På sykkeltur i Old Delhi, og høydepunkter fra New Delhi

New Delhi, India, søndag 22. januar 2017

Etter som vi ikke kom oss i seng før etter kl 4 den første natta i Delhi, var det egentlig ingen overraskelse at vi våknet seint dagen etter. Klokka var 11.30 da vi bråvåknet og innså at vi hadde forsovet oss. Med bare en halvtime til vi skulle møte guiden vår for rundtur i New Delhi, kunne vi glemme frokosten som var avsluttet for en time siden, og kastet på oss noen klær for å rekke avtalen. 

Ti minutter forsinket hastet vi heseblesende ned i resepsjonen. Der ventet feriens første guide. Han het Dinamo. Opprinnelig skulle vi ha søndagen fri etter som vi hadde ankommet hotellet midt på natten, men på vei fra flyplassen fortalte Raghev at det på grunn av øvelser til Indias nasjonaldag 26. januar ville være stengte veier på deler av mandagen. Han omorganiserte derfor programmet litt, slik at vi skulle få to halve dager med guiding istedenfor en hel dag på mandagen. Noe som egentlig passet oss bedre når vi tenkte etter.

Smogen fra natta før hadde lettet noe, men det var fortsatt mulig å få pustebesvær i den indiske storbyen.

På sykkeltur i sykkelrickshaw i Old Delhi

Inderne kaller egentlig New Delhi for Delhi, og New Delhi er formelt sett et av mange geografiske områder og bydeler som til sammen utgjør storbyen Delhi. Dagens første stopp gikk til Old Delhi, som er en annen bydel i Delhi. Old Delhi ligger noen kilometer nord for Connaught Place, der vi holdt til.

Her ble vi sluppet av foran en sykkelrickshaw med beskjed om at nå skulle vi på sykkeltur. Dinamo introduserte oss for sykkelsjåføren vår, mens Grybetrotter smårynket litt på panna. Det så selvsagt veldig gøy og spennende ut – men kanskje litt for spennende.

– Er dette trygt egentlig?  Og det er vel ikke for humpete? Grybetrotter klarte ikke å la være å prøve å forsikre seg litt.

– Ja, han her er en kjempeflink syklist. Han har syklet siden 1926, spøkte Dinamo, og sykkelsjåføren smilte stort. Det var kanskje heller ikke så veldig langt fra sannheten. Sykkelsjåføren så i hvert fall ut som han kunne vært født i 1926.

Vel, vel, det er når du minst venter det at ulykker inntreffer og ikke når du faktisk tror det kan skje, tenkte Grybetrotter, og lot seg løfte oppi sykkelsetet av Jobetrotter. Det var mange andre turister på liknende fremkomstmidler ute i gatene, og det så jo ikke ut som det var veldig vanlig å velte med sykkelen, beroliget hun seg selv med.

Vi fikk se alt fra forberedelser til Indias nasjonaldag, til butikker, til tvilsomme elektriske installasjoner på vår ferd gjennom Old Delhi. Og kontrasten til trygge Norge var stor. Innimellom sterke farger og yrende folkeliv, fikk vi også et første møte med den enorme fattigdommen i India. Midt på gata kunne vi se mennesker som hadde alle eiendelene sine på akkurat den lille flekken de holdt til, mens de utførte sine daglige gjøremål og personlige hygiene i full offentlighet.

Sykkelturen skulle være på en halvtime, og det humpet og gikk gjennom de smale gatene. Heldigvis var gatene asfaltert og ikke dekket med brostein, så humpingen var egentlig ikke veldig ille. Det hindret ikke Grybetrotter med å komme med noen lettere nervøse småhyl innimellom.

Da halvtimen var over, og vi ble syklet tilbake til start spurte vi Dinamo om det var noen minibanker i nærheten. Vi måtte ha kontanter nemlig. Dinamo så tankefull ut, konfererte litt med sykkelsjåføren og vips, så var vi i farta igjen. Sykkelrickshawen skulle ta oss til nærmeste minibank, og plutselig var vi ute på en mye større vei enn den vi hadde syklet på hittil. Personbiler tutet seg forbi oss i en viss fart, mens sykkelsjåføren vår holdt stødig kurs fremover.

 

Etter sykkelturen fortsatte vi videre i vår digre hvite Toyota. Vi var blant annet innom Indias største moskè Jama Masjid. Byggverket var imponerende, men etter at Jobetrotter hadde båret Grybetrotter opp ørten trapper, med Dinamo på slep bak med rullestolen, oppdaget vi at vi ikke fikk lov til å ta med rullestolen inn på selve plassen. I tillegg kostet det ekstra å ta bilder på plassen. Derfor ble det isteden en bæretur ned igjen, og ingen bilder.

Men det var andre ting å ta bilder av – for hva er vel mer naturlig enn at det kommer en kamel og en elefant spaserende midt i en rundkjøring i Indias hovedstad?

