Archives

Jybetrotter når nye høyder på Costa Rica

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 5 av totalt 5 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Tierra Blanca og Portrero Cerrado-distriktet, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

Jeg vil bare fortsette å kjøre oppover. Oppover og oppover for å se hvor langt vi kommer..

Jobetrotter etter bytur i Cartago fredag 7. februar

I underkant av fem kilometer unna Cartago ligger Tierra Blanca, et lite tettsted som fører oppover fjellene gjennom Portrero Cerrado-distriktet. Dette distriktet har en stigning på mer enn 2 000 meter over havet. Merk da at vi allerede var over 1 400 meter over havet fra Cartago.

Jobetrotter, som allerede hadde erklært at han ville opp i høyden, lot seg ikke skremme av de bratte veiene som sirklet oppover i terrenget. – Dette er jo nesten som i Italia, gliste han.

 

Vi hadde ingen plan, men vi hadde et kart, og kartet viste at veien svingte seg langt oppover, for så å ende i en ny vulkan.

Først var vi en tur innom utsiktspunktet til Potrero Cerrado:

Spennende utsiktspunkt med fantastisk utsikt.

Her ble vi også møtt av to menn som solgte ferske jordbær med sjokoladesaus til 25 kroner begeret. Jordbær er blant råvarene det fokuseres mye her, og vi klarte ikke å motstå fristelsen. Grybetrotter var imidlertid bittelitt skeptisk til å kjøpe frukt langs veien etter at vi begge hadde innledet 2025 med omgangssyke og påfølgende magevirus i intet mindre enn to uker.

– Men man kan ikke bli helt hysterisk og dette ser veldig hygienisk ut, tenkte hun, og kastet innpå et par lekre bær med deilig jordbærsaus. De var kjempegode, og ga ingen nye magebesvær.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Utover det gjorde vi ikke stort annet enn å nyte utsikten:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi lurte litt på om vi kunne se vulkanen Irazú – og trodde det kanskje var fjellet bak den hvite røyken langt der borte. Det var det ikke, vulkanen Irazú lå videre oppover, oppover og oppover. Vi er usikre på hvilket fjell det er, men trolig er det Cerro de la Muerte på 3491m.

Cirka 19 kilometer fra utsiktspunktet ligger Irazú-vulkanen. Her endte både veien og turen vår 3247 meter over havet. Vulkanen ligger opptil 3 400 meter over havet. Som nevnt i tidligere blogginnlegg må man forhåndskjøpe billetter til nasjonalparkene på Costa Rica. Det hadde ikke vi gjort. Siden det verken var wifi eller mobildekning der, kunne vi denne gangen ikke gå inn på web-siden å registrere oss, og fkk dessverre ikke adgang til nasjonalparken. Grybetrotter nøyde seg med å ta et dårlig bilde av velkomsthilsenen fra bilen.

Til tross for at vi ikke kom inn i nasjonalparken til Irazú  var vi ikke veldig skuffa. Vi hadde jo allerede sett en vulkan på ferien, og fikk sett masse fin natur på veien.

Utsikten nedover fjellet fra vulkanen var også formidabel sett fra det åpne bilvinduet.

På vei ned lurte google maps oss inn på denne smale og forholdsvis bratte veien. Det ser kanskje ikke så ille ut her, men det føltes minst like bratt som på tivoli, og vi er veldig glade for at vi ikke møtte noen på vei oppover (hvis det i det hele tatt var mulig da). Da veien flatet ut i bunnen, gikk støtfangeren nedi pga den krappe vinkelen.

Vel tilbake i San José avsluttet vi en vellykket aktivitetsdag med en herlig og mektig biff på argentinsk restaurant i nærheten av hotellet.

 

Costa Ricas første hovedstad

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 4 av totalt 5 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Cartago, Costa Rica, fredag 7. februar 2025

– Her gjelder det å ikke bomme på lukeparkeringen. Og heller ikke kjøre rullestolen litt feil, konstaterte vi mens vi stirret ned i de kjempestore grøftene mellom veiene og fortauene rundt i Cartago. 

Februar, mars og april er slik vi har forstått det de beste månedene å reise til Costa Rica, for da regner det nesten ikke her. Ellers på året kan det regne eksremt mye, og det er nok derfor disse store grøftene er gravd ned over alt mellom fortau og bilvei. De var særdeles tydelig i Cartago, der det i tillegg bare var smale riller å gå på over veien (som vist litt opp i bildet). Denne typen grøfter var synlige over alt hvor vi gikk på Costa Rica, og gjorde mange overganger på veiene noe utfordrende.

Etter to bilfrie «hviledager» i San José, var vi klare for ny utflukt fredag 7. februar. Etter som vi hadde lært av tirsdagens køkjøring at alt tar lang tid i trafikken her, vurderte vi at vi ikke ville reise lenger unna enn det som var oppgitt å være rundt en times tid.

