Søndag 6. januar var de fleste butikkene i sentrum stengt. Vi bestemte oss for å sjekke ut nærområdet vårt i South Central District isteden, og til vår store glede regna det faktisk ikke den dagen. Hva var vel da mer naturlig enn en tur i Parque Ibirapuera? Parque Ibirapuera er São Paulos nest største park, og ligger ca 2 km fra hotellet. Gangavstanden var dermed absolutt overkommelig, spesielt siden planen var å gå i parken uansett.

Parque Ibirapuera

I parken yret det av liv. Det virket som om hver eneste paulisterfamilie (São Paulos innbyggere heter «paulistas») var ute og nøt sommeren og søndagen. Ikke så rart, etter som det ikke var en ting du ikke kunne gjøre der (bortsett fra å bade kanskje). Det var boder som solgte all verdens juice og is (og mye annet) hver annen meter, det var fotballbane, tennisbane, volleyballbane, basketballbane, sykkelbane for barn og en haug med andre baner folk spilte på, det var bordtennis, drageflyvning og pikniker overalt. Det var hengekøyer. Det var parkbenker. Og dersom du hadde glemt å ta med deg lekene dine (f.eks en frisbee eller fotball), solgte gateselgere det også rundt omkring i parken. Været var fantastisk, og det gikk mye solkrem denne dagen!

Grybetrotter tenkte at parken minnet mye om Central Park i New York, og i ettertid har hun lest at hun ikke er den eneste som har tenkt den tanken.

Noen spiller volleyball i parken

I parken var det relativt enkelt å trille rundt på asfalten, men veien hadde sine begrensninger. Parken ble bygget i 1954, oppå en myr som var erklært ubrukelig til noe som helst. I ettertid har røttene på trærne vokst utover og trengt seg oppover i asfalten, noe som gjorde at det var store hull i veien enkelte steder og dermed vanskelig å trille mykt av gårde.

Grybetrotter i parken, omgitt av skyskrapere, vann og hull i asfalten

Når Grybetrotter og Jobetrotter er i parker i utlandet har vi for vane å legge oss ned og sove på gresset i en times tid. Denne tradisjonen måtte holdes ved like også i denne parken, og da vi var uthvilt og opplagt igjen slo vi opp i guideboka for å finne ut hva vi kunne gjøre om kvelden. Det første vi så var en omtale av Bourbon Street Music Club, og en anbefaling om å besøke stedet på søndager, for da var det salsa- og merenguekveld. – Jøss, så flaks at det er søndag i dag, tenkte vi, og dermed var den planen i boks.

Bourbon Street Music Club

Bourbon Street Music Club åpnet kl 20, og vi sto utenfor og trippet kl 19. Etter som klubben da var stengt, gikk vi bort til pizzastedet over veien og stappet i oss nydelig pizza mens vi ventet. São Paulo er visst også kjent for pizzaene sine, og dermed var det jo greit å prøve ut en av dem. Vi gjentar anbefalingen!

Jobetrotter på pizzarestaurant

Så fort vi var ferdig med måltidet gikk vi over til Bourbon Street Music Club. Vi var der ca 20:30, åpningstid var 20:00-02:00. Brasilianerne går ut seint. Det var på langt nær fullt da vi kom, men det tok ikke lang tid før lokalet fyltes opp. Serveringen var bra, vi slapp å reise oss fra stolen for å stå i barkø, slik vi ville gjort i Norge. Hver gjest fikk et kort der betjeningen skrev opp hva man hadde bestilt, og så gjorde man opp på vei ut. Dette kortet lot man ligge på bordet eller i lomma. Hva som ville skjedd hvis man mistet kortet er uvisst…

Vi startet med litt drikke og bestilte også en hot and cold brownie og en longdrink til dessert. Etterhvert ble det mer drikke. På dansegulvet svingte folk seg i salsa og merengue uten stopp. Først var det en DJ som spilte, så kom det opp noen på scenen som holdt et kort lynkurs i salsa for de som ikke kunne danse fra før, før live-bandet tok over og holdt stemningen i taket til, ja i hvert fall til vi gikk hjem! Vi ble værende inntil Grybetrotter til slutt sovna på den høye barstolen hun satt og dingla på…

Salsa og merengue

Live-band

Kul bardisk på Bourbon