Site icon Grybetrotter på tur

En ny dag i Delhi

Dette er innlegg 3 av totalt 15 i føljetongen India 2017

New Delhi, India, mandag 23. januar 2017

I motsetning til dagen før, klarte vi å våkne i tide til frokost denne mandags morgenen. Og fikk med det smakt på den første av flere fantastiske hotellfrokoster som besto av et utall med indiske retter. 

Grybetrotter mesket seg i all verdens gode indiske retter ved frokosten på hotel Le Mèridien.

Presis kl 13 sto vi utenfor hotellresepsjonen og trippet. Vi var klare for ny runde med sightseeing, og var spent på hva Dinamo skulle vise oss i dag. For å få til det, måtte Dinamo riktignok dukke opp da. Utenfor var det ingen Dinamo å se.

Jobetrotter satt spent med sekken og puta til Grybetrotter og ventet og ventet på Dinamo og Sonu som skulle hente oss for dagens guiding.

Først 20 minutter senere dukket en noe stresset Dinamo opp. Han beklaget på det sterkeste at han var forsinket, og forklarte at de hadde blitt stående i trafikkork nedenfor hotellet. Som kjent hadde alle veier opp til hotellet vært stengt frem til kl 12 på grunn av øvelser til nasjonaldagen 26. januar, men tydeligvis var øvelsene forsinket. Vi smilte og beroliget Dinamo med at vi var på ferie, så vi hadde det ikke travelt.

I dag skulle vi innom to severdigheter, forklarte Dinamo.

 Sikh-templet Gurudwara Bangla Sahib

Første stopp på veien var et sikh-tempel hvis navn Grybetrotter for lengst har glemt. Men det store internettet er til stor hjelp i etterkant av en ferie, og tempelet bærer navnet Gurudwara Bangla Sahib.  Sikhene utgjør for øvrig ca 2 % av Indias befolkning i dag.

Grybetrotter og Dinamo ankommer Gurudwara Bangla Sahib.

Grybetrotter og Jobetrotter utenfor Gurudwara Bangla Sahib.

I tempelet var det ramper og rullestolvennlig inngang. Som i de fleste andre templer og severdigheter i India måtte vi her ta av oss på beina. Her fikk Grybetrotter i motsetning til i moskeen dagen før lov til å ta med rullestolen inn på plassen. I tillegg ble vi utstyrt med skaut på hodet.

Selv om tempelet i seg selv var imponerende å se på, var nok det mest interessante med besøket det store suppekjøkkenet som holdt til ved siden av. Dinamo fortalte at kjøkkenet drives på frivillig basis, og alle kan melde seg til tjeneste der uavhengig av religion. Her serveres det tre måltider pr. dag (frokost, lunsj og middag) til byens hjemløse, og de serverer  ca 1000 mennesker samtidig i flere runder. Heller ikke her er det viktig hvilken religion de tilhører.

Det var ganske sterkt å se de lange køene av folk utenfor som sto og ventet på neste måltid. I løpet av tiden vi var der, åpnet dørene for disse menneskene og vi så 1000 mennesker sitte på et gulv i en kjempestor sal mens de ble servert mat i porsjoner av de frivillige. I tempelet serveres det rundt 10 000 måltider hver dag.  Dinamo fortalte at det er mulig for folk å be om mat også mellom hovedmåltidene hvis de skulle være ekstra sultne.

Bilder fra suppekjøkkenet der de frivillige lager mat. Maten kokte i digre gryter mens de frivillige stekte indisk chapati og nanbrød.

Dinamo fortalte at slike suppekjøkken ofte finnes i andre templer også, ikke bare i sikh-templene.

Grybetrotter benyttet anledningen i bilen til neste stopp å spørre Dinamo om hva slags velferdssystem som egentlig finnes i India, og om det er noe sikkerhetssystem for de fattige i det hele tatt. Han fortalte at alle som lever under fattigdomsgrensen kan melde seg på det som vi antakeligvis kan sammenliknes med et sosialkontor i Norge. Her må de fylle ut masse skjemaer og dokumentere at de ikke har inntekt. De vil da bli registrert som fattig. Da har de rett på ytelser fra staten, og kan også få hjelp til å finne bolig for natta på herberger osv. – Men for å kunne hjelpe de fattige, må de be om det selv, sa Dinamo. – Og det er det ikke alle som gjør.

I «Times of India» senere på ferien leste vi for øvrig at kun 7 % av Indias befolkning betaler skatt. Det betyr med andre ord at kun 7 % av befolkningen har høy nok inntekt til å komme over grensen for å betale skatt. Og altså har 93 % av Indias befolkning ingen eller så lav inntekt at de ikke kan betale skatt. Det er et enormt stort fattigdomstall i et land med 1,25 milliarder mennesker.

