Fra Sydney til Perth, dag 16 og 17. Uluru og Kata Tjuta

Dette er innlegg 13 av totalt 26 i føljetongen Australia 2017-2018

Uluru og Kata Tjuta nasjonalpark, 1. og 2. januar 2018.

Endelig, dette har jeg drømt om i syv år! Det er jo helt fantastisk, gliste Grybetrotter. Mens hun satt og stirret på en diger rød stein langt inni ørkenen. Hun var ikke med i en episode av «Ingen grenser», og hadde heller ikke besteget noe fjell. Likevel var et lenge etterlengtet mål nådd, og livet kunne ikke vært bedre akkurat da. 

Uluru ligger så midt inni Australia du kan komme. Så øde er det dit, at det er over fem timer å kjøre til nærmeste by, som er Alice Springs. Alice Springs er gjerne byen turistene tar utgangspunkt i når de skal se den berømte steinen.

Uluru lå imidlertid nærmere der vi kom fra, nemlig Kulgera, og etter bare 385 km, eller drøye fire og en halv timers kjøretur 1. nyttårsdag, åpenbarte Steinen seg.

Sett på en bensinstasjon på veien: Tydeligvis lager vi spesielle håndkremer i Norge. Eller, for å sitere Jobetrotter: – Alt som er langt unna er eksotisk. Og Norge er jo langt unna.

Årsaken til den euforiske følelsen over å se den røde steinen, var at verdens nest høyeste monolitt var noe av det vi ble forhindret fra å se  på grunn av flom fra alle kanter på vår forrige tur for syv år siden. Siden den gang har Grybetrotter nærmest hatt en liten besettelse på å reise dit.

Og Grybetrotter var som nevnt ikke rent lite fornøyd når hun kunne sitte og dingle med føttene på et bord i ørkenen, mens hun iakttok det røde naturvidunderet. Sola stekte på ørkenhatten så midt inn i Australia du kan komme.

Uluru er kanskje ikke så veldig kjent for folk utenfor Australia, men i Australia er den like kjent som Galdhøpiggen er for nordmenn. Og som campingturist som kjører Australia på kryss og tvers i over fire uker, er det nærmest obligatorisk å reise dit. Til tross for at det ligger så langt unna alt du kan komme. Uluru ligger i Nordterritoriet, og var årsaken til at vi hadde tatt avstikkeren nordover fra Port Augusta.

Jobetrotter har også nådd det syv år gamle målet.

Steinartrotter trengte ikke syv år på å nå Uluru, og var nok fornøyd med det.

 

Det digre røde naturfenomenet, som på engelsk heter Ayers Rock, anses som hellig blant aboriginerne, og er du spesielt interessert kan du lære enda mer om aboriginernes kulturhistorie, tro og hvordan de levde der før europeerne kom og ødela for dem.

Her er Grybetrotter nesten inni Kulpi Minymaku, eller «kjøkkenhula». Et av mange små hulrom i den store steinen, der mange av australias urbefolkning bodde og lagde mat.

Uluru er det opprinnelige navnet, og det som brukes i dag.

Uluru hadde mange artige formasjoner, og er nok en drøm for arkeologer å utforske nærmere.

Turmuligheter rundt Uluru

Steinen ligger i nasjonalparken Uluru-Kata Tjuta nasjoalpark, og her er det bare å kjøre inn med bobilen.

VI har parkert bobilen på en av parkeringsplassene ved en av de tallrike turmuighetene i nasjonalparken, og rundt Uluru.

Parken strekker seg over enorme avstander, og tatt i betraktning at Uluru er enorm i seg selv, tok det oss noen timer å se steinen fra alle kanter.

Fra de fleste utsiktspunktene var det anlagt turveier, og de aller fleste var godt tilgjengelig for rullestolbrukere. Det var riktignok ikke anlagt asfalt, men bakken var hard og grei å trille på.

 

Også Steinartrotter likte seg ved Uluru.

