Mellom-Amerika

Blogg, bok og det beste fra Jacó

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 6 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Jacó, Costa Rica, 9. til 16. februar 2025

– Man venner seg fort til varmen altså. Nå som temperaturen på ettermiddagen har gått ned til 26 grader, syns jeg det er litt kjølig jeg. Jobetrotter hutret nesten der han satt i badebuksa si på verandaen i tropeparadiset vi hadde funnet i den lille feriebyen Jacó i vår andre uke på Costa Rica. 

Beste basseng i beste ferieparadis – La Villa Creole

I et villastrøk i den lille feriebyen Jacó, bare 10 mil fra hovedstaden fant vi sommerparadiset Villa Creole. Et bittelite familiedrevet hotell med bare ti rom. Med så få rom og gjester, var det ikke vanskelig å finne roen i den trivelige atmosfæren. Ikke minst takket være en veldig serviceinnstilt eier som møtte oss da vi kom. Hun bodde i et eget hus på området, og var ikke langt unna hvis vi trengte noe.

9. februar 2025: – Tenk, dette er jo helt annerledes enn ferien vår i San José. Nå får vi jo to ferier i en ferie, kvitret Grybetrotter mens vi gikk på de bittesmå koselige veiene til rommet vårt i det vi syntes var et lite tropisk hageparadis.

I den idylliske hagen var rommene sentrert rundt et digert basseng. Akkurat slik Grybetrotter elsker det.

Det var en helt annen temperatur både på land og i vann i den lille feriebyen Jacó, til tross for at det ikke ligger langt fra San José.

Det må samtidig nevnes at det dessverre var tre trappetrinn opp til bassenget, og ingen rampe rundt. Grybetrotter klarer å forsere dette ved hjelp av Jobetrotter, men ikke helt ideelt med rullestol.

Møt Olav – den søte iguanaen som bodde i hagen og som raskt fikk et navn av oss. Her på toppen av de tre trappetrinnene opp til bassenget.

Dagene tilbrakte vi under det store taket på verandaen vår.

13.02.25: Det var sånn vi stort sett tilbrakte dagene når vi ikke svømte. Jobetrotter med PC-en sin og Grybetrotter med bloggene og bøkene sine.

 

Jobetrotter erklærte raskt at dette var det beste hotellet vi har vært på siden turen vår til Sør-Afrika for 11 år siden. Og med beste mener vi ikke nødvendigvis mest luksus eller mest fancy, men beste når det gjelder stemning, eleganse og ro i sjelen.

Grybetrotter var rimelig fornøyd, og kunne endelig ta sine daglige treningsøkter i bassenget. Her fra 12.02.25.

Beste soloppgang fra terrassen

Grybetrotter sover ikke bort sumarnatta. I hvert fall sover hun (altfor) lite. Det kan isteden medføre fine soloppganger. Som den her:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste regnvær fra terrassen

 Minneverdig var også regnet som øste nedover oss på vei hjem fra restaurant lørdag 15. februar.

Jobetrotter fikk i samtale med hotelleieren og nabogjesten vår på hotellet dagen etter informasjon om at denne typen regn er uhørt i februar, og at det aldri skal skje. Klimaendringene har kommet til Costa Rica også.

Beste gåtur fra hotellet til sentrum

Sentrum av Jacó 9. februar 2025

Hotellet ligger cirka 15 minutter unna selve Jacó sentrum og strendene der. Det vil si, du kunne gå to veier. Den lengste veien på rundt 30 minutter var faktiske den hyggeligste og også den mest tilgjengelige (eventuelt minst utilgjengelige) veien med rullestol. Om det er den beste gåturen vi har hatt noen gang kan vel diskuteres, men vi storkoste oss med å gå fram og tilbake til sentrum flere av dagene vi. Trafikken var heller ikke av den verste sorten, og med store veier risikerte man ikke å bli overkjørt hele tida.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste restauranter i det som ikke var det beste sentrumet

Både Jobetrotter og Grybetrotter fikk nok av støyen og partystemningen i sentrum straks vi kom ned dit første dag 9. februar. Dette minnet litt vel mye om charterstripa i Cancun. Vi klarte likevel å gå begge veier til enden, og fant oss et par perler av noen restauranter også her.

Los Mahi tacos

Vårt første restaurantbekjentskap i Jacó gjorde vi på denne taco-restaruranten søndag 9. februar. Her serverte de blant annet fisketaco av ypperste kvalitet. Drinkene og Grybetrotters alkoholfrie lime-juice sto heller ikke tilbake sånn kvalitetsmessig.

Ridicolous burgers

Selv om vi har sterke intensjoner om å boikotte mye som er amerikansk for tiden, klarte vi ikke å motstå fristelsene burgerestauranten med de latterlige tilbudene kunne by på. Vi besøkte restauranten tirsdag 11. februar. Et av tilbudene som vi ikke gikk for var å spise et tårn på en halvmeter av burgere og tilbehør. Dersom du klarte det på 30 minutter vinner du 100 dollar og får måltidet gratis.

Vi gikk heller for «to for en»-tilbudene på drinker og cheeseburgere.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Beste strandrestauranter

Solnedgang og turister på ridetur på stranda i Jacó 12. februar 2025.

Det var strender i Jacó, og de var til dels fine. Men ikke spesielt tilgjengelige, og derfor heller ikke brukbare for Grybetrotter. Det går nok mest i kiting, surfing og ridning på strendene her. Men etter hvert fant vi likevel noen paradisiske strandrestauranter.

Rancho bar Tangeri

På denne strandrestauranten, under bambustak med utsikt til stranda, ble vi sittende i flere timer torsdag 13. februar.

Vi ble sittende helt til sola og vel så det. For Grybetrotters del ble det nesten litt for lenge. Da vi skulle betale viste det seg at heller ikke denne restauranten tok noen av kortene våre. Dermed måtte Jobetrotter løpe avgårde til nærmeste minibank og ta ut penger. Den var ikke langt unna. Men Grybetrotter blir jo ikke så rent lite nervøs av å bli sittende igjen på en restaurant i mørket i et land langt langt unna likevel. Det hele løste seg heldigvis fint denne gangen også.

Samudio’s Sunset Restobar

En spektakulær utsikt fikk vi dagen etter, 14. februar 2025, på Samudio’s Sunset Restobar. Som til alt overmål hadde ramper istedenfor trapper opp til etasjene i høyden. Rampene var riktignok svært bratte, og vi vil ikke anbefale elektrisk rullestol der. Men med manuell rullestol og Jobetrotter som dyttet kom vi oss både opp og ned. Nedover gikk Jobetrotter riktignok baklengs for at det ikke skulle bli for bratt.

Det var visst en slik amerikansk komersiell merkedag denne dagen, og rundt oss satt det mer eller mindre forelskede par som var lurt av handelsstanden til å kjøpe både hjerteballonger og blomster. Jybetrotter kunne ikke brydd seg mindre om Valentinesdagen. Romantisk var det uansett dag med denne utsikten:

Eneste aberet var at Grybetrotter oppdaget der hun dinglet på den høye stolen at det ikke var noe under henne (se nederst på bildet).

I teorien kunne hun sklidd av stolen og seila rett ned på taket eller bordet under henne… Det skjedde heldigvis ikke, og stolene var såpass stødige at Grybetrotter raskt la fra seg bekymringen og nøt livet og maten isteden.

Også denne kvelden satt vi til lenge etter at mørket falt på der nede på stranda….

14.02.25: Margarita og taco i skumringen

Cocos beach restaurant – med føttene i sanda

15.02.25 hadde vi vår siste middag på Costa Rica – med føttende i sanda. Som Grybetrotter er vant til fra Aruba.

Også denne kvelden stortrivdes oå restaurant på stranda. Her hadde folk satt seg til med klappstoler for å nyte solnedgangen.

15.02.25: Solnedgang på stranda i Jacó

Denne lørdagen var det også konsert på strandrestauranten. Her fikk vi med oss tre-fire veldig bra sanger før bandet flyktet inn i det det begynte å regne. Og Grybetrotter følte det var på tide å traske hjem. Kliss våte, dævvhørte med høreapparatene pakket ned i sikkerhet, i øs-pøsende regn, som vi har filmet lenger opp i innlegget.

Dagen etter rakk vi så vidt flyet hjem fra San José:

Note to self: Ikke vær for langt unna flyplassen dagen før du skal fly hjem fra Costa Rica. Det er alltid masse trafikk og lange køer. Selv med bare 9 mil til flyplassen tok reisen mye lenger tid enn vi kunne forestille oss. Grybetrotter hadde heldigvis skjønt tegninga da vi så trafikken på vei til Jacó  søndagen før, og hadde beregna god nok tid. Uten at det hjalp nevneverdig på stressnivået da vi sto og stampa bom stille i trafikken i flere timer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jybetrotter når nye høyder på Costa Rica

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 5 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Tierra Blanca og Portrero Cerrado-distriktet, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

Jeg vil bare fortsette å kjøre oppover. Oppover og oppover for å se hvor langt vi kommer..

Jobetrotter etter bytur i Cartago fredag 7. februar

I underkant av fem kilometer unna Cartago ligger Tierra Blanca, et lite tettsted som fører oppover fjellene gjennom Portrero Cerrado-distriktet. Dette distriktet har en stigning på mer enn 2 000 meter over havet. Merk da at vi allerede var over 1 400 meter over havet fra Cartago.

Jobetrotter, som allerede hadde erklært at han ville opp i høyden, lot seg ikke skremme av de bratte veiene som sirklet oppover i terrenget. – Dette er jo nesten som i Italia, gliste han.

 

Vi hadde ingen plan, men vi hadde et kart, og kartet viste at veien svingte seg langt oppover, for så å ende i en ny vulkan.

Først var vi en tur innom utsiktspunktet til Potrero Cerrado:

Spennende utsiktspunkt med fantastisk utsikt.

Her ble vi også møtt av to menn som solgte ferske jordbær med sjokoladesaus til 25 kroner begeret. Jordbær er blant råvarene det fokuseres mye her, og vi klarte ikke å motstå fristelsen. Grybetrotter var imidlertid bittelitt skeptisk til å kjøpe frukt langs veien etter at vi begge hadde innledet 2025 med omgangssyke og påfølgende magevirus i intet mindre enn to uker.

