Casa Catedral restaurant

Gøy i Gamboa – den tilrettelagte regnskogen

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 4 i føljetongen Panama 2024

Gamboa regnskog, Panama, onsdag 7. februar 2024

– Vil dere jeg skal vente på dere til dere er ferdig? Uber-sjåføren som kjørte oss til regnskogen spurte på turen fra Panama City. Vi nølte. Var det nødvendig da? Og hvordan visste vi når vi ville bli ferdig….

Etter hvert som verden ble mer og mer øde rundt oss, bestemte vi oss likevel for å ta i mot tilbudet, og avtalte en helt rimelig pris pr. time for at sjåføren skulle vente. Vi skjønte etter hvert at avgjørelsen var helt riktig, for på hotellet i regnskogen fortalte de at det kunne bli vanskelig å skaffe Uber tilbake. Vel, det trengte ikke vi å bekymre oss for, erklærte vi. For vi hadde avalt med sjåføren allerede. 

Utsikt i resepsjonen på Gamboa rainforest resort

I Panama er det mye regnskog, som for Grybetrotter og andre rullestolbrukeres del er ganske så utilgjengelig å komme til. Men bare tre kvarter unna Panama City kan du likevel oppleve en liten del av regnskogen, tilrettelagt for turister som søker det trygge. Dermed passer det også ganske så godt for oss i rullestol.

 

Grybetrotter har ankommet Gamboa rainforest resort tidlig på morgenen 7. februar. Hotellet er utgangspunktet for resten av aktivitetene i Gamboa regnskog.

Ting du kan se og gjøre i Gamboa rainforest:

  • Gå på dovendyrsafari
  • Være med på båttur
  • Besøke sommerfuglfarm

Hva vi valgte å gjøre:

  • Ta en gondolliknende vogn som i følge Jobetrotter også kan sammenliknes med en skiheis, opp i regnskogen for å se på et tårn med utsikt over det meste. Vi valgte kun en aktivitet for å ikke overanstrenge oss, og fordi vi ikke visste helt hva vi gikk til.

Slik gjorde vi det:

Vi hadde lest på nettet at det beste var å ta den første turen om morgenen, som startet kl 9.30. Da var det størst sjanse for å få se noe dyreliv.

Spoileralert: Vi så ikke noe dyreliv. Det vil si hvis vi ser bort fra noen litt store maur. Disse var til stor glede for et par tyskere og barna deres, som ivrig pekte og gliste entusiastisk. Vi var mer nøkterne til oppdagelsen.

Det nærmeste vi klarte å skimte av spesielt dyreliv vi ikke har i Norge var disse kjempestore maurtuene som maurene bygde i trærne, som her i treet til høyre i bildet.

  • Jobetrotter kommuniserte med Gamboa rainforest resort om tilgjengelighet for rullestol, bestilte så billetter gjennom Whatsapp, og vi fikk beskjed om å møte opp tre kvarter før, kl 8.45. Det er hotellet som frakter turistene opp til gondolbanen.
  • I og med at det kunne være rushtrafikk om morgenen, og google maps viste at reisetiden var cirka 45 minutter, var vi klare for å ta uber kl 7.45. Først kl 9 var vi framme, men det var null stress. Og hotellet hadde full kontroll på hvem som skulle hvor og når.
  • Det tok ikke lang ventetid i resepsjonen før en hyggelig ansatt spurte hvordan vi ønsket å bli fraktet opp til gondolbanen. Ville vi bruke den vanlige trucken, eller ville vi ha en spesialbil der vi kunne laste rullestolen på lasteplanet? Grybetrotter var litt bekymret for humping på veien, og arrangøren kunne fortelle at det var mindre humping med bilen. Da valgte vi selvsagt den.

Gondolferden

  • Transporten til gondolbanen tok mellom 5 og 10 minutter, og det humpet godt på skogsveiene. Men ikke mer enn at det var helt overkommelig i den store bilen.
  • Vel oppe ved gondolbanen, ble Grybetrotter gledelig overrasket over at det var null trapper videre opp.
  • Her fikk vi beskjed om å vente på neste tilgjengelige vogn. Som viste seg å være meget bra. Kun ett lite trinn opp i den.

Bare ett lite, men overkommelig trinn inn i gondolvogna.

  • På forhånd var vi blitt forespeilet at vi måtte slå sammen rullestolen, men det trengte vi ikke. Grybetrotter kunne sitte i rullestolen sin. Nå skal det sies at Grybetrotter har en ekstremt liten rullestol, siden hun er ekstremt liten selv. Rullestoler av mer  «vanlig» størrelse måtte nok slås sammen. Men det er uansett mulig å komme ombord.