De andre nasjonalparkene i landet var lenger unna enn en time fra vår base i hovedstaden, og derfor hadde Grybetrotter sett seg ut Costa Ricas fjerde største by Cartago som dagens besøksmål.  Selv om hun hadde bestemt seg for å besøke byen allerede et par dager tidligere, ble hun ekstra fornøyd da hun på nasjonalmuseet dagen før leste at byen var Costa Ricas første hovedstad. Da var den jo attpåtil historisk.Riktignok var den bare hovedstaden til Costa Rica i to år etter at de ble selvstendige, fra 1821 til 1823. Men den var også hovedstad i den spanske kolonien Costa Rica.

Byen ligger offisielt 45 minutter unna hovedstaden. Trafikken var som ventet like korkete som sist, og de 45 minuttene ble til nærmere en time og ett kvarter.

Det første som møtte oss i byen var denne digre traileren som skulle svinge inn på den lille veien i sentrum:

Cartago viste seg å være en liten og oversiktlig by, der sentrum var konsentrert til noen gater organisert som et rektangel. Til alt overmål ledet google-maps oss midt inn i smørøyet. Det vil si at vi fikk parkert rett ved siden av Plaza Mayor.

Til venstre for dette bildet med bare få meter å gå, ligger Cartago-ruinene.

Jybetrotter på Plaza Mayor, foran Cartagos ruiner fredag 7. februar 2025.

Cartago-ruinene er ruinene etter en kirke som er blitt forsøkt bygget flere ganger, men som stadig ble ødelagt av jordskjelv som ofte har rammet Cartago. Siste gang byggingen av kirken begynte var i 1870. Deretter hadde de flere pauser frem til 1903. Men så ble hele greia ødelagt igjen etter siste jordskjelv i 1910, og da ga de opp.

Inni ruinene var det imidlertid anlagt en idyllisk hage, der vi først trodde rullestolsinngangen var stengt av denne porten.

Heldigvis var det flere tilgjengelige innganger til ruinhagen, og vi ble straks vinket til den ved siden av.

Etter å ha fulgt den rektangulære gata til enden, kom vi til basilikaen i Cartago. Det tok ti minutter.

Resten av tiden i Cartago brukte vi til å gå rundt rektangelgata, men vi fant fort ut at det var Plaza Mayor, ruinene og basilikaen som var verdt å se.

– Vi får mye sol i dag da, sa Grybetrotter, mens hun kjente varmen på panna.

– Jeg får mye sol på buksebena mine ja, svarte Jobetrotter tørt. Tusen takk for at du fikk meg til å ta på meg bukse i denne varmen.

Grybetrotter, som jo er hysterisk redd for å fryse, hadde sett at det tross alt bare var meldt 16 grader i Cartago, og hadde dermed kledd seg deretter. Cartago ligger nemlig enda høyere opp i fjellene enn San José. Mer enn 1400 meter over havet. Hun følte likevel ikke for å ta ansvar for Jobetrotters klesvalg, da hun bare hadde prata om været og hvor kaldt det var slik hun pleier, og ikke egentlig hadde trodd at han hørte etter… som han pleier…

Det kan også nevnes at byen kalles «La ciudad de las brumas» fordi det ofte er tåke her. Så denne dagen var nok atypisk.

Det tok oss kortere tid å gå gjennom byen enn vi hadde trodd, og vi fant heller ingen restaurant vi bare måtte sette oss ned på. Vi var jo tross alt fortsatt stappmette av den heftige middags-frokosten vi fikk servert på hotellet hver dag. 

Det gjorde ingenting. Jobetrotter ville kjøre videre. Oppover fjellet sa han. Så langt vi kommer. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg.

På vei ut av Cartago og oppover mot fjellene

 

 

Vulkanen Poás, hagen til fossefallet La Paz og middag med utsikt

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 3 av totalt 5 i føljetongen Costa Rica februar 2025

Alajuela-området, Costa Rica, tirsdag 4. februar 2025

På Costa Rica skal man oppleve naturen. Har vi etter hvert skjønt fra folk som har vært der før. Costa Rica er visst ikke et land å ha byferie i. Og selv om vi visste veldig lite før vi reiste, pleier Grybetrotter å lese seg bittelitt opp på tilgjengelighet og hva som faktisk er mulig med rullestol. Vi skjønte derfor at Costa Rica har variert natur og utallige små og store nasjonalparker. Mange av parkene er merket med rullestolsymbol på kartet.

Vi forsto også at landet i stor grad er lagt opp for bilkjøring. Og at det er relativt trygt å leie bil som turist der. Og siden vi ikke visste hvor tilgjengelig det var å komme seg rundt til steder uten bil, hadde vi leid en egen for en helt akseptabel pris for to uker.