– Men man kan ikke bli helt hysterisk og dette ser veldig hygienisk ut, tenkte hun, og kastet innpå et par lekre bær med deilig jordbærsaus. De var kjempegode, og ga ingen nye magebesvær.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Utover det gjorde vi ikke stort annet enn å nyte utsikten:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi lurte litt på om vi kunne se vulkanen Irazú – og trodde det kanskje var fjellet bak den hvite røyken langt der borte. Det var det ikke, vulkanen Irazú lå videre oppover, oppover og oppover. Vi er usikre på hvilket fjell det er, men trolig er det Cerro de la Muerte på 3491m.

Cirka 19 kilometer fra utsiktspunktet ligger Irazú-vulkanen. Her endte både veien og turen vår 3247 meter over havet. Vulkanen ligger opptil 3 400 meter over havet. Som nevnt i tidligere blogginnlegg må man forhåndskjøpe billetter til nasjonalparkene på Costa Rica. Det hadde ikke vi gjort. Siden det verken var wifi eller mobildekning der, kunne vi denne gangen ikke gå inn på web-siden å registrere oss, og fkk dessverre ikke adgang til nasjonalparken. Grybetrotter nøyde seg med å ta et dårlig bilde av velkomsthilsenen fra bilen.

Til tross for at vi ikke kom inn i nasjonalparken til Irazú  var vi ikke veldig skuffa. Vi hadde jo allerede sett en vulkan på ferien, og fikk sett masse fin natur på veien.

Utsikten nedover fjellet fra vulkanen var også formidabel sett fra det åpne bilvinduet.

På vei ned lurte google maps oss inn på denne smale og forholdsvis bratte veien. Det ser kanskje ikke så ille ut her, men det føltes minst like bratt som på tivoli, og vi er veldig glade for at vi ikke møtte noen på vei oppover (hvis det i det hele tatt var mulig da). Da veien flatet ut i bunnen, gikk støtfangeren nedi pga den krappe vinkelen.

Vel tilbake i San José avsluttet vi en vellykket aktivitetsdag med en herlig og mektig biff på argentinsk restaurant i nærheten av hotellet.

 

Costa Ricas første hovedstad

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Cartago, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

– Her gjelder det å ikke bomme på lukeparkeringen. Og heller ikke kjøre rullestolen litt feil, konstaterte vi mens vi stirret ned i de kjempestore grøftene mellom veiene og fortauene rundt i Cartago. 

Februar, mars og april er slik vi har forstått det de beste månedene å reise til Costa Rica, for da regner det nesten ikke her. Ellers på året kan det regne eksremt mye, og det er nok derfor disse store grøftene er gravd ned over alt mellom fortau og bilvei. De var særdeles tydelig i Cartago, der det i tillegg bare var smale riller å gå på over veien (som vist litt opp i bildet). Denne typen grøfter var synlige over alt hvor vi gikk på Costa Rica, og gjorde mange overganger på veiene noe utfordrende.

Etter to bilfrie «hviledager» i San José, var vi klare for ny utflukt fredag 7. februar. Etter som vi hadde lært av tirsdagens køkjøring at alt tar lang tid i trafikken her, vurderte vi at vi ikke ville reise lenger unna enn det som var oppgitt å være rundt en times tid.

De andre nasjonalparkene i landet var lenger unna enn en time fra vår base i hovedstaden, og derfor hadde Grybetrotter sett seg ut Costa Ricas fjerde største by Cartago som dagens besøksmål.  Selv om hun hadde bestemt seg for å besøke byen allerede et par dager tidligere, ble hun ekstra fornøyd da hun på nasjonalmuseet dagen før leste at byen var Costa Ricas første hovedstad. Da var den jo attpåtil historisk.Riktignok var den bare hovedstaden til Costa Rica i to år etter at de ble selvstendige, fra 1821 til 1823. Men den var også hovedstad i den spanske kolonien Costa Rica.

Byen ligger offisielt 45 minutter unna hovedstaden. Trafikken var som ventet like korkete som sist, og de 45 minuttene ble til nærmere en time og ett kvarter.

Det første som møtte oss i byen var denne digre traileren som skulle svinge inn på den lille veien i sentrum:

Cartago viste seg å være en liten og oversiktlig by, der sentrum var konsentrert til noen gater organisert som et rektangel. Til alt overmål ledet google-maps oss midt inn i smørøyet. Det vil si at vi fikk parkert rett ved siden av Plaza Mayor.

Til venstre for dette bildet med bare få meter å gå, ligger Cartago-ruinene.

Jybetrotter på Plaza Mayor, foran Cartagos ruiner fredag 7. februar 2025.

Cartago-ruinene er ruinene etter en kirke som er blitt forsøkt bygget flere ganger, men som stadig ble ødelagt av jordskjelv som ofte har rammet Cartago. Siste gang byggingen av kirken begynte var i 1870. Deretter hadde de flere pauser frem til 1903. Men så ble hele greia ødelagt igjen etter siste jordskjelv i 1910, og da ga de opp.

Inni ruinene var det imidlertid anlagt en idyllisk hage, der vi først trodde rullestolsinngangen var stengt av denne porten.

Heldigvis var det flere tilgjengelige innganger til ruinhagen, og vi ble straks vinket til den ved siden av.

Etter å ha fulgt den rektangulære gata til enden, kom vi til basilikaen i Cartago. Det tok ti minutter.

Resten av tiden i Cartago brukte vi til å gå rundt rektangelgata, men vi fant fort ut at det var Plaza Mayor, ruinene og basilikaen som var verdt å se.

– Vi får mye sol i dag da, sa Grybetrotter, mens hun kjente varmen på panna.

– Jeg får mye sol på buksebena mine ja, svarte Jobetrotter tørt. Tusen takk for at du fikk meg til å ta på meg bukse i denne varmen.

Grybetrotter, som jo er hysterisk redd for å fryse, hadde sett at det tross alt bare var meldt 16 grader i Cartago, og hadde dermed kledd seg deretter. Cartago ligger nemlig enda høyere opp i fjellene enn San José. Mer enn 1400 meter over havet. Hun følte likevel ikke for å ta ansvar for Jobetrotters klesvalg, da hun bare hadde prata om været og hvor kaldt det var slik hun pleier, og ikke egentlig hadde trodd at han hørte etter… som han pleier…

Det kan også nevnes at byen kalles «La ciudad de las brumas» fordi det ofte er tåke her. Så denne dagen var nok atypisk.

Det tok oss kortere tid å gå gjennom byen enn vi hadde trodd, og vi fant heller ingen restaurant vi bare måtte sette oss ned på. Vi var jo tross alt fortsatt stappmette av den heftige middags-frokosten vi fikk servert på hotellet hver dag. 

Det gjorde ingenting. Jobetrotter ville kjøre videre. Oppover fjellet sa han. Så langt vi kommer. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg.

På vei ut av Cartago og oppover mot fjellene

 

 

Vulkanen Poás, hagen til fossefallet La Paz og middag med utsikt

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Alajuela-området, Costa Rica, tirsdag 4. februar 2025

På Costa Rica skal man oppleve naturen. Har vi etter hvert skjønt fra folk som har vært der før. Costa Rica er visst ikke et land å ha byferie i. Og selv om vi visste veldig lite før vi reiste, pleier Grybetrotter å lese seg bittelitt opp på tilgjengelighet og hva som faktisk er mulig med rullestol. Vi skjønte derfor at Costa Rica har variert natur og utallige små og store nasjonalparker. Mange av parkene er merket med rullestolsymbol på kartet.

Vi forsto også at landet i stor grad er lagt opp for bilkjøring. Og at det er relativt trygt å leie bil som turist der. Og siden vi ikke visste hvor tilgjengelig det var å komme seg rundt til steder uten bil, hadde vi leid en egen for en helt akseptabel pris for to uker.

Vi plukket opp leiebilen vår ved ankomst på flyplassen søndag 2. februar. Den billigste og minste varianten vi fant. Det gikk adskillig smidigere og enklere å hente bil på flyplassen i San José enn det styret vi opplevde i Los Angeles i oktober 2023. Nå ble vi hentet av leiebilselskapet i egne shuttlebusser. Alt var veldig ordnet og de hadde full kontroll på hvem vi var og når vi kom. Det tok heller ikke lang tid å få ut bilen, selv om de andre i bussen stilte seg opp før oss i køen.

Dermed var det enkelt for oss å ta ting på sparket og på andre dag i ferien finne ut at vi hadde lyst til å utforske en del av naturen. Grybetrotter sjekket google-maps iherdig, og konkluderte med at den nærmeste nasjonalparken til San José er Poás nasjonale vulkanpark.

Biltur på Costa Rica

Det skulle i følge google maps ta drøye 1 time å kjøre til Poás-vulkanen. Det var da vi sjekket uten trafikk. Etter å ha kjørt mye rundt her har vi nå skjønt at vi aldri kan stole på verken det reklamen opplyser om avstand eller google maps når vi reiser. Det er alltid kø og mye trafikk på Costa Rica. Og turen tok nærmere to timer hver vei.

Biltrafikken på Costa Rica kan virke kaotisk, men er ikke spesielt avskrekkende for en som har reist litt. Costa Rica har selvsagt flere trafikkulykker enn i Norge, men det kan man jo også si om stort sett alle land utenom Vest-Europa.

De fleste sjåfører i Costa Rica viser hensyn til fotgjengere. Og selv om kanskje ikke alle kjenner, eller bryr seg om trafikkreglene, så sørger den lave veistandarden for at det meste av trafikken kjører i såpass lav fart at det ender i bulking og ikke i dødsfall. (Stort sett går trafikken i 40 km/t utenom motorveiene, og selv motorveien har ofte 60-sone, og ikke 80).

Denne dagen så vi to steder hvor biler hadde kjørt inn i hverandre. Det ene var rett foran bomstasjonen på motorveien. Det er ikke noe fast system på om man skal kjøre til høyre eller venstre avhengig av om du bruker autopass eller vil betale manuelt, så foran bomstasjonene skjer det nok ofte ulykker. «Det var god stemning mellom sjåførene da», observerte Jobetrotter, som fortsatt slet med å komme inn i det lokale systemet. Foreløpig helt bulkefritt.

Google-maps ledet oss også inn i rare småveier, antakeligvis for å unngå kø på de største veiene. Uten at det hjalp noe særlig på trafikken. Men vi fikk sett noen spennende omgivelser på veien:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

E-SIM på tur utenfor EU

Det kan også nevnes at Grybetrotter har kjøpt eSIM med mobildata for Costa Rica til mobilen sin på denne ferien. Det er et mye billigere alternativ til å kjøpe ekstra datatrafikk gjennom eget mobilabonnement i land utenfor EU. E-SIM installerer du automatisk på mobilen din før avreise, og så er den klar for mobildatabruk når du ankommer landet du skal til.  Dette gjorde vi fordi vi skulle farte rundt med bil, og da er det kjekt å ha tilgang til mobildata. Det er første gang vi prøver det, og det fungerer supert.

Poás nasjonale vulkanpark

Nasjonalparkens hjemmesider reklamerer for at det er masse å se i parken. Ikke alt er like enkelt med rullestol.

– Innimellom er det greit å ikke ha for mange alternativer tenker Grybetrotter ofte. Man kan jo gå seg vill i alle valgmulighetene. Grybetrotter valgte bare det hun hadde funnet ved å nilese kartet, som var en enkel guidet tur opp til vulkanen Poás.

Dette med å ta ting på sparket viste seg å ikke være like lett i Costa Rica som andre steder. Da vi kom til billettluka, ble vi nemlig møtt av et skilt om at vi måtte bestille billetter på forhånd. Det var ikke mulig å kjøpe i billettluka, mannen som satt der skulle bare sjekke om vi hadde kjøpt og vinket oss ut igjen med henvisning til skiltet.

Heldigvis viste nettet også til en wifi som fungerte bedre enn mobildataen da, og kunne kjøpe billetter på mobilen. Grybetrotter mente at vi ville rekke kl 11.20-turen, men Jobetrotter ville ha god tid og vandre litt rundt først, så han valgte kl 12-turen. Passnumre måtte vi også ut med, og passene lå selvfølgelig i safen på hotellet. Heldigvis hadde Grybetrotter skrevet opp passnumrene i TUI-appen vår i forbindelse med neste ferie vi skal på, så vi fant fram til dem også. Men det var altså en mer omstendelig prosess å kjøpe billetter til nasjonalparker her enn vi har vært borti tidligere. Noe som skulle vise seg å gjelde alle nasjonalparker og ikke bare i Poás.

Jybetrotter kom seg etter hvert inn i vulkanparken. Og selv om billettkjøpet var mer klønete enn vi var vant til var adkomsten til utsikten til vulkanen adskillig enklere enn det var på Etna på Sicilia.

Det første som møtte oss da vi hadde parkert og kommet bort til informasjonsbygningen, var en guide som viste oss inn i et auditorium. Klokka var 11.15, og Grybetrotter prøvde å si at vi hadde billetter til kl 12. Men her var det ingen kontroll med tidspunktene. Ikke var det spesielt fullt heller. Og det var ikke lov å gå vase rundt alene slik Jobetrotter hadde håpet. Så vi ble med 11.20-turen, som uansett var det tidspunktet Grybetrotter hadde sett seg ut.

Første del av turen til vulkanen innebar en intoduksjonsvideo i auditoriet. På spansk.

Poás er en aktiv vulkan med strenge sikkerhetsregler og instrukser om hvordan vi skal forholde oss ved en eventuell evakuering. Vi måtte også gå med hjelmer på turen.

Vi fikk tilbud om å bli kjørt til vulkanen i ambulanse. Det var tydeligvis slik de frakter folk som er dårlig til beins frem og tilbake. Vi takket nei, og ville heller trille de 800 metrene det var bort selv. Veiene var for øvrig helt akseptable å trille på.

Vi gikk i flokk og følge på den tilgjengelige turveien til vulkanen. Det tok cirka ti minutter.

Vel oppe på utsiktspunktet kunne vi nyte utsikten – vel og merke etter at tåka var letta. Selv om tåka lå tykt akkurat i det dette bildet ble tatt forsvant den fort. Den kom og gikk hele tida nemlig. Vulkanen strekker seg 2708 meter over havet, dermed var det enda kjørligere der enn i San José. Derav Grybetrotters ytterjakke.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jobetrotter inni et av evakueringssonene man skal søke tilflukt i dersom vulkanen plutselig våkner og begynner å sprute ut skumle ting. Det hjelper sikkert litt, men hvis det spruter glødende lava er nok det beste å avakuere.

Det var heldigvis også blått lys på luftkvaliteten denne dagen. Man måler selvfølgelig giftgassene som kommer fra vulkanen, Hvis det ikke er noen, er det heller ingen lampe tent. Men blått lys er også trygt, selv om det ikke er beste luftkvalitet.

Det var virkelig fin utsikt til vulkankrateret når tåken ikke hang over.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi fikk bare lov å være ved krateret i 20 minutter, så hele turen tok under en time. Akkurat så kjapt som Grybetrotter liker det. Godt fornøyd med god utsikt til ny vulkan.

Det var rullestolvennlig i hele området der Poás besøkssenter holdt til. Her er veien opp til gavebutikken – laget som rampe fremfor trapper.

Hagen til fossefallet La Paz

Det var mye igjen av dagen da vi var ferdig med å se på vulkan. 30 minutter unna Poás ligger en stor foss ved navn La Paz. Den ville vi benytte anledningen til å se på når vi var i nærheten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

La Paz Waterfalls besøkssenter var et av få steder vi faktisk fikk kjøpt billetter i døra. Til gjengjeld var det ikke noe håp om å få se selve fossen. Ned dit var det alt for bratt og utilgjengelig for rullestol. Vi ble isteden henvist til å gå en rullestolvennlig vei gjennom hagen, der vi også kunne få se på ulike dyr i forskjellige inngjerdinger. Det var påpekt at dyrene ikke var tatt fra sine naturlige omgivelser, dette var dyr som var reddet fra å dø.

Vi fikk også tilbud om å kjøres ned til stien. Grybetrotter som synes det er styr å måtte ut og inn av biler med et halvvondt ribbein, takket først nei. Men vi ombestemte oss etter å ha fått informasjon om at det var «veldig bratt å gå ned».

Besøkssenteret til La Paz ligger i fantastiske omgivelser, og også i forbindelse med et spahotell. Dette bildet tok vi foran et av bassengene på spaet. Bildet er tatt av en annen turist som også satt på med transporten ned til hagen med oss. Samtalen vår forløp omtrent slik: Grybetrotter: «Hvor er du fra?» Jenta: «Canada». Grybetrotter puster lettet ut: «Oh, that was good. Was afraid you were from the US or something». Jenta lo og skjønte poenget med en gang. «No, so glad I’m not from there these days»…. Og sånn går nå samtalene våre med amerikanere for tiden….. Det skal også sies at vi på vårt hotell noen dager senere pratet med en dame fra Chicago. Som var dypt bekymret for situasjonen i USA nå. Så amerikanere vi møter utenfor landet for tiden er heldigvis ikke Trump-tilhengere.

Jobetrotter hilser på en Regnbuetukan, en av Costa Ricas mange fargerike fugler.

Grybetrotter, ingen utpreget dyrevenn, var mest opptatt av å ikke få fugledritt i hodet. Likevel litt stas å møte på denne papegøyen. Som ikke dreit i hodet hennes heller.

 

Dette var det nærmeste en foss Grybetrotter kom på La Paz-reservatet.

Det var et eget rom for sommerfugler. Sommerfugler lærte vi for øvrig masse om på sommerfuglfarmen vi besøkte på Aruba i 2020.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I slangerommet kunne vi lese om hvor mange giftige slanger det faktisk finnes på Costa Rica. Grybetrotter syntes ikke det var så stas, og nøyde seg med å ta dette bildet.

Det var tilgjengelige rullestolramper på hele området vi gikk, men de var bratte med advarsler om at de kunne være glatte hvis det regnet. Derfor var det ikke veldig stas da det etter en times tid begynte å hølje ned. Til alt hell hadde vi heller ikke med paraply, så vi gikk glipp av de siste dyrene og gikk heller ned til en hytte der vi kunne be om å få transport opp igjen. Akkurat da var Grybetrotter glad for at vi hadde fått transport. Det sluttet å regne straks vi var kommet opp til hovedinngangen igjen.

Utsiktsrestauranten El Mirador M.M

På vei tilbake til San José satte vi oss på et nytt høydepunkt. Bokstavelig talt. Vi hadde sett utsiktsrestauranten El Mirador M.M. på vei opp til vulkanen, og tenkt at den ville vi komme på. Lenger opp kom det flere slike restauranter, men ingen slo utsikten til El Mirador M.M. syns vi.

Her kunne vi nyte utsikten gjennom åpne vinduer til både fjell, daler, San José i det fjerne, og ikke minst flyplassen hvor det stadig lettet fly. Maten var også god, selv om vi ikke husker helt hva vi spiste. Det var jo tross alt utsikten vi kom for. Vi nøyt i det full.

Jybetrotter var meget fornøyd med besøket på El Mirador M.M.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

 

 

 

 

Jybetrotters tre museumsbesøk i San José

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

San José, Costa Rica, 3. 6. og 8. februar

– Dette museet er jo akkurat som å spille Civilization. Der vi gikk inn var det stein og leire fra prekolumbisk tid, gradvis kom det til byer og sivilisasjon, europeerne dukket opp, med noen klare ulemper selvsagt. Men etter hvert kom både pengesystem og demokrati, og her står vi ved utgangen der det handler om miljøvern og covid. Oppsummerte Jobetrotter spøkefullt etter at han hadde lært om Costa Ricas historie fra tiden før det ble oppdaget av Columbus og til der de er i dag. 

Jybetrotter utenfor Costa Ricas nasjonalmuseum torsdag. 6. februar 2025.

Etter som vi ikke vet så mye om Costa Rica fra før, synes vi det er naturlig at vi går innom noen museer i løpet av den uka vi har base i hovedstaden. Costa Rica har flere museer å velge mellom, og vi valgte de vi syns var viktigst, men også mest praktisk ut fra hvor vi var akkurat da. Riktignok ikke i kronologisk rekkefølge.

1. Costa Ricas nasjonale museum: Besøkt torsdag 6. januar

Skal du bare besøke ett museum i San José, anbefaler vi Costa Ricas nasjonalmuseum. Nasjonalmuseet ble grunnlagt første gang i 1887, men var tidligere i en annen bygning i byen. I 1949 flyttet museet til den tidligere militærfestningen. Samtidig avskaffet Costa Rica militæret sitt, og trengte dermed ikke festningen lenger.  På museet får du hele historien og litt til.

Bare bygningen i seg selv er verdt et besøk. Det er staselig oppusset, og veldig godt tilgjengelig for rullestolbrukere. Museet har likevel beholdt kulehull i enkelte av tårnene for å vise at kriger også har vært en del av historien.

Før vi går inn i museet kommer du til denne kule domen som huser en diger steinkule som indianerne lagde før Colombus kom og ødela idyllen. Hva de brukte den til er vi litt usikre på.

Det fineste på hele museet var kanskje begynnelsen. Når du har kjøpt billetter og kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, begynner museet i hagen. Den er innrammet i netting, og her flyr sommerfugler rundt.

Opp fra rampene og ut i neste hage. Herfra var det skilter til de ulike utstillingene der museet faktisk begynte.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet handlet om både tiden før Costa Rica og Mellom-Amerika ble oppdaget av Columbus (dette kaller de for prekolumbisk tid), og etter at europeerne kom på 1500-tallet.

Costa Rica er i dag en demokratisk republikk som ble selvstendig fra Spania i 1821. Slik vi forsto det ble landet etter dette bygd opp på sosialdemokratiske verdier, med gratis skole og helsevesen. Men selv om de også arbeidet for likestilling av kvinner, fikk ikke kvinner stemmerett før i 1949.

Som mange andre land sliter også Costa Rica økonomisk og de sosiale forskjellene har siden år 2000 økt.

Resten av Costa Ricas historie kan du sikkert finne detaljert på internett.

Museet var i hvert fall veldig interessant og absolutt verdt et besøk. Og skulle du ønske enda mer påfyll av Costa Ricas historie, kan du også besøke:

2. Museos del Banco Central de Costa Rica = Det førkolumbiske gull-museet:

Besøkt mandag 3. februar.

Grybetrotter foran museet mandag 3. februar.

Dette museet besøkte vi før vi besøkte nasjonalmuseet rett og slett fordi det var dette vi kom over først. Grybetrotter syntes at museet egentlig var en miniversjon av nasjonalmuseet, så dersom vi hadde gått dit først hadde vi strengt tatt ikke trengt å besøke dette.

– Se her, denne kan vi jo putte potetgull oppi, gliste Jobetrotter da han så denne figuren i stein.

Prekolumbisk kunst består av mye stein. Sikkert mye fordi lite annet overlever tidens tann, spesielt i tropisk klima. Det går mest i skulpturer, eller noen bord/skål-lignende greier de kaller metate som ble brukt til å male korn. Noen av metatene var så fine at det er vanskelig å se for seg at de ble brukt til akkurat det, kanskje det bare var vanlig å forme skulpturene slik uansett.

Gull var også viktig i førkolumbisk kunst. Det er nok sannsynlig at smykkene og øvrige gjenstander trolig hadde en eller annen religiøs funksjon utover bare å være pene. Skjønt noen av forklaringene som sto på de ulike utstillingene virket å være litt vel entusiastiske i tolkningene.

Miniatyrlandsby fra tiden før Colombus.

Museet ga også en innføring i valutaen til Costa Rica: colon. Oppkalt etter Christopher Columbus, med det navnet de bruker på han her. Costa Rica opplevde en kraftig inflasjon på slutten av 1980-tallet, noe som er årsaken til at de har så mange sifre på pengesedlene sine i dag. Som nevnt i forrige blogginnlegg er 20 000 colon verdt i underkant av 500 kroner.

3. Det costaricanske kunstmuseet: Besøkt lørdag 8. februar

Med enkel og relativt kort gangavstand fra hotellet vårt, tok vi en kjapp tur innom kunstmuseet lørdag 8. februar. Museet som lå på det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass.

Her så vi blant annet en utstilling med landskapsbilder.

Dette er jo som Norge, bare med bedre vær, konkluderte Jobetrotterpå noen av naturbildene fra Costa Rica. Fasiten er at Costa Rica har ekstremt variert natur, alt fra fjell og fjorder til strender og palmer.

Et ganske stort og fint bilde som tydeligvis var en hovedattraksjon, siden det her var satt opp en sofa man skulle sitte og beundre bildet i. Utover det skjønte vi ikke så mye av det, utover at det antakeligvis viste mange epoker og symbolikker fra Costa Ricas historie:

Moder Jord ligger i forgrunnen, bønder dyrker ulike jordbruksprodukter, og litt slåssing fra borgerkrigen

Museet hadde også en egen skulpturpark, omgitt av fin natur. Som Grybetrotter måtte beundre fra avstand fordi det bare var trapp ut.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet hadde også en etasje de kalte «gullrommet», men siden det ikke var heis dit kom vi ikke opp og inn i rommet.

Som de under gjennomsnittet kunstinteresserte menneskene vi var, var vi likevel fornøyd med den ene timen vi brukte der. Og kunne sjekke av dagens kulturelle opplevelse.

Jybetrotter utenfor det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass. Nå kunstmuseum. Det blåste friskt i håret til Grybetrotter, noe det stort sett gjorde hele uka vi var i byen.

Andre steder det var verdt å få med seg i San José

Rundt nasjonalmuseet lå flere andre fine bygninger og steder:

Castillo Azul

6. februar: «Det blå slottet» er en historisk og politisk betydningsfull bygning i San José. Huset lå ved siden av nasjonalmuseet.

Nasjonalparken – Parque Nacional

Også den med ramper rundt der det var trapper, så det faktisk var mulig å komme seg inn i parken.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Plaza de la Libertad Electoral 

Et symbol på Costa Ricas demokrati. Skjønt plassen har kanskje sett bedre dager den og, for den er finere på bildene vi finner på nettet, enn den grå fremtoningen vi så.

Og så plutselig noe som så ut som det var tatt ut av Grand Theft Auto:

– Jøss, var vi plutselig i GTA nå, undret Jobetrotter, med referanse til det voldelige skyte- og ranespillet. I denne utrivelige bygningen solgte de i hvert fall skytevåpen.

Snart skolestart på Costa Rica

Skoleåret i Costa Rica starter i februar, og det var tydelig over hele sentrum. I de fleste butikkvinduer sto det «tilbud før skolestart», og på gata ble det solgt både skole-sokker, skole-skjorter, skole-bukser, og andre skole-saker.

6. februar 2025: Skole-sokker til salgs før skolestart.

 

6. februar 2025: Jobetrotter nøyde seg med å kjøpe en av sine favorittleker, nemlig en ny Rubiks kube. Han var nemlig ikke helt fornøyd med den han fikk av Grybetrotter til jul, for den var «litt for vanskelig med lite synlige farger».

 

 

Temperaturkluss og byvandring i San José

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 6 i føljetongen Costa Rica februar 2025

 

Høst 2024: Grybetrotter oppdager at hun hadde bestilt sommerferie til et kaldt sted

– Jøss, så rart at det er oppvarmet basseng på hotellet? Det trenger man jo ikke i tropevarmen…. Og med det oppdaget Grybetrotter at sommervinterferien hun hadde bestilt var i en fjellby mer enn 1 100 meter over havet. Der temperaturene var som i norske fjell på sommeren. 

5. februar 2025: En liten søt fugl hadde satt seg på rekkverket til bassenget på Hotel Cristina i Costa Ricas hovedstad San José.

San José, Costa Rica, 3, til 6. februar 2025

Grybetrotter og Jobetrotter – heretter kalt Jybetrotter – har i år lagt en av sine to sommervinterferier til Costa Rica. Etter som vi hadde like lite peiling på Costa Rica som vi hadde på Panama da vi reiste dit, tenkte Grybetrotter at vi like gjerne kan være i hovedstaden San José, der KLM lander. Skuffelsen var derfor stor da vi oppdaget at San José er adskillig kjørligere enn resten av Costa Rica.

Selv om temperaturen på dagen ble 25-27 fjellvarmegrader, var de kalde 15-16 fjellgrader på kvelden og natta. Det var dessuten alt for mye vind, som gjorde at Grybetrotter aldri følte det ble virkelig varmt. Dermed ble bassenget heller ikke ordentlig varmt. Tverti mot føltes det iskaldt, og Grybetrotter har sine tvil om det faktisk var oppvarmet. Så med et ribbein som har vært av og på i knekkemodus hele vinteren, ble det ikke mye svømmetrening i bassenget den første uka av ferien. Men hun fikk dyppa seg et par ganger likevel da.

De som kjenner Grybetrotter vet at hun er hysterisk opptatt av tropetemperaturer. Det kan sjelden bli for varmt for henne. I tillegg til å se nye steder er det jo tross alt for å ha det så varmt som mulig hun reiser.

– Jeg reiser ikke verden rundt for å bare ha norske sommertemperaturer, erklærte hun. Men Grybetrotters skuffelser varer sjelden lenge, og det fine med å booke hotell selv er at det kan endres (så sant man passer på å ikke bestille hotell som er bindende da). Etter mange nye søk med ulike alternativer, så endret vi den andre uka av ferien til kystbyen Jacó. Jacó ligger ved stillehavet,  et par timer sør for San José. Det er verdt å påpeke at vi fant ut dette lenge før vi reiste, så det kom ikke som noe sjokk på oss da vi faktisk ankom stedet.