To meget fornøyde trottere klar for gondoltur. Jobetrotter satt på benk bak Grybetrotter. Hun satt i rullestolen sin.

  • Da var det bare å sette seg til rette å nyte gondolferden oppover i regnskogen. Som viste seg til vår store glede å vare i et helt kvarter.
  •  Man bør ikke ha høydeskrekk når man satt og dinglet i vogna. Det var langt ned.

På motsatt side kom gondolvognene som var på vei ned igjen.

På toppen av skogen og opp utsiktstårnet

  • Fra gondolbanen til utsiktstårnet var det cirka fem minutter å gå.

Grybetrotter og Jobetrotter kom seg frem på grusveien inni regnskogen, mellom gondolbanen og tårnet.

  • Hele utsiktstårnet besto av bare ramper – heller ikke har var det noen som helst trapper, og dermed var også tårnet meget rullestolvennlig.

Det var bare ramper, altså ingen trapper, og dermed mulig å komme seg til toppen av tårnet med rullestol. Selv om tårnet bare var 30,48 meter høyt, var det langt og delvis bratt, så også her er det greit å ha med en triller.

På veien kunne vi også observere en rusten gammel tank som vi leste var en tidligere vanntank til en utedo som hadde vært tilgjengelig ved tårnet tidligere. Den har man måttet fjerne fordi den tiltrakk seg alt for mange giftige slanger, noe som ikke er særlig fristende for noen.

Oppe i det 30 meter høye tårnet

Jobetrotter og Grybetrotter har besteget det høye tårn og kan speide utover regnskogen, Panamakanalen og Rio Chagres.

Utsikt til Rio Chagres, Panamas lengste elv.

Utsikt til Panamakanalen.

  • Av informasjonen om tårnet går det også fram at man må være påpasselig med å ikke bruke for lang tid der oppe. Tårnet tåler bare et visst antall mennesker, og det er de nok gode på å styre gjennom billettsalget til gondolbanen. Men vi kjente vår besøkelsestid, knipset våre bilder, så kjapt utover, og tok samme veien ned som vi gikk opp. Og returnerte med både gondolbanen og spesialtransporten vår tilbake til Gamboa rainforest resort. Hele herligheten var beregnet til å ta en times tid, noe det også gjorde.

Gamboa Rainforest Resort

Selve hotellet i Gamboa, var et sted vi vurderte om vi skulle returnere til for å overnatte et par netter på. Hotellet er i utgangspunktet kjempefint, og så spennende ut på bilder. Men etter å ha tatt hotellområdet nærmere i ettersyn, konkluderte vi med at det nok har sett bedre dager. Det var ikke mange gjester der, og hotellet så øde og nedslitt ut. Det gjorde seg rett og slett bedre på bilder.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men tilgjengeligheten var upåklagelig også her. Og i likhet med i tårnet i regnskogen, hadde de også her ramper istedenfor trapper mellom etasjene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Likevel – med dobbelt pris pr. natt av det vi betaler for hotellet i Panama City droppet vi å komme tilbake for å bo på det hotellet denne gangen.

Det var upåklagelig utsikt til bassengområdet og regnskogen fra en av verandaene på Gamboa rainforest resort. Men heller ikke denne kunne friste oss til å bo der. Her koster en natt cirka 1 500 kroner pr. rom, mens vi betaler 700 kroner pr. natt på Decapolis hotel Panama City. Så vi er mer enn fornøyd i Panama City.

Tilbake i Panama City

Etter som vi begynte dagen tidlig, var det mye igjen av den da vi var ferdig i regnskogen. Sjåføren vår ventet på oss som avtalt, og kjørte oss til Casco Viejo, der vi koste oss på Casa Catedral Restaurant, som beskrevet i gårsdagens blogginnlegg.

Og jammen snubla vi ikke også over et slags sjokolademuseum, som var særlig stolte av sjokoladen de lager i Panama. De hadde i hvert fall grunn til å være stolte av disse figurene, som alle var i sjokolade. Det var kunstverkene sine det:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kvelden tilbrakte vi på en fransk restaurant av alle ting. Den ligger ti minutters gangavstand fra hotellet vårt. Verken Grybetrotter eller Jobetrotter har vært særlig fornøyd med maten vi har spist i Frankrike, men her på Petit Paris i Panama fant vi perlen. Som igjen bekrefter inntrykket vårt av at panamerne kan mat, samme hva det skal være.

Og med det var nok en perfekt feriedag komplett.

