Lørdag i Tokyo; Kabuki-za, Teppanyaki og et glimt av Willy.

Tokyo, Japan, lørdag 11. juni 2016

På fredag kveld følte Grybetrotter at vi endelig hadde fått en smakebit av ekte japansk kultur. I hvert fall noe av den. Det var fortsatt en hel dag igjen av ferien vår, og god tid til å finne flere japanske godbiter. Vi begynte med dagens høydepunkt. Nemlig et besøk ved Kabuki-za. 

Kabuki-za

Kabuki er navnet på japansk folketeater. Teaterstilen oppsto på 16oo-tallet og er i tillegg til en lang og dramatisk handling spekket med spektakulære kulisser, kostymer og sminke. Kort sagt: Opera!

Teateret der Kabuki-forestillingene settes opp i Tokyo heter Kabuki-za. Stykkene endres hver måned, og hvert stykke er på intet mindre enn fire deler, med to akter i hver del. Dette er høykultur for japanerne, og de bruker gjerne en hel fridag (når de en sjelden gang har det) på å trøkke seg sammen i åtte til ti timer i teateret. Dersom vi ville vært der så lenge måtte vi ha bestilt billettene flere måneder i forveien, for dette er visst populært! Det hadde vi ikke gjort, og vi hadde for så vidt heller ikke noe ønske om en så langdryg kulturell opplevelse. Vi ville bare ha en smakebit.

Grybetrotter foran Kabuki-za teateret i bydelen Ginza i Tokyo.

Og i Tokyo er alt mulig. For turister og andre med dårlig konsentrasjon går det nemlig an å kjøpe billetter til en og en akt. Vi ante ikke hvordan dette fungerte, og bestemte oss for å bare møte opp å se hva som skjedde.

Da vi kom til teateret var det bare noen få mennesker foran bygningen, som alle var i ferd med å sette seg ned på en benk utenfor. En ny akt hadde nettopp begynt, og neste akt startet ikke før om to timer. Men i det vi hadde bestemt oss for å prøve å komme tilbake om en times tid, kom det en teateransatt som forklarte at vi kunne stille oss i kø for å kjøpe billetter om en time. Dette var rart tenkte vi, og spurte om vi ikke kunne komme tilbake når billettsalget åpnet. Det ville ikke teatermannen anbefale, for de solgte nemlig bare 75 billetter til hver akt. Og her var det først i køen, bokstavelig talt. Den som kom først fikk også de beste setene. Og reglene var klare; Vi måtte alle sitte i køen hele tiden. Hvis man gikk ut av køen mistet man plassen sin, og det var ikke lov til å holde av for hverandre. Vel, det var en fin og varm dag i skyggen i Tokyo, og vi hadde ikke dårlig tid. Vi storkoste oss på købenken den neste timen mens vi studerte programmet.

Grybetrotter og Steinartrotter fikk dispensasjon til å gå ut av billettkøen i noen minutter for å gå på toalettet. Imens satt Jobetrotter (i bildet med grønn ring rundt hodet) og passet på plassene våre i køen sammen med resten av japanerne.

Plassene som var reservert for sånne som bare ville se en akt av gangen, var helt bakerst i teatersalen, men med god utsikt til scenen. Siden vi hadde kommet relativt tidlig inn i køen fikk vi kønummerne 11-13. Man gikk puljevis inn i salen, så jo senere man var i rekka, jo mindre sjanse var det for at man fikk sitte sammen, men det var ingen fare for vår del. Grybetrotter valgte å sitte på puter i vanlig sete, men dersom hun ville sittet i rullestolen, fantes det også også egne rullestolplasser. Aberet der var at hun da ikke ville fått sittet sammen med resten av reisefølget.

De 45 minuttene av teaterstykket vi så, var som ventet fullt av inntrykk og opplevelser, og ga et godt innblikk i japansk historie. Og i motsetning til i operaen i Oslo var stykket perfekt tekstet på engelsk (ikke av en japaner), så det faktisk gikk an å følge med i handlingen. Faktisk så bra at det ikke virket veldig avskrekkende å prøve seg på en full forestilling en gang i fremtiden!

