Hvalbiff, hvalsafari – og en noe motvillig klatretur!

Island, 21. juli 2014

– It is in my belly, sa Einartrotter fornøyd og klappet seg på magen, samtidig som kapteinen på båten ivrig la ut om hvor stor motstander han var av hvalfangst. Einartrotters kommentar henviste selvfølgelig til hvalbiffen han hadde spist kvelden før. Rundt oss lå havet blikkstille, og vi speidet utover for å prøve og skimte en hval i ny og ne. Vi var på hvalsafari.

Denne dagen hadde vi fått de yngste i reisefølget med på hvalsafari. Billetter hadde vi kjøpt på vår vandring i Reykjavik dagen før, og vi hadde valgt en båt som så stor nok ut til at Grybetrotter syntes den var trygg både for seg selv og barnetrotterne. Det var mange turer å velge blant, og vi hadde valgt en som tok ca 3 timer.

Denne safaribåten fra Elding Whale Watching var enkel å komme seg på, også med rullestol.

Et lite heldig bilde av Grybetrotter, kun for å vise rampa som ble lagt ut slik at også vi i rullestol enkelt kunne komme ombord på båten. Servicen for rullestolbrukere var upåklagelig. Vi kom selvfølgelig først i køen og rett inn. Og Grybetrotter fikk beskjed om at det bare var å si fra til kapteinen hvis hun ikke så noe, så skulle han styre båten i riktig vinkel han…

Turen tok ca 3 timer, og Grybetrotter hadde forberedt seg på å fryse og hadde tatt med opptil flere ullgensere. Overraskende nok trengte hun ikke å bruke alle. Selv om det ikke akkurat var strålende sol denne dagen heller, var det helt vindstille. Dermed ble båtturen en relativt behagelig opplevelse.

«Hvor er hvalen?» var et gjennomgående spørsmål fra noen av barnetrotterne. Men om hvalen var der når spørsmålet ble stilt, var den nok vekk innen noen rakk å svare på det. Likevel, alle fikk sett hval, om enn på avstand, og kun i noen korte øyeblikk når hvalene kom til overflaten.

Vi speidet mye utover. Det var ikke alltid like lett å se hvalene, og enda vanskeligere å knipse et bra bilde av dem. Men her har en av de kommet så vidt over overflaten gitt…

Men selv om det ikke alltid var hval å se, var det ikke så ille å nyte utsikten til fin islandsk natur heller…

Hvalen flyter så vidt opp av vannet.

Mot slutten av turen fikk vi faktisk også se delfiner – som egentlig er norske, fortalte guiden oss.

Turen hadde startet kl 9, og da vi kom tilbake var det fortsatt mye igjen av dagen. Vi fortsatte med en bedre lunsj på en av Reykjaviks uterestauranter. Etter dette ville barnetrotterne i dyrehagen. Akkurat det behovet hadde ikke Grybetrotter og Jobetrotter, så vi bestemte oss heller for å kjøre en biltur sammen med Steinartrotter.

45 minutter unna ligger den lille byen Akranes. Byen skryter av å være den største byen på vestkysten av Island, med sine 6 600 innbyggere. Etter å ha studert kartet vi fant på turistinformasjonen, og kjørt gjennom byen, så vi at særlig mye var det nok ikke her. Vi bestemte vi oss for å gå nedover mot havna. Der skulle det også være et fyrtårn. Det viste seg å være to! Det høyeste fikk Grybetrotter stifte nærmere bekjentskap med.

Dette fyrtårnet skulle Grybetrotter, uten at hun overhodet hadde noe ønske om det selv, opp til toppen av.

Fyrtårnet besto av sånne ca 8 kjempebratte trapper som var omtrent dobbelt så lange som vanlige trapper. Jobetrotter ville inn og se og begynte å bære Grybetrotter oppover. Grybetrotter selv konkluderte samtidig høylydt med at vi ikke trengte å gå så veldig langt opp. Det ville jo bli for bratt å toppen og hun ville ikke klare å komme opp til utsikten likevel. Jobetrotter jattet med, men stoppet av en eller annen grunn aldri opp.

Dette var en av de åtte bratte, kjempelange trappene. Men lkevel ikke den bratteste.

Til slutt var vi på toppen – i hvert fall på toppen i Grybetrotter sitt hode. Foran oss lå en siste trapp som egentlig var mer en loddrett stige enn en trapp, og gikk gjennom et lite hull i taket som egentlig var for lite til at det gikk an å bære noen opp der. – Jaja, jeg kan vente på den stolen her jeg da, mens dere går ut og ser, sa Grybetrotter. – Jada, kanskje det, sa Jobetrotter, og begynte å klatre med Grybetrotter i armene. Til store protester selvfølgelig. Men Grybetrotter ga fort opp, og tenkte at «jaja, oppover er det ikke så ille. Det er jo nedover det er størst sjanse for å falle». Inni hodet sitt forberedte hun seg mentalt på fallet og hvordan hun burde lande for å få færrest mulig benbrudd. Og så var vi oppe….

Grybetrotter og Jobetrotter på toppen av fyrtårnet. Til skrekkblandet fryd……..

Mens noen kunne nyte utsikten, holdt andre på med å forberede seg mentalt på nedstigningen. Her er det gamle fyrtårnet som lå litt nedenfor det nye.

Utsikten til Akranes fra fyrtårnet.

Og så var det klart for nedstigningen. Som foregikk til høylydte hvin fra Grybetrotter. Jobetrotter på sin side holdt seg som vanlig kald og rolig, og plutselig var vi nede. Uten noen som helst knekk eller fall. Grybetrotter var like hel, til tross for bratte trapper med trange kriker og kroker. Der og da satte adrenalinkicket inn, Grybetrotter var plutselig strålende fornøyd. og syntes med ett at det hele hadde vært rasende festlig.

Verden utenfor fyrtårnet

På vei tilbake til Reykjavik tok vi en liten avstikker og fulgte et skilt hvor det sto «Glymur«. Dette så ut som en interessant turistattraksjon, tenkte vi, og humpet oss inn på en mindre grusvei.

Sjekk denne tåka over fjellene….

Etter å ha sneglet oss fremover på grusveien i en ti-minutters tid, kom vi til en parkeringsplass hvor vi igjen konstaterte at Island jammen er spennende. Og at ikke alle severdigheter er rullestolvennlige. Parkeringsplassen stoppet nemlig rett ved en kjempebratt sti, med et veldig fint turterreng opp til Islands høyeste fossefall. For vår del endte turen der. Stien var totalt utilgjengelig for rullestoler. Men absolutt verdt å gå for de som kan det.

Selv om vi ikke kom lenger enn hit, fikk vi i hvert fall sett litt av hva den islandske naturen har å by på. I dette området var det rett og slett utrolig vakkert!

Og med det var for så vidt også oppholdet vårt på Island over – for denne gang. Vi returnerte tilbake til leiligheten hvor vi brukte resten av kvelden sammen med Jobetrotters familie. Dagen etter var det klart for hjemreise. Og for en gangs skyld var Grybetrotter ikke alt for trist over å komme hjem. Ikke fordi turen ikke hadde vært fin (for det hadde den absolutt). Men fordi hun endelig kunne ta del i alle meldingene hun hadde ignorert om varmerekorder i Oslo. I Oslo ventet nemlig et par uker med over 30 grader og strålende sommer!