Vi plukket opp leiebilen vår ved ankomst på flyplassen søndag 2. februar. Den billigste og minste varianten vi fant. Det gikk adskillig smidigere og enklere å hente bil på flyplassen i San José enn det styret vi opplevde i Los Angeles i oktober 2023. Nå ble vi hentet av leiebilselskapet i egne shuttlebusser. Alt var veldig ordnet og de hadde full kontroll på hvem vi var og når vi kom. Det tok heller ikke lang tid å få ut bilen, selv om de andre i bussen stilte seg opp før oss i køen.

Dermed var det enkelt for oss å ta ting på sparket og på andre dag i ferien finne ut at vi hadde lyst til å utforske en del av naturen. Grybetrotter sjekket google-maps iherdig, og konkluderte med at den nærmeste nasjonalparken til San José er Poás nasjonale vulkanpark.

Biltur på Costa Rica

Det skulle i følge google maps ta drøye 1 time å kjøre til Poás-vulkanen. Det var da vi sjekket uten trafikk. Etter å ha kjørt mye rundt her har vi nå skjønt at vi aldri kan stole på verken det reklamen opplyser om avstand eller google maps når vi reiser. Det er alltid kø og mye trafikk på Costa Rica. Og turen tok nærmere to timer hver vei.

Biltrafikken på Costa Rica kan virke kaotisk, men er ikke spesielt avskrekkende for en som har reist litt. Costa Rica har selvsagt flere trafikkulykker enn i Norge, men det kan man jo også si om stort sett alle land utenom Vest-Europa.

De fleste sjåfører i Costa Rica viser hensyn til fotgjengere. Og selv om kanskje ikke alle kjenner, eller bryr seg om trafikkreglene, så sørger den lave veistandarden for at det meste av trafikken kjører i såpass lav fart at det ender i bulking og ikke i dødsfall. (Stort sett går trafikken i 40 km/t utenom motorveiene, og selv motorveien har ofte 60-sone, og ikke 80).

Denne dagen så vi to steder hvor biler hadde kjørt inn i hverandre. Det ene var rett foran bomstasjonen på motorveien. Det er ikke noe fast system på om man skal kjøre til høyre eller venstre avhengig av om du bruker autopass eller vil betale manuelt, så foran bomstasjonene skjer det nok ofte ulykker. «Det var god stemning mellom sjåførene da», observerte Jobetrotter, som fortsatt slet med å komme inn i det lokale systemet. Foreløpig helt bulkefritt.

Google-maps ledet oss også inn i rare småveier, antakeligvis for å unngå kø på de største veiene. Uten at det hjalp noe særlig på trafikken. Men vi fikk sett noen spennende omgivelser på veien:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

E-SIM på tur utenfor EU

Det kan også nevnes at Grybetrotter har kjøpt eSIM med mobildata for Costa Rica til mobilen sin på denne ferien. Det er et mye billigere alternativ til å kjøpe ekstra datatrafikk gjennom eget mobilabonnement i land utenfor EU. E-SIM installerer du automatisk på mobilen din før avreise, og så er den klar for mobildatabruk når du ankommer landet du skal til.  Dette gjorde vi fordi vi skulle farte rundt med bil, og da er det kjekt å ha tilgang til mobildata. Det er første gang vi prøver det, og det fungerer supert.

Poás nasjonale vulkanpark

Nasjonalparkens hjemmesider reklamerer for at det er masse å se i parken. Ikke alt er like enkelt med rullestol.

– Innimellom er det greit å ikke ha for mange alternativer tenker Grybetrotter ofte. Man kan jo gå seg vill i alle valgmulighetene. Grybetrotter valgte bare det hun hadde funnet ved å nilese kartet, som var en enkel guidet tur opp til vulkanen Poás.

Dette med å ta ting på sparket viste seg å ikke være like lett i Costa Rica som andre steder. Da vi kom til billettluka, ble vi nemlig møtt av et skilt om at vi måtte bestille billetter på forhånd. Det var ikke mulig å kjøpe i billettluka, mannen som satt der skulle bare sjekke om vi hadde kjøpt og vinket oss ut igjen med henvisning til skiltet.

Heldigvis viste nettet også til en wifi som fungerte bedre enn mobildataen da, og kunne kjøpe billetter på mobilen. Grybetrotter mente at vi ville rekke kl 11.20-turen, men Jobetrotter ville ha god tid og vandre litt rundt først, så han valgte kl 12-turen. Passnumre måtte vi også ut med, og passene lå selvfølgelig i safen på hotellet. Heldigvis hadde Grybetrotter skrevet opp passnumrene i TUI-appen vår i forbindelse med neste ferie vi skal på, så vi fant fram til dem også. Men det var altså en mer omstendelig prosess å kjøpe billetter til nasjonalparker her enn vi har vært borti tidligere. Noe som skulle vise seg å gjelde alle nasjonalparker og ikke bare i Poás.

