiebiler i Mexico er nemlig sånn at man ikke må fylle på tanken før man leverer den, men man returnerer bilen med samme tomme tank som man får den levert med. Vi fylte derfor opp bare til ca halv tank (dvs ca 50 liter i dette bensinslukende amerikanske monsteret).

Og til slutt ankom vi Chichén Itzá.

– Ja, dette så jo ut som en slitsom fornøyelsespark, tenkte Grybetrotter skeptisk da hun så inngangen til Chichén Itzá første gang. Den var full av turister, og mexicanere som hadde kledd seg ut i indianerdrakter prøvde å lage show til ære for turistene. Imidlertid så hun seg fornøyd med rullestoltilgjengeligheten ved hovedinngangen.

Det var rampe ved siden av trappene ved hovedinngangen til Chichén Itzá.

Både Marentrotter og Grybetrotter fikk gratis inngang til ruinlandsbyen, grunnet rullestolene våre.

Og da vi endelig var kommet forbi kafeene og gavebutikkene og inn i selve landsbyen var Grybetrotter fornøyd igjen. Her var det enkelt å gå rundt, og ikke alt for trangt med store menneskemengder.

Det første som møtte oss var den mest kjente pyramiden ved navn Kukulkanpyramiden.

Grybetrotter og Jobetrotter foran Kukulkcanpyramiden – også kalt El Castillo. Hovedattraksjonen i Chichén Itzá.

Med sine 365 trappetrinn rager Kukulkanpyramiden høyt over bakken. Trappetrinnene var imidlertid avstengt for publikum, så Jobetrotter fikk ikke lov til å forsere dem.

Kukulkanpyramiden ble behørig fotografert….

….fra flere vinkler.

Andre kjente ruiner vi fikk se:

Observatoriet (vær klar over at navnene disse bygningene har fått er basert på hva vestlige mente de lignet på, og har sjelden eller aldri sammenheng med hva de faktisk ble brukt til)

Grybetrotter foran Tzompantli, eller skalleplatået. Her er det utskjæringer av skaller risset inn i ruinene, som viser ofrede fanger og fiender.

De tusen søylene (The Thousand Columns)

Den store idrettsplassen var diger, og her antar man at det foregikk spill mellom opptil syv lag av gangen, og ikke bare mellom to eller fire spillere.

Las Mojanes har utskjæringer på veggene av blant annet regnguden Chac og andre guder, ånder og dyr.

Men det var ikke bare ruiner vi fikk se i ruinbyen. På stiene mellom alle ruinene var det stæsjet opp boder på boder hvor det ble solgt alt fra t-skjorter og håndklær til souvernirer av ymse slag.

Grybetrotter og Jobetrotter lot seg for en gangs skyld friste med litt shopping, og klasket til med å kjøpe opptil flere t-skjorter, en liten figur med Kukulkanpyramiden og et av de digre pleddene med Kukulkanpyriamiden som motiv.

Valladolid

På tilbaketuren fra Chichén Itzá til Cancun, tok vi en stopp innom den kjente landsbyen Valladolid. Valladolid ligger ca en time fra Chichén Itzá og dermed to timer fra Cancun.

Valladolid var en sjarmerende liten by, med hus fra kolonitiden.

Grybetrotter i Parque Principal

En av hovedattraksjonene i Valladolid er San Servacio-katedralen, som ligger rett ved siden av Parque Principal

Det var etter hvert tid for en sen lunsj, og vi dumpet innom en liten restaurant ved navnet El Atrio. El Atrio viste seg å ha verdens mest idylliske bakgård.

Restaurant El Atrio ligger midt i gamlebyen i Valladolid, og i tilknytning til et hotell med samme navn.

Her delte vi fantastiske mexicanske småretter for fire personer fra Yucatán-området. Alle smårettene smakte akkurat sånn vi ville ha dem, og vi ble såpass mette at vi ikke trengte mer mat den dagen…

Hele reisefølget var veldig fornøyd med rettene vi delte på restaurant El Atrio i Valladolid.

Grybetrotter syns det var festlig at regningen ble levert håndskrevet i en liten veske.

Vorspiel med Julio

Da vi kom hjem oppdaget vi at det sto parkert en rød sportsbil på den ene av plassene Julio disponerte. Vi parkerte bak den, men det betydde jo at den ble sperret inne. Dessuten var jo vår bil så stor at den da stakk ca halvannen meter ut utenfor plassene. Vi satset på at bilen var Julios, og sendte han en tekstmelding for å spørre om det var han som hadde parkert der. Var det ikke Julios, var jo uansett bilen feilparkert, og plassen merket med leilighetsnummer slik at det var lett å få tak i oss om vi var hjemme, så vi hadde ikke kjempedårlig samvittighet for å sperre han/henne inne.

