Da Grybetrotter og Jobetrotter fór til Mexico – dag 3

Akumal og Tulum

Mexico, 31. januar 2015

130 km unna Cancun ligger Tulum. Tulum er den siste byen langs den karibiske rivieraen i Mexico, og er kjent for to ting – de fineste strendene langs rivieraen og noen steinruintårn som rager over dem. Vi satte av gårde tidlig lørdag morgen for å få med oss begge deler. Vi fikk ikke med oss noe av det.

Grunnen til det var ikke at Jobetrotter startet dagen med å bulke monsterbilen vår i garasjeporten til leilighetskomplekset der vi bor. Garasjeporten er nemlig av den sorten som åpner portene mot bilen litt etter litt. Jobetrotter feilberegnet avstanden mellom porten og bilen, og mens Jobetrotter fomlet etter reversen, kom porten stadig nærmere. Vi hørte ingen skrapelyd, bilen er for solid til det. Skjønt skrape ble det, i støtfangeren, som hadde en del skraper fra før av. Porten var uskadd.

Monsterbilen kom fra første dag utleid til oss med en ny liten skramme blant flere andre skrammer.

Jobetrotter hadde dagen før googlet tilgjengelige strender i Tulum, og fått informasjon om at stranda i Akumal skulle være av det slaget. Akumal ligger 20 kilometer før man kommer til Tulum. Mens Grybetrotter som vanlig sov i bilen, bestemte de tre andre oss for å prøve det. Det var tross alt greit å vite at vi kunne komme på stranda når vi hadde reist så langt for den. Dermed var det ikke stranda i Tulum vi kom til, men til Akumal beach.

Grybetrotter i Akumal

Vi angret ikke på det valget. Da vi etter å ha gått et stykke fra parkeringsplassen mot stranda, deretter tatt feil vei og havnet i et boligområde, for så å gå tilbake og bli geleidet opp en alt for bratt rullestolrampe og gjennom et hotellområde, åpenbarte endelig en fantastisk strand seg.

Vi ser endelig stranda i sikte…

Akumal beach åpenbarer seg gjennom palmene.

Stranda hadde kritthvit sand, som var hard nok til å rulle på med rullestol uten problemer. Foran oss lå det turkise havet med minimalt med bølger. Da Grybetrotter svømte rundt i det turkise varme karibievannet i 40 minutter etterpå, kunne hun ikke vært nærmere paradis.

Grybetrotter er meget fornøyd med strandvalget.

Da vi ankom stranda var det overskyet, men varmt nok til at det var digg å bade. Det tok imidlertid ikke lang tid før skyene sprakk opp og sola skinte for fullt.

Jobetrotter slapper av på stranda.

Etter å ha stekt i sola en stund erklærte Jobetrotter at nå var det nok for i dag, hvis vi ikke skulle grilles helt opp. Vi konkluderte med at vi måtte si oss fornøyd med tre timer på stranda, hvor av to i stekende sol den første dagen. Og det hele gikk finfint. Ingen antydning til solbrenthet i det hele tatt (ikke så mye antydning til farge heller for så vidt, etter at vi hadde nismurt oss med faktor 30 sånn ca 30 ganger mens vi lå der) .

Etter strandturen kjørte vi videre til Tulum for å se de kjente ruinene. Vi hadde en antakelse om at ruinene ikke var spesielt rullestolvennlige, og Marentrotter og Grybetrotter hadde planlagt å sitte på kafe mens mennene våre fartet rundt i ruinene. Vi fikk imidlertid en gledelig overraskelse da mannen på parkeringsplassen ved ruinene fortalte at det gikk an å gå dit på helt fine veier også med rullestol. Vi bestemte oss derfor for å prøve. Men først insisterte Grybetrotter og Jobetrotter på at vi trengte lunsj, og vi strenet inn på en Restaurant El Crucero som reklamerte med at de hadde fersk fisk.

El Crucero hadde også turistpriser, noe som gjorde at forventningene våre sank noen hakk. Å senke forventningene viste seg å være totalt unødvendig. På bordet kom de lekreste retter. Alt fra tortillachipsen med chipotle og en enda sterkere saus til forrett, guacamolen og hvitløksrekene som Grybetrotter og Jobetrotter delte smakte fantastisk. Alle rettene ble på meksikansk vis selvfølgelig servert med tortillalefser til. Vi stappa i oss og koste oss. Vi koste oss så mye at vi ikke enset hva klokka var.

Jobetrotter og Grybetrotter storkoste seg på sjømatrestaurant i Tulum

Da vi ankom restauranten var klokka 14.45. Da vi gikk derfra var den på magisk vis blitt 16.30. Akkurat samme tid som ruinene stengte, kunne vakten i billettskranken fortelle oss. Timingen vår kunne ikke vært dårligere. Slukøret måtte vi innse at akkurat det slaget var tapt, og med det avsluttet vi dagen og kjørte tilbake til leiligheten vår i Cancun. Med store planer om å gjenta det hele neste dag, da med en litt bedre planlegging av tidsbruken forhåpentligvis.

Hit, men ikke lenger kom vi på turen til ruinene. Akkurat i det klokka slo 16.30 fikk vi vite at de stengte. Jobetrotter måtte pent snu og innse at det ikke ble noen ruintur denne dagen. Sånn går det når feriehjernene våre er så til de grader skrudd på at vi til og med glemmer å sjekke åpningstider….