Jybetrotter kom seg etter hvert inn i vulkanparken. Og selv om billettkjøpet var mer klønete enn vi var vant til var adkomsten til utsikten til vulkanen adskillig enklere enn det var på Etna på Sicilia.

Det første som møtte oss da vi hadde parkert og kommet bort til informasjonsbygningen, var en guide som viste oss inn i et auditorium. Klokka var 11.15, og Grybetrotter prøvde å si at vi hadde billetter til kl 12. Men her var det ingen kontroll med tidspunktene. Ikke var det spesielt fullt heller. Og det var ikke lov å gå vase rundt alene slik Jobetrotter hadde håpet. Så vi ble med 11.20-turen, som uansett var det tidspunktet Grybetrotter hadde sett seg ut.

Første del av turen til vulkanen innebar en intoduksjonsvideo i auditoriet. På spansk.

Poás er en aktiv vulkan med strenge sikkerhetsregler og instrukser om hvordan vi skal forholde oss ved en eventuell evakuering. Vi måtte også gå med hjelmer på turen.

Vi fikk tilbud om å bli kjørt til vulkanen i ambulanse. Det var tydeligvis slik de frakter folk som er dårlig til beins frem og tilbake. Vi takket nei, og ville heller trille de 800 metrene det var bort selv. Veiene var for øvrig helt akseptable å trille på.

Vi gikk i flokk og følge på den tilgjengelige turveien til vulkanen. Det tok cirka ti minutter.

Vel oppe på utsiktspunktet kunne vi nyte utsikten – vel og merke etter at tåka var letta. Selv om tåka lå tykt akkurat i det dette bildet ble tatt forsvant den fort. Den kom og gikk hele tida nemlig. Vulkanen strekker seg 2708 meter over havet, dermed var det enda kjørligere der enn i San José. Derav Grybetrotters ytterjakke.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jobetrotter inni et av evakueringssonene man skal søke tilflukt i dersom vulkanen plutselig våkner og begynner å sprute ut skumle ting. Det hjelper sikkert litt, men hvis det spruter glødende lava er nok det beste å avakuere.

Det var heldigvis også blått lys på luftkvaliteten denne dagen. Man måler selvfølgelig giftgassene som kommer fra vulkanen, Hvis det ikke er noen, er det heller ingen lampe tent. Men blått lys er også trygt, selv om det ikke er beste luftkvalitet.

Det var virkelig fin utsikt til vulkankrateret når tåken ikke hang over.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi fikk bare lov å være ved krateret i 20 minutter, så hele turen tok under en time. Akkurat så kjapt som Grybetrotter liker det. Godt fornøyd med god utsikt til ny vulkan.

Det var rullestolvennlig i hele området der Poás besøkssenter holdt til. Her er veien opp til gavebutikken – laget som rampe fremfor trapper.

Hagen til fossefallet La Paz

Det var mye igjen av dagen da vi var ferdig med å se på vulkan. 30 minutter unna Poás ligger en stor foss ved navn La Paz. Den ville vi benytte anledningen til å se på når vi var i nærheten.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

La Paz Waterfalls besøkssenter var et av få steder vi faktisk fikk kjøpt billetter i døra. Til gjengjeld var det ikke noe håp om å få se selve fossen. Ned dit var det alt for bratt og utilgjengelig for rullestol. Vi ble isteden henvist til å gå en rullestolvennlig vei gjennom hagen, der vi også kunne få se på ulike dyr i forskjellige inngjerdinger. Det var påpekt at dyrene ikke var tatt fra sine naturlige omgivelser, dette var dyr som var reddet fra å dø.

Vi fikk også tilbud om å kjøres ned til stien. Grybetrotter som synes det er styr å måtte ut og inn av biler med et halvvondt ribbein, takket først nei. Men vi ombestemte oss etter å ha fått informasjon om at det var «veldig bratt å gå ned».

Besøkssenteret til La Paz ligger i fantastiske omgivelser, og også i forbindelse med et spahotell. Dette bildet tok vi foran et av bassengene på spaet. Bildet er tatt av en annen turist som også satt på med transporten ned til hagen med oss. Samtalen vår forløp omtrent slik: Grybetrotter: «Hvor er du fra?» Jenta: «Canada». Grybetrotter puster lettet ut: «Oh, that was good. Was afraid you were from the US or something». Jenta lo og skjønte poenget med en gang. «No, so glad I’m not from there these days»…. Og sånn går nå samtalene våre med amerikanere for tiden….. Det skal også sies at vi på vårt hotell noen dager senere pratet med en dame fra Chicago. Som var dypt bekymret for situasjonen i USA nå. Så amerikanere vi møter utenfor landet for tiden er heldigvis ikke Trump-tilhengere.

Jobetrotter hilser på en Regnbuetukan, en av Costa Ricas mange fargerike fugler.

Grybetrotter, ingen utpreget dyrevenn, var mest opptatt av å ikke få fugledritt i hodet. Likevel litt stas å møte på denne papegøyen. Som ikke dreit i hodet hennes heller.

 

Dette var det nærmeste en foss Grybetrotter kom på La Paz-reservatet.

Det var et eget rom for sommerfugler. Sommerfugler lærte vi for øvrig masse om på sommerfuglfarmen vi besøkte på Aruba i 2020.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I slangerommet kunne vi lese om hvor mange giftige slanger det faktisk finnes på Costa Rica. Grybetrotter syntes ikke det var så stas, og nøyde seg med å ta dette bildet.

Det var tilgjengelige rullestolramper på hele området vi gikk, men de var bratte med advarsler om at de kunne være glatte hvis det regnet. Derfor var det ikke veldig stas da det etter en times tid begynte å hølje ned. Til alt hell hadde vi heller ikke med paraply, så vi gikk glipp av de siste dyrene og gikk heller ned til en hytte der vi kunne be om å få transport opp igjen. Akkurat da var Grybetrotter glad for at vi hadde fått transport. Det sluttet å regne straks vi var kommet opp til hovedinngangen igjen.

Utsiktsrestauranten El Mirador M.M

På vei tilbake til San José satte vi oss på et nytt høydepunkt. Bokstavelig talt. Vi hadde sett utsiktsrestauranten El Mirador M.M. på vei opp til vulkanen, og tenkt at den ville vi komme på. Lenger opp kom det flere slike restauranter, men ingen slo utsikten til El Mirador M.M. syns vi.

Her kunne vi nyte utsikten gjennom åpne vinduer til både fjell, daler, San José i det fjerne, og ikke minst flyplassen hvor det stadig lettet fly. Maten var også god, selv om vi ikke husker helt hva vi spiste. Det var jo tross alt utsikten vi kom for. Vi nøyt i det full.

Jybetrotter var meget fornøyd med besøket på El Mirador M.M.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

 

 

 

 

 

Jybetrotters tre museumsbesøk i San José

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 2 av totalt 5 i føljetongen Costa Rica februar 2025

San José, Costa Rica, 3. 6. og 8. februar

– Dette museet er jo akkurat som å spille Civilization. Der vi gikk inn var det stein og leire fra prekolumbisk tid, gradvis kom det til byer og sivilisasjon, europeerne dukket opp, med noen klare ulemper selvsagt. Men etter hvert kom både pengesystem og demokrati, og her står vi ved utgangen der det handler om miljøvern og covid. Oppsummerte Jobetrotter spøkefullt etter at han hadde lært om Costa Ricas historie fra tiden før det ble oppdaget av Columbus og til der de er i dag. 

Jybetrotter utenfor Costa Ricas nasjonalmuseum torsdag. 6. februar 2025.

Etter som vi ikke vet så mye om Costa Rica fra før, synes vi det er naturlig at vi går innom noen museer i løpet av den uka vi har base i hovedstaden. Costa Rica har flere museer å velge mellom, og vi valgte de vi syns var viktigst, men også mest praktisk ut fra hvor vi var akkurat da. Riktignok ikke i kronologisk rekkefølge.

1. Costa Ricas nasjonale museum: Besøkt torsdag 6. januar

Skal du bare besøke ett museum i San José, anbefaler vi Costa Ricas nasjonalmuseum. Nasjonalmuseet ble grunnlagt første gang i 1887, men var tidligere i en annen bygning i byen. I 1949 flyttet museet til den tidligere militærfestningen. Samtidig avskaffet Costa Rica militæret sitt, og trengte dermed ikke festningen lenger.  På museet får du hele historien og litt til.

Bare bygningen i seg selv er verdt et besøk. Det er staselig oppusset, og veldig godt tilgjengelig for rullestolbrukere. Museet har likevel beholdt kulehull i enkelte av tårnene for å vise at kriger også har vært en del av historien.

Før vi går inn i museet kommer du til denne kule domen som huser en diger steinkule som indianerne lagde før Colombus kom og ødela idyllen. Hva de brukte den til er vi litt usikre på.

Det fineste på hele museet var kanskje begynnelsen. Når du har kjøpt billetter og kommet deg gjennom sikkerhetskontrollen, begynner museet i hagen. Den er innrammet i netting, og her flyr sommerfugler rundt.

Opp fra rampene og ut i neste hage. Herfra var det skilter til de ulike utstillingene der museet faktisk begynte.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet handlet om både tiden før Costa Rica og Mellom-Amerika ble oppdaget av Columbus (dette kaller de for prekolumbisk tid), og etter at europeerne kom på 1500-tallet.

