En helg i Istanbul

Dette er innlegg 1 av totalt 3 i føljetongen Istanbul 2019

Istanbul, Tyrkia, 12. og 13. oktober 2019

– Se, på den mopeden kan man steke paella også. Opplysningene ingen egentlig trengte kom fra Jobetrotter, med referanse til bildet over. Det hadde jo vært kjekt hvis vi var i Spania, tenkte Grybetrotter. Men det var vi ikke. Lørdag ettermiddag hadde vi landet i Tyrkias største by, og paella sto ikke på menyen. 

Grybetrotter hadde riktignok vært litt i tvil om det var lurt å reise til Tyrkia akkurat nå i disse urolige krigstider. Men etter å ha googlet UDs reiseråd og avstand til Syria, konkluderte vi med at Istanbul er såpass langt unna grensen at det er trygt nok å reise dit nå.

Lørdag 12. oktober – ankomst Istanbul

Etter en knirkefri reise med både Turkish Airlines og forhåndsbestilt drosje fra flyplassen, ankom reisefølget på fire hotellet med det enkle navnet GLK Premier Acropol Suites and spa. Hotellet ligger midt i gamlebyen, i bydelen Sultanahmet, med gåavstand til de mest kjente severdighetene.

Ved innsjekking ble vi møtt av en overivrig resepsjonist som prøvde å selge oss all verdens pakketurer til overpris, ved å innbille oss at alle moskeer og museer ville være stengt på søndag. Men vi har vært ute og reist før, og klarte å besinne oss. Dette ordner vi selv, tenkte vi. Og kjøpte ingen ekstrapakker av resepsjonsselgeren.

Til tross for at hotellet har «spa» i navnet sitt, har det ikke svømmebasseng. Svømmebasseng er egentlig den eneste delen av «spa» Grybetrotter bryr seg om.  Hun ble derfor glad for at badene i våre «Family-connecting suites» i hvert fall hadde hvert sitt boblebad…

Hotellet ligger i gamlebyen, midt i en travel restaurantgate. Resten av kvelden ble derfor tilbrakt på restauranten rett over gata for hotellet, ved navnet Albura. Og til tross for både innkaster, turister og turistpriser, var maten kjempegod, stemningen på topp og alle var enige om at hotellet ligger midt i smørøyet for våre behov.

Søndag 13. oktober: Båttur langs Bosporosstredet

Opplysningene fra resepsjonisten vår om at alle moskeer og museer i Istanbul var stengt på søndager var selvfølgelig bare tull. Men da vi oppdaget dette, var vi likevel så innstilt på å verken oppleve religion eller museumskultur denne søndagen, at vi hadde lagt andre planer. Med strålende sol og behagelig sommertemperatur, var forholdene ideelle for båttur langs Bosporosstredet.

Veien til sightseeingbåtene innebar en times gåtur langs vannet.

En gåtur langs vannet var ikke å forakte en søndag formiddag i behagelig sommervær.

Rundt oss kunne vi observere lokale menn (for det var bare menn) som enten fisket eller lå og solte seg i steinrøysa (for det var bare stein langs vannet).

– I Tyrkia kler fiskerne seg akkurat likt som i Norge, med vindjakka kneppet godt igjen for å ikke fryse, kommenterte Jobetrotter mens sola stekte og vi andre syntes den friske brisen fiskerne prøvde å beskytte seg mot bare var avkjølende.

Selv om det var idyllisk å gå langs havet, florerte søpla rundt både oss og de solhungrige mennene. Brukte plastflasker og papir var kastet tilfeldig rundt etter hvert som tidligere eiere hadde sett seg ferdig med dem.

Til slutt ankom vi Eminönü (eller Eminem som Jobetrotter kaller det), en stor plass der det yret av ivrige cruisebåtselgere. Vi gikk rett i turistfella og kjøpte båttur av den første selgeren vi så. Han kunne friste med en 2-timers cruise langs hele Bosporosstredet, der vi ville få utsikt til alle kjente palasser og moskeer, og ikke minst utsikt til Asia. Akkurat det Grybetrotter var ute etter. Riktignok solgte de ikke vin og øl på båten, men dette fikk vi bare godta. Dyrt var det heller ikke,  og prisen var 200 kr. per pers. Billettene ble kjøpt, og vi var for så vidt godt fornøyd. Vi måtte bare vente halvannen time, før vi måtte møte opp på plassen for å ta bussen ned til båten, forklarte selgeren. Han pekte på kartet hvor båtterminalen var, og det så ut som om det var sånn ca. 200 meter unna.  Da stusset Grybetrotter litt. – Kan vi ikke bare gå bort dit, spurte hun, og så ikke frem til å løftes inn en turistbuss med tusen folk for å kjøre 200 meter. – Nei, det gikk ikke forklarte selgeren. Det var så mange båter der nede at da kunne vi gå oss bort og havne på feil båt.

Javel, tenkte reisefølget lydig. Ventetiden slo vi i hjel på en restaurant under Galata-broa, med nydelig utsikt over vannet:

Før vi altså fikk dagens mest bisarre opplevelse. Vel tilbake ved bussen ble vi vist ombord i et relativt raskt tempo, for så å bli sittende i et kvarter før noe skjedde. Bussen startet, kjørte i sånn cirka nøyaktig 50 meter, før vi alle skulle av igjen. Og selv om selgeren hadde prøvd å innbille oss at det ville bli mindre kaotisk å ta buss til fergekaia, var det mildt sagt helt feil. Trinetrotter hadde vi sendt i forveien for å holde av bra plasser til oss på dekk, for vi trodde vi skulle rett på båten. Det var ikke helt tilfellet. Bussen hadde parkert et godt stykke unna båten, og alle de andre passasjerene, inkludert Trinetrotter hadde forsvunnet.

Guiden møtte oss utenfor bussen og pekte i retningen båten gikk. Jeg møter dere der nede, sa han, og pekte mot kaia, der det var et kaotisk hav av folk, turistbåter, ferger, billettselgere og kontrollsluser. Det var fullstendig overveldende, men heldigvis er Trinetrotter allerede fremme tenkte vi, og ringte henne for å høre hvor hun var. Men da fikk vi en merkelig beskjed på norsk om at «alle våre ekspedienter for tiden er opptatt». Dette har vi ingen forklaring på, men tydeligvis var det noe galt med telenettet akkurat da.

– Nå føler jeg at jeg er i Tyrkia, gliste Grybetrotter da kaoset rundt oss var komplett.

Etter en ti minutters febrilsk leting, der Thomastrotter spurte seg fram ved å vise billetten til billettører fra alle båtselskapene, fant vi hverandre heldigvis igjen. Båten hadde nemlig ikke gått, og kom heller ikke til å gjøre det med det første. Guiden virket avslappet og sa han hadde vurdert å begynne å lette etter oss, men så dukket vi heldigvis opp. Vi måtte vente i ytterligere tjue minutter (eller 10 tyrkiske minutter som guiden spøkte med) før båten vi skulle med faktisk dukket opp. – Jeg skjønner godt at vi måtte kjøres 50 meter for å stå å vente på dette, kommenterte Grybetrotter tørt.

Helgen ble avrundet i restaurantgata vår, denne gangen på en annen restaurant et helt minutts gange fra hotellet. Også her var mat, drikke og selskap upåklagelig, og vi var ikke spesielt lei oss for at helga var over. Vi har nemlig mer i vente de neste dagene.

 

 

Dagens koseligste skilt: 

Mulig det ikke betyr det samme på tyrkisk, men det hindret ikke Grybetrotter i å tolke dette på sin egen måte.

Da Jobetrotter feiret bursdag i Beijing

Dette er innlegg 6 av totalt 7 i føljetongen Beijing 2018

Beijing, Kina, torsdag 19. juli 2018

Grybetrotter til Jobetrotter i Longtan park bak hotellet: Jeg håper ikke du er skuffet over at vi ikke gjør noe ekstra spennende når vi er i Kina på bursdagen din. Håper ikke du syns det er kjedelig eller noe sånt. 

Jobetrotter (som ikke er spesielt glad i å ha bursdag): Ja, men det er helt greit at vi gjør kjedelige ting på bursdagen min. Bursdagen min ER jo kjedelig.

Continue reading

Tre parker og et utsiktspunkt i Beijing

Dette er innlegg 5 av totalt 7 i føljetongen Beijing 2018

Beijing, Kina, onsdag 18. juli 2018

Samtale mellom Grybetrotter og En trotter i Jingshan-parken: 

– Grybetrotter: Skal vi gå ned på kafeen og kjøpe dere en øl? 

– En trotter: Nei, det er så dyrt her. 

– Grybetrotter: Hva koster en øl da? 

– En trotter: 12 kroner…. 

Begge begynner å le…..

Det er lett å miste perspektivet på prisnivået når man har vært på ferie en stund.

Continue reading

Da den forbudte by ble forbudt

Dette er innlegg 4 av totalt 7 i føljetongen Beijing 2018

Beijing, Kina, onsdag 18. og fredag 20. juli 2018

– Du vet du er i Kina, når du faktisk går i kø i flere kvartaler på vei inn i Den forbudte by, erklærte Grybetrotter mens vi sneglet oss frem mellom tusenvis av kinesere onsdag formiddag i Beijing.

– Ja, det er flere kinesere som kommer for å se Den forbudte by enn det er nordmenn som reiser for å se Eidsvollsbygningen, istemte Jobetrotter.  Svetten rant i den høye luftfuktigheten, der vi forsøkte å tilpasse oss den kinesiske køkulturen, det vil si presse oss med en viss høflighet frem i kaoset, mens vi prøvde å unngå å bli truffet av vilkårlige spytteklyser som kunne komme seilende ut av lufta når som helst. Vi var jo tross alt på vei inn til verdens største torg, nemlig Den himmelske freds plass, eller Tiananmen-plassen som den også heter.  

– Jeg føler jeg blir solbrent under skyene jeg altså, stønnet Christrotter.

Grybetrotter ser inn i blant annet nakken til Steinartrotter i køgåingen.

Continue reading

Syv dager i Beijing: Himmelens tempel, et halvt egg og kinesisk risvin

Dette er innlegg 2 av totalt 7 i føljetongen Beijing 2018

Beijing, Kina, mandag 16. juli 2018

–  Beklager, det er vanskelig å få drosje nå. Det har regnet i Beijing i morges, og da er det nesten umulig å få tak i drosje, unnskyldte resepsjonisten på hotellet på relativt god engelsk. Vi så opp på himmelen. Der var det grått, men ingen regndråper dryppet ned på oss nå, og asfalten var tørr.  Likevel hastet fotgjengere forbi med paraplyene fullt oppslått. De som var mindre modige og ikke ville bevege seg ute i overskya vær, satt tørre og trygge i biler og taxier. 

– Det er jammen interessant å se hvordan overklassen sliter med å komme seg frem når det er  fare for noen få regndråper, konstaterte Jobetrotter.

En halvtime ble vi stående utenfor hotellinngangen og undre oss over kinesernes redsel for å bli truffet av et par regndråper, før en taxi endelig ble ledig og kunne bestilles til oss.  

Continue reading

Du vet du er i Kina når…..

Dette er innlegg 1 av totalt 7 i føljetongen Beijing 2018

SAS’ rute SK 996 i København, søndag 22. juli 2018

– Hei, var ikke dere på dette flyet til Beijing forrige helg også? Den svenske SAS-piloten henvendte seg til Grybetrotter mens de sammen ventet på at Grybetrotters rullestol skulle komme opp fra bagasjerommet ved mellomlandingen i København.

– Ja, det var nok oss, bekreftet Grybetrotter.

– Reiser dere frem og tilbake hver uke? Jeg syns jeg har sett dere før, fortsatte piloten. – Nei, ikke til Beijing, svarte Grybetrotter lattermildt. – Men vi reiser ofte over alt altså, la hun til, mens hun inni seg stolt tenkte at du vet du reiser ofte når flyverne kjenner deg igjen. 

Flymat på vei fra København til Beijing lørdag 14. juli 2018

Continue reading

Fra Goa til Doha, og så videre…

Dette er innlegg 15 av totalt 15 i føljetongen India 2017

IMG_9031

Goa, India, lørdag 11. februar 2017

– Are you travelling alone? Den kvinnelige sikkerhetsvakten i det lille avlukket stirret misbilligende på Grybetrotter. – No, my husband is in the other line. The one for the men, you know, svarte Grybetrotter lettere irritert. Hun var nemlig ikke veldig glad for å bli skilt fra Jobetrotter mens vi sto i kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen.

Continue reading

Krydder og katedraler: En dag i Goa

Dette er innlegg 14 av totalt 15 i føljetongen India 2017

IMG_8971

Goa, India, fredag 10. februar 2017

– Se, her kan du smake på litt «nutmeg», sa den kvinnelige guiden som fulgte oss rundt på krydderplantasjen. Grybetrotter rynket betenkt på nesa. Ikke fordi hun ikke ville smake, men fordi hun ikke husket hva nutmeg betyr på norsk. – Eller «muskat» som det heter på norsk, fortsatte guiden ufortrødent helt uten aksent. Grybetrotter så forvirret opp. – Vi har mange norske turister her nemlig, så jeg har lært meg hva alle krydrene heter på norsk, forklarte hun leende. Og fortsatte med å fortelle på engelsk om det ene krydderet etter det andre – ispedd norske krydderord innimellom, med helt feilfri uttale.

Continue reading