- Temperaturkluss og byvandring i San José
- Jybetrotters tre museumsbesøk i San José
- Vulkanen Poás, hagen til fossefallet La Paz og middag med utsikt
- Costa Ricas første hovedstad
- Jybetrotter når nye høyder på Costa Rica
Høst 2024: Grybetrotter oppdager at hun hadde bestilt sommerferie til et kaldt sted
– Jøss, så rart at det er oppvarmet basseng på hotellet? Det trenger man jo ikke i tropevarmen…. Og med det oppdaget Grybetrotter at sommervinterferien hun hadde bestilt var i en fjellby mer enn 1 100 meter over havet. Der temperaturene var som i norske fjell på sommeren.
5. februar 2025: En liten søt fugl hadde satt seg på rekkverket til bassenget på Hotel Cristina i Costa Ricas hovedstad San José.
San José, Costa Rica, 3, til 6. februar 2025
Grybetrotter og Jobetrotter – heretter kalt Jybetrotter – har i år lagt en av sine to sommervinterferier til Costa Rica. Etter som vi hadde like lite peiling på Costa Rica som vi hadde på Panama da vi reiste dit, tenkte Grybetrotter at vi like gjerne kan være i hovedstaden San José, der KLM lander. Skuffelsen var derfor stor da vi oppdaget at San José er adskillig kjørligere enn resten av Costa Rica.
Selv om temperaturen på dagen ble 25-27 fjellvarmegrader, var de kalde 15-16 fjellgrader på kvelden og natta. Det var dessuten alt for mye vind, som gjorde at Grybetrotter aldri følte det ble virkelig varmt. Dermed ble bassenget heller ikke ordentlig varmt. Tverti mot føltes det iskaldt, og Grybetrotter har sine tvil om det faktisk var oppvarmet. Så med et ribbein som har vært av og på i knekkemodus hele vinteren, ble det ikke mye svømmetrening i bassenget den første uka av ferien. Men hun fikk dyppa seg et par ganger likevel da.
De som kjenner Grybetrotter vet at hun er hysterisk opptatt av tropetemperaturer. Det kan sjelden bli for varmt for henne. I tillegg til å se nye steder er det jo tross alt for å ha det så varmt som mulig hun reiser.
– Jeg reiser ikke verden rundt for å bare ha norske sommertemperaturer, erklærte hun. Men Grybetrotters skuffelser varer sjelden lenge, og det fine med å booke hotell selv er at det kan endres (så sant man passer på å ikke bestille hotell som er bindende da). Etter mange nye søk med ulike alternativer, så endret vi den andre uka av ferien til kystbyen Jacó. Jacó ligger ved stillehavet, et par timer sør for San José. Det er verdt å påpeke at vi fant ut dette lenge før vi reiste, så det kom ikke som noe sjokk på oss da vi faktisk ankom stedet.
Og lavere temperaturer til tross – vi bestemte oss likevel for å bo i hovedstaden i en av de to ukene vi skal være her. Det er jo tross alt ikke norsk vinter akkurat. Det skal også sies at alle andre nordmenn enn Grybetrotter ville elsket temperaturene der.
Jobetrotter hadde på sin side i utgangspunktet vært litt skeptisk til at det ville bli for likt fjorårets sommervinterferie i Panama, siden Costa Rica er nabolandet til nettopp Panama. Han hadde ikke trengt å bekymre seg. De to feriene er helt forskjellige. Det som er likt er at befolkningen i Costa Rica er like vennlige og imøtekommende som de var i Panama, og det oppleves like trygt å være turist her.
Byvandring i bilder
En av likhetene var at det var fullt mulig å gå fra hotellet vårt til sentrum av San José. Men i motsetning til i Panama, fant vi dessverre ikke en like fin promenade å vandre en time på i San José
Hotellet vi hadde valgt i San José heter Suites hotel Cristina, og var tilgjengelig for rullestoler (dog en litt bratt rampe opp til inngangen – men det VAR rampe). Herfra var det mulig å gå inn til sentrum av byen. Riktignok hadde vi kanskje slitt litt med elektrisk rullestol.
Hotel Cristina serverte nydelig frokost tilberedt av en kokk ved bassenget hver morgen. Det var et ikke alt for stort leilighetshotell, der vi hadde bestilt den minste leiligheten på 42 kvm. Mye plass å boltre seg på med andre ord. Her fra første frokost 3. februar.
