Site icon Grybetrotter på tur

Agra Fort, en overpriset tallerken og noen kongelige juveler

Dette er innlegg 6 av totalt 15 i føljetongen India 2017

Agra, India, onsdag 25. januar 2016

Etter vårt spennende besøk i Taj Mahal, var dagen bare så vidt i gang. Vi ble kjørt tilbake til hotellet for frokost, og Grybetrotter begynte endelig å føle seg litt sulten igjen etter å ikke ha spist noe særlig på halvannet døgn grunnet sin overspising i Delhi. Taj Mahal ligger egentlig bare 2,5 kilometer unna hotellet vårt ITC Mughal Agra. I teorien kunne vi egentlig gått bort selv. Det gjorde vi imidlertid ikke. I gatene var det et kaos av mennesker, biler, hester, kuer, mopeder og rickshawer, så da var det enklere og tryggere å bli kjørt.

I parken på vei ut av hagen til Taj Mahal, krydde det av aper som lekte seg ute i naturen.

Agra Fort

Grybetrotter foran Agra Fort.

Agra har visst mer å by på enn bare Taj Mahal, og Agra Fort er noe av det. Etter en lett og innbydende frokost på hotellet, var det dit turen gikk. Borgen er i likhet med Taj Mahal tatt med på UNESCOs verdensarvliste, og kort fortalt var det bestefaren til Shah Jahan (mannen bak Taj Mahal), nemlig Akbar, som flyttet familien hit fra Delhi på 1500-tallet. Det ble da hovedresidensen til Mogul-dynastiet, og igjen fortalte guiden vår Agrapappa historier om Akbar, Jahan og resten av familien.

Jobetrotter i hovedhagen til Agra Fort.

Fra hagen kunne vi se opp til haremet der konene til mogulen bodde.

Agrapappa fortalte at det var mye maktspill og blodige kamper i mogul-dynastiet på denne tiden, og i 1658 ble Jahan tatt til fange av sin tredje eldste sønn, etter at sønnen hadde drept sine to eldre brødre. Her ble han satt i husarrest frem til han døde i 1666, og bildet til venstre viser rommene han satt i. Herfra kunne han se over til graven til sin kone. På bildet til høyre skimtes utsikten over til Taj Mahal fra borgen.

I likhet med i hagen til Taj Mahal hadde engelskmennene også i Agra Fort erstattet trær i hagen med grønne plener og idyllisk beplantning.

En overpriset tallerken

Etter besøket i Agra Fort ble vi kjørt avgårde til det vi trodde var et museum. Her skulle vi få se på arbeidere som lagde tallerkener for hånd i samme stein og mønster som i Taj Mahal.

Her på gulvet fikk vi demonstrert av arbeiderne hvordan de lager keramikkplater og tallerkener for hånd med ekte stein og mønstre i samme stil som Taj Mahal. Mange av de største tallerkenene tok det flere måneder å lage.

«Museet» skulle etter hvert vise seg å være en ganske så stor butikk, der de solgte alt fra små bordbrikker til hele marmorbord i alle størrelser. Alt håndlagd, og teknikken som ble brukt, var den samme som ble benyttet i Taj Mahal, små steiner ble formet med håndredskap og lagt inn i (håndlagde) fordypninger i marmoren.

Kanskje vi ville ha noe, spurte betjeningen. – Ja, jeg kunne jo godt tenke meg en liten brikke til å sette i reisehylla vår, sa Grybetrotter til Jobetrotter, og med det ble vi geleidet inn. Og butikken hadde gode selgere, det skal de ha. Her fikk vi se den ene spektakulære marmorgjenstanden etter den andre, mens vi fikk historien bak omtrent hver farge, stein og mønster på alle. Det var ikke ende på hvor lang tid det tok å lage noe sånt for hånd.

Til slutt hadde valget falt på at det antagelig var en tallerken vi ville ha med hjem. Indisk kunst er vel uansett ikke hverken Grybetrotters eller Jobetrotters favorittstil. Og fargerike blomster og elefanter, hører kanskje bedre hjemme i India enn i et moderne minimalistisk kjøkken. Men de fant nå frem tallerkener til oss. Og informerte oss om både det ene og det andre uinteressante fakta rundt produksjon og egenskaper.

