Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – tredje operasjon

NB! Dette blogginnlegget er nesten helt uten bilder. Opplevelsen var for Grybetrotter såpass traumatisk at hun ikke følte for å dokumentere med en haug med bilder da det skjedde. Dersom du syns det blir for langt og mange ord å lese, kan du skrolle deg ned til kortversjonen under «oppsummering» nederst i innlegget.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at alle fagpersoner i innleggene er anonymisert, og navnene som brukes i bloggen er ikke deres virkelige navn.

Dette er en fortsettelse på de forrige innleggene i serien «Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus»;  Ulykken, de første dagene etter ulykken, første operasjon og andre operasjon.

Ullevål Universitetssykehus, torsdag 16. april 2015

Ny kontroll hos Dr. Overlege

Fire uker var gått siden forrige øyeoperasjon. På den tiden hadde Grybetrotter rukket å ha et snev av influensa (til tross for at hun hadde tatt influensavaksine), lekt påske hjemme og hatt masse besøk. Hun var overveldet over hvordan familie og venner stilte opp eller tilbød seg å hjelpe etter hvert som hun fortalte flere og flere om hva som hadde skjedd. Også kollegaene hennes viste omsorg, og hun fikk ofte meldinger fra flere som lurte på hvordan det gikk. Noen av dem kom også på besøk en kveld.

Samtidig hadde synet sakte, men sikkert blitt bedre, og Grybetrotter så nå både farger, former og enkelte ting rundt seg. Mer enn det hun gjorde før operasjonene i hvert fall. Imidlertid manglet det fortsatt en linse i øyet, så alt fløt i hverandre og var uklart. Grybetrotter syntes det var kjempefascinerende å oppdage sitt «nye» syn (selv om øyet egentlig var ubrukelig). Jobetrotter fortalte hvor festlig det var å se hvordan hun innimellom plutselig meldte seg ut av samtaler for å lukke det friske øyet og leke med fingrene sine for å se hvor mye hun så med det skadde øyet. Selve øyet så også stadig bedre ut, og etter hvert kunne man nesten ikke se at det hadde vært skadd med mindre man visste det. «Ja, nå har jeg fått meg et usynlig handicap også, i tillegg til det dere allerede ser», spøkte Grybetrotter, da folk etter hvert sa at hun ikke så skadet ut i det hele tatt.

Nå var det tid for ny kontroll. Grybetrotter skulle først inn til sykepleier for drypping av øyet foran konsultasjonen med legen. Hun fikk denne gangen tildelt sykepleier Doris. Doris var veldig pratsom. Skravla gikk faktisk så fort at verken Grybetrotter eller Jobetrotter fikk med seg så mye. De skjønte heller ikke hvorfor Doris skulle ta synstest av det friske øyet igjen, men fikk etter hvert forklart at synet kan endre seg litt også på det andre øyet etter operasjoner. Sykehuset ønsket derfor synstest av begge øynene, noe Grybetrotter for øvrig setter pris på. Det er godt å vite at de også følger opp det ene øyet hun har igjen. Heldigvis var ikke endringen på høyre øye nevneverdig.

Etter seansen hos sykepleieren, ble Grybetrotter og Jobetrotter møtt av en smilende Dr. Overlege, som beklaget at hun lå litt på etterskudd. «Null problem», tenkte Grybetrotter. «Er det noe jeg har nok av akkurat nå, så er det tid…»

Grybetrotter var naturlig nok svært nervøs. Etter å ha fått høre om diverse måter øyet kunne gro feil på da hun ble skrevet ut forrige gang, forventet hun egentlig ikke veldig gode nyheter.

«Det er rester av litt iris igjen i øyet. Det er bra, for da har vi noe å feste linsa i hvis det blir aktuelt å operere inn ny linse senere», begynte Dr. Overlege. Grybetrotter sugde til seg alt som kunne høres ut som gode nyheter.