Qutb Minar-komplekset

Neste stopp på programmet var Qutb Minar-tårnet og historiske monumenter rundt, som sammen utgjør Qutb Minar-komplekset. Severdigheten er på UNESCOS world heritage-liste.

Det syv meter høye Qutb Minar-tårnet var tidligere åpent for publikum, men ble i 1981 stengt etter en dødsulykke. Det er derfor ikke lenger mulig å gå opp trappene til toppen av tårnet. Noe som uansett ikke ville vært aktuelt for vår del.

Qutb Minar var også utstyrt med ramper, og området var relativt enkelt å komme seg rundt på med rullestol.

– Hvor mye driks har dere tenkt å gi sjåføren, spurte Dinamo mens vi så oss rundt i Qutb Minar. Litt perpleks over spørsmålet, svarte Jobetrotter det vi hadde fått tipset av reisebyrået, nemlig 500 rupies per dag (ca 60 kroner). Grybetrotter skyndte seg å legge til at vi kom til å gi alt på slutten av turen.

– Å, det er nok alt for lite, svarte Dinamo. I og med at sjåføren må overnatte hjemmefra og kjøpe mat selv, så vil jeg nok råde dere til å gi 1000 rupies pr. dag (120 kroner). Grybetrotter forklarte at det sikkert er greit det, men at vi hadde spurt reiseselskapet på forhånd nettopp for å gjøre det riktig. Og da hadde vi fått beskjed av reiseselskapet om at 500 rupies pr. dag var rikelig.

– Grunnen til det er at reiseselskapene ikke tør å anbefale et høyere beløp fordi de vil beholde dere som kunder, sa Dinamo.

Og med det fikk han både sine kollegaer og sjåførens tips opp et hakk. Grybetrotter googla dette iherdig da vi kom tilbake til hotellet, og så at tendensen er at det er vanlig å gi mellom 500 og 1000 rupies hver dag, og at det visstnok er vanlig å gi guider mer enn sjåføren i tips. Akkurat det siste var ikke vi enig i. Vi ville gi sjåføren like mye som guidene, så da ble det sånn til slutt. Vi ville jo ikke virke gjerrige heller.

Shopping på severdighetssjappe

 

Siste stopp på sightseeingprogrammet i Delhi var shopping på en «handicraft»-sjappe. En butikk der de lagde figurer og suvernirer for hånd. Det var ikke måte på hvor ekte dette var, og sånt fant man ikke nødvendigvis andre steder. Vi fikk servert te og ble vartet opp på alle måter. Vi skjønte etter hvert at en del av guidingen i India består av å stoppe på «autentiske» butikker slik at butikkene kunne få solgt varer, og at guidene sikkert får sin andel av gevinsten. Etter en stund lærte vi oss til å si nei til å stoppe innom butikker der vi visste at vi ikke ville ha noe, men akkurat her hadde vi ikke lært det. Denne gangen kom vi ut med bare småvarer til en lav pris, og Grybetrotter ville jo ha både te og suvenirer til reisehylla si fra India.

Grybetrotter er klar til å dra kortet sitt på shopping i India.

Indisk McDonalds

På vei tilbake til hotellet spurte Grybetrotter nok en gang om Dinamo hadde noe middagssted å anbefale til kveldens middag. Det hadde han. Men der måtte vi booke bord, fortalte han, og tilbød seg selvsagt å gjøre det. Bordet var ikke ledig før kl 21.30 på kvelden, og på vei tilbake til hotellet var klokka bare litt over 17. Grybetrotter lurte derfor på om han hadde noe sted å anbefale å spise et lett måltid. Han hadde allerede advart oss på det sterkeste å spise noe fra gata, selv om det så aldri så godt ut.

– Prøv McDonalds, sa han. Og nei, ikke rynk på panna, fortsatte han da han så Grybetrotters skeptiske uttrykk. McDonalds i India er noe helt annet enn McDonalds i andre land.

Og slik hadde det seg at da vi etter å ha blitt satt av på hotellet, og tatt farvel med Dinamo, så vandret vi til Connaught Place og satte oss på McDonalds der.

Og Dinamo hadde rett denne gangen også. Chicken Masala-burgeren på McDonalds i New Delhi smakte helt annerledes enn andre burgere vi er vant til. Ikke uventet serverte de ikke biff-burgere på McDonalds i India.

Jobetrotter ble imidlertid mest fascinert over skiltet med oppfordring om å ikke arrangere forretningsmøter på McDonalds. En utfordring vi ikke er like kjent med på «Mc’ern» i Norge.