Costa Rica er i dag en demokratisk republikk som ble selvstendig fra Spania i 1821. Slik vi forsto det ble landet etter dette bygd opp på sosialdemokratiske verdier, med gratis skole og helsevesen. Men selv om de også arbeidet for likestilling av kvinner, fikk ikke kvinner stemmerett før i 1949.

Som mange andre land sliter også Costa Rica økonomisk og de sosiale forskjellene har siden år 2000 økt.

Resten av Costa Ricas historie kan du sikkert finne detaljert på internett.

Museet var i hvert fall veldig interessant og absolutt verdt et besøk. Og skulle du ønske enda mer påfyll av Costa Ricas historie, kan du også besøke:

2. Museos del Banco Central de Costa Rica = Det førkolumbiske gull-museet:

Besøkt mandag 3. februar.

Grybetrotter foran museet mandag 3. februar.

Dette museet besøkte vi før vi besøkte nasjonalmuseet rett og slett fordi det var dette vi kom over først. Grybetrotter syntes at museet egentlig var en miniversjon av nasjonalmuseet, så dersom vi hadde gått dit først hadde vi strengt tatt ikke trengt å besøke dette.

– Se her, denne kan vi jo putte potetgull oppi, gliste Jobetrotter da han så denne figuren i stein.

Prekolumbisk kunst består av mye stein. Sikkert mye fordi lite annet overlever tidens tann, spesielt i tropisk klima. Det går mest i skulpturer, eller noen bord/skål-lignende greier de kaller metate som ble brukt til å male korn. Noen av metatene var så fine at det er vanskelig å se for seg at de ble brukt til akkurat det, kanskje det bare var vanlig å forme skulpturene slik uansett.

Gull var også viktig i førkolumbisk kunst. Det er nok sannsynlig at smykkene og øvrige gjenstander trolig hadde en eller annen religiøs funksjon utover bare å være pene. Skjønt noen av forklaringene som sto på de ulike utstillingene virket å være litt vel entusiastiske i tolkningene.

Miniatyrlandsby fra tiden før Colombus.

Museet ga også en innføring i valutaen til Costa Rica: colon. Oppkalt etter Christopher Columbus, med det navnet de bruker på han her. Costa Rica opplevde en kraftig inflasjon på slutten av 1980-tallet, noe som er årsaken til at de har så mange sifre på pengesedlene sine i dag. Som nevnt i forrige blogginnlegg er 20 000 colon verdt i underkant av 500 kroner.

3. Det costaricanske kunstmuseet: Besøkt lørdag 8. februar

Med enkel og relativt kort gangavstand fra hotellet vårt, tok vi en kjapp tur innom kunstmuseet lørdag 8. februar. Museet som lå på det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass.

Her så vi blant annet en utstilling med landskapsbilder.

Dette er jo som Norge, bare med bedre vær, konkluderte Jobetrotterpå noen av naturbildene fra Costa Rica. Fasiten er at Costa Rica har ekstremt variert natur, alt fra fjell og fjorder til strender og palmer.

Et ganske stort og fint bilde som tydeligvis var en hovedattraksjon, siden det her var satt opp en sofa man skulle sitte og beundre bildet i. Utover det skjønte vi ikke så mye av det, utover at det antakeligvis viste mange epoker og symbolikker fra Costa Ricas historie:

Moder Jord ligger i forgrunnen, bønder dyrker ulike jordbruksprodukter, og litt slåssing fra borgerkrigen

Museet hadde også en egen skulpturpark, omgitt av fin natur. Som Grybetrotter måtte beundre fra avstand fordi det bare var trapp ut.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Museet hadde også en etasje de kalte «gullrommet», men siden det ikke var heis dit kom vi ikke opp og inn i rommet.

Som de under gjennomsnittet kunstinteresserte menneskene vi var, var vi likevel fornøyd med den ene timen vi brukte der. Og kunne sjekke av dagens kulturelle opplevelse.

Jybetrotter utenfor det som fra 1940 til 1955 var San Josés flyplass. Nå kunstmuseum. Det blåste friskt i håret til Grybetrotter, noe det stort sett gjorde hele uka vi var i byen.

Andre steder det var verdt å få med seg i San José

Rundt nasjonalmuseet lå flere andre fine bygninger og steder:

Castillo Azul

6. februar: «Det blå slottet» er en historisk og politisk betydningsfull bygning i San José. Huset lå ved siden av nasjonalmuseet.

Nasjonalparken – Parque Nacional

Også den med ramper rundt der det var trapper, så det faktisk var mulig å komme seg inn i parken.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Plaza de la Libertad Electoral 

Et symbol på Costa Ricas demokrati. Skjønt plassen har kanskje sett bedre dager den og, for den er finere på bildene vi finner på nettet, enn den grå fremtoningen vi så.