Og lavere temperaturer til tross – vi bestemte oss likevel for å bo i hovedstaden i en av de to ukene vi skal være her. Det er jo tross alt ikke norsk vinter akkurat. Det skal også sies at alle andre nordmenn enn Grybetrotter ville elsket temperaturene der.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jobetrotter hadde på sin side  i utgangspunktet vært litt skeptisk til at det ville bli for likt fjorårets sommervinterferie i Panama, siden Costa Rica er nabolandet til nettopp Panama. Han hadde ikke trengt å bekymre seg. De to feriene er helt forskjellige. Det som er likt er at befolkningen i Costa Rica er like vennlige og imøtekommende som de var i Panama, og det oppleves like trygt å være turist her.

Byvandring i bilder

En av likhetene var at det var fullt mulig å gå fra hotellet vårt til sentrum av San José. Men i motsetning til i Panama, fant vi dessverre ikke en like fin promenade å vandre en time på i San José

Hotellet vi hadde valgt i San José heter Suites hotel Cristina, og var tilgjengelig for rullestoler (dog en litt bratt rampe opp til inngangen – men det VAR rampe). Herfra var det mulig å gå inn til sentrum av byen. Riktignok hadde vi kanskje slitt litt med elektrisk rullestol.

Hotel Cristina serverte nydelig frokost tilberedt av en kokk ved bassenget hver morgen. Det var et ikke alt for stort leilighetshotell, der vi hadde bestilt den minste leiligheten på 42 kvm. Mye plass å boltre seg på med andre ord. Her fra første frokost 3. februar.

Blå gele var også en artig dessert som ble servert ved frokosten tirsdag 4. februar.

3. februar: I området rundt hotellet var det masse bra restauranter, som man kunne komme seg til, på trillevennlige, tilgjengelige fortauer.

3. februar: Her var også byens eneste rullestoltmerkede gangfelt… (som vi så i hvert fall).

3. februar: Hotellet lå cirka ti minutters gange fra den kjente parken Sabana. Grybetrotter hadde lest at den var et slags knutepunkt i San José, og vi kunne gå enten rundt eller gjennom parken på vei til byen. Vi valgte som regel å gå fortauet rundt parket, grunnet mer humping inni parken og bra fortau utenfor.

3. februar: På vår første tur gikk vi gjennom parken. Grybetrotter var litt skuffet over at parken så litt småforfallen ut og ikke så shina opp som vi hadde forventa. Men vi så at det var aktiviteter og bursdagsfeiringer der på ettermiddagen og i helgene, så parken ble nok brukt av lokalbefolkningen.

3. februar: På tur i Sabana-parken

3. februar: Sabana-parken ledet frem til Costa Ricas kunstmuseum. Den staselige bygningen var fra 1940 til 1955 hovedstadens flyplass. Vi besøkte museet noen dager senere.

3. februar: Da vi hadde passert kunstmuseet, var det slutt på de behagelig tilgjengelige fortauene. Da var det meningen at vi skulle krysse veien over denne broa.

3. februar: Det var tydeligvis meningen at det skulle være heis til fortausovergangen også, men den så sånn ut – gjengravd med grus og stein og overhodet ikke i bruk. Dermed måtte vi krysse gata med livet som innsats. Akkurat som vi gjorde noen ganger i Panama. Men heldigvis var bilistene hensysnfulle og stoppet og smilte når vi skulle over veien.

3. februar: Jybetrotter på tur i San José.

Et stillig hotell i victoriansk stil på veien. Her avbildet 6. februar.

3. februar: Da vi ankom sentrum gikk ved rett på 1880 Mercado sentral. Som vi selvfølgelig måtte rett inn i..

3. februar: Markedet besto av både kafeer og masse butikker, men var ikke like spennende som andre lokale markeder vi har vært i. Så vi så oss bare kjapt om og strena ut igjen.

3. februar: Vi måtte selvsagt også se på kjøttmarkedet. Og kom tomhendt ut her også…

3. februar: Jybetrotter i gågata i San José

3. februar: Vi avsluttet dagens byvandring på Kulturplassen – som Grybetrotter feilaktig skrev på Snapchat at var Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet lå enda litt lenger unna…. Dette viste seg å være Nasjonalteateret.

3. februar – Og på Nasjonalteateret fant vi favorittkafeen vår. Som heller ikke het «Cafè Britt». Britt er nemlig overalt, og er et costaricansk selskap som driver med kaffe og sjokolade. Ikke alltid lett å sjekke fakta når man skal snappe fort. Teaterkafeen het derimot «Alma de Cafe», som betyr noe slikt som kaffesjelen. Vi drakk ikke kaffe, men de serverte utsøkt vin.

3. februar: Jobetrotter var også storfornøyd med Alma-kafeen, og klinket etter hvert til med å bestille seg et smørbrød med gravet ørret. «Dette var det norskeste jeg har smakt på lenge», gliste han fornøyd.

Vi avla Alma et nytt besøk torsdag 6. februar også…. Etter at vi hadde besøkt nasjonalmuseet og riktig lest oss opp om Costa Ricas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Til de som lurer på prisnivået som turist på Costa Rica, kan vi generelt si at det ligger godt opptil norske priser. Eller i hvert fall svenske. I likhet med priser vi finner andre steder i utlandet for tiden. Altså litt lavere enn i Norge, men ikke sjokkerende lavt. Ett glas vin koster mellom 120 og 130 kroner, og en rett på restauranter man gjerne spiser på når man er på ferie koster mellom 250 og 300 kroner. Tiden som «rik nordmann i utlandet» forsvant med pandemien og kronekursraset.

I sentrum fant vi i tillegg flere interessante museer og aktiviteter. Neste blogginnlegg vil vi vie til San Josés kulturelle høydepunkter.

 

 

Punktum fra Panama – de siste høydepunktene

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 5 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Norge, mai 2024

 

I forrige blogginnlegg lovte vi å skrive om Panamas mest rullestoltilgjengelige bydel Amador. Og så ble det stille. Bloggingen vår har en tendens til å stoppe opp når vi ikke lenger er på reise, og hverdagen tar oss. I mellomtiden har sommeren endelig kommet til Norge, og bildet over viser søndagens stemningsrapport fra vår elskede sommerresidens på Norsjø i Telemark, Den vi sesongåpnet i helga. 

Kveldsstemning fra Norsjø 9. mai 2024.

Panama virker veldig langt unna, men siden vi var så superfornøyde som vi var fortjener ferien en verdig bloggavslutning. Så lang tid etterpå vurderer vi det som best å legge ut dette som en forhåpentligvis kort oversikt over de siste høydepunktene fra Panama City.

* Amador og de godt gjemte dovendyrene

Panama City, 10. februar 2024

– Så det er her ferieturistene holder til, tenkte Grybetrotter etter at vi var kommet tilbake fra cruiset på Panama-kanalen. Rundt oss var det kafeer og barer på rad og rekke, og i alle retninger var det slake fortau uten høye fortauskanter eller humper. Med noen digre hotellkomplekser i enden. Dette måtte vi utforske nærmere.  Og begynte med lunsj på en colombiansk restaurant med utsikt mot promenaden:

På vår vei videre i Amador kom vi over dette naturreservatet:

Det kostet 5 dollar pr. person å komme inn, og her var det opptil flere akvarier, læringssentre og mye dyreliv å se på. Og ikke minst gratis wi-fi og aircondition inni småbygningene, for de som trengte det.

Det mest spennende var imidlertid å finne ut hvor dovendyrene holdt til og om vi faktisk kunne få øye på dem. Det var skiltet flere steder, og vi så opp der vi ble bedt om det. Men så intet.

Til slutt fikk vi hjelp av de profesjonelle. De som jobbet der. Se der, sa hun og pekte. Og oppi der, godt gjemt mellom bladene, så vi et dovendyr som lå og sov oppi et tre. – Selv om de ofte holder til her i naturparken vår, står de fritt til å komme og gå som de vil ut av parken, fortalte hun videre.

Vi gjorde som vi pleier når vi ikke har planlagt ting, nemlig ankom reservatet rett før stengetid. Så da vi endelig hadde fått sett dette dovendyret, strenet vi ut igjen, mens det hele stengte bak oss. Veien videre gikk langs promenaden og bort til de store hotellkompleksene.

Langs promenaden var det flere utsiktspunkter, som også var rullestolvennlige. Her kunne vi få oss en god avkjøling med naturlig aircondition.

Selv om det var et stykke å gå rundt på Amador, var det såpass enkelt å trille at det ikke var noe problem å gå tilbake til havna der vi var blitt satt av tidligere på morgenen. Her var det wifi-spot, og vi bestilte oss en uber tilbake til hotellet.

Men Elvis kansellerte turen han gitt, så da kom en annen isteden…. :). Likevel null problem å få tak i Uber for transport rundt i Panama City.

* Panamá Viejo

Panama City, 16. februar 2024

Har du tid til overs, noe vi egentlig hadde rikelig av i Panama, så er det også verdt å besøke i middelalderruinene Panamá Viejo. Her ligger ruinene av det som opprinnelig var Panama City, og her kan du lære om hvordan byen var oppbygd og hvilken funksjon de ulike bygningene har.

Det første som møtte oss der Uber satte oss av utenfor museumsinngangen var en shuttlebuss. Med plass til rullestolen på lasteplanet.

Grybetrotter foran ruinene av det gamle rådhuset i Panama City – ganske stilig med de moderne skyskraperne i bakgrunnen.

-Se her, Jobetrotter – det er akkurat som ruinene i Zelda dette, pekte Grybetrotter strålende. Mens vi innså at vi nok var litt skadet av litt for mye Zelda-spilling det siste halve året.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alt har en ende…

For de som fortsatt er i tvil. Panama er et utrolig spennende, hyggelig og ikke minst trygt land å reise i. Vi lengter tilbake…… her fra den japanske restauranten der vi hadde feriens siste middag 18. februar 2024. Unødvendig å si at den i likhet med 90 % av de andre måltidene vi hadde i Panama var fantastisk.

Vi skåler i sake mens vi griller ved bordet på Restaurant Hikaru mandag 18. februar 2024.

 

 

 

P for Panamakanalen

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Agua Clara og Panamakanalen,

tirsdag 6. torsdag 8. og lørdag 10. februar 2024

A man a plan a canal panama

Leigh Mercer (1893–1977),

kjent som opphavsmannen til et av verdens mest kjente palindrom

Panamakanalen har de fleste hørt om, men hva vet vi egentlig om den? Veldig lite skjønte vi, da vi ankom Panama. Men nå som vi har vært her en stund har vi lært at Panama ikke hadde vært noe land uten den viktige kanalen. Og du kan ikke være i landet lenge uten å unngå å lære om kanalens betydning, sett i sammenheng med Panamas historie.

