Fra Sydney til Perth. Svømmeparadis og sykehushistorie i Lake Grace

Dette er innlegg 21 av totalt 26 i føljetongen Australia 2017-2018

 

Lake Grace , Vest-Australia, 13. til 15. januar 2018

Australia på kryss og tvers, dag 28, 29 og 30

– Altså, jeg har med meg for lite varme klær til å bli værende i norsk sommervær så mye lenger, erklærte Grybetrotter da vi våknet opp på idyllstranda vår i Esperance lørdag 13. januar. Utendørs blåste det fortsatt friskt. – Langs kysten er det meldt vind, regn og maksimalt 20 grader de neste dagene. Vi må inn i ørkenen igjen. Der er temperaturen 10 grader høyere, erklærte Grybetrotter. 

Og med det satte vi fart inn i ørkenen igjen. Med litt tungt hjerte. Vi ønsket egentlig ikke å forlate Esperance, men det var faktisk ingen overdrivelse at Grybetrotter hadde gått tom for rene klær som passet til 20 grader. – Og jeg reiser da ikke jorda rundt for å ha norsk sommer. Det har vi i Norge, tenkte hun….

Og med de dårlige værutsiktene, utsatte vi også våre planer om å legge oss på et par strender langs kysten av Perth, før vi skulle besøke selve byen.

Fra Esperance til Perth er det egentlig 7 og en halv times kjøretur. Akkurat hvor vi ville stoppe nå hadde vi ikke planlagt, men sånn halvveis til Perth ville vi være midt inni den vest-australske ørkenen igjen.

Sett på veien

Grybetrotter likte hvordan eieren av denne bilen av merket Holden sørget over at fra oktober 2017 vil Holden ikke lenger produseres i Australia.

 

Inntørkede innsjøer ved Lake King. 2 timer og 40 minutter unna Esperance ligger Lake King. En liten landsby ved en diger innsjø med veldig lite vann. Man kan likevel si at de har til salt i maten, eller som her, til salt i grøften.

 

Nytt svømmeparadis

Ganske så riktig steg temperaturen jevnt og trutt etter hvert som vi kom lenger inn i ørkenen.

Grybetrotters kriterie for valg av neste stopp var at stedet måtte ha et like stort og flott basseng som det vi hadde funnet tre dager tidligere i Norseman. Det var ikke vanskelig. De fleste landsbyene vi var innom på veien, uansett hvor få personer som bodde der, kunne skilte med et offentlig basseng på størrelse med Norseman sitt. Da vi etter hvert begynte å bli fornøyd med dagens kjøreetappe, fant vi dette bassenget i den lille landsbyen Lake Grace. Vi var fornøyd. Gradestokken hadde i tillegg steget til 32 grader. Her ville vi bli.

 

Lake Grace Caravan Park

Lake Grace Caravan Park ligger i hjertet av Lake Grace. Med fem minutter å gå til venstre kom vi til sentrum. Fem minutter andre veien førte oss til svømmehallen, skolen og noen digre offentlige treningsbaner. Dette til tross for at byen kun har 600 innbyggere. Det vi si, det er sentrum av byen som har 600 innbyggere. Hvis vi regner med hele Lake Grace fylke, så dobler innbyggerantallet seg. Folk bor spredt utenom sentrum, i snitt omtrent 0.1 person pr kvadratkilometer.

Straks vi kjørte inn på campingen, ble vi møtt av en  trivelig og ivrig gammel dame, som vi antok var overlykkelig over at det endelig kom noen gjester. Det var ganske tomt på campingen da vi kom nemlig. Riktignok viste det seg etter hvert at campingplassen var mer populær enn den først så ut som, og opptil flere biler kom og dro igjen i løpet av de tre nettene vi bodde der. Damen viste oss gladelig til en plass i skyggen (endelig trengte vi skygge igjen!), og vi antok at hun var eieren av campingplassen. Det viste seg å være feil. Hun og mannen var bestyrere på campingen og tok seg av alt det praktiske arbeidet. Vi skulle snart få vite at mannen i tillegg også var både ambulansesjåfør, brannmann og altmuligmann i Lake Grace. Ekteparet bodde fast på campingplassen i campingvognen på bildet, og så ut til å trives ganske så godt med det.

Det ble nok av tid for Jobetrotter og Grybetrotter til å slappe av, grille og til og med vaske klær på campingen mellom svømmetakene. Klesvasken viste seg imidlertid å være mindre effektiv enn vi skulle ønske, etter som en av vaskemaskinene ikke virket ordentlig. Ingen ting ble vasket, den bare fuktet klærne. Det luktet riktignok såpe, men rent ble det jo ikke. Bestyreren beklaget iherdig, satte opp en lapp om hvilken maskin som var i ustand, og ga oss pengene tilbake.

Sightseeing i Lake Grace

Lake Grace var som nevnt ikke en veldig stor by. Men de prøvde å sette seg selv på kartet ved blant annet å lage nettopp det, et kart, over historiske bygninger i byen. Den tok fem minutter å komme gjennom, men vi koste oss.

