Fra beachen til storbyen

Lørdag 5. januar. Vi skulle bytte ut beachen med storbyen. Klokka  var 10 på morgenen, og vi var klare for avreise fra hotellet. Neste reisemål: Sâo Paulo, Brasil.

Sâo Paulo er den største byen i Brasil, og verdens femte største by. Den er visst også undervurdert som turistby. Det var selvfølgelig dette som var hovedgrunnen til at vi hadde valgt Sâo Paulo som vårt andre reisemål på vår første ferie til Sør-Amerika. I tillegg til de uendelige  mulighetene av parker, museer, restauranter og utsiktstårn…

Lørdag 5 januar kl 10 var vi klare for avgang fra hotellet til bussholdeplassen. Vi ville nemlig prøve ut bussystemet i landet, og etter som Sâo Paulo ligger 5 1/2 time unna Rio de Janeiro var dette akkurat passe avstand for en busstur, tenkte vi. Vi vinket farvel til våre to siste reisevenner, Steinar og Ingunn og stilte oss opp for å vente på drosja. Dagen før hadde vi tatt en drosje med det som hadde det største bagasjerommet vi hadde sett hittil i Rio, og den drosja hadde vi booka til å komme og hente oss på hotellet denne dagen. Trodde vi. Men igjen så det ut som om språkbarrierene ikke var helt fjernet enda, og til tross for at vi trodde drosjemannen hadde tatt Jobetrotter i hånda for å bekrefte avtalen kom det ingen drosje. Det gjorde imidlertid svært lite, da det sikkert var ca 10 drosjer utenfor hotellet akkurat da. Det tok oss to minutter å sette oss inn i en annen drosje.

Bussholdeplassen i Rio var omtrent like stor som flyplassen, og vi gikk målrettet mot utgangen som sto på billetten vår. Bussbillettene hadde vi kjøpt noen dager tidligere i et reisebyrå som lå noen hundre meter fra hotellet på Copacabana. Vi hadde først forgjeves forsøkt å bestille billettene på internett, men det gikk dårlig. For å få gjort det, må man visst være brasiliansk statsborger.

Vi kom til utgangen og der sto det to busser som skulle til Sâo Paulo. Etter mye om og men og tråkking oppi masse mennsker (for selvsagt var det kø og menneskekaos der også) fant vi til slutt ut at vi ikke skulle med noen av de to bussene. Vår buss kom til slutt, akkurat på avgangstidspunkt, og vi var ikke misfornøyd. Bussen var kjempestor, i to etasjer.

Grybetrotter er klar for busstur

I første etasje var det sengeplasser, mens det i andre etasje var executive-seter (les luksusseter) man også kunne legge ned. Sengeplassetene kosta 129 brasilianske real (ca 350 NOK), mens executive setene kosta 99 brasilianske real (ca 270 NOK). Vi hadde bestilt executive-setene fordi det ikke var ledige sengeseter ved siden av hverandre. På vei inn i bussen oppdaget vi at rullestolrampen kun gikk til 1 etasje, altså der sengeplassene (Leito) befinner seg. Der var også toalettet i bussen. Med litt bæring kom vi oss inn likevel.

Vel inne i bussen, godt plassert lengst framme med panoramautsikt utover hele veien, gjorde Grybetrotter det hun pleier å gjøre når hun sitter i meget gode seter i et transportmiddel i bevegelse – sovna. Og sov gjorde hun det meste av veien. Bare avbrutt av et stopp bussen gjorde for å plukke opp passasjerer fra en annen buss som hadde strandet langs veien.

Grybetrotter klar for busstur

En av Rios mange favelaer kunne skimtes på vei ut av Rio

Kl 18.30, ca en time etter tidsskjema (mye på grunn av stoppen for å plukke opp de strandede passasjerene) var vi der. Til øs pøsende regn kjørte vi inn på bussholdeplassen, klare for å bytte ut beachen med storbyen. Her var også Rios gule drosjer byttet ut med hvite drosjer. Og bussholdeplassen så om mulig enda større ut enn den i Rio. Men heldigvis slapp vi å stå og klø oss i hodet for lenge. For vips så fikk vi øye på bæreservicen de hadde på bussholdeplassen. Jobetrotter lempet av bagasjen på bæretralla, og trallesjåføren geleidet oss kjapt og effektivt bort til drosjeinformasjonen. Da de hadde fått kjennskap til hvilken del av byen vi skulle bo i og på  hvilket hotell, ble vi ført videre bort til de hvite drosjene, og kjapt og enkelt kjørt til hotellet, InterCity Premium Ibirapuera. Like effektivt som Grybetrotter liker det 🙂

Da Grybetrotter skulle bestille hotell i Sâo Paulo, var det selvsagt en liten utfordring å velge riktig sted. I en så stor by vi hadde null kjennskap til fra før, er det jo greit å bo et sted der det er litt liv og litt festlig. Til slutt falt valget på The South Central District, rett sør for selve sentrum. I bydelen Moema skulle det være masse natteliv og restauranter. Noe som viste seg å stemme veldig bra. Da vi hadde fått lempet av oss bagasjen og fått utdelt kart i resepsjonen, hadde det sluttet å regne. Og vi trasket derfor avgårde. Vi måtte ikke gå mange kvartalene før vi så masse restauranter. Vi valgte restauranten Kobe, en japansk restaurant, og kom akkurat i tide til å se den fylles opp på null komma niks. Her fikk vi stappet i oss sushi og maki resten av kvelden, og avsluttet så med en riktig så dekadent sake med gullflak oppi. Og der var definitivt ikke glasset fullt før det rant over.

Grybetrotter fråtser i sushi på restauranten Kobe

En anelse dekadent – sakefontene med gullkorn

Vi var offisielt klar for storbyferie.