Læringskurven vår begynte da vi besøkte Kanalmuseet i Casco Viejo tirsdag 6. februar.   

Kanalmuseet tirsdag 6. februar 2024

Det var rampe opp til første del av inngangen til kanalmuseet i gamlebyen – før du selvfølgelig måtte forsere et digert trinn inn til hovedinngangen. Resten av museet var meget godt tilgjenelig da.

Dette lærte vi på kanalmuseet:

  • Panama var en del av Colombia før det ble selvstendig 3. november 1903.
  • 3. november er da naturlig nok Panamas nasjonaldag.
  • Det var USA som forenklet sagt hjalp Panama å løsrive seg fra Colombia. Til gjengjeld skulle de bygge og finansiere Panamakanalen og ha råderett over områdene rundt kanalen.
  • Det var først i 1999 at Panama fikk full råderett over eget land, da USA endelig trakk seg ut av Panamakanalen. Dette skjedde ikke uten forutgående konflikter, og først etter en sakte tilbaketrekning på 20 år. Det var daværende President Jimmy Carter som i 1979 fremforhandlet tilbaketrekningsavtalen.
    • Avtalen om å gi Panama full råderett over eget land kontroversiell i USA, og oppgis som en av hovedgrunnene til at Jimmy Carter ikke ble gjenvalgt i 1981.
  • Men det tok likevel mange år etter dette før USA trakk seg helt ut. General Manuel Noriega styrte landet som et brutalt militærdiktatur, opprinnelig med USAs velsignelse frem til…,
  • USA gikk lei av ham grunnet bl.a samarbeid med narkotikasmuglere. I desember 1989 invaderte USA landet igjen, under «Operation Just Cause» initiert av daværende president Bush (den eldre). Noriega endte opp 40 år i fengsel, og minst 500 panamanere døde. Etter dette har det ikke vært noen vesentlige innblanding fra USA i panamansk politikk.

  • Panamakanalen går gjennom flere sluser
    • Den opprinnelige kanalen består av tre sluser og var ferdig i 1914
    • Det er også bygget tre nye sluser som sto ferdig på 2000-tallet en gang (husker ikke når)
    • Alle slusene benyttes i dag av alle typer skip

Kart med oversikt over alle verdenshav som møtes i Panamakanalen. Som viser hvilken viktig hovedfartsåre kanalen er for verdens skipshandel.

  • Planene om å bygge en Panamakanal gikk imidlertid helt tilbake til 1500-tallet, og det var opprinnelig Frankrike som ville bygge kanal der, etter at de hadde hatt stor suksess med Suez-kanalen.
  • Men Frankrike hadde litt for høye tanker om egne evner til å designe Panamakanalen, og ville først lage en lang kanal uten sluser.
  • Dette ble for kostbart, og medførte at franske selskaper gikk konkurs to ganger før amerikanerne overtok.
  • USA tok ikke bare med seg finansiering og byggekunnskaper inn i Panama. De tok også med seg sin rasediskriminerende politikk og holdninger, og i kanalområdene der de hadde kontroll var det klare skiller mellom svarte og hvite, både arbeidere og innbyggere.
    • Vi spurte en av Uber-sjåførene vi kjørte med en dag om det er mye rasisme i Panama. -Nei, det opplever vi sjelden, svarte han. Det eneste vi egentlig har opplevd av rasisme er det amerikanerne innførte i kanalsonene.

Jobetrotter leser om hvordan amerikanerne styrte og kontrollerte «kanalsonen», det vil si områdene rundt kanalen på amerikansk vis. Med klasseskiller og raseskiller mellom arbeiderne og familiene deres, både når det gjaldt arbeidsforhold, lønn, boforhold og utdanning for familiene deres. Hvite priviligerte arbeidere ble kalt «Gold workers», mens ikke fullt så hvite og priviligerte ble kalt «Silver workers» og ble behandlet deretter.

  • Kanalen er en ekstremt viktig del av alt som foregår i Panama. Næringslivet er i stor grad sentrert rundt behovet for å utnytte kanalen best mulig økonomisk, og utdanningssystemets oppgave er å skaffe fagpersoner til kanaldrift. Statens inntekter stammer hovedsaklig fra kanalen. Hvis Norge er en oljenasjon, er Panama uten tvil en kanalnasjon!

Et av de eldste fyrtårnene, bygget i 1893, som det står på plakaten foran.

  • Det er veldig kaldt grunnet iskald aircondition inni kanalmuseet, og Grybetrotter holdt på å fryse i hjel etter 2,5 timer der.
  • Veldig mange bruker 4 timer i museet, fortalte museumsvakten. Skal du bruke  så lang tid bør du ha med deg bukse, genser og jakke.

Jobetrotter og Grybetrotter besøker kanalmuseet 6. februar. Dette var før Grybetrotter begynte å fryse for alvor. 2,5 timer i et iskaldt kjøleskap ble nettopp det – iskaldt etter hvert. – Jammen bra jeg ikke tok på meg shorts om jeg også vurderte, tenkte Grybetrotter.

Agua Clara sluse torsdag 8. februar 2024

Torsdag 8. februar hadde vi bestilt en pakketur med transport og to severdigheter. Vi ante ikke helt hva vi gikk til utover at det sto at den skulle være rullestolvennlig. Vi ble særdeles gledelig overrasket da transporten viste seg å være en stor suv bestående av den hyggelige sjåføren Mario (som også fungerte som guide) og oss. Altså en helt privat drosje uten ørten andre turister vi også måtte forholde oss til.

Severdighetene lå i nærheten av havnebyen Còlon, helt nord i Panama. På bare en drøy times kjøretur fra Panama City kan du altså komme deg Panama på tvers også på land – og ikke bare gjennom kanalen.

Slusen Agua Clara er en av de største slusene i panamakanalen, og også en severdighet. Her skulle vi få se en diger tankbåt forsere slusene, sammen med en pilotbåt som styrer den med rett kurs.

I det vi ankom stedet, satte derimot et voldsomt regn i gang, der vi måtte søke ly under et tak. Desverre regnet det stort sett bortover, men heldigvis var taket også stort, så vi kunne gå 20 meter vekk fra vinden, og deretter forholde oss ganske tørre.

Så mens tankbåten vi var kommet for å se sakte sluset seg oppover, søkte vi ly under et tak til det verste regnet ga seg. – Det regner her nå, forklarte guiden på besøkssenteret. Men hovedproblemet til Panama for tiden er at det regner for lite. Egentlig skal det regne hele tiden i kanalområdene, men det gjør det ikke lenger, grunnet klimaendringene. Og slusene bruker så mye vann, at denne trafikken vi har nå ikke kan opprettholdes på lengre sikt.

Og ganske riktig – det sluttet å regne etter fem minutter. Vi fikk se slutten av turen til tankbåten. Før vi ble fulgt inn i et rom for å se en film om Panamakanalens historie. Grybetrotter skulle nok ønske vi kunne fått sett en båt til, etter som turen vi var kommet for å se ble kraftig avkortet. Men Mario hadde ikke tid til det i programmet sitt.

Båttur på Panamakanalen lørdag 10. februar

– Oppmøte kl 6? Really, undret Grybetrotter da vi fikk beskjed om oppmøtested og oppmøtetid for båtturen på Panamakanalen. En båttur som man absolutt bør få med seg når man er her. – Med en halvtimes kjøretur fra hotellet, må vi jo stå opp før kl 5 da, resonnerte hun. 

Men må man, så må man i det harde ferieliv. Presis kl 6 møtte vi opp på havna i bydelen Amador som vi hadde fått beskjed om.

Det var fortsatt mørkt da vi ankom havna der båten vår skulle gå fra kl 6 en lørdags morgen i Panama City.

Der sto både båten og mannskapet klare til å ta oss i mot.

For de som ikke kan bæres opp trappene til utedekket, var det også mulig å sitte inne nede. Dog inni et aircondition-kjøleskap igjen, så ta i så fall med klær.

Jobetrotter fikk utdelt to billetter med navnet sitt på. Billettene skulle også fungere som mat- og drikkekuponger på båten. Uvisst hvorfor syntes vi, etter som de jo selv burde ha kontroll på hvem som var på båten og faktisk hadde bestilt billett med mat inkludert.

Jobetrotter fikk hentet oss et par sandwicher til frokost. Det var frokost, lunsj og ubegrenset med alkoholfri drikke inkludert i båtturprisen.

Det fine med å stå opp alt for tidlig er at man i hvert fall får en utseiling i nydelig soloppgang. Her fra utseilingen fra Panama City:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alle båter, også turistbåter må ha med seg en los. Losen er sjefen, frem til båten forlater kanalområdet, da tar kapteinen igjen kommandoen.

Båten som har satt av losen i vår båt returnerer til havna.

Båtturen tok drøye fire timer, og vi skulle på turen kjøre gjennom de tre eldste slusene – de fra 1914.

To av dem var på slusene ved navn Miraflor:

Årsaken til den tidlige båtavgangen var selvfølgelig at vi måtte tilpasse oss den kommersielle skipstrafikken. Vi skulle ligge bak et digert lasteskip sammen med en annen turistbåt gjennom alle slusene. Det gjelder å utnytte vannkapasiteten maksimalt, og med to turistbåter bak lastebåten Ditlev, ble det ikke mye plass til overs inne i slusene.

Vår båt legger seg godt bak lasteskipet Ditlev og en annen turistbåt på vår vei gjennom slusene.

– Dette er jo akkurat som sluseturene vi har hatt i Telemarkskanalen jo. Bare at i Telemark er det finere natur, kvitret Grybetrotter, mens hun storkoste seg i vinden. Vel kan lite slå Telemarksnaturen, men det er jo stas å være i en av verdens mest kjente kanaler også.