Lake Grace krigsminnesmerke etter Korea-krigen, som Australia var høyst delaktig i.

Ved siden av krigsminnesmerket, på en annen bygning, var det malt kunst på veggen. Som skulle skissere livet på landsbygda i gamledager.

 

Her kunne vi få kjøpt skikkelig traktorutstyr, de fleste av disse kunne antagelig tatt en norsk traktor i grabben uten problemer….

Jobetrotter tok seg en pause på disse skulpturene formet som kabeltromler.

Jobetrotter midt i sentrum. Et sentrum som var så lite at det eneste stedet det var mulig å finne gratis wi-fi var på den lokale kafeen (vår trådløse var jo brukt opp, og hadde uansett ingen dekning i ørkenen). Kafeen hadde åpningstider fra kl 8-14.30 nå i sommerferien. Og til vår store forundring nøyde de seg ikke bare med å stenge tidlig. De slo faktisk fysisk av wi-fien når de gikk for dagen. Dette opplevde vi nemlig, der vi sto utenfor etter stengetid å prøvde å suge til oss informasjon fra omverdenen. Det ble plutselig brått slutt. Når det er sagt. Det var faktisk veldig deilig å leve i vår isolerte ferieboble i noen dager.

Selv om det bare bor 600 innbyggere i selve bykjernen, bor nesten alle i eneboliger på ett plan, og med nok plass å ta av, er det ikke rart at boligområdene strekker seg kilometervis rundt og gjennom sentrum.

Australias merkeligste åpningstider?

Vi ble ikke helt kloke på åpningstidene til Lake Grace shoppingsenter. Her er det åpent en time og tre kvarter tidlig på morgenen fra mandag til lørdag, for så å stenge noen timer før de åpner midt på dagen igjen. Var det for å kunne løpe til butikken hvis man hadde glemt noe til frokost liksom? Og hvorfor var det lenger åpningstider på søndager enn lørdager? Svarene fikk vi aldri…

Lake Grace sykehusmuseum

15. januar

Som nevnt nådde regnet oss igjen mandag 15. februar. I den grad det egentlig regner i ørkenen. Det vil si, det var noen skurer og drypp innimellom, men ikke verre enn at vi fint kunne bevege oss utendørs. Det var riktignok for mye vind og for kaldt til å svømme, og dermed benyttet vi svømmetimen til å lære om australsk sykehushistorie isteden.

Første stopp var Lake Grace turistinformasjon.

På turistinformasjon ble vi møtt av en dame som ivrig ville vise oss byens største turistattraksjon, nemlig Lake Grace sykehusmuseum. Sykehusmuseet lå imidlertid på andre siden av byen, fortalte hun, og etter litt forsikringer fikk vi overbevist henne om at det ikke var for langt for oss å gå de 15 minuttene det tok dit. Selv dura hun avgårde i bilen sin, og lovte å møtes oss der.

Guiden holdt løftet sitt. Her er Jobetrotter og Grybetrotter utenfor det gamle og første sykehuset som ble åpnet i Lake Grace i 1926. Det var i drift helt til dagens sykehus, som ligger ved siden av, tok over driften på 1960-tallet.

Sykehusmuseet lå ved siden av Lake Grace sykehus som er i drift i dag, i tillegg til legesenteret der fastlegene jobber og fysioterapisenteret. Grybetrotter kunne ikke annet enn å la seg imponere over at selv i småbyer som Lake Grace, har de altså fullverdig helsehjelp og sykehus til innbyggerne sine. – Ja, og to ganger i uka flyr tannlegen inn, fortalte guiden.

Lake Gracesykehus var et av mange sykehus som ble opprettet som følge av opprettelsen av The Royal Flying Doctor service, (den gang kalt Australian Inland Mission)  og det var selvfølgelig australiernes kjære John Flynn som tok initiativet til å opprette sykehuset langt ute i ørkenen. Derfor var det også naturlig at det i parken foran sykehuset var utstilt et av de første flyene som ble brukt av RFDS i 1927.

Med rampe opp på terrassen og inn i første etasje, var det fullt mulig å få med seg de viktigste delene av museet med rullestol. Dessverre var det trapp og ikke heis opp til andre etasje, der vi også fikk se hvordan sykepleierne og legen bodde. Og hele omvisningen kostet oss ingenting. Her var alt gratis.

Etter turen på sykehuset gikk vi gjennom parken tilbake til campingplassen vår, der det var bygget opp en sti med heller som i kronologisk rekkefølge fortalte historien om sykehuset. 

Med den grå og delvis tunge regnværsdagen kunne vi si at vi likevel hadde fått maksimalt ut av oppholdet vårt i Lake Grace. Dagen etter bar turen videre ut på nye australiaeventyr.

Series Navigation<< Fra Sydney til Perth. Australias hviteste strender og søteste kenguruerFra Sydney til Perth. Havbølgesteinen og jakten på den bortgjemte stranda. >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *