Panama City, Panama, 4.-7. februar 2024
– Nå Grybetrotter, føler jeg vi er tilbake på skikkelig feriespor. Der vi pleier å være, når alt vi spiser og drikker er supergodt, det er varmt, utsikten er spektakulær og du pludrer i vei om planlegging av fremtidige ferier og hvor fantastisk alt er.
Ordene kom fra en ekstatisk Jobetrotter på en takterrasse i favorittbydelen vår Casco Viejo. Der livet lekte og alt var nettopp dette – perfekt.
Vi besøkte Gamlebyen første gang søndag 4. febuar. Da tok vi Uber fra hotellet, og ble satt av på Plaza de la Independencia, foran denne kirka. Et greit sted og settes av og bestille drosjer fra. Her er det også gratis offentlig wi-fi, for oss som ikke har med 4G på telefonen vår fra Norge.
Hvorfor Casco Viejo ble favoritten vår:
De åpne plazaene og trillevennlige veiene
Kjært barn har mange navn, og Gamlebyen eller Casco Viejo eller San Felipe eller hva man velger å kalle den er ikke veldig stor. Det er enkelt å manøvrere seg rundt. Grybetrotter hadde ventet brosteiner fra helvete, som de vi støtte på i gamlebyen i Havanna i 2013, men nå ble hun gledelig overrasket. Selvfølgelig, alt var langt fra perfekt, og det var høye fortauskanter og smale fortau over det meste. Men hvor mye glede man har av det man opplever, handler jo som regel like mye om forventninger. Og våre forventninger til gamlebyen var ikke høye. Derfor ble vi glad av å se at det var enkelt å trille på veiene ved siden av fortauet, og selv om biltrafikken til tider kan være ganske intens, tar alle sjåførene hensyn og slipper oss fram der vi måtte ønske å gå.
På og rundt Plaza de la Independencia
Lunsj på Plaza Simon Bolevar 
Vi var på jakt etter uterestauranter, og etter å ha spurt oss om, fikk vi vite at de fant vi på Plaza Simon Bolevar.
Vi satte oss på Restaurant Casablanca, og delte dagens fisk som i likhet med all annen mat i Panama smakte fantastisk
-
- Jobetrotter koser seg med lunsj
-
- Grybetrotter er også fornøyd
-
- Utsikt over Plaza Simon Bolevar fra inngangen til Casablanca restaurant
-
- Plaza Simon Bolevar fra en annen vinkel…
-
- Hyggelige små smug i gamlebyen
Videre rundt i det historiske distriktet
Etter lunsj vandret vi videre på måfå. Og havnet selvsagt borti en plass med trapp i. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter derimot, ville det annerledes.
Her midt i gåturen vår, stoppet det opp litt med noen trapper. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter ville heller humpe opp trappene i varmen, for å se hva som var der. Da gjorde vi det.
Jobetrotter har fått Grybetrotter vel opp de totalt 16 trappetrinnene. Og bak oss var det idyllisk, det skulle ikke stå på det….
Vel oppe møtte vi salgsboder på salgsboder som solgte nips du ikke trenger. Akkurat det var ikke så spennende, men det spennende var omgivelsene og utsikten over til sentrum.
Utsikten til sentrum var fin, og når du først hadde forsert trappene opp til den idylliske plassen med salgsbodene var det faktisk trillevennlig og ikke trapper opp og ned bakkene der.
-
- Trappene på baksiden av plassen var hakket brattere enn de vi kom fra, så vi humpet oss ikke ned der igjen.
-
- … Vi gikk heller tilbake samme vei og humpet ned de 16 trappetrinnene vi kom fra.
Plaza de Francia
I enden av gamlebyen fant vi Plaza de Francia – plassen som var dedikert til statuer av menn som hadde hatt en stor innflytelse på Panamas historie.
Tre takterrasser
Hovedgrunnen til at vi elsker gamlebyen er at vi stadig finner nye takterrasser her. Noen mer tilrettelagt enn andre. Her er vår dom over de tre vi har prøvd ut til nå.
4. februar: Sama Skylounge
Sama Skylounge sett nedenfra. Dit vil jeg opp, erklærte Grybetrotter søndag 4. februar. – Ikke sikkert vi får til det, sa Jobetrotter.
Rullstoltilgjengelighet: Terningkast 2
Pluss for at de hadde heis, men det hjelper lite når det er tre trappetrinn inn og så seks trappetrinn (med sving) ned til heisen.
Bare høye bord.
Ikke HC-toalett, men det gikk an å gå på do der med mye bry og en ektemann som vakt (etter som man ikke fikk lukket døra).
Velvillighet til å hjelpe fra panamerne til tross for lite rullestolvennlig: Terningkast 6
De var imøtekommende og hyggelig og gjorde det de kunne for å hjelpe oss inn.
Grybetrotter var fornøyd med å ha kommet seg opp til takterrassen til tross for at det ikke var supert tilrettelagt for å si det mildt.