Blå gele var også en artig dessert som ble servert ved frokosten tirsdag 4. februar.
3. februar: I området rundt hotellet var det masse bra restauranter, som man kunne komme seg til, på trillevennlige, tilgjengelige fortauer.
3. februar: Her var også byens eneste rullestoltmerkede gangfelt… (som vi så i hvert fall).
3. februar: Hotellet lå cirka ti minutters gange fra den kjente parken Sabana. Grybetrotter hadde lest at den var et slags knutepunkt i San José, og vi kunne gå enten rundt eller gjennom parken på vei til byen. Vi valgte som regel å gå fortauet rundt parket, grunnet mer humping inni parken og bra fortau utenfor.
3. februar: På vår første tur gikk vi gjennom parken. Grybetrotter var litt skuffet over at parken så litt småforfallen ut og ikke så shina opp som vi hadde forventa. Men vi så at det var aktiviteter og bursdagsfeiringer der på ettermiddagen og i helgene, så parken ble nok brukt av lokalbefolkningen.
3. februar: På tur i Sabana-parken
3. februar: Sabana-parken ledet frem til Costa Ricas kunstmuseum. Den staselige bygningen var fra 1940 til 1955 hovedstadens flyplass. Vi besøkte museet noen dager senere.
3. februar: Da vi hadde passert kunstmuseet, var det slutt på de behagelig tilgjengelige fortauene. Da var det meningen at vi skulle krysse veien over denne broa.
3. februar: Det var tydeligvis meningen at det skulle være heis til fortausovergangen også, men den så sånn ut – gjengravd med grus og stein og overhodet ikke i bruk. Dermed måtte vi krysse gata med livet som innsats. Akkurat som vi gjorde noen ganger i Panama. Men heldigvis var bilistene hensysnfulle og stoppet og smilte når vi skulle over veien.
3. februar: Jybetrotter på tur i San José.
Et stillig hotell i victoriansk stil på veien. Her avbildet 6. februar.
3. februar: Da vi ankom sentrum gikk ved rett på 1880 Mercado sentral. Som vi selvfølgelig måtte rett inn i..
3. februar: Markedet besto av både kafeer og masse butikker, men var ikke like spennende som andre lokale markeder vi har vært i. Så vi så oss bare kjapt om og strena ut igjen.
3. februar: Vi måtte selvsagt også se på kjøttmarkedet. Og kom tomhendt ut her også…
3. februar: Jybetrotter i gågata i San José
3. februar: Vi avsluttet dagens byvandring på Kulturplassen – som Grybetrotter feilaktig skrev på Snapchat at var Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet lå enda litt lenger unna…. Dette viste seg å være Nasjonalteateret.
3. februar – Og på Nasjonalteateret fant vi favorittkafeen vår. Som heller ikke het «Cafè Britt». Britt er nemlig overalt, og er et costaricansk selskap som driver med kaffe og sjokolade. Ikke alltid lett å sjekke fakta når man skal snappe fort. Teaterkafeen het derimot «Alma de Cafe», som betyr noe slikt som kaffesjelen. Vi drakk ikke kaffe, men de serverte utsøkt vin.
3. februar: Jobetrotter var også storfornøyd med Alma-kafeen, og klinket etter hvert til med å bestille seg et smørbrød med gravet ørret. «Dette var det norskeste jeg har smakt på lenge», gliste han fornøyd.
Vi avla Alma et nytt besøk torsdag 6. februar også…. Etter at vi hadde besøkt nasjonalmuseet og riktig lest oss opp om Costa Ricas historie.
Til de som lurer på prisnivået som turist på Costa Rica, kan vi generelt si at det ligger godt opptil norske priser. Eller i hvert fall svenske. I likhet med priser vi finner andre steder i utlandet for tiden. Altså litt lavere enn i Norge, men ikke sjokkerende lavt. Ett glas vin koster mellom 120 og 130 kroner, og en rett på restauranter man gjerne spiser på når man er på ferie koster mellom 250 og 300 kroner. Tiden som «rik nordmann i utlandet» forsvant med pandemien og kronekursraset.
I sentrum fant vi i tillegg flere interessante museer og aktiviteter. Neste blogginnlegg vil vi vie til San Josés kulturelle høydepunkter.