Etter å ha sett inn i øyet med apparatene, prøvde Dr. Overlege å teste synet på det skadde øyet med diverse linser med superhøy styrke. Til slutt så Grybetrotter faktisk noenlunde klart gjennom en av linsene Dr. Overlege prøvde seg frem til. Grybetrotter klarte så vidt å lese en bokstav som dekket hele platen man har synstest på. Til tross for dette var synet fremdeles veldig ustabilt, og det hoppet skygger frem og tilbake rundt det hun så. Hun klarte bare å se den ene siden av bokstaven, den andre halvparten var mye vanskeligere å oppfatte, men klarte allikevel å gjette hvordan resten av bokstaven så ut. Men det bekymret henne mindre nå. Øyet var jo ikke ferdig grodd, og hun forventet ikke å kunne se med sterke brilleglass enda. Hun syns det var positivt at hun faktisk hadde fått et glimt av at det kunne gå an å se klart igjen med øyet.

«Netthinnen har løsnet litt på høyre side av øyet, så vi må nok inn og operere igjen», konkluderte Dr. Overlege.

«Å nei!» svarte Grybetrotter bekymret. «Jeg hadde jo håpet å slippe en ny operasjon nå».

«Ja, jeg hadde også håpet at du skulle slippe en operasjon til nå», svarte Dr. Overlege. Og fortsatte: «Men du har nå vært gjennom to operasjoner, og de gikk jo bra. Dette er et mindre komplisert inngrep enn de to foregående operasjonene, og derfor vil nok denne operasjonen også gå bra». Dr. Overleges trøstende ord fungerte på Grybetrotter. Ikke minst fordi det var første gang Dr. Overlege ikke hadde vært gravalvorlig under konsultasjonene, men tvert i mot bekreftet at de to første operasjonene hadde gått bra.

Dr. Overlege forklarte videre at det er vanlig at netthinnen løsner etter slike operasjoner Grybetrotter har hatt, og at det ikke var noe dramatisk i at netthinnen nå hadde løsnet litt. Den hadde dessuten ikke løsnet veldig mye, faktisk så lite at Grybetrotter ikke hadde merket noe på synet. Vanligvis merker man at netthinnen løsner ved at sidesynet forsvinner på motsatt side av der netthinneløsningen er. Det var likevel nok til at det måtte inn og rettes på. «Netthinnen må være helt perfekt for at vi skal kunne vurdere andre operasjoner for å få igjen synet», hadde Dr. Overlege sagt under konsultasjonen etter andre operasjon.

Ved netthinneoperasjoner får man gass i øyet, og kan ikke fly på tre uker. De som kjenner Grybetrotter vet at hun alltid har to ferier bestilt av gangen. Den første ferien hun og Jobetrotter skulle hatt, var til Dubai. Den ble som kjent avlyst. Seks dager før ulykken hadde Grybetrotter også bestilt tur til Seoul på forsommeren. «Men vi skal etter planen reise på ferie til Sør-Korea 6. juni», sa Grybetrotter. «Å, 6. juni? Ja, men det går bra», var responsen fra Dr. Overlege.

Til Grybetrotters store lettelse, lot ikke Dr. Overlege det gå lang tid til den neste operasjonen.  Grybetrotter fikk beskjed om at hun skulle legges inn allerede mandagen etter, med ny operasjon på tirsdag. Grybetrotter, som hadde narkoseangsten fra forrige operasjon friskt i minne, spurte om Dr. Overlege samtidig kunne sjekke om hun kunne få Dr. Brille med på denne operasjonen også. «Det kommer an på om han er tilgjengelig da», svarte Dr. Overlege. Hun tok opp telefonen for å ringe Dr. Brille og avtale. Grybetrotter var supertakknemlig og lettet for at Dr. Overlege tok narkoseangsten alvorlig.

«Jeg regner med at dere vil at det er jeg som skal operere denne gangen også», fortsatte hun med et smil. «JA, absolutt», svarte Grybetrotter. «Jeg vil også gjerne at det er du som skal operere denne gangen også», istemte Jobetrotter.

«Du får ta en ting av gangen. Det er fortsatt mye som kan skje», avsluttet Dr. Overlege da Grybetrotter gikk. Grybetrotter var enig i det første, og valgte der og da og ignorere det andre..

