Beijing, Kina, onsdag 18. og fredag 20. juli 2018
– Du vet du er i Kina, når du faktisk går i kø i flere kvartaler på vei inn i Den forbudte by, erklærte Grybetrotter mens vi sneglet oss frem mellom tusenvis av kinesere onsdag formiddag i Beijing.
– Ja, det er flere kinesere som kommer for å se Den forbudte by enn det er nordmenn som reiser for å se Eidsvollsbygningen, istemte Jobetrotter. Svetten rant i den høye luftfuktigheten, der vi forsøkte å tilpasse oss den kinesiske køkulturen, det vil si presse oss med en viss høflighet frem i kaoset, mens vi prøvde å unngå å bli truffet av vilkårlige spytteklyser som kunne komme seilende ut av lufta når som helst. Vi var jo tross alt på vei inn til verdens største torg, nemlig Den himmelske freds plass, eller Tiananmen-plassen som den også heter.
– Jeg føler jeg blir solbrent under skyene jeg altså, stønnet Christrotter.
Grybetrotter ser inn i blant annet nakken til Steinartrotter i køgåingen.
Da vi omsider kom frem til inngangen til Den himmelske freds port, var det ikke bare den høye luftfuktigheten som gjorde oss svett. Plutselig oppdaget vi at turistene rundt oss viste passene sine mens de entret hovedinngangen. Kineserne viste sine nasjonale ID-kort. Fire trottere fra Norge hadde fortsatt ikke lært at det var lurt å ha med seg pass ut på tur etter vårt mislykkede forsøk på å kjøpe togbilletter to dager tidligere, så våre lå trygt innelåst i safen på hotellrommet.
Heldigvis viste det seg å ikke være like strengt her. Det holdt å vise førerkortet vårt, så fikk vi slippe inn. Det var tydeligvis ikke så viktig å registrere hvilke turister som ville besøke smørøyet i Kinas hovedstad. Vi så nemlig at det bare var kineserne med identitetskort som faktisk ble registrert med inngang til plassen, og undret oss veldig på hva de egentlig ble registrert for. Var det en form for sosial kontroll av kineserne som besøkte Tiananmen-plassen? Får de sosial kreditt for å besøke den? Eller sjekker myndighetene rett og slett at de som slipper inn ikke har kriminelt rulleblad? Spørsmålene var mange. Svarene fikk vi aldri.
En noe forvirret Grybetrotter foran Den himmelske freds port, med bilde av Mao Zedong ruvende over porten. Den himmelske freds port er hovedinngangen til Den forbudte by. Et sted hun bare har sett på TV og bilder, men alltid har tenkt er fryktelig langt utenfor hennes rekkevidder. Derfor rakk hun så vidt å tenke at det er veldig stort å være her, mens vi hastet videre sammen med alle de andre kineserne.
Grybetrotter og Jobetrotter er endelig innenfor porten, og på vei til Den forbudte by.
I og med at kaoset var enormt, og vi egentlig ikke visste hvor vi skulle kjøpe inngangsbilletter til Den forbudte by, sendte vi Steinartrotter og Christrotter i forveien for å finne ut hvor billettsalget var. Ventetiden benyttet vi til å knipse utallige bilder av plassen i alle retninger.
Etter en halvtime kom Steinartrotter og Christrotter fornøyd tilbake med hver sin billett. De pekte oss i riktig retning, og skulle vente på oss der vi hadde stått. Men så var det bråstopp. I det vi kom fram til billettluken, kom det opp en lapp med «utsolgt». Dama som holdt lappen ristet på hodet. Steinartrotter og Christrotter hadde fått to av de siste billettene, og Grybetrotter og Jobetrotter sto slukøret igjen og kunne konstatere at denne dagen ble Den forbudte by faktisk forbudt for oss kl 12.35.
Vi var glad vi hadde flere sjanser å komme inn på, og bestemte oss for å ta turen tilbake og prøve lykken igjen et par dager senere.
Etter som Den forbudte by ble forbudt for oss onsdag 18. juli, måtte vi heller se den utenfra, og nøyde oss med en selfie på vår gåtur i Zhongshan-parken sørvest for Den forbudte by isteden.
Tilbake på forbudte trakter fredag 20. juli
Fredag 20. juli hadde Steinartrotter og Christrotter forlatt oss til fordel for Shanghai, og vi hadde nå lært at det lønner seg å være tidlig ute hvis man skal besøke Den forbudte by. Med oss hadde vi attpåtil klart å få med de dyrebare passene. Bare for sikkerhets skyld.
Vi ble satt av med drosja ved en annen inngang til Den himmelske freds plass, men køene var omtrent like lange som ved vårt forrige besøk. I tillegg var det plassert en høylydt snakkeboks som gjentok noen formaninger på kinesisk igjen og igjen og igjen til det uendelige. – Kineserne bare elsker høye lyder og snakkebokser, konstaterte Jobetrotter. Noe som for øvrig var ganske så rett observert. Det var ikke bare her det var snakkebokser. Overalt i byen kunne vi høre ulike formaninger ljome utover plassene vi passerte. – Til og med kalkulatoren har de lyd på, sa Jobetrotter.
Vel inne på den gigantiske plassen, fikk vi et lite pusterom. Selv om det var store folkemengder her, er plassen enda større, og plutselig så det nesten glissent ut. Dermed kunne vi også ta oss litt bedre tid til å fotografere de kjente bygningene på plassen. Riktignok måtte det skje fort, før en eller annen person kom strenende forbi og ødela bildet. – Altså, i Kina må man jo være sportsfotograf for å klare å ta bra bilder i den store folkemengden, mente Jobetrotter.
På verdens største torg, Den himmelske freds plass finner du blant annet Monumentet for folkets helter. Monumentet sto ferdig i 1958, og er særlig viktig for det kinesiske kommunistpartiet. Det Grybetrotter forbinder mest med Den himmelske freds plass er imidlertid demonstrasjonene og opptøyene som fant sted der 4. juni 1989. Det gjorde stort inntrykk da hun som åtteåring hørte om opptøyene på radioen. Derfor var det ganske uvirkelig for henne å være der nå.
Og denne gangen fikk vi billetter inn til Den forbudte by. Klokka var bare 11 på formiddagen, så kommer du før kl 12 er sjansen for å få billetter ganske så høy. Det var passene våre som ble brukt som billetter, og passnummeret ble notert av vaktene. Så med det er nok vi blitt registrert som besøkende til Den forbudte by vi også.
Det tidligere kinesiske palass var gigantisk, og tok lang tid å gå gjennom. Vi valgte den strakeste og mest praktiske veien.
Med dette besøket, hadde vi sett det vi anså som de viktigste turistattraksjonene i Beijing. Nå skulle vi bruke resten av uka på å bare virre rundt i byen uten mål og mening. Det er jo tross alt da man oppdager det mest spennende byen har å by på…..