Etter å ha fortært en burger på deling, gikk vi inn i «protestgata» vi hadde kjørt forbi med Dinamo og Sonu tidligere på dagen. Dette var egne gater i nærheten av Connaught Place der det er lov å protestere og demonstrere for saker man ønsker å belyse. Her er det satt opp plakater til støtte for kvinners rettigheter i India – noe som helt klart trengs.

T-banetur til Khan Market

Planen etter mellommåltidet vårt var å gå tilbake til hotellet og slappe av litt før middag. Det var imidlertid før vi gikk forbi heisen ned til t-banestasjonen i nærheten av Connaught Place. Når det var heis, måtte det jo være mulig å komme seg på t-banen også, tenkte vi. Og det var det.

På stasjonen ble vi, som ved inngangen til hotellet, møtt med full sikkerhetssjekk av både bagasje og oss selv. Med egne avlukker for kvinner.

Indiske menn er ikke kjent for å behandle kvinner så veldig bra, men myndighetene prøver å gjøre noe med dette. Det er derfor satt opp egne ventesoner for kvinner på t-banestasjonene. Uten at det var så mange kvinner å se der av den grunn.

T-banen i Delhi var minst like tilgjengelig som den er i Oslo.

Etter å ha lest halve boka «India» av Joar Hoel Larsen, hadde Grybetrotter mast mye om at hun ville til Khan Market. Khan Market omtales nemlig også i boka hans. Markedet var bare to (eller tre?) stopp fra der vi holdt til, og dermed ikke veldig vanskelig å komme seg til. Og slik ble det. Vi rakk akkurat å gå gjennom gatene og markedet en halvtimes tid før butikkene stengte kl 20.

Grybetrotter og Jobetrotter på Khan Market i Delhi.

Spisegilde på Barbeque Nation

Restauranten som Dinamo hadde anbefalt at vi spiste middag på var en buffetrestaurant som heter Barbeque Nation. Her kunne vi velge mellom vegater og ikke-vegetarmeny, og forretten besto av grill-så-mye-du-vil-av-tandooriretter på bordet, før du beveget deg videre til buffet-delen for hovedretter og dessert. Vi fikk anbefalt at en av oss valgte vegetar-menyen og den andre ikke-vegatermenyen, så vi fikk smakt på alt.

Grybetrotter med tandoori-forretten.

 Grybetrotter var på forhånd skeptisk til å utsette oss for et spisegilde i India, men Dinamo insisterte på at vi bare måtte prøve den. Jobetrotter innbilte Grybetrotter at vi kunne ha selvdisiplin. Noe som var lettere sagt en gjort.

Selvdisiplineringen vår på et så godt etegilde gikk nemlig ikke helt problemfritt. Etter forretten var vi selvsagt stappmette. Jobetrotter skjønte ikke en gang at det var buffet etterpå, så han koste seg med litt ekstra tandoori-grillspyd. Men trotterne har vært ute en vinternatt før, og klarte å stappe i seg en fire-fem hovedretter fra buffeen i tillegg, og like mange desserter, før kvelden var over. Angre kunne vi gjøre en annen gang.

Grybetrotter og Jobetrotter spiser mer enn de burde på indisk barbeque-restaurant.

Stedet ga helt klart assosiasjoner til TGI Friday’s. Personalet laget stemning med sitt gode humør, og sang bursdagssanger for gjestene med sine falske røster (overraskende mange hadde bursdag). Rundt oss ble det sunget bursdagssanger i ett sett, med få minutters mellomrom.

Jobetrotter fikk til og med komme inn på kjøkkenet og leke med kokkene da han lusket rundt med kameraet for å ta bilde av desserten.

Også desserten var fantastisk god…

Og etter desserten kom det enda en dessert da vi skulle betale. Denne gangen med nudler, og i smak ganske lik kulfien vi hadde smakt dagen før.

Festmåltidet ga en verdig avslutning på oppholdet i New Delhi. Neste dag skulle vi videre. Noe vi ikke egentlig ikke hadde behov for akkurat da. Vi kunne fint vært i New Delhi et par dager til, for det var mye vi ikke hadde sett. Etter to dager hadde vi til og med begynt å venne oss til forurensningssmogen, og det klødde ikke like iherdig i halsen lenger. Men andre deler av India ventet, og høydepunktene var på langt nær over!

 

Series Navigation<< På sykkeltur i Old Delhi, og høydepunkter fra New DelhiVeien til Agra og andre trafikkmeldinger fra India >>
Exit mobile version