Atmosfære og stemning: Terningkast: 6
Når Grybetrotter først hadde kommet seg opp på de høye stolene, var det lett å se ut på utsikten, da det var glassveranda som ikke var dekket til av andre unødvendige ting.
Det var så hyggelig der at vi ble sittende i flere timer og attpåtil bestille mer mat. I hvert fall frem til kl 19. Da skrudde de opp musikken på ekstremt volum, så da gikk vi.
Mat: Terningkast: 6
En fantastisk god libanesiske smårett av et eller annet (som var mer enn stor nok for to). Uansett – de kan mat i Panama, samme hva man bestiller.
5. februar: Mazatlàn roof top
Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4
Denne terrassen var mer som en vanlig terrasse og ikke en takterrasse, men siden den ligger på taket av restauranten sin, kan den kvalifisere som en takterrasse. Dermed kunne de fint fått til en rampe istedenfor de to trappetrinnene opp til terrassen som man måtte forsere. Stort trekk for dette. Ellers var det lite å utsette på tilgjengeligheten. Den hadde til og med et toalett man kan bruke som rullestolbruker (med liten rullestol), som du kommer til ved å gå ramper rundt og ned (riktignok etter å ha humpet ned de to trinnene du kom opp da).
To unødvendige trinn ned fra Mazàtlan roof top terrace
Velvillighet for å hjelpe til fra de ansatte: Terningkast 6.
Som vanlig i Panama ingenting å utsette der.
Atmosfære og utsikt: Terningkast 10 av 6. Helt fantastisk
Ekstra fantastisk var det å komme til denne når vi nettopp hadde oppdaget og gått den rullestolvennlige promenaden fra hotellet som vi skrev om i forrige blogginnlegg.
Livet kunne ikke vært mer perfekt akkurat her akkurat denne kvelden.
Maten: Terningkast 10 av 6 – Det beste hittil
Jobetrotter valgte cheviche med hvit fisk og Grybetrotter tostadas med reker. Det hele var så godt at vi også måtte dele en tredje rett (hva nå det var igjen)? For ikke å snakke om den himmelske espresso martinien til dessert.
Det var også her Jobetrotter ytret de euforiske ordene om at vi nå for alvor var tilbake på feriesporet vårt.
6. februar: Tantalo roof top bar
Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4
«Bare» ett trinn inn til restauranten hvor det var finfin heis opp til takterrassen. Toalett det gikk an å komme inn i med (liten) rullestol. Trekk for bare høye bord og planter foran utsikten, som gjorde det litt vanskeligere å se ut.
Velvillighet fra betjeningen til å hjelpe til med rullestol: Terningkast 6
Atmosfære og stemning generelt: Terningkast 6
Utsikt med regnbue…
Maten: Terningkast 9 av 6
Blekkspruten med masse godt krydder smakte nesten like godt som dagen før. Og ikke minst denne herlige sjokoladekaka:
7. februar: Museumsrestauranten
7. februar så Grybetrotter inn i en bakgård som så både koselig og innbydende ut.
Bakgården viste seg å være en slags museumsrestaurant. Rettere sagt ved navn Casa Catedral restaurante. Vi kikket så vidt inn i restauranten, der Grybetrotter registrerte at iskald aircondition slo i mot oss, og hit skulle ikke hun inn å fryse. Det eneste ledige bordet utendørs var for høyt, og det orket hun ikke nå.
Her kunne vi se på kokken mens han lagde maten vår. Noe han gjorde særs bra.
Men kelnerne som akkurat hadde rukket å registrere oss, ante råd. De kom bærende ut på et bord, og her kunne vi fint sitte. Dermed fikk vi nok et fantastisk måltid i Gamlebyen. Ikke på en takterrasse riktignok, men på en museumsrestaurant der vi kunne se kokken lage maten utendørs.
Grybetrotters tostadas med tunfisk og mango, samt Jobetrotters cheviche med hvit fisk var opptil terningkast 10 av 6 det også. Nok et herlig måltid i fancy omgivelser.
Innredningen av restauranten gjorde for så vidt ikke skam på de som spiste inne heller. Vi måtte selvfølgelig ta interiøret i nærmere åsyn etter måltidet.
Da kom vi samtidig i prat med et par der den ene mannen kom fra Canada og den andre mannen fra Australia. De kunne fortelle at de til vanlig bodde i Canada, men at de var like glad i vinteren som Grybetrotter. Derfor tilbrakte de det meste av vinterhalvåret på Costa Rica. Nå var de innom Panama på en liten ferie i ferien. De påsto at de var pensjonister, men Grybetrotter tenkte at det måtte være tidlig pensjon, for de så ikke ut som de var eldre enn i slutten av femtiårene maks.
Det høres ut som livet sitt det, tenkte Grybetrotter, ikke så rent lite misunnelig….
Grybetrotter har falt pladask for gamlebyen, ikke minst på grunn av denne restauranten – Casa Catedral restaurant. De canadisk-australske paret vi pratet med rett etter at dette bildet ble tatt, kom så vidt med i bakgrunnen.