Og så plutselig noe som så ut som det var tatt ut av Grand Theft Auto:

– Jøss, var vi plutselig i GTA nå, undret Jobetrotter, med referanse til det voldelige skyte- og ranespillet. I denne utrivelige bygningen solgte de i hvert fall skytevåpen.

Snart skolestart på Costa Rica

Skoleåret i Costa Rica starter i februar, og det var tydelig over hele sentrum. I de fleste butikkvinduer sto det «tilbud før skolestart», og på gata ble det solgt både skole-sokker, skole-skjorter, skole-bukser, og andre skole-saker.

6. februar 2025: Skole-sokker til salgs før skolestart.

 

6. februar 2025: Jobetrotter nøyde seg med å kjøpe en av sine favorittleker, nemlig en ny Rubiks kube. Han var nemlig ikke helt fornøyd med den han fikk av Grybetrotter til jul, for den var «litt for vanskelig med lite synlige farger».

 

 

Temperaturkluss og byvandring i San José

/ grybetrotter / Leave a comment
Dette er innlegg 1 av totalt 5 i føljetongen Costa Rica februar 2025

 

Høst 2024: Grybetrotter oppdager at hun hadde bestilt sommerferie til et kaldt sted

– Jøss, så rart at det er oppvarmet basseng på hotellet? Det trenger man jo ikke i tropevarmen…. Og med det oppdaget Grybetrotter at sommervinterferien hun hadde bestilt var i en fjellby mer enn 1 100 meter over havet. Der temperaturene var som i norske fjell på sommeren. 

5. februar 2025: En liten søt fugl hadde satt seg på rekkverket til bassenget på Hotel Cristina i Costa Ricas hovedstad San José.

San José, Costa Rica, 3, til 6. februar 2025

Grybetrotter og Jobetrotter – heretter kalt Jybetrotter – har i år lagt en av sine to sommervinterferier til Costa Rica. Etter som vi hadde like lite peiling på Costa Rica som vi hadde på Panama da vi reiste dit, tenkte Grybetrotter at vi like gjerne kan være i hovedstaden San José, der KLM lander. Skuffelsen var derfor stor da vi oppdaget at San José er adskillig kjørligere enn resten av Costa Rica.

Selv om temperaturen på dagen ble 25-27 fjellvarmegrader, var de kalde 15-16 fjellgrader på kvelden og natta. Det var dessuten alt for mye vind, som gjorde at Grybetrotter aldri følte det ble virkelig varmt. Dermed ble bassenget heller ikke ordentlig varmt. Tverti mot føltes det iskaldt, og Grybetrotter har sine tvil om det faktisk var oppvarmet. Så med et ribbein som har vært av og på i knekkemodus hele vinteren, ble det ikke mye svømmetrening i bassenget den første uka av ferien. Men hun fikk dyppa seg et par ganger likevel da.

De som kjenner Grybetrotter vet at hun er hysterisk opptatt av tropetemperaturer. Det kan sjelden bli for varmt for henne. I tillegg til å se nye steder er det jo tross alt for å ha det så varmt som mulig hun reiser.

– Jeg reiser ikke verden rundt for å bare ha norske sommertemperaturer, erklærte hun. Men Grybetrotters skuffelser varer sjelden lenge, og det fine med å booke hotell selv er at det kan endres (så sant man passer på å ikke bestille hotell som er bindende da). Etter mange nye søk med ulike alternativer, så endret vi den andre uka av ferien til kystbyen Jacó. Jacó ligger ved stillehavet,  et par timer sør for San José. Det er verdt å påpeke at vi fant ut dette lenge før vi reiste, så det kom ikke som noe sjokk på oss da vi faktisk ankom stedet.

Og lavere temperaturer til tross – vi bestemte oss likevel for å bo i hovedstaden i en av de to ukene vi skal være her. Det er jo tross alt ikke norsk vinter akkurat. Det skal også sies at alle andre nordmenn enn Grybetrotter ville elsket temperaturene der.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Jobetrotter hadde på sin side  i utgangspunktet vært litt skeptisk til at det ville bli for likt fjorårets sommervinterferie i Panama, siden Costa Rica er nabolandet til nettopp Panama. Han hadde ikke trengt å bekymre seg. De to feriene er helt forskjellige. Det som er likt er at befolkningen i Costa Rica er like vennlige og imøtekommende som de var i Panama, og det oppleves like trygt å være turist her.

Byvandring i bilder

En av likhetene var at det var fullt mulig å gå fra hotellet vårt til sentrum av San José. Men i motsetning til i Panama, fant vi dessverre ikke en like fin promenade å vandre en time på i San José

Hotellet vi hadde valgt i San José heter Suites hotel Cristina, og var tilgjengelig for rullestoler (dog en litt bratt rampe opp til inngangen – men det VAR rampe). Herfra var det mulig å gå inn til sentrum av byen. Riktignok hadde vi kanskje slitt litt med elektrisk rullestol.

