Da Grybetrotter fikk et luksusproblem i India

Shahpura Bagh, søndag 29. til tirsdag 31. januar 2017

– Shæppirra Baaaahg?, Shæppirra Baaaahg?, Shæppirra Baaaahg? Sjåføren vår Sonu var lost på landsbygda i India, og benyttet en hver anledning til å stikke hodet ut av bilen og rope «Shæppirra Baaaahg?» til alle han så langs landeveien. Med en så karakteristisk uttale og aksent at det egentlig er umulig å gjengi skriftlig, fikk han pekt ut og bekreftet (noen ganger avkreftet) at han var på vei i riktig retning. 

Vår neste feriedestinasjon i India, Shapurah Bagh. er et eksklusivt spa-resort i landsbyen Shahpura, som ligger mellom Jaipur og Udaipur. I planleggingen av ferieturen vår hadde Indiareiser til Grybetrotter beskrevet stedet som «et av de største høydepunktene på ferien», og «et sted vi bare MÅTTE reise til».  Spastedet har kun ni gjesterom, alle skulle være herskapelige, og det eneste vi skulle gjøre der var å slappe av ved bassenget og vandre rundt i den digre hagen og skogen deres. Vi hadde i tillegg betalt for alle måtider allerede, og det hele var selvfølgelig rullestoltilgjengelig, fikk vi forsikret. Dette var også stedet «som var med å dra opp prisen på hele pakketuren vår», i følge Indiareiser. Ikke rart vi hadde høye forventninger. Forventninger om at dette skulle være på høyde med det fantastiske paradiset vi bodde på i Robertson i Sør-Afrika noen år tidligere. Det skulle vise seg at vi ikke fikk innfridd forventningene våre helt, for å si det mildt.

Etter et par timers kjøring på de steinete landeveiene i Rajasthan, begynte Grybetrotter for første gang på ferien å bli litt sliten og lei av all bilkjøringen. Vi humpet avgårde, noen ganger ispedd bråbremser og krappe svinger. Det hele tok på, og hun så mer og mer frem til det royale rommet vi var lovet på Shahpura Bagh. For ikke å snakke om det forlokkende bassenget hun hadde sett på bildene på nettet.

Og endelig – etter det som føltes som en evighet, åpnet noen et par enorme porter foran oss, og vi kjørte inn i en diger, privat oase av en hage. Foran oss åpenbarte det seg et idyllisk hvitt murhus, og foran portene inn til det hvite murhuset sto det….. Et par spørsmålstegn av noen forvirrede fjes? Grybetrotter tenkte ikke så mye over det. Sonu hadde fortalt at han dagen før hadde ringt for å bekrefte at vi skulle komme, så den saken var i boks.

Årsaken til de forvirrede ansiktene ble fort klart, da en av eierene selv, en dame som presenterte seg som Maya, sa: – Oj, reiseselskapet har ikke informert oss om at en av dere sitter i rullestol? De rommene vi har som er tilgjengelig for rullestolbrukere er allerede gitt bort til andre gjester, og det eneste rommet vi har igjen er det et trinn inn til.

– Å, men ett trinn inn til rommet skal vi klare, sa Grybetrotter optimistisk, mens vi lot oss lede bort til en annen idyllisk hvit bygning et stykke fra hovedhuset. Der vi fort skulle få oppdage at det «ene» trinnet inn til leiligheten ledet til en superbratt trapp opp til selve soverommet og badet. Jobetrotter bar Grybetrotter opp, mens vi kollektivt lot skuffelsen synke inn. Rommet vi sto i var som lovet herskapelig, med et like elegant bad. For ikke å snakke om en diger terrasse opp enda en bratt trapp.

– Altså, vi kan ikke bo sånn i to dager, sa Grybetrotter. – Nei, denne trappa var litt for bratt til at jeg har lyst til å bære deg opp og ned her hver gang vi skal ut, istemte Jobetrotter.

Vi var raske med å meddele vår skuffelse til Maya, som lovte at de skulle gjøre det de kunne for å få oss inn på et av de andre rommene. Hun ville høre om gjestene som bodde i et av de handicapvennlige rommene ville bytte rom med oss.

Og vi hadde i hvert fall en idyllisk utsikt mens vi ventet.

Den idylliske utsikten hjalp imidlertid lite.  Etter en drøy halvtime kom Maya tilbake og fortalte at ingen av gjestene ønsket å bytte rom. De skulle bare bo her i to-tre dager de også, i likhet med oss, unnskyldte hun. – Hun kan ikke ha prøvd særlig hardt, sa Jobetrotter sarkastisk etterpå. Hadde de andre gjestene sett deg, ville de nok vært behjelpelig med å bytte, erklærte han.

Maya benyttet samtidig anledningen til å fortelle at hun hadde ringt kontakten vår hos reiseselskapet i India og fortalt at de hadde gitt gjestene hennes et stort problem ved å ikke fortelle at Grybetrotter satt i rullestol. Det eneste rommet de hadde å tilby oss nå var et av ansatte-rommene. Det var på ett plan, men hadde ikke i nærheten av samme standard som det rommet vi hadde betalt for, fortalte hun med oppriktig bekymring. Vi gikk med på å se på rommet, og ganske riktig. Det var ingen trinn inne i det, men det var helt klart ikke det overklasserommet vi hadde betalt for. Dusjen på badet var i en helt annen forfatning enn de fancy løveføttene som var montert på badekaret i gjesteleiligheten.

Etter mye fram og tilbake og noen telefoner til kontakten vår hos reiseselskapet i India, bestemte vi oss likevel for å bli værende. Grybetrotter var egentlig litt desperat. Det var fire timer til neste by vil skulle til, det var blitt langt utpå ettermiddagen og hun orket egentlig ikke tanken på å kjøre mer på de humpete landeveiene denne dagen. Vi ville dessuten ikke få avklart om det var mulig å få hotellrom noe annet sted før dagen etter, og vi fikk heller ikke vite om vi kunne bo på det samme hotellet som vi hadde bestilt rom på et par dager senere. Rundt oss trippet betjeningen mens de beklaget gang på gang, og gjorde alt de kunne for å forvandle ansattrommet om til et luksushotellrom.

Og «hotellrommet» som egentlig var et «senior employes»-rom og lå ved siden av rommet til daglig leder, ble til slutt absolutt fullt brukbart. Det var kun ett høyt trinn for å komme opp på plattingen foran inngangsdøra, men ingen trinn i rommet inn på badet.

Og for å virkelig vise at de tok oss på alvor (?), skiftet de like godt gardiner fra den ene kvelden til den andre. Første kvelden vi bodde der var gardinene rød. Kvelden etter var de plutselig byttet til hvite gardiner med blomster på. Vi registrerte lattermildt at det tydeligvis er viktig for overklassen å ha riktige gardiner i rommet. Det var vel ikke akkurat i gardinene fokuset vårt lå.

Vi hadde helt klart vært fornøyd med rommet, hvis det var det vi var forespeilet på forhånd. Men det var det altså ikke. Til tross for at Grybetrotter prøvde å gi seg selv litt perspektiver ved å si at vi faktisk hadde et brukbart rom å bo i, mens de fleste rundt oss bor adskillig kummerligere enn det vi gjorde, klarte hun likevel ikke å undertrykke følelsen av skuffelse over at vi hadde betalt dyrt for et luksussted uten å få den luksusstandarden vi hadde forventet. – Har vi betalt overklassepris, bør vi også få overklassebehandling, tenkte hun. Hun benyttet derfor anledningen til å skrive en mail til vår representant for Indiareiser i Norge der vi forklarte situasjonen og ba om å få refundert noe av beløpet vi hadde betalt for rommet, som jo ikke ville vært urimelig. Hun ble ikke mindre irritert av det første svaret vi fikk fra Indiareiser dagen etter.

I denne mailen gikk det fram at Maya hadde fortalt at vi gladelig hadde akseptert rommet vi hadde fått, som visstnok var et rom reservert for kongelige og lå i den kongelige fløyen. Vi hadde visst også spist en ekstra god middag med noen av medlemmene av kongefamilien dagen før (hvilken av de 543 kongefamiliene ble ikke nevnt), og vi hadde fått påspandert vin til måltidet og ville få det til den andre middagen også. Noen refusjon for rommet var derfor ikke aktuelt.

– Altså, jeg finner meg ikke i at Maya juger til reiseselskapet om hva vi har fått, tordnet Grybetrotter fra bassengkanten, og hun var kjapp med å svare som sant var, at vi ikke bodde på noe kongelig rom, men at Maya ovenfor oss selv hadde påpekt at rommet hadde en adskillig lavere standard enn det vi hadde betalt for. Vi hadde ikke noen kjennskap til at vi hadde spist sammen med noen kongelige dagen før, og ikke brydde vi oss om det heller (vi aner jo ikke hvem som er kongelige i India). Vi hadde heller ikke fått noen informasjon fra Maya om at vi hadde fått påspandert vin (men dette skulle jo egentlig bare mangle). Og etter som all mat skulle være inkludert, anså vi det ikke som noe plaster på såret at vi evt. fikk et «bedre» måltid enn det vi skulle hatt (problemet vårt var jo egentlig å begrense oss, ikke at vi trengte mer mat). Årsaken til at vi aksepterte rommet var ikke fordi vi var så fornøyd med det, men at vi så på det som eneste alternativ, da vi ikke orket å reise videre akkurat da, eller bytte hotellrom hver dag.

