- Konnichiwa, Tokyo!
- Mandag i Tokyo
- Tirsdag i Tokyo – Odaiba Island
- Onsdag i Hakone; Lake Ashi, en høyst våken vulkan og Mount Fuji
- Torsdag i Tokyo; Keiserpalasset, Tokyo Tower og Karaokenatt
- Fredag i Tokyo; Fra toppen av Sky Tree til japansk kultursjokk
- Lørdag i Tokyo; Kabuki-za, Teppanyaki og et glimt av Willy.
Tokyo, fredag 10. juni 2016
– Hjerte, hjerte, blås, blås, nå velsigner vi maten. Gjør som meg dere. Tegn et hjerte på brystet sånn, og så blåser vi på lyset og maten. Daaaa blir den god.
Den japanske servitøren smilte og gestikulerte mens hun pratet med sin sukkersøte stemme og vrikket seg i hushjelpkostymet sitt. Innimellom fniste hun litt, bare for å gjøre drømmen til japanerne om en 16-år gammel hushjelp komplett. Vi var på restauranten Maidreamin Cafe, der konseptet var at alle servitørene var jenter som så ut som de var 16 år og skulle kle seg ut i hushjelpkostyme.
Jobetrotter gjør forvirret som servitøren sier når hun ber han om å tegne et hjerte i hånda for all verdens hell og lykke.
Maidreamin Cafe var vårt siste og desidert mest bisarre stopp denne kvelden. Mer om det senere i blogginnlegget.
Fredagen i Tokyo ble ikke fullt så lang som torsdagen hadde vært. Etter karaokenatta vår som varte ut i de små morgentimer, var det blitt langt over lunsjtid før vi kom oss ut av hotellet. Dagens første måltid ble tilbrakt på en kjempebra restaurant ved siden av Mee’s Panckakes. Her serverte de japanske herligheter som var hakket sunnere enn pannekaker.
Trotterne bestilte hver sin lunsjboks av forskjellige slag, enten med ris og japanske grønnsaker, nuddelsuppe eller sashimisalat. Alt smakte perfekt.
Trotterne var strålende fornøyd med dagens første måltid på fredag i Tokyo.
Tokyo Sky Tree
Etter som vi dagen før hadde besøkt Tokyo Tower, var det på sin plass og også besøke det nyere, høyere og mer moderne Tokyo Sky Tree. Vi hadde forsøkt å gå dit på mandag, men da hadde vi ikke rukket frem før stengetid. I dag, fredag, var besøket i tårnet det første punktet på aktivitetsprogrammet.
For å komme dit, gikk vi fra t-banen langs Sumida river. Det var supert vær og digg å gå, og en båttur langs elva er noe av det som anbefales i guideboka vår. Dessverre ble det ikke tid til båttur denne gangen.
På veien kunne vi også se opp på Asahi ølbryggeri (Asahi Beer Hall). En karakeristisk svart bygning med en digre gull-rot på toppen. Gull-roten som Grybetrotter likte å kalle den, beskrives på fagspråket mer som en «Asahi-flamme».
Tokyo Sky Tree er 634 meter høyt, og var det høyeste tårnet i verden da det åpnet i mai 2012. Tårnet var akkurat like populært som vi hadde fryktet, og vi kjempet oss frem i folkemengden for å få sett litt ut av vinduene i de øverste etasjene i tårnet.
Men når vi først så noe var utsikten ut over byen upåklagelig:
Akihabara
Tokyo er en superkul metropol, hvor vi kan underholdes døgnet rundt. Grybetrotter følte likevel at noe hadde manglet hittil på ferien. Vi har alltid fått høre at japansk kultur er så forskjellig fra den vestlige kulturen, og det hadde vi jo for så vidt også sett på japanske gameshow som tidligere har gått på norsk TV. Men vi hadde enda ikke kommet over noe som var så sært og totalt forskjellig fra vår kultur at vi ikke ville skjønne bæret av det.
I håp om å få endret på dette fant vi på ettermiddagen veien til Akihabara.
Akihabara er et shoppingdistrikt som utelukkende selger teknologiske duppeditter, TV-spill og samlefigurer av tegneseriehelter til voksne mennesker.Her var det egne bygninger dedikert til hvert sitt formål. Noen av høyblokkene inneholdt kun arkadespill, andre inneholdt kun samlfigurer, mens videospillgiganten Sega hadde sin egen bygning.
Både Grybetrotter og Jobetrotter storkoste seg midt blant alle nerdene. Endelig fikk vi oppleve litt ekte japansk kultur. Hva er vel bedre enn å ha døgnåpne spillehaller med 18-årsgrense eller en hel blokk med tegneserier?
Og ikke bare det – I Akihabara er det også hele bygninger som inneholder flere etasjer bare med lekeautomater med gripeklo (som Grybetrotter dessverre ikke tok bilde av her, men som tilsvarte den ene lekeautomaten Steinartrotter prøvde å vinne en Super Mario-figur på i Odaiba på tirsdag). Det hele var ganske så spesielt syntes vi.
Og mer spesielt skulle det bli. Midt i hovedgata i Akihabara-distriktet fikk vi øye på Maidreamin Cafe.
Maidreamin Cafe
Akihabara er sterkt påvirket av Otaku-kulturen, som dreier seg om japanernes besettelse for anime og manga (japanske tegneserier). I dette distriktet er det viktig for japanerne at atmosfæren og miljøet blir så likt tv-spillene og tegneseriene som mulig, og det går derfor mye i rollespill og kostymeutkledning.
Det er veldig populært med kafeer der servitørene er utkledd som 16 år gamle hushjelper. For oss nordmenn kan det virke noe kinky og frastøtende. For japanerne som går dit handler det om å komme nærmest mulig en eller annen dataspill- eller tegneseriefigur.
Maidreamin cafe er en sånn type kafe.
Og japanerne visste å melke det for alt det var verdt. Vi fikk umiddelbart beskjed om at vi betalte for å sitte der pr. time, og dersom vi satt der lenger måtte vi betale mer. Prisene var heller ikke av de billigste vi har opplevd på ferien, men det var absolutt en opplevelse.
Bare menyen i seg selv var som å være i en tegneserieverden. Her ble du fortalt hvordan du skulle nyte opplevelsen, og vi kunne velge mellom ulike type menyer. Alt fra en enkel rett eller en rett som var laget som et kosedyr, til tre-retters meny, med og uten bilde med hushjelpen. Du kunne velge om du ville leie ditt eget hushjelpkostyme for å virkelig passe inn, og du kunne velge om du ville ha full pakke med både kostyme, bilde, tre-retters og et eget show.
Vi valgte i all vår norske beskjedenhet (men egentlig mest på grunn av prisen) kun en drink og en dekorasjonsrett.
Både Grybetrotter og Jobetrotter syntes det var festlig å få hver sin rett som var formet som et kosedyr. Jobetrotter valgte en hamburgertallerken som kom som et bamsehode, mens Grybetrotter valgte en karrirett med kylling. Formet som en annen type bamse. Og Grybetrotter fikk for sikkerhets skyld også klæsja på en hårbøyle i hushjelpformat.
Når det er sagt så var det hele underholdningsmomentet på kafeen som gjorde det verdt å ta turen dit. Maten var det ikke verdt å smake på egentlig. Smaken var den kjipeste på denne ferien. Og kanskje på alle våre ferier noen gang.
Kafeen var liten og intim, men nesten full hele tiden av folk som kom og gikk i ekspressfart (vi betalte jo som sagt for tiden vi var der). Men felles for alle var at uansett alder og kjønn så de ut til å kose seg gløgg i hjel. Kanskje med unntak av den amerikanske familiefaren som foran hele familien satte i gang en tirade mot en av servitørene fordi han syntes at maten tok uforholdsmessig lang tid. Og ok, dekorasjonsrettene tok lenger tid enn rettene som ikke ble pyntet på. Men japanerne hadde advart om det i menyen. Og det er mulig han hadde misforstått konseptet og trodde han var på McDonald’s.
Vi fikk en time på restauranten før vi måtte gå. Og i det vi gikk, satte en av servitørene i gang et hei dundranes karaokeshow med sang, dans og diskolys. Det var ikke til ære for oss, men heller for mennene foran oss som hadde bestilt full pakke-meny inkudert underholdning.
Du vet du er i Japan når:
Du midt i Tokyo kan ta en pause fra det hele og leie deg inn på et privat avslapningsrom hvor du får en avslapningsstol/madrass, TV, dusj og alle bekvemmeligheter. Alternativet til hotell, og på timesbasis. Konseptet er populært blant japanske forretningsmenn som kun har noen timer av gangen å slappe av på.