Hotel Cristina serverte nydelig frokost tilberedt av en kokk ved bassenget hver morgen. Det var et ikke alt for stort leilighetshotell, der vi hadde bestilt den minste leiligheten på 42 kvm. Mye plass å boltre seg på med andre ord. Her fra første frokost 3. februar.

Blå gele var også en artig dessert som ble servert ved frokosten tirsdag 4. februar.

3. februar: I området rundt hotellet var det masse bra restauranter, som man kunne komme seg til, på trillevennlige, tilgjengelige fortauer.

3. februar: Her var også byens eneste rullestoltmerkede gangfelt… (som vi så i hvert fall).

3. februar: Hotellet lå cirka ti minutters gange fra den kjente parken Sabana. Grybetrotter hadde lest at den var et slags knutepunkt i San José, og vi kunne gå enten rundt eller gjennom parken på vei til byen. Vi valgte som regel å gå fortauet rundt parket, grunnet mer humping inni parken og bra fortau utenfor.

3. februar: På vår første tur gikk vi gjennom parken. Grybetrotter var litt skuffet over at parken så litt småforfallen ut og ikke så shina opp som vi hadde forventa. Men vi så at det var aktiviteter og bursdagsfeiringer der på ettermiddagen og i helgene, så parken ble nok brukt av lokalbefolkningen.

3. februar: På tur i Sabana-parken

3. februar: Sabana-parken ledet frem til Costa Ricas kunstmuseum. Den staselige bygningen var fra 1940 til 1955 hovedstadens flyplass. Vi besøkte museet noen dager senere.

3. februar: Da vi hadde passert kunstmuseet, var det slutt på de behagelig tilgjengelige fortauene. Da var det meningen at vi skulle krysse veien over denne broa.

3. februar: Det var tydeligvis meningen at det skulle være heis til fortausovergangen også, men den så sånn ut – gjengravd med grus og stein og overhodet ikke i bruk. Dermed måtte vi krysse gata med livet som innsats. Akkurat som vi gjorde noen ganger i Panama. Men heldigvis var bilistene hensysnfulle og stoppet og smilte når vi skulle over veien.

3. februar: Jybetrotter på tur i San José.

Et stillig hotell i victoriansk stil på veien. Her avbildet 6. februar.

3. februar: Da vi ankom sentrum gikk ved rett på 1880 Mercado sentral. Som vi selvfølgelig måtte rett inn i..

3. februar: Markedet besto av både kafeer og masse butikker, men var ikke like spennende som andre lokale markeder vi har vært i. Så vi så oss bare kjapt om og strena ut igjen.

3. februar: Vi måtte selvsagt også se på kjøttmarkedet. Og kom tomhendt ut her også…

3. februar: Jybetrotter i gågata i San José

3. februar: Vi avsluttet dagens byvandring på Kulturplassen – som Grybetrotter feilaktig skrev på Snapchat at var Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet lå enda litt lenger unna…. Dette viste seg å være Nasjonalteateret.

3. februar – Og på Nasjonalteateret fant vi favorittkafeen vår. Som heller ikke het «Cafè Britt». Britt er nemlig overalt, og er et costaricansk selskap som driver med kaffe og sjokolade. Ikke alltid lett å sjekke fakta når man skal snappe fort. Teaterkafeen het derimot «Alma de Cafe», som betyr noe slikt som kaffesjelen. Vi drakk ikke kaffe, men de serverte utsøkt vin.

3. februar: Jobetrotter var også storfornøyd med Alma-kafeen, og klinket etter hvert til med å bestille seg et smørbrød med gravet ørret. «Dette var det norskeste jeg har smakt på lenge», gliste han fornøyd.

Vi avla Alma et nytt besøk torsdag 6. februar også…. Etter at vi hadde besøkt nasjonalmuseet og riktig lest oss opp om Costa Ricas historie.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Til de som lurer på prisnivået som turist på Costa Rica, kan vi generelt si at det ligger godt opptil norske priser. Eller i hvert fall svenske. I likhet med priser vi finner andre steder i utlandet for tiden. Altså litt lavere enn i Norge, men ikke sjokkerende lavt. Ett glas vin koster mellom 120 og 130 kroner, og en rett på restauranter man gjerne spiser på når man er på ferie koster mellom 250 og 300 kroner. Tiden som «rik nordmann i utlandet» forsvant med pandemien og kronekursraset.

I sentrum fant vi i tillegg flere interessante museer og aktiviteter. Neste blogginnlegg vil vi vie til San Josés kulturelle høydepunkter.