Ombord i Norwegians Rute DY 1698 lørdag 23. mars 2013, kl 12.45:
«Velkommen til Norwegian. Vi har fått en spottid som er på rutetid i dag (rutetiden var kl 13.05). For at vi skal rekke det må alle finne plassene sine fort, så fint hvis alle trekker bakover så fort som mulig. Hvis vi ikke rekker spottid vil vi bli stående her lenge, og det tror jeg ingen vil».
Og med det ønsket Norwegian velkommen til flyturen til Marrakesh. Og køen innover i flyet fortsatte å snegle seg frem.
Kl 12.59 hadde imidlertid alle satt seg lydig i setene sine, og sånn ca kl 13.01 annonserte kapteinen at vi måtte laste av noe bagasje til et par passasjerer som ikke hadde møtt opp.
– Faen, det var DEN spottiden, tenkte Grybetrotter, og psyka seg opp til å bli stående på bakken i et par timer ekstra, med tanke på den strenge beskjeden fra flyvertinnen i forkant. Men Norwegian hadde visst flaks denne gangen, for kun et kvarter etter rutetid lettet vi opp i skyene med kurs for Marrakesh.
Norwegian lovet gratis bredbånd på flyet, og Grybetrotter gledet seg til å blogge direkte fra flyturen. Det skulle imidlertid vise seg at det gratis bredbåndet ikke akkurat var av de raskeste, og etter å ha prøvd å komme inn på både facebook og bloggen i en halvtime, ble de planene skrinlagt. Hjemmesidene til Norwegian selv fungerte imidlertid upåklagelig, og hadde vi ønsket, kunne vi enkelt ha bestilt hundrevis av nye flybilletter, hvor internet om bord antagelig hadde fungert like upåklagelig.
Marrakesh, 23. mars 2013 kl 18:
Grybetrotter har parkert på HC-plass ved bagasjebåndet på flyplassen
I Marrakesh ble vi møtt av nydelig vårvær. Det var grått, regn og 12 grader. Helt normalt ferievær for Grybetrotter og Jobetrotter, med andre ord. Dermed var det opp med paraplyen for å gå tre meter bort til drosjene. Der fant vi en drosje som forlangte 100 MAD (150 NOK) mer enn det egentlig kosta å ta drosje inn til sentrum. Drosja inn til byen skulle egentlig koste 100 MAD, men drosjejåføren prøvde å innbille oss at det kosta 100 MAD per pers. Etter flere mislykkede forsøk på å prate han til fornuft og prute ned prisen, var vi lei regn og resignerte.
Vi hadde bestilt hotell sentralt i Medinaen (gamlebyen) i Marrakesh. Noe av det som kjennetegner Marokko best er Riader. Riader er må idylliske tradisjonelle hotell, ofte formet som en labyrint med fantastiske bakhager og takterrasser. Riad har også enormt med trapper og er generelt lite tilgjengelig for rullestoler.
Denne gangen reiser vi med Jobetrotters familie, Tottistrotterne. De består av Jobetrotters onkel og tante, fetter Oletrotter og fetters samboer Daneltrotter og lille Juniortrotter på halvannet år. Opprinnelig hadde vi alle bestilt rom på Riad Zehar. Men etter at Grybetrotter hadde mailet hotellet og fått et svar tilbake, som kort kan oppsummeres med: «Ikke kom hit med rullestol, det er veldig vanskelig», satte Grybetrotter og Jobetrotter i gang søket etter andre hotell i nærheten som var handicapvennlige. Og til slutt kom vi over en Riad som heter Dar Doukkala. Det så litt større ut enn Riad Zehar, men i noenlunde samme stil. Selv om det så ut som om Dar Doukkola besto av nesten like mange trapper og handicaputilgjengelige finesser som Riad Zehar, lovte beskrivelsen på booking.com at hotellet var handicapvennlig. I tillegg ligger det bare ca 10 minutters gange fra Riad Zehar og resten av reisefølget. Så vi hadde tatt sjansen og bestilt hotellrom der.
Drosjeturen fra flyplassen til Medinaen (gamlebyen) i Marrakesh tok ca 30 minutter. Medinaen består av trange, brosteinsbelagte og bilfrie gater. Drosjesjåføren kunne derfor ikke kjøre oss helt bort til hotellet, men stoppet ca 100 meter unna og pekte mot dit vi skullle. Med tanke på at han allerede hadde tatt overpris og i tillegg ikke gadd å følge oss bort, men overlot oss til en guttegjeng som ivrig trippet etter å vise oss veien fikk han 0 i tips. Vi tenkte å overlate tipsen til guttegjengen isteden. Men da vi kom bort til inngangsdøra, forlangte de 100 MAD i tips. Jobetrotter holdt på å le seg i hjel, og erklærte at DET ikke var aktuelt. De ble tilbudt småpengene våre på 6 MAD (9 NOK) eller ingenting. Men guttegjengen ga seg ikke og nektet å ta i mot mindre enn 100 MAD, og til slutt gikk vi inn i hotellet uten å gi dem en eneste DAR.
Etter den strabasiøse ferden til hotellet, hadde humøret til Grybetrotter fått seg en trøkk, og det ble ikke akkurat lysere da hun så entreen inn til hotellet. Inngangen besto av en megatrapp opp og en megatrapp ned. Vi tok sjansen og humpet oss nedover. Der ble vi møtt av en hyggelig mann i resepsjonen, men Grybetrotter var mest opptatt av å påpeke at hotellet IKKE var veldig handicapvennlig. Mannen opplyste at rommet var tilgjengelig og viste oss inn dit. Og der kom den første oppturen. Rommet var kjempestort, og besto av dobbeltseng, peis, sittegruppe og et digert bad. Det var ikke trinn verken inn til rommet eller badet, og takhøyden i rommet nådde opp til himmelen. Dørene inn til rommet besto dessuten av to digre tredører, og det hele virket nokså herskapelig. Rett ut fra rommet ligger en kjempekoselig bakhage. Vi fikk også se saunaen og massasjerommet, begge med et trinn eller to inn, men likevel overkommelig.
Dessuten lovte mannen at vi neste dag kunne få bruke en annen inngang med «bare» tre trappetrinn inn. Verden virket med ett mye lettere, og Grybetrotter kunne puste lettet ut. Tre trappetrinn er heller ikke ideelt, men målet med hotellet var å kunne klare seg selv på rommet. Vi hadde jo uansett ikke forventet oss et perfekt tilrettelagt hotell midt i gamlebyen i Marrakesh.
Vi fikk servert mint-te og småkaker som velkomsdrink på Dar Doukkala
Da vi hadde pakket ut og drukket velkomsteen vår, ble vi møtt av Oletrotter og verten på Riaden Tottistrotterne bor på, samt vertens svenske kjæreste som var på besøk i anledning påsken. De viste oss veien til Riad Zehar, noe som var høyst nødvendig, der vi tråkket oss gjennom gamlebyens labyrint og smågater. Til Grybetrotters store glede var brosteinen heller ikke av den verste sorten, så veien mellom vår Riad og Trotternes Riad er absolutt overkommelig. Riad Zehar var litt mindre og med enda mer trapper inn til og inni rommene enn vår Riad, men ekstremt idyllisk og sjarmerende.
Tottistrotterne og svenskekjæresten venter på middag, og Jobetrotter tar bilde fra 2 etasje på Riad Zehar
Her avsluttet vi kvelden med en kjempegod hjemmelaget middag, bestående av kjøttboller i kryddersaus og med speilegg, samt ris med grønnsaker.
Maten er klar