Litt senere tikket svaret inn på Jobetrotterss mobiltelefon: Julio hadde akkurat kjøpt seg ny sportsbil, og trengte et sted å parkere. Vi spurte om han kunne komme å flytte bilen litt frem, slik at vi ikke sto så mye ut i veien (ca halvannen meter). Det skulle han fikse snart, svarte han… Vi ble ikke spesielt klare på hva snart betydde, da vi hadde ventet på Julio før, men hadde uansett ikke planer om å gå ut med det første.

Julios lille sportsbil er her kjørt helt ut på gresset for å gi plass til vårt noe større kjøretøy, som Julio treffende beskrev med følgende frase: «You have rented a fucking school bus!»

Etter en stund kom Julio, og flyttet bilen. Han ropte opp til den åpne terassedøren at vi nå kunne flytte vår bil frem. Jobetrotter inviterte Julio opp i leiligheten, vel vitende om at Julio neppe ville si nei takk til en øl eller fem. Denne gangen var det ganske hyggelig, og vi fikk i samme slengen kveldens dose med såpeopera.

Julio pratet i vei om sin jobb som eiendomsmegler og drømmen om provisjonen han ville få hvis han solgte et digert hotell i hotellsonen en gang (ikke at noen av tilhørerne anså drømmen som spesielt sannsynlig). Han fortalte at han opprinnelig kommer fra Mexicos tredje største by Monterrey, og at han flyttet til Cancun for å satse på kjøp og salg av boliger etter at han ble skilt for ti år siden. Han fortalte videre at det er stor forskjell på Yucatán-distriktet og resten av Mexico. Yucatán er bygd opp for turister på 70-tallet etter at mexicanerne innså hvilket potensiale området har der det ligger tett i tett med karibien ved siden av seg. Slik vi hadde mistenke om er Yucatán mye mer fri for kriminalitet enn resten av Mexico. Han fortalte for eksempel at den tidligere så yndede turistbyen Acapulco som han selv ferierte mye i som barn (og som Grybetrotter kjenner fra serien The Love Boat) nå er totalt ødelagt av narkotika og kriminalitet.

Julio har tre eldre søstre som alle bor i Cancun, og en yngre halvbror som hans da 55 årige far fikk med en 17-år gammel skuespiller som spilte i en film han regisserte på Cuba. Han hadde slik vi forsto det likevel et godt forhold til broren, som han ikke fikk vite om før broren var 10 år.

Julio forklarte at moren hans for tiden bor hos han. Hun klarer ikke å gå lenger, bruker rullestol, og det var hushjelpen Mimi som tok seg av henne. Da vi spurte hvor lenge hun hadde vært syk, svarte Julio at hun hadde fått vondt i ryggen og ikke klarte å bevege seg mer fordi hun var blitt for feit. Ja, det var akkurat disse ordene han brukte…

Han fortalte for sikkerhets skyld at han hadde kjøpt samme type leilighet som den vi bor i til henne, men at han ble overrasket da hun ikke ville bo der fordi det var trapp i leiligheten. Grybetrotter prøvde på sin mest diplomatiske måte (i den grad hun noen gang kan kalles diplomatisk egentlig) å fortelle at det kanskje ikke var noen god ide å bo i en leilighet med trapp sånn til daglig hvis man ikke kan bevege seg. Hun benyttet samtidig anledningen til å fortelle at det ikke var direkte «trinnfritt» inn i leiligheten slik han påsto. Et trinn på 10 centimeter er nemlig ikke så veldig lett å forsere alene med rullestol. Vi er imidlertid ikke helt sikre på om det gikk helt inn. Vi konkluderte heller med at Julio mente det godt da…..

Innimellom all pratingen plinget det inn tekstmeldinger fra kjæresten hans som han kunne fortelle var «litt klengete» innimellom. Og joda, med sånn ca 10 tekstmeldinger i minuttet skjønte vi at han hadde rett. Av og til plinget det så ofte i telefonen at man skulle tro han ikke rakk å lese meldingene før det kom inn en ny. Hvordan hun klarte å skrive dem så fort, aner vi ikke. Julio lurte på om det var greit at hun stakk innom, og det sa vi ja til. Det ga oss litt pause i plingingen mens hun reiste inn…

Etter en stund dukket dama opp i egen person, og vips så gikk hele situasjonen over fra å være ganske så festlig til å bli heller bisarr. Plutselig satt vi midt oppi et par som førte sin egen samtale seg i mellom på spansk i leiligheten vi hadde leid av dem, samtidig som kjæresten pratet med sønnen sin på Skype. Kjæresten til Julio hadde nemlig forlatt sin 5 år gamle sønn hos moren sin på Cuba for å leve livets glade dager sammen med Julio i Cancun. Innimellom førte hun telefonen rundt i hele rommet, slik at vi alle kunne hilse på sønnen som satt og så på tegnefilm. Sønnen på sin side var forståelig nok ikke spesielt lysten på å prate med oss alle…

Da Julio og kjæresten til slutt takket for seg var Grybetrotter og Jobetrotter i så lystig humør etter kveldens vorspiel at vi like gjerne gikk ut på sportsbaren The Beer Box og drakk en drink til….