Da vi var kommet opp den første slusa i Miraflores, dro to lokomotiver digre Ditlev videre til neste sluse. Lokomotivene kjører på tannhjulsskinner på hver side av kanalen, og har ingen problemer med stigningen til neste «trappetrinn» i slusene. Men i den nye kanalen som benyttes for enda større skip benyttes tauebåter.

Klar for sluse 2

Mellom sluse 2 og 3 fikk vi lunsj. Bestående av lunsjbuffet med ris, kyllingnuggets og grønnsaker.

Akkompagnert av underholdende kommentarer fra amerikanere rundt oss som høylydt satte ord på akkurat det vi selv tenkte, men ikke turte å si høyt: «Lurer på hvor renslig det er her. Tenker salmonellaen florerer jeg. Jeg tror kanskje det var tryggere det vi spiste på gata i Den Dominikanske Republikk». Alt med et glimt i øyet selvsagt, og vi gaflet alle i oss maten. Som til tross for at den rakk å bli lunken før noen fikk spist noe, faktisk var god – og ingen ble syke etterpå (i hvert fall ikke Jobetrotter og Grybetrotter).

Så var vi klare for tredje sluse – Pedro Miguel-slusa

Før vi seilte videre mot Puente Centenario….

….Og videre innover mot regnskogen

Innover i nasjonalparken mot Gamboa regnskog var naturen fantastisk – på en annen måte enn Telemarkskanalen.

Dessverre var ikke dette en rundtur slik Grybetrotter skulle ønske. I Gamboa ble vi satt av for å busses tilbake.

Det kom mange turister og mange busser før vi skjønte hvilken vi skulle på. Dette var ikke bussen vi skulle på.

Etter antydning til litt kaotiske tilstander ble vi etter hvert dirigert til vår buss og busses trygt tilbake til Amador. Her måtte rullestolen bæres ombord og settes foran på passasjersiden til sjåføren.

I Amador oppdaget vi bydelen i Panama City som etter vår mening er best tilrettelagt for rullestoler. Hvordan det var kan du lese om i neste blogginnlegg.

 

 

 

 

Gøy i Gamboa – den tilrettelagte regnskogen

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Gamboa regnskog, Panama, onsdag 7. februar 2024

– Vil dere jeg skal vente på dere til dere er ferdig? Uber-sjåføren som kjørte oss til regnskogen spurte på turen fra Panama City. Vi nølte. Var det nødvendig da? Og hvordan visste vi når vi ville bli ferdig….

Etter hvert som verden ble mer og mer øde rundt oss, bestemte vi oss likevel for å ta i mot tilbudet, og avtalte en helt rimelig pris pr. time for at sjåføren skulle vente. Vi skjønte etter hvert at avgjørelsen var helt riktig, for på hotellet i regnskogen fortalte de at det kunne bli vanskelig å skaffe Uber tilbake. Vel, det trengte ikke vi å bekymre oss for, erklærte vi. For vi hadde avalt med sjåføren allerede. 

Utsikt i resepsjonen på Gamboa rainforest resort

I Panama er det mye regnskog, som for Grybetrotter og andre rullestolbrukeres del er ganske så utilgjengelig å komme til. Men bare tre kvarter unna Panama City kan du likevel oppleve en liten del av regnskogen, tilrettelagt for turister som søker det trygge. Dermed passer det også ganske så godt for oss i rullestol.

 

Grybetrotter har ankommet Gamboa rainforest resort tidlig på morgenen 7. februar. Hotellet er utgangspunktet for resten av aktivitetene i Gamboa regnskog.

Ting du kan se og gjøre i Gamboa rainforest:

  • Gå på dovendyrsafari
  • Være med på båttur
  • Besøke sommerfuglfarm

Hva vi valgte å gjøre:

  • Ta en gondolliknende vogn som i følge Jobetrotter også kan sammenliknes med en skiheis, opp i regnskogen for å se på et tårn med utsikt over det meste. Vi valgte kun en aktivitet for å ikke overanstrenge oss, og fordi vi ikke visste helt hva vi gikk til.

Slik gjorde vi det:

Vi hadde lest på nettet at det beste var å ta den første turen om morgenen, som startet kl 9.30. Da var det størst sjanse for å få se noe dyreliv.

Spoileralert: Vi så ikke noe dyreliv. Det vil si hvis vi ser bort fra noen litt store maur. Disse var til stor glede for et par tyskere og barna deres, som ivrig pekte og gliste entusiastisk. Vi var mer nøkterne til oppdagelsen.

Det nærmeste vi klarte å skimte av spesielt dyreliv vi ikke har i Norge var disse kjempestore maurtuene som maurene bygde i trærne, som her i treet til høyre i bildet.

  • Jobetrotter kommuniserte med Gamboa rainforest resort om tilgjengelighet for rullestol, bestilte så billetter gjennom Whatsapp, og vi fikk beskjed om å møte opp tre kvarter før, kl 8.45. Det er hotellet som frakter turistene opp til gondolbanen.
  • I og med at det kunne være rushtrafikk om morgenen, og google maps viste at reisetiden var cirka 45 minutter, var vi klare for å ta uber kl 7.45. Først kl 9 var vi framme, men det var null stress. Og hotellet hadde full kontroll på hvem som skulle hvor og når.
  • Det tok ikke lang ventetid i resepsjonen før en hyggelig ansatt spurte hvordan vi ønsket å bli fraktet opp til gondolbanen. Ville vi bruke den vanlige trucken, eller ville vi ha en spesialbil der vi kunne laste rullestolen på lasteplanet? Grybetrotter var litt bekymret for humping på veien, og arrangøren kunne fortelle at det var mindre humping med bilen. Da valgte vi selvsagt den.

Gondolferden

  • Transporten til gondolbanen tok mellom 5 og 10 minutter, og det humpet godt på skogsveiene. Men ikke mer enn at det var helt overkommelig i den store bilen.
  • Vel oppe ved gondolbanen, ble Grybetrotter gledelig overrasket over at det var null trapper videre opp.
  • Her fikk vi beskjed om å vente på neste tilgjengelige vogn. Som viste seg å være meget bra. Kun ett lite trinn opp i den.

Bare ett lite, men overkommelig trinn inn i gondolvogna.

  • På forhånd var vi blitt forespeilet at vi måtte slå sammen rullestolen, men det trengte vi ikke. Grybetrotter kunne sitte i rullestolen sin. Nå skal det sies at Grybetrotter har en ekstremt liten rullestol, siden hun er ekstremt liten selv. Rullestoler av mer  «vanlig» størrelse måtte nok slås sammen. Men det er uansett mulig å komme ombord.

To meget fornøyde trottere klar for gondoltur. Jobetrotter satt på benk bak Grybetrotter. Hun satt i rullestolen sin.

  • Da var det bare å sette seg til rette å nyte gondolferden oppover i regnskogen. Som viste seg til vår store glede å vare i et helt kvarter.
  •  Man bør ikke ha høydeskrekk når man satt og dinglet i vogna. Det var langt ned.

På motsatt side kom gondolvognene som var på vei ned igjen.

På toppen av skogen og opp utsiktstårnet

  • Fra gondolbanen til utsiktstårnet var det cirka fem minutter å gå.

Grybetrotter og Jobetrotter kom seg frem på grusveien inni regnskogen, mellom gondolbanen og tårnet.

  • Hele utsiktstårnet besto av bare ramper – heller ikke har var det noen som helst trapper, og dermed var også tårnet meget rullestolvennlig.

Det var bare ramper, altså ingen trapper, og dermed mulig å komme seg til toppen av tårnet med rullestol. Selv om tårnet bare var 30,48 meter høyt, var det langt og delvis bratt, så også her er det greit å ha med en triller.

På veien kunne vi også observere en rusten gammel tank som vi leste var en tidligere vanntank til en utedo som hadde vært tilgjengelig ved tårnet tidligere. Den har man måttet fjerne fordi den tiltrakk seg alt for mange giftige slanger, noe som ikke er særlig fristende for noen.

Oppe i det 30 meter høye tårnet

Jobetrotter og Grybetrotter har besteget det høye tårn og kan speide utover regnskogen, Panamakanalen og Rio Chagres.

Utsikt til Rio Chagres, Panamas lengste elv.

Utsikt til Panamakanalen.

  • Av informasjonen om tårnet går det også fram at man må være påpasselig med å ikke bruke for lang tid der oppe. Tårnet tåler bare et visst antall mennesker, og det er de nok gode på å styre gjennom billettsalget til gondolbanen. Men vi kjente vår besøkelsestid, knipset våre bilder, så kjapt utover, og tok samme veien ned som vi gikk opp. Og returnerte med både gondolbanen og spesialtransporten vår tilbake til Gamboa rainforest resort. Hele herligheten var beregnet til å ta en times tid, noe det også gjorde.

Gamboa Rainforest Resort

Selve hotellet i Gamboa, var et sted vi vurderte om vi skulle returnere til for å overnatte et par netter på. Hotellet er i utgangspunktet kjempefint, og så spennende ut på bilder. Men etter å ha tatt hotellområdet nærmere i ettersyn, konkluderte vi med at det nok har sett bedre dager. Det var ikke mange gjester der, og hotellet så øde og nedslitt ut. Det gjorde seg rett og slett bedre på bilder.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Men tilgjengeligheten var upåklagelig også her. Og i likhet med i tårnet i regnskogen, hadde de også her ramper istedenfor trapper mellom etasjene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Likevel – med dobbelt pris pr. natt av det vi betaler for hotellet i Panama City droppet vi å komme tilbake for å bo på det hotellet denne gangen.

Det var upåklagelig utsikt til bassengområdet og regnskogen fra en av verandaene på Gamboa rainforest resort. Men heller ikke denne kunne friste oss til å bo der. Her koster en natt cirka 1 500 kroner pr. rom, mens vi betaler 700 kroner pr. natt på Decapolis hotel Panama City. Så vi er mer enn fornøyd i Panama City.

Tilbake i Panama City

Etter som vi begynte dagen tidlig, var det mye igjen av den da vi var ferdig i regnskogen. Sjåføren vår ventet på oss som avtalt, og kjørte oss til Casco Viejo, der vi koste oss på Casa Catedral Restaurant, som beskrevet i gårsdagens blogginnlegg.