Vi fortsatte bilturen vår gjennom Delhi og suste forbi palasser og templer, mens Dinamo fortalte.

Muligens hadde vi misforstått konseptet med guidingen noe, for før vi visste ordet av det var vi tilbake på hotellet igjen. Vi hadde kanskje trodd at vi skulle stoppe på noen av de ovennevnte severdighetene. Men nå var dagens guiding var over, sjåføren vår skulle hjem for dagen og vi avtalte og møtes igjen dagen etter kl 13.

Klokka var imidlertid bare 16, og vi ønsket å se mer. Jobetrotter ville gjerne til Raj Ghat, som vi bare så vidt hadde skimtet i det vi kjørte forbi. Raj Ghat er minnesmerket viet Mahatma Ghandi og andre prominente indere. I forkant av ferien vår hadde vi ladet opp med å lese halve boka «India» av Joar Hoel Larsen, og Raj Ghat er blant det som er omtalt i boka.

Dinamo hadde forklart at hvis vi ville ta en rickshaw måtte vi være klare på hvor vi skulle og ikke la oss lure til å reise andre steder. Han forklarte at med en gang vi kom ut av hotellområdet ville vi nærmest bli «overfalt» av hjelpsomme taxisjåfører som ville ha oss med hit og dit. Men vi måtte være bestemt, repeterte han. Så Grybetrotter stålsatte seg igjen for mas og kjas.

Og også denne gangen ble hun positivt overrasket. Det første som møtte oss var riktignok en rickshaw med en sjåfør som smilende spurte om vi ville ha skyss. Og det ville vi jo. Problemet var bare at stedet vi ville til var for langt unna. Men han kunne kjøre oss til India Gate, sa han. Og det var greit for oss. En ny utfordring oppsto imidlertid da vi oppdaget at rickshawen var for liten til å få med rullestolen. Sjåføren innså at han ikke kunne ta oss med, og henviste oss isteden til kollegaen sin ved siden av som kjørte en ordentlig drosje. Eller i hvert fall en bil. Og bilen kunne ta oss til Raj Ghat, null problem. Det var heller ikke noe problem at også denne bilen var for liten til å få med Grybetrotters rullestol. Det var bare å feste den på taket.

Drosjesjåføren var hyggelig og konverserte på veien. Ikke bare pratet han om alt fra India til Norge, han tilbød seg også å vente på oss mens vi var i Raj Ghat. Det ville bare koste 12 kroner pr. time. Vi takket ja til tilbudet, og var glad for det, etter som vi skjønte at det ikke var bare bare å finne drosje i India.

Raj Ghat besto i tillegg til minnesmerket over Mahatma Ghandi også av en stor trivelig park, der vi etter hvert kunne se solnedgangen denne ettermiddagen.

 

Etter besøket ved minnesmerket, kjørte vår ventende drosje oss til Connaught Place, som vi nå ville se nærmere på.

Connaught Place besto av en haug med rundkjøringer og en masse markeder i midten. Og heller ikke her var det bare bare å krysse gata. Fotgjengerelt og trafikklyst var kun veiledende. Men med vår erfaring fra trafikkaos i Vietnam, håpet vi at det bare var å vente på riktig tidspunkt, gå på og så ville kjøretøyene kjøre rundt oss. Noe som også funka delvis i India. Det var imidlertid hakket mer nervepirrende å krysse gata som fotgjenger i India enn i Vietnam, etter som vi her ikke bare møtte på mopeder, men absolutt alle slags kjøretøy. Inderne var imidlertid hjelpsomme, og rett som det var møtte vi på andre fotgjengere som hjalp oss over veien.

På Connaught Place spiste vi en bedre middag på restauranten med det noe forvirrende navnet United Coffee House. Grybetrotter hadde selvsagt spurt Dinamo om han kunne anbefale noen middagsrestauranter, og vi var veldig fornøyd med anbefalingen.

Her serverte de kjempegode indiske retter, og vi fikk vår første smak av indiske vegetarretter. I India deler man nemlig rettene inn i vegetar og ikke-vegetar for å få et mer balansert kosthold, og utvalget av vegetarretter er fantastisk.

 

Etter middagen valgte vi å gå tilbake til hotellet. På forhånd hadde nemlig drosjesjåføren vår vist oss ruta vi kunne gå hjem, og den så helt overkommelig ut. Selvfølgelig var det noen høye fortauskanter på veien, men det var i hvert fall fortau, og det var mulig å gå. Gåturen tilbake til hotellet tok en halvtime, der vi avsluttet kvelden med en god tradisjonell kamomille-te og en merkelig tradisjonell te-kake til:

Etter mange inntrykk fra den første dagens opplevelser i Indias hovedstad, så vi frem til flere nye dagen etter.

Series Navigation

<< Da Grybetrotter og Jobetrotter reiste til IndiaEn ny dag i Delhi >>