Dagens sushi

Dagens lunsj besto av sushi og sake, og ble inntatt i nærheten av Kabuki-za etter besøket i teateret. Navnet på restaurantet er selvfølgelig glemt, men det er ingen krise. I Tokyo er det ikke vanskelig å finne gode sushirestauranter.

Et par av trotterne stoppet også for å spise litt grønn te-is.

Ølfestival i Tokyo

På vår vei videre rundt i Tokyo dumpet vi plutselig innom det som så ut til å være en ølfestival. Her satt japanerne på rekke og rad og drakk øl. Men alt var veldig privat. Uteområdet var sperret av, og det var ingen som ønsket oss velkommen inn. Vi gikk derfor rundt sperringene, så beskjedent og diskret som mulig.

Litt lenger ned i veien var det matmarked. Det var mer åpent, og Grybetrotter rettet umiddelbart oppmerksomheten sin på stekte bananer dyppet i varm sjokolade.

Japanerne vil ha orden i gatene, og Grybetrotter kunne ikke vært mer enig i dette skiltet på bakken.

Hvor er Willy?

– Der er Willy, utbrøt Jobetrotter mens han pekte på den utkledde mannen som sang og spilte gitar foran oss. – Hæ, hvor er Willy? svarte Grybetrotter. – Der er Willy, gjentok Jobetrotter. Hvem er Willy, spurte Grybetrotter mer eller mindre forvirret. Hun hadde nemlig aldri hørt om noen Willy. Jobetrotter kunne berette om at Willy er en kjent figur fra barnebøker, som barn visstnok elsker å lete etter. Og i Tokyo, der folk liker å kle seg ut som tegneseriefigurer, er det ikke veldig overraskende å finne han midt på gata.

Teppanyaki

De som er kjent med TV-serien Seinfeld, husker kanskje Kramers konsept om en restaurant der man kunne lage sine egen pizza. Vårt siste måltid i Tokyo for denne gangen, fant vi i vårt område i Shibuya, da vi på vei tilbake til hotellet oppdaget en ekte teppanyaki-restaurant. Teppanyaki betyr å grille kjøtt på en jernplate, og maten lages gjerne mens man ser på. Grybetrotter og Jobetrotter har vært på teppanyaki-restaurant tidligere, da vi i februar 2012 var på cruise i Karibia (dessverre før denne bloggen ble født, derfor har vi ikke noen blogginnlegg derfra). Kokken som sto og laget maten briljerte med kokkeferdighetene mens han showet og underholdt.

I Tokyo fant vi imidlertid Japans svar på Kramers idé: Vi kom inn i en restaurant der vi fikk utdelt oppskriften, ingrediensene og plata. Grillingen måtte vi stå for selv.

Og grilling ble det. Restauranten tilbød også rettene okonomiyaki, yakisoba, og monjayaki, men etter som vi aldri hadde hørt om de, valgte vi en helt enkelt teppanyaki-rett. Det hele smakte fortreffelig. Og vi fikk attpåtil smake monjayaki (eller var det yakisoba?) da guttene på nabobordet tilbød oss å smake på sin rett etter at Grybetrotter fascinert hadde fulgt med på matlagingen deres også.

På tide å reise hjem snart?

Hm, Oslo kaller visst, konstaterte Grybetrotter da vi gikk forbi denne kaffesjappa på vei tilbake til hotellet den siste kvelden.

Arigatou, Tokyo

Tokyoferien gikk ubønnhørlig mot slutten her vi ankommer baksiden av kjøpesenteret som tilhørte hotellet vårt lørdag kveld. Dagen etter var det hjemreise, og på tide å takke for seg med et «Arigatou, Tokyo»

I fremtiden får vi håpe at Trump heller får konsentrert seg mer om nakenbarene sine i Tokyo enn om å styr(t)e verden…