Og jammen snubla vi ikke også over et slags sjokolademuseum, som var særlig stolte av sjokoladen de lager i Panama. De hadde i hvert fall grunn til å være stolte av disse figurene, som alle var i sjokolade. Det var kunstverkene sine det:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kvelden tilbrakte vi på en fransk restaurant av alle ting. Den ligger ti minutters gangavstand fra hotellet vårt. Verken Grybetrotter eller Jobetrotter har vært særlig fornøyd med maten vi har spist i Frankrike, men her på Petit Paris i Panama fant vi perlen. Som igjen bekrefter inntrykket vårt av at panamerne kan mat, samme hva det skal være.

Og med det var nok en perfekt feriedag komplett.

Panamas perle – Casco Viejo

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 5 i føljetongen Panama 2024

Panama City, Panama, 4.-7. februar 2024

– Nå Grybetrotter, føler jeg vi er tilbake på skikkelig feriespor. Der vi pleier å være, når alt vi spiser og drikker er supergodt, det er varmt, utsikten er spektakulær og du pludrer i vei om planlegging av fremtidige ferier og hvor fantastisk alt er.

Ordene kom fra en ekstatisk Jobetrotter på en takterrasse i favorittbydelen vår Casco Viejo. Der livet lekte og alt var nettopp dette – perfekt. 

Vi besøkte Gamlebyen første gang søndag 4. febuar. Da tok vi Uber fra hotellet, og ble satt av på Plaza de la Independencia, foran denne kirka. Et greit sted og settes av og bestille drosjer fra. Her er det også gratis offentlig wi-fi, for oss som ikke har med 4G på telefonen vår fra Norge.

Hvorfor Casco Viejo ble favoritten vår:

De åpne plazaene og trillevennlige veiene

Kjært barn har mange navn, og Gamlebyen eller Casco Viejo eller San Felipe eller hva man velger å kalle den er ikke veldig stor. Det er enkelt å manøvrere seg rundt. Grybetrotter hadde ventet brosteiner fra helvete, som de vi støtte på i gamlebyen i Havanna i 2013, men nå ble hun gledelig overrasket. Selvfølgelig, alt var langt fra perfekt, og det var høye fortauskanter og smale fortau over det meste. Men hvor mye glede man har av det man opplever, handler jo som regel like mye om forventninger. Og våre forventninger til gamlebyen var ikke høye. Derfor ble vi glad av å se at det var enkelt å trille på veiene ved siden av fortauet, og selv om biltrafikken til tider kan være ganske intens, tar alle sjåførene hensyn og slipper oss fram der vi måtte ønske å gå.

På og rundt Plaza de la Independencia

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Lunsj på Plaza Simon Bolevar

Vi var på jakt etter uterestauranter, og etter å ha spurt oss om, fikk vi vite at de fant vi på Plaza Simon Bolevar.

Vi satte oss på Restaurant Casablanca, og delte dagens fisk som i likhet med all annen mat i Panama smakte fantastisk

Videre rundt i det historiske distriktet

Etter lunsj vandret vi videre på måfå. Og havnet selvsagt borti en plass med trapp i. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter derimot, ville det annerledes.

Her midt i gåturen vår, stoppet det opp litt med noen trapper. Grybetrotter ville gå videre. Jobetrotter ville heller humpe opp trappene i varmen, for å se hva som var der. Da gjorde vi det.

Jobetrotter har fått Grybetrotter vel opp de totalt 16 trappetrinnene. Og bak oss var det idyllisk, det skulle ikke stå på det….

Vel oppe møtte vi salgsboder på salgsboder som solgte nips du ikke trenger. Akkurat det var ikke så spennende, men det spennende var omgivelsene og utsikten over til sentrum.

Utsikten til sentrum var fin, og når du først hadde forsert trappene opp til den idylliske plassen med salgsbodene var det faktisk trillevennlig og ikke trapper opp og ned bakkene der.

Plaza de Francia

I enden av gamlebyen fant vi Plaza de Francia – plassen som var dedikert til statuer av menn som hadde hatt en stor innflytelse på Panamas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tre takterrasser

Hovedgrunnen til at vi elsker gamlebyen er at vi stadig finner nye takterrasser her. Noen mer tilrettelagt enn andre. Her er vår dom over de tre vi har prøvd ut til nå.

4. februar: Sama Skylounge

Sama Skylounge sett nedenfra. Dit vil jeg opp, erklærte Grybetrotter søndag 4. februar. – Ikke sikkert vi får til det, sa Jobetrotter.

Rullstoltilgjengelighet: Terningkast 2

Pluss for at de hadde heis, men det hjelper lite når det er tre trappetrinn inn og så seks trappetrinn (med sving) ned til heisen.

Bare høye bord.

Ikke HC-toalett, men det gikk an å gå på do der med mye bry og en ektemann som vakt (etter som man ikke fikk lukket døra).

Velvillighet til å hjelpe fra panamerne til tross for lite rullestolvennlig: Terningkast 6

De var imøtekommende og hyggelig og gjorde det de kunne for å hjelpe oss inn.

Grybetrotter var fornøyd med å ha kommet seg opp til takterrassen til tross for at det ikke var supert tilrettelagt for å si det mildt.

Atmosfære og stemning: Terningkast: 6

Når Grybetrotter først hadde kommet seg opp på de høye stolene, var det lett å se ut på utsikten, da det var glassveranda som ikke var dekket til av andre unødvendige ting.

Det var så hyggelig der at vi ble sittende i flere timer og attpåtil bestille mer mat. I hvert fall frem til kl 19. Da skrudde de opp musikken på ekstremt volum, så da gikk vi.

Mat: Terningkast: 6

En fantastisk god libanesiske smårett av et eller annet (som var mer enn stor nok for to). Uansett – de kan mat i Panama, samme hva man bestiller.

5. februar: Mazatlàn roof top

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

Denne terrassen var mer som en vanlig terrasse og ikke en takterrasse, men siden den ligger på taket av restauranten sin, kan den kvalifisere som en takterrasse. Dermed kunne de fint fått til en rampe istedenfor de to trappetrinnene opp til terrassen som man måtte forsere. Stort trekk for dette. Ellers var det lite å utsette på tilgjengeligheten. Den hadde til og med et toalett man kan bruke som rullestolbruker (med liten rullestol), som du kommer til ved å gå ramper rundt og ned (riktignok etter å ha humpet ned de to trinnene du kom opp da).

To unødvendige trinn ned fra Mazàtlan roof top terrace

Velvillighet for å hjelpe til fra de ansatte: Terningkast 6. 

Som vanlig i Panama ingenting å utsette der.

Atmosfære og utsikt: Terningkast 10 av 6. Helt fantastisk

Ekstra fantastisk var det å komme til denne når vi nettopp hadde oppdaget og gått den rullestolvennlige promenaden fra hotellet som vi skrev om i forrige blogginnlegg.

Livet kunne ikke vært mer perfekt akkurat her akkurat denne kvelden.

Maten: Terningkast 10 av 6 – Det beste hittil

Jobetrotter valgte cheviche med hvit fisk og Grybetrotter tostadas med reker. Det hele var så godt at vi også måtte dele en tredje rett (hva nå det var igjen)? For ikke å snakke om den himmelske espresso martinien til dessert.

Det var også her Jobetrotter ytret de euforiske ordene om at vi nå for alvor var tilbake på feriesporet vårt.

6. februar: Tantalo roof top bar

Rullestoltilgjengelighet: Terningkast 4

«Bare» ett trinn inn til restauranten hvor det var finfin heis opp til takterrassen. Toalett det gikk an å komme inn i med (liten) rullestol. Trekk for bare høye bord og planter foran utsikten, som gjorde det litt vanskeligere å se ut.

Velvillighet fra betjeningen til å hjelpe til med rullestol: Terningkast 6

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Atmosfære og stemning generelt: Terningkast 6

Utsikt med regnbue…

Maten: Terningkast 9 av 6

Blekkspruten med masse godt krydder smakte nesten like godt som dagen før. Og ikke minst denne herlige sjokoladekaka:

7. februar: Museumsrestauranten

7. februar så Grybetrotter inn i en bakgård som så både koselig og innbydende ut.

Bakgården viste seg å være en slags museumsrestaurant. Rettere sagt ved navn Casa Catedral restaurante. Vi kikket så vidt inn i restauranten, der Grybetrotter registrerte at iskald aircondition slo i mot oss, og hit skulle ikke hun inn å fryse. Det eneste ledige bordet utendørs var for høyt, og det orket hun ikke nå.

Her kunne vi se på kokken mens han lagde maten vår. Noe han gjorde særs bra.

Men kelnerne som akkurat hadde rukket å registrere oss, ante råd. De kom bærende ut på et bord, og her kunne vi fint sitte. Dermed fikk vi nok et fantastisk måltid i Gamlebyen. Ikke på en takterrasse riktignok, men på en museumsrestaurant der vi kunne se kokken lage maten utendørs.

Grybetrotters tostadas med tunfisk og mango, samt Jobetrotters cheviche med hvit fisk var opptil terningkast 10 av 6 det også. Nok et herlig måltid i fancy omgivelser.

Innredningen av restauranten gjorde for så vidt ikke skam på de som spiste inne heller. Vi måtte selvfølgelig ta interiøret i nærmere åsyn etter måltidet.

Da kom vi samtidig i prat med et par der den ene mannen kom fra Canada og den andre mannen fra Australia. De kunne fortelle at de til vanlig  bodde i Canada, men at de var like glad i vinteren som Grybetrotter. Derfor tilbrakte de det meste av vinterhalvåret på Costa Rica. Nå var de innom Panama på en liten ferie i ferien. De påsto at de var pensjonister, men Grybetrotter tenkte at det måtte være tidlig pensjon, for de så ikke ut som de var eldre enn i slutten av femtiårene maks.

Det høres ut som livet sitt det, tenkte Grybetrotter, ikke så rent lite misunnelig….

Grybetrotter har falt pladask for gamlebyen, ikke minst på grunn av denne restauranten – Casa Catedral restaurant. De canadisk-australske paret vi pratet med rett etter at dette bildet ble tatt, kom så vidt med i bakgrunnen.