Og så falt vi etterhvert litt for en med orange blomster og glitrende steiner, som er gjennomskinnelig hvis man putter et lys bak den (skjønt ingen har vel for vane å putte lys bak tallerkener, annet enn eventuelt når man skal selge tallerkener). Så vi valgte å kjøpe den. Prisen hørte vi dessverre for seint til at Grybetrotter turte å ombestemme seg. Og med det kom vi ut av butikken med den dyreste tallerkenen vi noen gang har kjøpt. Som sikkert har kostet mange arbeidstimer (i tillegg til kroner), men egentlig ikke er så veldig fin.

Slik ser den dyrekjøpte tallerkenen ut. Veldig utypisk for Grybetrotter og Jobetrotters stil, som overhodet ikke er opptatt av verken fint selskapsporselen eller designbestikk. Heretter måler vi alle andre kjøp i «det er jo billigere enn en tallerken», og Jobetrotter brukte resten av ferien på å mobbe Grybetrotter for kjøpet. Selv om prisen vil forbli ukjent for offentligheten, var det en lærepenge vi klarte å leve med. Og etter dette klarte Grybetrotter å si nei til alt annet vi ble tilbudt resten av ferien.

Kongelige juveler

Om det var helt passende eller ikke – neste stopp var diamantforretningen Kohinoor Jewellers. Grybetrotter trodde først at vi skulle på et museum for å se på lokal broderikunst, og ble derfor en smule stresset da det hele så ut som det var en smykkebutikk. – Å nei, jeg orker ikke å gå inn og bli lurt til å kjøpe noe mer nå, sa hun fortvilet til Jobetrotter. Nå MÅ du legge ned veto uansett hva jeg vil ha, fortsatte hun. – Jaja, vi får bare prøve å se hva som skjer, sa Jobetrotter.

Utenfor ble vi møtt av væpnede vakter, og vi ble geleidet inn til eieren selv. Han fortalte at han var en del av Mathur-familien, som eide forretningen, og at disse var i fjern slekt med den tidligere kongefamilien. Butikken har vært i Mathur-familiens eie siden 1862.

Og til vår store lettelse, i første etasje fikk vi se en svært imponerende utstilling av tredimensjonale billedbroderier fra Padma Shri Shams. Dette var virkelig imponerende, og vel verdt turen. Vi fikk desverre ikke lov å ta bilder, men det ville uansett ikke gitt et riktig inntrykk av broderiene. Her er imidlertid en link til flere av bildene hans.

Flere av broderiene hadde tatt årevis å lage, og det var svært spektakulært å se på der de sto rammet inn i glass som lyste opp ett og ett bilde mens eieren fortalte om historien bak hvert av de. Det gikk selvfølgelig an å kjøpe kopier av liknende bilder som var laget av elevene til de opprinnelige kunstnerne, men vi hadde som kjent mentalt sperret bankkortet vårt.

Etter dette gikk turen opp til andre etasje, der selve juvelbutikken var. Og eieren benyttet seg av alle salgstriksene han kunne. I Agra er det store grønne smaragder som gjelder, og han kledde opp Grybetrotter i et digert smaragdkjede med matchende ring og armbånd. Smykkene hadde tilhørt Arjumand Banu (senere kjent som Muntaz Mahal), det vil si kona til Jahan, som nå bor i Taj Mahal. Dette hadde hun visstnok hatt på seg i  da hun giftet seg med Jahan i 1613. Smykkene var ikke til salgs, men Grybetrotter skulle få prøve. Så absolutt. Vi fikk servert brus og chai latte, og ble vartet opp på det som faktisk føltes som kongelig vis.

Grybetrotter og Jobetrotter ser på smykker. Stemningen var høy og alt lå til rette for et godt kjøp…..

Grybetrotter fikk fremvist fantastiske smykker som var til salgs, og lekte med tanken på å kjøpe et par kjempefine smaragdøredobber – helt til hun hørte prisen. 22 000 NOK var totalt uaktuelt å betale for et par øredobber hun sikkert kom til å miste uansett, og heldigvis var summen så høy at denne gangen var det ikke vanskelig å si nei. Og med det var magien brutt, og vi kunne ikke kommet oss fort nok ut av butikken. Men det hele hadde vært en minneverdig opplevelse likevel.