Panamas perle – Casco Viejo

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 4 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 4.-7. februar 2024

– Nå Grybetrotter, føler jeg vi er tilbake på skikkelig feriespor. Der vi pleier å være, når alt vi spiser og drikker er supergodt, det er varmt, utsikten er spektakulær og du pludrer i vei om planlegging av fremtidige ferier og hvor fantastisk alt er.

Ordene kom fra en ekstatisk Jobetrotter på en takterrasse i favorittbydelen vår Casco Viejo. Der livet lekte og alt var nettopp dette – perfekt. 

Vi besøkte Gamlebyen første gang søndag 4. febuar. Da tok vi Uber fra hotellet, og ble satt av på Plaza de la Independencia, foran denne kirka. Et greit sted og settes av og bestille drosjer fra. Her er det også gratis offentlig wi-fi, for oss som ikke har med 4G på telefonen vår fra Norge.

Hvorfor Casco Viejo ble favoritten vår:

De åpne plazaene og trillevennlige veiene

Kjært barn har mange navn, og Gamlebyen eller Casco Viejo eller San Felipe eller hva man velger å kalle den er ikke veldig stor. Det er enkelt å manøvrere seg rundt. Grybetrotter hadde ventet brosteiner fra helvete, som de vi støtte på i gamlebyen i Havanna i 2013, men nå ble hun gledelig overrasket. Selvfølgelig, alt var langt fra perfekt, og det var høye fortauskanter og smale fortau over det meste. Men hvor mye glede man har av det man opplever, handler jo som regel like mye om forventninger. Og våre forventninger til gamlebyen var ikke høye. Derfor ble vi glad av å se at det var enkelt å trille på veiene ved siden av fortauet, og selv om biltrafikken til tider kan være ganske intens, tar alle sjåførene hensyn og slipper oss fram der vi måtte ønske å gå.

På og rundt Plaza de la Independencia

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lunsj på Plaza Simon Bolevar

Vi var på jakt etter uterestauranter, og etter å ha spurt oss om, fikk vi vite at de fant vi på Plaza Simon Bolevar.

Vi satte oss på Restaurant Casablanca, og delte dagens fisk som i likhet med all annen mat i Panama smakte fantastisk

Videre rundt i det historiske distriktet

Etter lunsj vandret vi videre på måfå. Og havnet selvsagt borti en plass med trapp i. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter derimot, ville det annerledes.

Her midt i gåturen vår, stoppet det opp litt med noen trapper. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter ville heller humpe opp trappene i varmen, for å se hva som var der. Da gjorde vi det.

Jobetrotter har fått Grybetrotter vel opp de totalt 16 trappetrinnene. Og bak oss var det idyllisk, det skulle ikke stå på det….

Vel oppe møtte vi salgsboder på salgsboder som solgte nips du ikke trenger. Akkurat det var ikke så spennende, men det spennende var omgivelsene og utsikten over til sentrum.

Utsikten til sentrum var fin, og når du først hadde forsert trappene opp til den idylliske plassen med salgsbodene var det faktisk trillevennlig og ikke trapper opp og ned bakkene der.

Plaza de Francia

I enden av gamlebyen fant vi Plaza de Francia – plassen som var dedikert til statuer av menn som hadde hatt en stor innflytelse på Panamas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tre takterrasser

Hovedgrunnen til at vi elsker gamlebyen er at vi stadig finner nye takterrasser her. Noen mer tilrettelagt enn andre. Her er vår dom over de tre vi har prøvd ut til nå.

4. februar: Sama Skylounge

Sama Skylounge sett nedenfra. Dit vil jeg opp, erklærte Grybetrotter søndag 4. februar. – Ikke sikkert vi får til det, sa Jobetrotter.

Rullstoltilgjengelighet: Terningkast 2

Pluss for at de hadde heis, men det hjelper lite når det er tre trappetrinn inn og så seks trappetrinn (med sving) ned til heisen.

Bare høye bord.

Ikke HC-toalett, men det gikk an å gå på do der med mye bry og en ektemann som vakt (etter som man ikke fikk lukket døra).

Velvillighet til å hjelpe fra panamerne til tross for lite rullestolvennlig: Terningkast 6

De var imøtekommende og hyggelig og gjorde det de kunne for å hjelpe oss inn.

Grybetrotter var fornøyd med å ha kommet seg opp til takterrassen til tross for at det ikke var supert tilrettelagt for å si det mildt.

Atmosfære og stemning: Terningkast: 6

Når Grybetrotter først hadde kommet seg opp på de høye stolene, var det lett å se ut på utsikten, da det var glassveranda som ikke var dekket til av andre unødvendige ting.

Det var så hyggelig der at vi ble sittende i flere timer og attpåtil bestille mer mat. I hvert fall frem til kl 19. Da skrudde de opp musikken på ekstremt volum, så da gikk vi.

