Beijing og Badaling, Kina, tirsdag 17. juli 2018
– Been there, done that, and now we buy the t-shirt, erklærte Grybetrotter etter å ha brukt tre kvarter på å se utover en promilledel av den 8 851,8 kilometer lange kinesiske muren på toppen av den første av de uendelige mange trappene der.
Tirsdag 17. juli øste det ned i Beijing, og vi var glade for å ha forhåndsbestilt drosje på vår planlagte ekskursjon til Den kinesiske mur. Med gårsdagens drosjekaos på grunn av et par dråper regn friskt i minne, ville det nok tatt evigheter å få drosje hvis ikke den var forhåndsbestilt denne dagen.
Drosjesjåføren het Mr. Li, og han hadde kjørt oss fra flyplassen til hotellet to dager tidligere. Selv om han kunne minimalt med engelsk, hadde vi forstått såpass at han anbefalte oss å se muren fra toppen av en taubane han viste oss brosjyrer fra.
Det er mange måter å entre muren på, men med rullestol var vi var godt fornøyd med å bli anbefalt taubane opp dit.
På vei ut av drosjen fra flyplassen hadde Mr. Li stukket til oss visittkortet sitt og bedt oss ta kontakt hvis vi ønsket flere turer med han. Det var datteren hans Miss Li som var kontaktperson og koordinator ved bestilling, og hun kunne utmerket engelsk. Etter litt forhandling om drosjepris på sms, ble vi enige om en prislapp på 1000 kroner for å frakte oss fire trottere de 80 km det var til Badaling og tilbake igjen. Badaling er det mest populære av tre steder man kan besøke muren.
Den store, romslige drosjen vi hadde kjørt i fra flyplassen, var blitt byttet ut med en langt mindre drosje. Noen hundre meter fra hotellet, møtte vi på Mrs. Li som overtok den store bilen mens vi andre ble plassert i den lille. Vi gjettet på at det var mer lønnsomt for familiebedriften å kjøre en liten bil på langtur enn en stor bil. Bilbyttet hadde datter Li for øvrig informert oss om på forhånd.
Regnet øste ned da vi kjørte ut av Beijing tirsdag morgen. Grybetrotter syntes det var helt greit å sitte inne i en varm bil fremfor å gå ute i regnet. Rundt oss så vi en by i stadig utvikling, og kineserne liker å bygge høye, spektakulære skyskrapere.- Jeg lurer på hvordan alle i businessdistriktet egentlig kommer seg på jobb, funderte Jobetrotter, mens trafikken sneglet seg av gårde mellom de høye skyskraperne av noen forretningsbygg. Det må jo være omtrent umulig å stå i denne køen hver dag, og det er vel ikke nok parkeringsplasser til alle bilene. Å være fotgjenger er helt håpløst, og avstandene i Beijing er jo så store at det blir lange sykkelturer, men det er kanskje det de gjør. Sykler var det i hvert fall nok av over alt.
To timer senere ankom vi en diger parkeringsplass. Her parkerte Mr. Li, mens han vinket oss bortover mot en stor turistbuss som var klar til avgang. Det var masse folk på plassen, og ved siden av oss sto det kinesere og ropte og småkjeftet uten at vi skjønte noe mer av den grunn. Midt i kaoset ble vi uten ytterligere forklaring beordret ombord i bussen, mens Mr. Li vinket farvel og forsikret oss på godt tegnspråk at han «will wait here».
Bussradene var ikke to-seters i bredden slik vi er vant til, men tre-seters i god kinesisk «mor, far og (ene)barn»-stil. Grybetrotter ble sittende sammen med Steinartrotter og Christrotter, mens Jobetrotter fant det tryggest å stå lenger fram for å passe på rullestolen, som ikke akkurat var fastspent og sikret slik vi er vant til.
Vi har kommet oss vel ombord på den litt kaotiske bussen som skulle ta oss opp til kabelbanen.
Etter ti minutter og en evig strøm av informasjon på kinesisk flommende ut av guiden foran i bussen, var vi framme ved inngangen til kabelbanen.
Den kinesiske muren var omtrent akkurat like tilrettelagt som Grybetrotter hadde forventet. Det vil si, ikke tilrettelagt i det hele tatt. Da vi kom ut av taubanen, ble vi straks møtt av de første av uendelige mange trapper på muren. Etter å ha båret Grybetrotter ned de første av dem, ble vi enige om at dette fikk holde. Her ble Grybetrotter og Jobetrotter stående og skue utover landskapet, mens Steinartrotter og Christrotter gikk en tre kvarter lang tur langs muren.
Fifty shades of grey
Til tross for regnvær og grå utsikt til å begynne med, endret dette seg til mange varianter av grått i løpet av den tiden vi ble stående og skue utover:
På vei nedover med taubanen var tåka lettet litt igjen, slik at vi kunne se rett ned på et av hotellene som ligger tett inntil muren.
Vi hadde forespeilet Mr. Li at vi kom til å bruke ca 3-4 timer på Den kinesiske mur, og det var fortsatt tid til lunsj da vi var kommet ned med taubanen tilbake til den store plassen der den kaotiske bussen hadde satt oss av.
I souvernirsjappa ved siden av fikk Grybetrotter kjøpt The Great Wall of China t-skjorta hun var på jakt etter. Jobetrotter nøyde seg med militærgrønn t-skjorte og caps, begge med den røde stjerne.
Bussturen tilbake til Mr. Li foregikk nøyaktig like kaotisk som turen opp, men nå var vi forberedt på kaoset, og klarte til og med å finne stasjonen der bussen gikk fra. På parkeringsplassen sto Mr. Li og ventet som han hadde lovet, mens han uten unødvendige høflighestfraser erklærte at «det hadde kanskje vært greit for deg å ha med paraply i dag ja», da Christrotter takket for lånet av paraplyen.
Middag og trening på hotellet
Det var ikke like mye trafikk tilbake til Beijing som det hadde vært ut av byen om morgenen, noe som halverte returtiden. En time senere var vi tilbake på vårt tørre luksushotell, der vi ble værende innendørs i ly for regnet resten av dagen. Vi hadde tross alt sett noe av det viktigste vi kom for, og Grybetrotter var fornøyd med å kunne trene i hotellets innendørsbasseng.
Men utsikten ut over Longtan-elven var det ingenting å si på.
Middagen ble fortært på et av hotellets mange restauranter. Naturlig nok valgte vi kinarestauranten, og ikke den italienske.
Prisene på hotellrestauranten var litt stivere enn i resten av Beijing, men ikke verre enn at vi kunne unne oss nok et digert spisegilde.