Denne gangen måtte Grybetrotter for første gang siden ulykken betale egenandel etter konsultasjonen, og klarte ikke å la være å forundre seg over egenandelssystemet i dette landet. Dersom man blir innlagt på sykehuset og får kost og losji og alle medisiner dekket, er det ingen egenandel, men dersom man kommer til en vanlig, men påkrevet kontroll på dagtid etter en operasjon, må man betale det. Forstå det den som kan……. Grybetrotter gjør det ikke,  men dro lydig kortet og lot klokelig tankene bli værende inni hodet.

Ullevål Universitetssykehus, 20 til 22. april 2015

Operasjon nummer tre

Både Grybetrotter og Jobetrotter var nå blitt kjent med rutinene for innleggelse ved øyeoperasjoner, og kl 11 dagen før netthinneoperasjonen møtte de opp igjen. Ute skinte sola og varmet opp det som var årets hittil varmeste sommerdag. Til tross for at tiden gikk fort med vårt trådløse nettverk og flere episoder av «The West Wing», klarte ikke Grybetrotter å la være å irritere seg over at de måtte vente uten noen som helst beskjeder i flere timer. «Vi må prioritere de som kommer inn for første gang i dag», unnskyldte en sykepleier. «Ja vel, men da kunne dere jo bare bedt meg komme litt senere», tenkte Grybetrotter. Men sa det ikke.

Først  kl 15 fikk de fikk komme inn til lege. Etter konsultasjon hos legen, måtte de vente på nytt på å få prate med anestesilegen. De ventet helt til kl 17, før Grybetrotter fikk en sykepleier til å undersøke om det ville komme noen anestesilege å prate med henne i det hele tatt. Det ville det ikke.

«Neivel, da går vi ut og nyter sommeren», sa Grybetrotter, la alle bekymringer vekk og strenet av gårde til Café Noahs Ark på Grunerløkka sammen med Jobetrotter. Der satt de utendørs samme med Ingunntrotter resten av kvelden. Det var ca en halvtime å gå fra sykehuset til Noahs ark. «Fordelen med å bo på Ullevål sykehus er at det er nær sentrum, så da må vi jo utnytte det», tenkte Grybetrotter fornøyd.

Dagen etter var Grybetrotter satt opp som nummer 2 på Dr. Overleges operasjonsliste igjen. Sola fortsatte å skinne utendørs. Grybetrotter så den fra innsiden av sykehusrommet.

Dr. Overlege var innom rommet ca kl 9.30 for å sette kryss over øyet som skulle opereres. Hun fortalte samtidig at hun skulle ha undervisning fra kl 10 til 12, og at operasjonen ville bli rundt kl 13. Da Grybetrotter igjen opplyste om at hun håpet at Dr. Brille ville være der å sette narkosen på henne, svarte Dr. Overlege at hun ikke visste hvem som skulle være der. «Men du kan bare slappe av – dette kommer til å gå bra», beroliget hun. Og da gjorde Grybetrotter det. Det var tross alt første gang Dr. Overlege hadde sagt akkurat det foran en opersajon.

Nede i operasjonssalen ble Grybetrotter møtt av anestesilegene igjen. Ingen Dr. Brille, men isteden møtte hun en ny hyggelig lege, som i denne bloggen heter Dr. Olsen. Dr. Olsen åpnet med å si at hun visste at Grybetrotter var «veldig glad i Dr. Brille, men at han dessverre ikke kunne være der i dag. Men vi har lest journalen din (plusspoeng der for å svare på spørsmålet før Grybetrotter hadde stilt det) og skal gjøre akkurat samme prosedyre som sist» (nye plusspoeng for å si akkurat det Grybetrotter ønsket å høre). Etter det kom anestesilege Karlsen og presenterte seg. «Hei Grybetrotter, jeg er Dr. Karlsen. Jeg var med på den første operasjonen». «Å, det var DET du het ja», tenkte Grybetrotter. Som husket Dr. Karlsen. Men hun hadde ikke husket navnet hennes. Det var derfor hun aldri hadde spurt spesifikt etter Dr. Karlsen igjen. Grybetrotter var uansett lettet, og lot legene og sykepleierne få pusle rundt henne til hun sovnet.

Da Grybetrotter våknet fra narkosen denne gangen, ble hun overrasket over at smertene i øyet var betydelig mer merkbare enn ved de to andre operasjonene.

«Au, hvorfor har jeg så mye vondere i øyet nå, enn de andre gangene?», klaget hun.

