Cartago, Costa Rica, fredag 7. februar 2025
– Her gjelder det å ikke bomme på lukeparkeringen. Og heller ikke kjøre rullestolen litt feil, konstaterte vi mens vi stirret ned i de kjempestore grøftene mellom veiene og fortauene rundt i Cartago.
Februar, mars og april er slik vi har forstått det de beste månedene å reise til Costa Rica, for da regner det nesten ikke her. Ellers på året kan det regne eksremt mye, og det er nok derfor disse store grøftene er gravd ned over alt mellom fortau og bilvei. De var særdeles tydelig i Cartago, der det i tillegg bare var smale riller å gå på over veien (som vist litt opp i bildet). Denne typen grøfter var synlige over alt hvor vi gikk på Costa Rica, og gjorde mange overganger på veiene noe utfordrende.
Etter to bilfrie «hviledager» i San José, var vi klare for ny utflukt fredag 7. februar. Etter som vi hadde lært av tirsdagens køkjøring at alt tar lang tid i trafikken her, vurderte vi at vi ikke ville reise lenger unna enn det som var oppgitt å være rundt en times tid.
De andre nasjonalparkene i landet var lenger unna enn en time fra vår base i hovedstaden, og derfor hadde Grybetrotter sett seg ut Costa Ricas fjerde største by Cartago som dagens besøksmål. Selv om hun hadde bestemt seg for å besøke byen allerede et par dager tidligere, ble hun ekstra fornøyd da hun på nasjonalmuseet dagen før leste at byen var Costa Ricas første hovedstad. Da var den jo attpåtil historisk.Riktignok var den bare hovedstaden til Costa Rica i to år etter at de ble selvstendige, fra 1821 til 1823. Men den var også hovedstad i den spanske kolonien Costa Rica.
Byen ligger offisielt 45 minutter unna hovedstaden. Trafikken var som ventet like korkete som sist, og de 45 minuttene ble til nærmere en time og ett kvarter.
Det første som møtte oss i byen var denne digre traileren som skulle svinge inn på den lille veien i sentrum:
Cartago viste seg å være en liten og oversiktlig by, der sentrum var konsentrert til noen gater organisert som et rektangel. Til alt overmål ledet google-maps oss midt inn i smørøyet. Det vil si at vi fikk parkert rett ved siden av Plaza Mayor.
Til venstre for dette bildet med bare få meter å gå, ligger Cartago-ruinene.
Jybetrotter på Plaza Mayor, foran Cartagos ruiner fredag 7. februar 2025.
Cartago-ruinene er ruinene etter en kirke som er blitt forsøkt bygget flere ganger, men som stadig ble ødelagt av jordskjelv som ofte har rammet Cartago. Siste gang byggingen av kirken begynte var i 1870. Deretter hadde de flere pauser frem til 1903. Men så ble hele greia ødelagt igjen etter siste jordskjelv i 1910, og da ga de opp.
Inni ruinene var det imidlertid anlagt en idyllisk hage, der vi først trodde rullestolsinngangen var stengt av denne porten.
Heldigvis var det flere tilgjengelige innganger til ruinhagen, og vi ble straks vinket til den ved siden av.
Etter å ha fulgt den rektangulære gata til enden, kom vi til basilikaen i Cartago. Det tok ti minutter.
Resten av tiden i Cartago brukte vi til å gå rundt rektangelgata, men vi fant fort ut at det var Plaza Mayor, ruinene og basilikaen som var verdt å se.
– Vi får mye sol i dag da, sa Grybetrotter, mens hun kjente varmen på panna.
– Jeg får mye sol på buksebena mine ja, svarte Jobetrotter tørt. Tusen takk for at du fikk meg til å ta på meg bukse i denne varmen.
Grybetrotter, som jo er hysterisk redd for å fryse, hadde sett at det tross alt bare var meldt 16 grader i Cartago, og hadde dermed kledd seg deretter. Cartago ligger nemlig enda høyere opp i fjellene enn San José. Mer enn 1400 meter over havet. Hun følte likevel ikke for å ta ansvar for Jobetrotters klesvalg, da hun bare hadde prata om været og hvor kaldt det var slik hun pleier, og ikke egentlig hadde trodd at han hørte etter… som han pleier…
Det kan også nevnes at byen kalles «La ciudad de las brumas» fordi det ofte er tåke her. Så denne dagen var nok atypisk.
Det tok oss kortere tid å gå gjennom byen enn vi hadde trodd, og vi fant heller ingen restaurant vi bare måtte sette oss ned på. Vi var jo tross alt fortsatt stappmette av den heftige middags-frokosten vi fikk servert på hotellet hver dag.
Det gjorde ingenting. Jobetrotter ville kjøre videre. Oppover fjellet sa han. Så langt vi kommer. Hvordan det gikk kan du lese om i neste blogginnlegg.
På vei ut av Cartago og oppover mot fjellene