Noen timer etter at mailen var sendt, ringte Indiareiser til vår indiske mobiltelefon. Vi hadde nemlig fått utdelt en indisk mobiltelefon på reisen, så vi skulle slippe å betale dyrt for å bruke vår egen, noe som var et veldig stort pluss på en så lang reise. (Til tross for at den var fra år 2000, og hadde verdens dårligste lyd). I samtalen med Jobetrotter var tonen en ganske annen. De hadde nå fått bedre oversikt over hele situasjonen, og beklaget på det sterkeste det som hadde skjedd. I en mail til Grybetrotter etterpå, viste de også til at de hadde sendt mail til Maya senest 19. januar med melding om at Grybetrotter satt i rullestol. Etter at de hadde vist mailen til Maya, var det blitt ganske så stille fra hennes kant. De skjønte heller ikke hvordan dette kunne ha skjedd, etter som «de aldri hadde hatt problemer med Shahpura Bagh tidligere».

Det hele løste seg med at vi fikk påspandert tre middager i Udaipur noen dager senere, samt fikk en ekstra guidet tur når vi skulle dit. I og med at vi faktisk hadde det ganske greit på ansatterommet vårt i Shahpura Bagh, og omgivelsene ellers var fantastiske, aksepterte vi denne løsningen som en kompensasjon for det inntrufne. Samtidig som vi lystig registrerte at vi etter dette egentlig ikke så noe mer til Maya. Hun smilte sitt plikthøflige smil når hun så oss, men skygget banen så fort hun kunne.  Grybetrotter klarte heller ikke å la være å irritere seg da vi skulle reise, og fikk servert en regning for både vin til middagene og en lunsj vi hadde hatt ved bassenget. Vi fikk til slutt snakket oss vekk fra disse utgiftene, ikke fordi det var så veldig dyrt, men fordi de faktisk hadde sagt til Indiareiser at vi skulle få vin til middagene påspandert. I tillegg skulle jo all maten være inkludert, noe som gjorde det merkelig at vi skulle betale for en lunsj. Men vi konkluderte for oss selv med at Maya kanskje ikke var av den helt ærlige typen, til tross for overklassefamilien sin.

Når det er sagt – vi klarte å nyte oppholdet og ta problemene våre for det de var – nemlig luksusproblemer. I luksuriøse omgivelser. Der vi kunne nyte følgende:

Late dager ved bassenget

Bassenget hadde solstoler både utenfor og oppi bassenget – og med oppvarmet vann, var ikke Jobetrotter sen med å kaste seg uti.

Utepeis på kalde sommerkvelder

Det ble kaldt om kvelden også i Shahpura, men hva gjorde vel det, når betjeningen tente opp i vår egne, bærbare utepeis foran bassenget før middag.

Fantastiske god mat

Grybetrotter og Jobetrotter hadde ingenting å klage på når det gjaldt maten på Shahpura Bagh. Her fikk vi servert alle varianter av retter, både kylling, lam og vegetarretter. Den eneste utfordringen var å ikke spise for mye igjen……..

Morgentur i romantiske omgivelser

I resortens tilhørende idylliske skog var det mulig å gå morgentur på de romantiske stiene. Også med rullestol.

Sightseeing til «nabogården» 

En times tid unna Shahpura Bagh lå en gård som ledelsen på resorten tilbød guidet tur til. For oss var det uklart om de eide gården, eller bare hadde et samarbeid der. Men vi aksepterte gladelig tilbudet om å se den. Og vi så, tok bilder og kjørte tilbake igjen.

Grybetrotter foran sennepsåkeren

Vi trivdes begge godt i den håndlagde hengekøyen som sto på gårdsplassen

Og konklusjonen var….

Til tross for at Maya gjorde seg selv til vår minst likte person i løpet av India-ferien, så ble oppholdet på Shahpura Bagh om ikke over all forventning, så til slutt veldig bra. Resten av betjeningen var supre og sto på pinne hele tiden, og stedet var et luksusparadis. Vi ville nok reist dit igjen hvis vi hadde fått sjansen, om ikke annet fordi de garantert husker oss der nå. Vi er sikre på at neste gang er luksusproblemet vårt løst. Og det er ikke vanskelig å drømme seg tilbake til stedet, når vi ser denne videoen:

 

 

Series Navigation

<< Jaipur: Den rosa byen?Hvordan leve som en kongelig i Udaipur >>