«Det er nok fordi øyet ditt nå har blitt skåret i så mange ganger. Dessuten brukte kirurgen noe isbehandling i tillegg til gass i øyet, og det kan være ganske vondt», trøstet sykepleieren på oppvåkningen. «Forresten må du legge deg på venstre side. Sånn må du ligge lenge nå», fortsatte sykepleieren, mens hun hjalp Grybetrotter forsiktig tilbake i den stillingen hun hadde våknet i.

Og resten av den ettermiddagen og kvelden konsentrerte Grybetrotter seg mest om å ligge i samme stilling hele tiden. Mens hun kjente smertene krype fram fra både hofter, knær og kragebein. «Jaja, jeg får holde ut dette en natt da», tenkte Grybetrotter og bet tennene sammen.

For første gang i løpet av disse øyeoperasjonene måtte Grybetrotter dele rom med en annen pasient på sykehuset. Det var ikke akkurat noe hun hoppet i taket over, men samtidig tok hun det som et tegn på at alvorlighetsgraden på denne operasjonen var gått ned. Og det i seg selv var jo bare positivt. Det som ikke var så positivt for den stakkars romvenninna hennes, var når Grybetrotter ble vekket av sykepleieren midt på natta..

Sykepleieren gikk sin vanlige runde og oppdaget at Grybetrotter lå med hodet feil vei, slik at gassen ikke virket på den delen av øyet den burde. For å unngå å vekke den andre pasienten når hun skulle be Grybetrotter snu seg, hvisket sykepleieren til den sovende Grybetrotter, og rørte henne forsiktig litt på skulderen. «VENT LITT!» ropte Gry ut, «JEG SKAL BARE SETTE I HØREAPPARATET!». Det hjalp lite at sykepleieren forsøkte å hysje på henne og hviske, for Grybetrotter hører jo ikke hvisking uten høreapparat, og som nylig øyeoperert, i mørket, og med ryggen til, er det ikke så mye man ser heller. «HÆ??», svarte Grybetrotter høyt til sykepleierens fortvilte hvisking, «JEG HØRER IKKE NOE ENDA!»

Dagen derpå

På legekonsultasjonen dagen etter, var verken Dr. Overlege eller Dr. Pettersen til stede. Isteden møtte hun en ny lege, Dr. Marthinsen. Dr. Marthinsen gjorde de nødvendige undersøkelsene, målte at trykket i øyet egentlig var litt lavere enn ønsket, sa at han ikke kunne finne noen lekkasje, lette litt til, og kom med noen nølende ord om at det antageligvis ikke var noen lekkasje, ihvertfall ikke som han kunne finne. Før han gikk ut litt, kom tilbake, og konkluderte litt mer sikkert med at det nok ikke var noen lekkasje, og at det nå var det trygt å reise hjem. Han skulle bare sjekke med Dr. Overlege, «for sikkerhets skyld». «Ja, hvorfor er ikke Dr. Overlege her i dag», undret Grybetrotter. «Vil du prate med henne? Du kan godt få lov til det hvis du vil», svarte Dr. Marthinsen.

Men det var visst lettere sagt enn gjort. Dr. Marthinsen fikk ikke kontakt med Dr. Overlege. Etter tredje operasjon forsvant Dr. Overlege over alle hauger, og Grybetrotter har foreløpig ikke sett henne igjen siden. Denne dagen var hun visst veldig opptatt i andre operasjoner. «Men jeg kan sitte her og vente til hun er ferdig kl 16 jeg», insisterte Grybetrotter. «Vel, kremt, hun har visst ikke tid i dag. Hun er VELDIG opptatt», fikk Grybetrotter til svar fra sykepleier Aina, som hadde pratet med Dr. Overlege direkte. «Vel, tid og tid», tenkte Grybetrotter. «Det handler vel mer om hva hun prioriterer». Men istedenfor å la de negative tankene overta, valgte hun å tolke dette som et tegn på at Dr. Overlege antakeligvis anså denne operasjonen som plankekjøring og at det hele ville gå bra. «Bare hun ikke tar FOR lett på det nå», klarte Grybetrotter likevel ikke å la være å tenke.