Tidligere var det lov å bestige Uluru til toppen. Av sikkerhetshensyn er det ikke lov å gå fritt rundt på steinen, man trenger å guides. Det var også enkelte steder forbudt å ta bilder. Akkurat i dag var det ikke lov både fordi det var meldt mulighet for regn og fordi det var sesongstengt. Vi forstod det som at unnskyldningene for ikke å få lov kom lett.  På sikt kommer nok dette til å forbys helt, av respekt for aboriginerne som anser det som et hellig fjell. Men med rullestol på slep hadde nok vi droppet å bestige Steinen uansett.

Kantju George – fossefallet

Et annet høydepunkt i Uluru var Kantju George – et fossefall der du blir oppfordret til å sitte rolig og ta innover deg alle inntrykkene du har fått på din vei rundt Uluru.

 

Fra parkeringsplassen ved turveiene som skulle føre til Kantju George var det ca halvannen kilometer å gå. Jobetrotter var klar.

Fossen var direkte idyllisk, og vi stortrivdes.

På veien møtte vi en turguide som var på retur med en italiensk turgruppe. Til tross for at hun guidet en annen gruppe, stoppet hun på australsk vis opp, spurte hvordan vi hadde det, og ble smørblid da vi bekreftet som sant var at vi hadde det fantastisk, og hvordan hadde hun det (vi har da lært australsk høflighet). Så blid at hun like godt ga oss litt tilleggsinformasjon om at det egentlig ikke pleier å være vann i denne fossen, men fordi det hadde regnet mye natta før, så var det tilfeldigvis vann der nå. Så nå var vi heldige. Og for øvrig var det mange tilgjengelige gåveier med rullestol rundt her, fortalte hun. Vi takket for informasjonen (det siste hadde vi allerede oppdaget selv), og var riktig så fornøyd med å ha fått vann i fossen denne dagen.

Solnedgang ved Uluru

I likhet med det som egentlig er tilfellet i Taj Mahal, skifter også Uluru farge ved solnedgang. Utkikkspunktet for å iaktta solnedgangen var det første stedet vi sto og beundret Steinen tidligere på dagen. Det var klart for solnedgang, og vi dro tilbake til start. Det gjorde også  alle de andre turistene vi egentlig ikke hadde sett så mye til i den digre nasjonalparken tidligere på dagen.

Alle klumpet vi oss sammen, og trotterne kom blant annet i prat med et lesbisk par fra USA, som følte et stort behov for å unnskylde at de kom fra et land der folket faktisk har valgt en president som er gal.

Og mens vi pratet knipset vi bilder av den flotte solnedgangen, som til tross for at det nettopp hadde vært overskyet, likevel kom til sin rett i det skyene delvis forsvant og lyset på Uluru skiftet farge.

– Håper alle dager resten av året blir like innholdsrike og interessante som denne dagen har vært, var Grybetrotters håp for 2018 etter at sola hadde gått ned.

Kata Tjuta

 

Kata Tjuta er Ulurus fjerne fetter, og noen fjellformasjoner vi aldri hadde hørt om. Men siden vi hadde tre-dagers pass til nasjonalparken, og fjellene lå i samme park (derav navnet Uluru-Kata Tjuta Nasjonalpark), tok vi en liten tur dit for å se på disse fjellene morgenen etter.

Selv om Kata Tjuta ligger i samme nasjonalpark, betyr ikke det at de lå like ved Uluru. Neida, fem mil unna Uluru lå de faktisk. Eller det som kan kalles «et australsk steinkast». Det krevdes derfor en egen kjøretur dit.

Det var gangveier og tilgjengelig opp til utkikkspunkt til Kata Tjuta også, men de fleste turveiene rundt i området her var ikke like tilrettelagt som de rundt Uluru.

Selv om Kata Tuja ikke var like spektakulært som Uluru, var vi godt fornøyd med å ha tatt med oss denne naturopplevelsen også. Nå var vi klar for bylivet igjen, og satte bobilen med kurs for det eneste stedet i nærliggende strøk i ørkenen som kunne sammenliknes med en by. Hvordan det var i Alice Springs kan du lese om i neste blogginnlegg.

 

 

 

 

 

 

 

Uluru

Series Navigation<< Fra Sydney til Perth, dag 15. Nyttårsfeiring i KulgeraFra Sydney til Perth, slutten av dag 17 og dag 18. Royal Flying Doctor Service og «happy new year» >>

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *