Panama City, Panama, 2.-5. februar 2024
– Hvor vil du helst reise til Jobetrotter; Bali eller Panama? Jeg vil se et nytt land neste gang nemlig. Spørsmålet stilte Grybetrotter til Jobetrotter i fjor sommer, da det var på tide å bestille årets vinterferie. – Panama, erklærte Jobetrotter. For dit er det ingen andre som reiser til.
Og fredag 2. februar ankom vi byen. Veldig etterlengtet, etter det som denne sesongen føles som tidenes lengste og hardeste vinter i Norge. Og det selv for Grybetrotter, som egentlig ikke kan klage fordi hun, etter at vi kom hjem fra California i slutten av oktober, i mellomtiden har vært en uke innom både Aruba og Gran Canaria (men ikke blogget om det, fordi det er steder vi også har vært før).
I Panama City er det ikke veldig mange hoteller å velge mellom hvis du både vil komme frem med rullestol og ha basseng. Og samtidig ikke betale deg hjel. Det eneste reelle alternativet var Decapolis hotel Panama City, og det sjekket vi inn på fredag kveld. Hotellet er fire-stjerners standard og ligger over et kjøpesenter. Med unntak av et stort og unødvendig trinn opp og ned til bassengområdet, akkompagnert av en megatung glassdør som må åpnes manuelt mens man manøvrerer rullestolen over trinnet, er det faktisk ganske så greit med rullestol på hotellet.
Panama og hovedstaden med samme navn er steder vi vet minimalt om fra før av, annet enn at det er det mest velfungerende og dermed tryggeste landet i Mellom-Amerika. Og har tropevarme døgnet rundt. Så lenge det er varmt er Grybetrotter fornøyd. Ingenting er som når tropevarmen slår mot oss i det vi går ut av døra, enten det er på flypassen eller på hotellet vårt. Vi driver heller ikke og leser oss opp om alt på forhånd, bortsett fra akkurat det viktigste. Vi vil jo helst oppleve byen selv, og ikke ut fra hvordan andre har opplevd den før oss.
Vi startet hele herligheten med en drink i bassengbaren på Decapolis hotel fredag 2. februar, etter en helt knirkefri reise med KLM via Amsterdam.
Selv om stemningen var på topp i hotellbaren rynket Grybetrotter litt på nesa. – Uff, her var det alt for fullt i bassenget, sutret hun mens vi nippet til drinkene våre ved bassengområdet. Helga var i gang, også for panamerne, og rundt oss krydde det av familier og barn som hoppet og plasket rundt i det ikke alt for store bassenget. – Hvordan i all verden skal jeg få svømt her hver dag, undret hun videre?
* Bassengområdet, Grybetrotters morgensvømming og bassengdrinker
Men både Panama City og bassenget vokser på oss for hver dag som går. Grybetrotter hadde en ide om at det ikke ville være noen folk ved bassenget tidlig på morgenen, og den strategien viste seg å være helt korrekt. Hver dag etter frokost kl 8 ligger bassenget øde og innbydende, og her har Grybetrotter svømt rundt hver morgen unntatt de dagene vi har hatt andre utfluktsplaner. For de som mener det er tidlig på dagen: Vi har også behagelige solstoler vi kan sove på etter trening. Det er ikke et veldig hardt liv. Det hardeste er vel at det bare er en av solstolene som har litt antydning til skygge. Alle andre ligger midt i sola, og parasoller driver de bare med over barområdet. Så vi kan ikke ligge her for lenge de dagene det er sol, og jubler hver gang det kommer skyer foran den sterke UV-strålingen.
Og når man har svømt en del er det like greit å ødelegge treningsresultatene med noen drinker i bassengbaren, slik vi gjorde søndag 4. februar:
* Det absurd øde og kjempestore kjøpesenteret ved den totalt utilgjengelige veien rundt hotellet vårt
– Jaja, da var det slutt på den moroa, erklærte Jobetrotter i det vi gikk forbi nok et forlatt lokale i det kjempestore kjøpesenteret, der rester av julepynt lå henslengt i hjørnet.
Hotellet vårt har fått nesten fullt score på beliggenhet, og noe av grunnen til det er visst kjøpesenteret det ligger over.
Megaoplis Outlets Panama er enkelt å komme seg til, også med rullestol, og det er bare å følge heisene ned til Casino og rulle rundt og inn i flere heiser derfra.
Det hadde nok vært enda bedre hvis det faktisk var noe som helst liv i kjøpesenteret. Men til vår store forbauselse var det ekstremt øde, og 90 % av butikkene og restaurantene der var nedlagt.
Var pandemien kommet tilbake, undret vi der vi gikk alene rundt i digre kjøpesenterlokaler uten verken mennesker eller butikker. Eller var det pandemien som hadde tatt knekken på hele shoppingområdet?
Vi fikk noen dager senere vite av en lokale guide at det HADDE vært liv der en gang, men at kjøpesenteret ble drept av et nytt kjøpesenter som ble bygget litt lenger unna. Og det lille som var igjen av liv etter det tok pandemien knekken på.
Reklamen på plakaten som lovet yrende folkeliv i kjøpesenteret stemte ikke helt med virkeligheten vi hadde rundt oss…
Rett utenfor kjøpesenteret vårt lå en ganske kul matbutikk. Den var åpen og holdt til både innendørs og utendørs. Her fikk grønnsakene og fruktene ligge og vokse seg modne i tropevarmen, og vi gjorde unna litt shopping:
* Hump og dump til lunsj på Plaza Patilla Inn
– Det er litt stiligere Narvesener her enn i Norge, konkluderte vi da vi gikk forbi denne utendørs kiosken med bambustak. Som var plassert rett ved bussholdeplassen der det var metervis av pendlere som sto i eviglange køer for å komme på altfor små og stappfulle busser på randen av sammenbrudd. Noe som får de stillestående bussene som ikke tåler vinteren i Oslo til å virke som en drøm i forhold.
Etter turen i det døde kjøpesenteret ville vi se oss om rundt i bydelen vi bodde i ved navn Balboa Multicentro. Det virket tilsynelatende enkelt – det eneste problemet var at den eneste overgangen over den livsfarige motorveien viste seg å bare bestå av trapper.
Motorveisystemet rett utenfor hotellet vårt….. Verken superidyllisk eller veldig enkelt…
Den eneste overgangen over motorveien ved hotellet besto bare av trapper
Men over skulle vi – det var jo der det så festlig ut.
Så med livet som innsats, og delvis med hjelp av både andre fotgjengere og politiet på vei tilbake fikk vi da stoppet bilene i tre retninger og kom oss over. For det skal de ha panamerne – der det er tungvint er det likevel hjerterom. De gjør alt de kan for å hjelpe.
På vår vei kom vi også over en slags park som så ut som om den en gang skulle pusses opp, men at myndighetene hadde glemt hele greia. I likhet med på kjøpesenteret var det også her null liv.
Etter mye hump og dump og hit og dit kom vi til Grybetrotters mål for dagen – hotellet Plaza Patilla Inn. Som var det andre hotellet vi hadde vurdert. Og som på bildene så tilgjengelig ut, men som vi hadde fått klar beskjed av hotellet om at ikke var det. Og hotellet hadde rett. Vel var det tilgjengelig i resepsjonen og sikkert på rommene og, men det var bare trapper ned til bassengområdet. Ned til restauranten måtte vi følges gjennom en bakdør for å unngå trappene. Den fine utsikten til stranda var heller ikke så imponerende, all den tid stranda lå totalt øde og ikke var renset for kloakk eller brukbar på annen måte. Slik det ser ut til at alle strendene i Panama City er.
Grybetrotter kunne dermed fornøyd konstatere at hun hadde valgt riktig hotell, og feiret med en bedre lunsj.
Dagens fisk var fantastisk på Plaza Patilla inn.
Sett på vår gåtur: I Panama er det visst bare menn (hombres) som jobber…
* Den fantastiske, tilrettelagte promenaden til Casco Viejo
Det kan hittil i blogginnlegget virke som Panama er mest stress. Og med rullestol er det ikke det beste stedet å reise til hvis du vil ha en tilrettelagt ferie. Når det er sagt så storkoste vi oss, selv med alle humpene den første dagen. Og vi innfant oss med at vi nok måtte bruke drosje og uber frem og tilbake til steder vi ville. Uber er helt lovlig og funker veldig bra i Panama City. Og er halve prisen av drosje. Som for øvrig heller ikke blakker deg helt dersom du skulle være uheldig å bli praia av en, slik vi ble på vei tilbake fra Casco Viejo (gamlebyen) søndag 4. februar.
Til gjengjeld sto jubelen i taket da Jobetrotter i drosja tilbake til hotellet oppdaget en lang promenade hele veien hjem. Den så helt tilgjengelig ut, og etter å ha forsert dødsveien dagen etter kom vi til promenaden.
05.02.24: En storfornøyd Grybetrotter har sammen med Jobetrotter oppdaget den fantastiske tilgjengelige promenaden som er en drøm å trille på.
Det viste seg at folkelivet som manglet rundt i hotellområdet vårt finner sted på denne promenaden. Her er det yrende liv helt til kl 22 om kvelden, når barna blir ropt inn fra lekeplassen av foreldrene sine. Her er det både treningsapparater, padletennisbane og fotballbane, og rundt oss bugnet det av salgsboder der du kan kjøpe pølser og brus.
Vi hadde ingen planer om hvor vi skulle gå da vi begynte å gå på promenaden. Vi ville bare se hvor den førte oss. Det viste seg at den førte oss helt til Gamlebyen. Turen på promenaden tok rundt en time. Se for øvrig bildefremvisning under.
Vi ble enda gladere da vi etter hvert oppdaget at promenaden hadde rullestolvennlige broer over nevnte motorvei.
Endelig – på promenaden var det flere tilgjengelige broer fra promenaden over på den siden av byen vi har hotell i.
Riktignok litt lenger unna hotellet vårt enn vi skjønte med en gang, men det er uansett bedre å gå over litt tidligere og ta noen andre (om)veier tilbake til hotellet vårt, enn å gå over den livsfarlige motorveien hver dag.
Det er null stress å gå i mørket i Panama City. Her er vi på vei tilbake på den tilgjengelige broa nærmest hotellet vårt.
Broa ligger ved siden av Hilton hotell, og da er det selvfølgelig tilpasset med fotgjengerovergang, slik at amerikanske turister kommer seg tilbake til hotellet sitt.
Hvordan tilgjengeligheten og livet i selve Casco Viejo var, kan du lese om i senere blogginnlegg. Men vi kan allerede nå røpe at den er adskillig bedre enn rundt hotellet vårt. Og at det er mange grunner til at Casco Viejo foreløpig er favorittbydelen vår i Panama City…..