Mat: Terningkast: 6

En fantastisk god libanesiske smårett av et eller annet (som var mer enn stor nok for to). Uansett – de kan mat i Panama, samme hva man bestiller.

5. februar: Mazatlàn roof top

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

Denne terrassen var mer som en vanlig terrasse og ikke en takterrasse, men siden den ligger på taket av restauranten sin, kan den kvalifisere som en takterrasse. Dermed kunne de fint fått til en rampe istedenfor de to trappetrinnene opp til terrassen som man måtte forsere. Stort trekk for dette. Ellers var det lite å utsette på tilgjengeligheten. Den hadde til og med et toalett man kan bruke som rullestolbruker (med liten rullestol), som du kommer til ved å gå ramper rundt og ned (riktignok etter å ha humpet ned de to trinnene du kom opp da).

To unødvendige trinn ned fra Mazàtlan roof top terrace

Velvillighet for å hjelpe til fra de ansatte: Terningkast 6. 

Som vanlig i Panama ingenting å utsette der.

Atmosfære og utsikt: Terningkast 10 av 6. Helt fantastisk

Ekstra fantastisk var det å komme til denne når vi nettopp hadde oppdaget og gått den rullestolvennlige promenaden fra hotellet som vi skrev om i forrige blogginnlegg.

Livet kunne ikke vært mer perfekt akkurat her akkurat denne kvelden.

Maten: Terningkast 10 av 6 – Det beste hittil

Jobetrotter valgte cheviche med hvit fisk og Grybetrotter tostadas med reker. Det hele var så godt at vi også måtte dele en tredje rett (hva nå det var igjen)? For ikke å snakke om den himmelske espresso martinien til dessert.

Det var også her Jobetrotter ytret de euforiske ordene om at vi nå for alvor var tilbake på feriesporet vårt.

6. februar: Tantalo roof top bar

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

«Bare» ett trinn inn til restauranten hvor det var finfin heis opp til takterrassen. Toalett det gikk an å komme inn i med (liten) rullestol. Trekk for bare høye bord og planter foran utsikten, som gjorde det litt vanskeligere å se ut.

Velvillighet fra betjeningen til å hjelpe til med rullestol: Terningkast 6

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Atmosfære og stemning generelt: Terningkast 6

Utsikt med regnbue…

Maten: Terningkast 9 av 6

Blekkspruten med masse godt krydder smakte nesten like godt som dagen før. Og ikke minst denne herlige sjokoladekaka:

7. februar: Museumsrestauranten

7. februar så Grybetrotter inn i en bakgård som så både koselig og innbydende ut.

Bakgården viste seg å være en slags museumsrestaurant. Rettere sagt ved navn Casa Catedral restaurante. Vi kikket så vidt inn i restauranten, der Grybetrotter registrerte at iskald aircondition slo i mot oss, og hit skulle ikke hun inn å fryse. Det eneste ledige bordet utendørs var for høyt, og det orket hun ikke nå.

Her kunne vi se på kokken mens han lagde maten vår. Noe han gjorde særs bra.

Men kelnerne som akkurat hadde rukket å registrere oss, ante råd. De kom bærende ut på et bord, og her kunne vi fint sitte. Dermed fikk vi nok et fantastisk måltid i Gamlebyen. Ikke på en takterrasse riktignok, men på en museumsrestaurant der vi kunne se kokken lage maten utendørs.

Grybetrotters tostadas med tunfisk og mango, samt Jobetrotters cheviche med hvit fisk var opptil terningkast 10 av 6 det også. Nok et herlig måltid i fancy omgivelser.

Innredningen av restauranten gjorde for så vidt ikke skam på de som spiste inne heller. Vi måtte selvfølgelig ta interiøret i nærmere åsyn etter måltidet.

Da kom vi samtidig i prat med et par der den ene mannen kom fra Canada og den andre mannen fra Australia. De kunne fortelle at de til vanlig  bodde i Canada, men at de var like glad i vinteren som Grybetrotter. Derfor tilbrakte de det meste av vinterhalvåret på Costa Rica. Nå var de innom Panama på en liten ferie i ferien. De påsto at de var pensjonister, men Grybetrotter tenkte at det måtte være tidlig pensjon, for de så ikke ut som de var eldre enn i slutten av femtiårene maks.

Det høres ut som livet sitt det, tenkte Grybetrotter, ikke så rent lite misunnelig….

Grybetrotter har falt pladask for gamlebyen, ikke minst på grunn av denne restauranten – Casa Catedral restaurant. De canadisk-australske paret vi pratet med rett etter at dette bildet ble tatt, kom så vidt med i bakgrunnen.