 

Aldri før har Grybetrotter prøvd en keiserinnes originalsmykker fra 1613. Men selv om butikkeieren visste å utnytte alle sine salgsevner, hadde Grybetrotter nå for lengst skjønt tegningen. Og klarte denne gangen å motstå et kjøp av to fine smaragdøredobber. Den astronomiske prisen hjalp også på beslutningen.

Tilbake på hotellet

Besøket hos Kohinoor Jewellers var det siste på dagens sightseeingprogram, og vi ble kjørt tilbake til hotellet for å spise lunsj. Etter dette benyttet vi ettermiddagen til å vandre rundt i hagen for å se på den i dagslys.

Til tross for et kjempefint bassengområde var det dessverre for kaldt å bade i det iskalde, ikke oppvarmede vannet. Vi satte oss derfor heller ned på solstolene og leste i et par timer.

På vår vei gjennom hagen kom vi også forbi et reisefølge som drev med noe de muligens tenkte var yoga – men som for oss så mer ut som trim for eldre.

– Jøss, driver de og rigger opp til bryllup her? Så koselig å få se et indisk bryllup, sa Grybetrotter på turen rundt i hagen. Det skulle senere på kvelden vise seg at det verken var et indisk bryllup eller særlig koselig…

Det vi trodde skulle være et indisk bryllup viste seg nemlig å være et white party med høylydte amerikanere som danset uinspirert til teknomusikk, på ekstremt amerikansk vis. Selvfølgelig det samme reisefølget som hadde vrikket seg på plenen tidligere på dagen. Grybetrotter og Jobetrotter har vært på white party på cruise i Karibia i 2012, og var ikke veldig imponert. Vi klarte derfor ikke å la være å bli skuffet over at amerikanerne, selv i India, oppførte seg som om de var amerikanere.Vi trodde nemlig at amerikanere som dro på ferie til India var litt mer opptatt av å oppleve den indiske kulturen. – Men de har sikkert stemt på Trump alle sammen, konkluderte vi.

Grybetrotter og Jobetrotter følte ikke for å slutte seg til amerikanerne på festen deres, men lot seg villig avbilde av mannen som holdt vakt ved inngangen.

På teater i Agra

Da vi var i New Delhi hadde vi av guiden vår Dinamo fått anbefalt å gå på teater i Agra. For tiden var det nemlig satt opp et teaterstykke om kjærlighetshistorien til Shah Jahan og Muntaz Mahal i god Bollywood-stil, fikk vi forklart. Og Dinamo hadde jo som kjent hatt gode anbefalinger i Delhi, så vi ville prøve teateret. Vi avtalte derfor med Sonu at han skulle hente oss kl 18.30 pg kjøre oss til teateret. Stykket begynte kl 19.

Det var ingen problemer å få tak i billetter, og naturligvis valgte vi de dyreste med best utsikt. Og i halvannen time kunne vi nyte det Bollywood-inspirerte showet spekket med sang, dans og dramatikk, mens vi hørte på engelsk oversettelse på øretelefonene som lå ved hvert sete. Selv om det var festlig å gå på teater i India, må vi vel innrømme at vi egentlig ikke ble så imponert av verken de falske sangene eller den dårlig koordinerte dansingen. Men det var jo en opplevelse det og.

Pinch of Spice

Rett over veien for hotellet vårt lå restauranten Pinch of Spice. Sonu, sjåføren vår, pekte på restauranten da han kjørte oss tilbake til hotellet tidligere på dagen. Her måtte vi gå, sa han. Veldig god mat. En ekstra bonus var det jo også at Grybetrotter allerede hadde lest at restauranten var anbefalt i guideboka vår.

Det var dessverre en lang trapp opp til restauranten, men maten skuffet ikke. Grybetrotter og Jobetrotter hadde nå lært seg å dele en rett, klok av skade etter sin overspising, og denne gangen klarte vi å porsjonere det hele i akkurat passe mengde.

Det var en hektisk og trivelig atmosfære i restauranten Pinch of Spice. Vi måtte vente i 10 minutter på å få bord, men maten var som alltid hittil i ferien, veldig god. En bra avslutning på nok en minneverdig dag.

 

 

 

 

Series Navigation<< Taj Mahal i solnedgang, soloppgang og en dæsj med tåkePå vei til Jaipur via Fatehpur Sikri >>
Exit mobile version