Grybetrotter syntes det var nedtur at hun nå ikke så noe på det nyopererte øyet igjen. Alt var svart. Hun spurte Dr. Marthinsen om dette, og fikk til svar at: «Ja, man blir jo veldig nærsynt av sånne netthinneoperasjoner».

«Nærsynt?», sa Grybetrotter. «Jeg så jo ikke akkurat veldig bra før operasjonen heller….Men vil det bittelille synet jeg hadde komme tilbake igjen?», spurte hun. «Ja, sannsynligvis», svarte Dr. Marthinsen. Ordet «sannsynligvis» beroliget ikke Grybetrotter nevneverdig akkurat da.

Etter nye forsikringer fra Dr. Marthinsen på at alt skulle være i orden, lot hun seg skrive ut av sykehuset denne gangen også.

«Ja, og så må du ligge på venstre side så mye som mulig de neste tre ukene», sa Dr. Marthinsen?

«WHAT?!?», utbrøt Grybetrotter sjokkert. Hun hadde lidd seg gjennom en natt med å ligge i den ene stillingen. Tre uker virket uutholdelig.

«Ja, for at gassen i øyet skal virke best mulig på netthinnen er det best at du ligger på venstre side så mye som mulig i tre uker», bekreftet Dr. Marthinsen.

«Men det er jo så vondt! Jeg kommer ikke til å klare det», sutret Grybetrotter.

«Kan det være en god ide at Grybetrotter ligger på venstre side på natta, men at hun sitter på dagen», skjøt Jobetrotter inn.

«Nei, det er ikke sikkert at det er nok», svarte Dr. Marthinsen. «Vi skjønner at det kan være vanskelig for deg, men vi vil likevel at du skal prøve å ligge så mye som mulig på venstre side….».

Sammen med ny sykmelding og resept på flere øyedråper, fikk Grybetrotter ved en feil med seg anestesijournalen sin. Før hun leverte den tilbake til Dr. Marthinsen, registrerte hun tilfreds at det sto «samarbeider godt» under «vurdering av pasienten».

Etter å ha ha lidd seg gjennom et par dager til med å ligge på venstre side hjemme, ringte hun Ullevål for å forsikre seg om at hun hadde hørt rett når det gjaldt varigheten på liggingen. «Ja, så mye som mulig i tre uker», fikk hun gjentatt. Etter som Grybetrotter ikke vet hva «så mye som mulig» innebærer, tolket hun dette som «hele tida». Og bestemte seg for at operasjonen i hvert fall ikke skulle bli mislykket fordi hun ikke hadde gjort det hun kunne. Sakte, men sikkert, og ved hjelp av tusen puter i alle sofaer og senger i rommene i leiligheten deres, vendte hun seg til den traurige stillingen.

Men det var ikke til å legge skjul på at humøret sank noen hakk hver dag. Hun konstaterte raskt at det Dr. Overlege hadde beskrevet som «en enklere operasjon enn de to andre» antakeligvis betød enklere for Dr. Overlege. For Grybetrotter var det adskillig mer komplisert. En aldri så liten antydning til depresjon kom snikende. «Er det sånn sommeren skal bli i år», tenkte Grybetrotter. «Med stadige netthinneoperasjoner og ligging i en stilling hele tida………for et liv!».

Hvordan gikk det videre? Følg med……….

Oppsummering

Torsdag 5. mars bestemte gåstolen til Grybetrotter seg for å knekke sammen under henne da hun hoppet ned fra Permobilen sin (den elektriske rullestolen). Dette resulterte i at hun og gåstolen falt i bakken med et brak. Hun klarte å falle slik at hun ikke brakk noen bein, men tenkte ikke på at hun samtidig har et hode. Hodet tok i mot hele støyten, med det resultat at hun mistet synet på venstre øye. Hun hadde først to operasjoner for å fikse øyeeplet, den 10. mars og 18. mars. På kontrollen 16. april ble det oppdaget et lite arr i netthinnen som etterfølgende komplikasjon etter de to første operasjonene. Dermed måtte hun inn til en tredje operasjon. Den ble gjennomført 21. april.

Series Navigation

<< Da Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – andre operasjonDa Grybetrotter (og Jobetrotter) reiste til Ullevål sykehus – veien videre…. >>